Hvor er de fornuftige hen?

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Beklager, jeg VET jo det ikke egentlig er det du gjør (det høres for øvrig kjempespennende ut) - men jeg fant ikke noe bedre ord

Tilgitt.

Mitt hovedvirke er som leder for et spesialisert bemanningsbyrå. En av mine nyeste er fra Iran, en fysiker med mastergrad. Han har bodd i Norge i flere år, snakker og forstår norsk, men får ikke jobb. Pr nå jobber han (i tillegg til for oss) som vikar i et vaskeribyrå. Det er litt hjerteskjærende, det hele.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Tilgitt.

Mitt hovedvirke er som leder for et spesialisert bemanningsbyrå. En av mine nyeste er fra Iran, en fysiker med mastergrad. Han har bodd i Norge i flere år, snakker og forstår norsk, men får ikke jobb. Pr nå jobber han (i tillegg til for oss) som vikar i et vaskeribyrå. Det er litt hjerteskjærende, det hele.

Men har han vært innom NOKUT? Har han fått akkreditert og godkjent utdanningen sin? Det er altså ikke slik at vi er uinteressert i høyt utdannete folk og ønsker at de skal kjøre taxi eller vaske gulv. Men de MÅ få godkjent utdanningen sin, og evt fylle på med det som mangler. Det skorter stort på kunnskap hos de som jobber i mottak, hos NAV eller som flyktningekoordinatorer eller -konsulenter på hva som er rett vei og gå, og altfor få spør oss som kan dette. Det finnes utrolig mange muligheter.

Kunnskap om utdanningsveier, godkjenning, akkreditering, lånekassen, studentbolig, osv skorter hos veldig mange i hjelpeapparatet.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Men har han vært innom NOKUT? Har han fått akkreditert og godkjent utdanningen sin? Det er altså ikke slik at vi er uinteressert i høyt utdannete folk og ønsker at de skal kjøre taxi eller vaske gulv. Men de MÅ få godkjent utdanningen sin, og evt fylle på med det som mangler. Det skorter stort på kunnskap hos de som jobber i mottak, hos NAV eller som flyktningekoordinatorer eller -konsulenter på hva som er rett vei og gå, og altfor få spør oss som kan dette. Det finnes utrolig mange muligheter.

Kunnskap om utdanningsveier, godkjenning, akkreditering, lånekassen, studentbolig, osv skorter hos veldig mange i hjelpeapparatet.

Nei, det vet jeg jo ingenting om. (Jeg kan høre med ham ved neste anledning.) Det er MANGE hos oss som er høyt utdannet, men hvor navnet setter stopper for jobb.

[Simone]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Men har han vært innom NOKUT? Har han fått akkreditert og godkjent utdanningen sin? Det er altså ikke slik at vi er uinteressert i høyt utdannete folk og ønsker at de skal kjøre taxi eller vaske gulv. Men de MÅ få godkjent utdanningen sin, og evt fylle på med det som mangler. Det skorter stort på kunnskap hos de som jobber i mottak, hos NAV eller som flyktningekoordinatorer eller -konsulenter på hva som er rett vei og gå, og altfor få spør oss som kan dette. Det finnes utrolig mange muligheter.

Kunnskap om utdanningsveier, godkjenning, akkreditering, lånekassen, studentbolig, osv skorter hos veldig mange i hjelpeapparatet.

Det er nok dessverre mange NOKUT-godkjente som ikkje får jobb. Og dess lengre dei har vore i Norge uten relevant arbeidserfaring, dess verre er det å nå opp i konkurransen med norske søkarar. Eg har vore gjennom eit par ansettelsesprosessar på min eigen arbeidsplass det siste året, og vi hadde fleire søkarar med innvandrerbakgrunn som hadde relevant utdanning frå heimlandet som var godkjent i Norge. Men dei hadde gjerne jobba to-tre år som taxi-sjåfør, i reinhaldsbyrå eller som turistguide etter at dei om til Norge og hadde ingen relevant arbeidserfaring. Norskkunnskapane var også dårlige. Dermed nådde dei ikkje opp samanlikna med norske søkjarar. Dei havnar nok gjerne i ein ond sirkel der det blir umulig å skaffe seg den arbeidserfaringa dei treng for å få jobb innanfor feltet der dei er utdanna.
Eg følte meg litt råtten då eg satte opp rangert liste over søkarane og såg kor langt nede dei utenlandske navna havna, men det var rett og slett umulig for meg å gjere det annerledes når norske søkarar hadde relevant arbeidserfaring. I tillegg var manglande muntlig og skriftlig framstillingsevne på norsk eit stort problem.

Og så er det alle dei som ikkje får godkjenning og som får beskjed om at dei må ta masse fag og praksis for å få utdannelsen godkjent. For mange blir det for tungt og vanskelig, særlig økonomisk. Eg har ei frå Albania på jobben no som prøver å få godkjent legeutdannelsen sin og spesialistutdannelsen frå Albania. Det er søren meg ikkje enkelt! Ho må ta ulønna permisjon frå jobben ho har no for å ta fag og ulønna praksis og får heller ingen støtte frå NAV. Ho har heldigvis ein mann som er i jobb (som har gitt opp tanken på å få godkjent lege-utdannelsen), så dei klarar seg såvidt. Sjølve legelisensen vil ho sannsynligvis ha på plass etter 1-2 år, men store delar av spesialistutdannelsen må ho ta om igjen, då forhåpentligvis med lønn.

Han som vaskar kontora på jobben min har master i økonomi frå Polen. Han har fått det godkjent via NOKUT, men har gitt opp å få relevant jobb.

[Tallulah]

Kunne endel store bedrifter hatt internplasser øremerket flyktninger med relevant utdannelse som mangler arbeidserfaring?

[Harriet Vane]

Hvis man har en master i økonomi fra Polen, så burde man helt klart søke på jobber i det offentlige, da skal det være en bedre sjans og man får verdifull erfaring. Videre kan det hende at han burde tatt noen kurs på masternivå her til lands, for nettverk og fersk, relevant kompetanse.

Økonomer skal normalt ikke ha det minste problem med å komme seg i jobb, uansett opprinnelse, og jeg har selv sett en rekke økonomer med ikke-norsk bakgrunn ta master her, lære seg norsk underveis, og gå rett ut i jobb i Norge. Og dette kjenner jeg veldig godt til.

[Lykken]

Jeg har altså ikke inntrykk av at de som kan norsk ikke får jobb pga utenlandsk navn der jeg har jobbet og jobber nå. Private firma. Så lenge språk og kvalifikasjoner er på plass.

[gajamor]

Flyktningene er ikke en ensartet gruppe, jeg har møtt mange med rural bakgrunn. En bonde fra Syria, Somalia eller Eritrea vil sannsynligvis få det vesentlig bedre på en gård i utkant-Norge enn i Oslo-gryta.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

Jeg har altså ikke inntrykk av at de som kan norsk ikke får jobb pga utenlandsk navn der jeg har jobbet og jobber nå. Private firma. Så lenge språk og kvalifikasjoner er på plass.

Jeg tror dessverre ikke statistikken er enig med deg der. (Ikke om forholdene i ditt firma da, men på generelt grunnlag.)

[Lisa]

Offentlig sektor, særlig byråkratiet er vel nesten hermetisk lukket for andre en statsvitere fra Blinderen. Men seriøst, mindre mangfold på arbeidsplasser skal du lete lenge etter.

Det har lite å si om utdannelsen din er NOKUT-godkjent eller ikke. Det er tusenvis av tilfeller som iraneren Maverick beskriver i Norge. Særdeles høyt utdannet arbeidskraft fra utlandet som jobber "på gulvet" i Posten, Ringnes og renhold som jobb nummer 2. Jeg møter disse i jobben min hver eneste dag og vi må ikke tro et sekund at strukturell diskriminering i arbeidslivet er noe bedre i dag en tidligere. Mangfold ses ikke på som en styrke i Norge men som en "pålagt plikt". Personlig egnethet betyr altfor ofte "noen som passer inn, er som oss".

Denne tråden ville jeg egentlig ikke delta men kjenner jeg blir litt oppgitt av at noen tror en godkjenning av utenlandsk utdanning hjelper i Norge. Nei, overhode ikke. Les Fafo og ISF rapporter skrevet om dette fra siste ti årene, tallene er særs deprimerende og se på norske arbeidsplasser høyere opp i systemet - de rekrutterer "the usual suspects". Det er arbeidsplasser som må forholde seg til verden utenfor som ser verdien og nødvendigheten av mangfold på arbeidsplassen.

Sorry digresjon, men ubenyttede ressurser pga diskriminering i norsk arbeidsliv er en av "hjertesakene" mine. Lister meg ut av tråden.

[Harriet Vane]

Nåh, her i byråkratiet hvor jeg jobber er det språkfolk, jurister, økonomer, kulturvitere, historikere og sosiologer blant statsviterne. Slik var det i mitt forrige bgyråkratliv i Oslo også. Det handler om å lære seg å selge kompetansen sin skikkelig, men det har jeg jo sett mange slite med her på FP også. Man lager seg små spesifikke bokser, og står det ikke nøyaktig den etiketten på boksen som man mener man har selv, så søker man ikke.

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Nåh, her i byråkratiet hvor jeg jobber er det språkfolk, jurister, økonomer, kulturvitere, historikere og sosiologer blant statsviterne. Slik var det i mitt forrige bgyråkratliv i Oslo også. Det handler om å lære seg å selge kompetansen sin skikkelig, men det har jeg jo sett mange slite med her på FP også. Man lager seg små spesifikke bokser, og står det ikke nøyaktig den etiketten på boksen som man mener man har selv, så søker man ikke.

Ja, men jeg tipper 90% av disse var og er norske. Eller har utdannelse fra Norge.

Sorry, men dette gidder jeg ikke diskutere hvis utgangspunkt er at det nærmest ikke forekommer diskriminering i dag, både bevisst og ubevisst. Omfanget er helt skremmende og aller verst er de som kaller seg selv "fargeblinde". Og at arbeidslivet i Norge er ganske så hermetisk lukket for folk med masterutdanning fra visse land er godt kjent og nå, heldigvis, godt dokumentert. Jeg skrev masteroppgave om nettopp dette og holdninger hos mange er rett og slett bare deprimerende. Men mange ledere er i det minste ganske så ærlige på at de ønsker og søker trygghet når de rekrutterer, de sier hva de legger i "personlige egnethet" og hva de mener om mangfold (en pålagt oppgave, ikke et genuint ønske). Sjefen for opera software har en ganske så annerledes tilnærming en hva folk i offentlige etater har. Det legges altfor mye vekt på likhet i Norge, man skal aller helst tenke likt og ha samme "referanseunivers", vi elsker konsensus og frykter konflikter, selv der de kan være konstruktive og nødvendige for å få frem ulike perspektiver. Vi dyrker ikke mangfold som i f.eks. USA der ulike personligheter og styrker ses på som et must i arbeidslivet.

Nettverk er også ekstremt viktig i Norge, på siste NAV konferanse jeg var på sa de 70% av jobber går gjennom nettverk. Hvis så er tilfelle er jo det bare tragisk og enda mer ekskluderende for "de andre". Så er det nepotisme - i Norge så åpenlyst at folk noen ganger burde skamme seg.

[Gaia]

Nordmenn er redde for annerledeshet. Kjemperedd for det, faktisk. Det er det ingen tvil om. Jeg, med min etnisk norske bakgrunn, som snakket og skrev språket flytende, brukte kjempelang tid på å skjønne kodene og bli akseptert da jeg kom flyttende tilbake fra utlandet. Det er faktisk ganske utmattende, og jeg kan forestille meg at det er enda mer utmattende hvis man ikke kjenner de kulturelle referansene som danner rammen for hele samfunnet, som jeg tross alt kjente til.

Jeg syns for øvrig saken om imamen som mente at bursdagsfeiring er umuslimsk var veldig interessant. Han har tydeligvis ikke skjønt det kulturelle konseptet barnebursdag, og hvor viktig det er for en barnefamilien å at barna deltar nettopp på dette, eller på dugnad, foreldrekaffe eller vennegrupper. Og det er helt avgjørende for nyankomne at de har en kulturell tolk som kan forklare de små sosiale finessene som vi tar for gitt, men som kan være komplett uforståelig hvis man ikke har vokst opp med det.

Det samme gjelder konseptene fredagspils, fredagskaffe, vinlotteri osv. Hvis man ikke skjønner disse fenomener i en samfunnsmessig kontekst, så er det lett å havne utenfor det sosiale på en arbeidsplass. Og har en arbeidsgiver "brent seg" en gang, med å ansette en som ikke passet inn sosialt, ja da et det lett å ta på seg egnethetsbrillene ved neste tilsetting.

[Polyanna]

Og så har vi ekstremt høye krav til "flytende" norsk, og legger i det at det skal være tilnærmet aksentfritt. Samtidig som at en del innvandrere TROR de snakker bedre norsk enn de gjør, ofte fordi mange referanser, ord og uttrykk og "koder" mangler. Man blir litt "off" i samtalene, og det kan være vanskelig for både innvandrer og nordmann å sette helt fingeren på hva det er som går trått, det blir bare feil. Jeg tror begge parter hadde tjent på en bevisstgjøring på hva som kan butte, og hvordan man kan møte det.

[him]

Min erfaring med utlendinger er at det er vanskelig å ha det morsomme samtaler med dem. Det å spøke og tulle på et språk er ofte avhengig av en veldig god språkforståelse. Det går mye på dobbeltbetydninger, hentydninger, kulturelle referanser etc Og dette gjelder folk som ellers snakker og forstår norsk godt.

[Gaia]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Min erfaring med utlendinger er at det er vanskelig å ha det morsomme samtaler med dem. Det å spøke og tulle på et språk er ofte avhengig av en veldig god språkforståelse. Det går mye på dobbeltbetydninger, hentydninger, kulturelle referanser etc Og dette gjelder folk som ellers snakker og forstår norsk godt.

Men det handler om den norske humoren som er en blanding av ekstremt platt og veldig subtil. Vi dyrker det litt ekstreme, men tar samtidig ironisk avstand til det. Norsk humor er vanskelig altså, fordi den verken er det ene eller det andre, men er en blanding av rompehumor, ironi og deadpan.

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Men det handler om den norske humoren som er en blanding av ekstremt platt og veldig subtil. Vi dyrker det litt ekstreme, men tar samtidig ironisk avstand til det. Norsk humor er vanskelig altså, fordi den verken er det ene eller det andre, men er en blanding av rompehumor, ironi og deadpan.

Neida, det er da fullstendig universelt. Humor er det siste man mestrer på et nytt språk.

[Filifjonka]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Neida, det er da fullstendig universelt. Humor er det siste man mestrer på et nytt språk.

Det tror jeg også. Mye mer enn at "norsk humor" er noe så veldig avvikende og spesielt. Og jeg syns ellers at innfødte nordmenn har veldig ulik humor også.
Humor krever jo ofte at en forstår de små nyansene, det er ikke lett når en ikke behersker språket fullt ut.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Og så har vi ekstremt høye krav til "flytende" norsk, og legger i det at det skal være tilnærmet aksentfritt. Samtidig som at en del innvandrere TROR de snakker bedre norsk enn de gjør, ofte fordi mange referanser, ord og uttrykk og "koder" mangler. Man blir litt "off" i samtalene, og det kan være vanskelig for både innvandrer og nordmann å sette helt fingeren på hva det er som går trått, det blir bare feil. Jeg tror begge parter hadde tjent på en bevisstgjøring på hva som kan butte, og hvordan man kan møte det.

Med en britisk far som snakker flytende norsk, så godt som uten antydning til engelsk vri, så kunne jeg jo selvsagt hatt krav til alle skal ha hans språkøre og evne til å tilegne seg språk raskt. Det er selvsagt ikke tilfelle, og jeg har egentlig ingen andre ønsker enn at folk jeg jobber med skal gjøre seg forstått og FORSTÅ hva jeg sier. Jeg jobber i en del av arbeidslivet (helse/medisin) som har en helt ekstrem mengde fremmede kulturer, men hvor det samtidig er helt avgjørende at vi snakker samme språk (bokstavelig talt). Vi jobber med mennesker, og er helt avhengige at informasjonen er god og riktig - og blir forstått slik som den er ment.

[Katta]

Det er også vanskeligere å forstå hverandre når fremmedspråk møter fremmedspråk enn når morsmål møter fremmedspråk. Man skal kunne et språk ganske godt for å håndtere andres språkproblemer godt.