Snakk pent til barna, sier Jesper Juul

[~TM~]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Med en bra oppdragelse tenkte jeg i dette tilfelle at man kan interaktive slik med barna at de ikke opplever at de blir krenket. Litt knotete setning, men det jeg oppfatter som grunnfundamentet til JJ er jo at barna ikke skal krenkes i omgangen med foreldrene.

Og jeg opplever det som om barna krenkes eller ikke, som en ... jeg har vanskelig for å formulere meg presist her, så bær over med meg, ikke-teoretisk faktor. Jeg sliter som sagt med å være presis, men jeg opplever mer denne delen av oppdragelsen som en innebygget væremåte hos hver enkelt, som det å sykle, det å slanke seg, det å være økonomisk. Alle de tingene jeg har nevnt er områder hvor man prinsippielt trenger liten teoretisk eller intelektuell innsikt for å agere i tråd med teorien. Men selve ageringen kan være vanskelig, men jeg mener at utfordringen ligger på et annet plan enn teoretisk innsikt.

Jeg tror det du tenker på er foreldrenes evne til å være anerkjennende og ta barnet på alvor. ???

[Wit]

Jeg synes JJ har mye bra for seg jeg. Når jeg leser artikler der han uttaler seg sitter jeg ofte og nikker for meg selv. Ja, jeg er enig i det han sier, vet at det burde være sånn, og prøver også å etterleve det.
Når det gjelder det å skjenne på barna så tror jeg ikke at barn som får mye skjenn automatisk blir flinke/snille barn. Ja, de blir "redde" for foreldrene, men ofte vil de også "speile" denne formen for kommunikasjon ut når de er i barnehage/skole osv.

Så lenge jeg ikke liker å få skjenn, så kan jeg vel heller ikke regne med at barn liker det? Selvsagt skal jeg innrømme at jeg innimellom "koker over" og kan kjefte litt når strikken er tøyd litt langt, men jeg er også flink til å be om unnskyldning etterpå og forklare at sånn skulle jeg ikke snakket.

Barneoppdragelse er ingen enkel ting. Barn kommer ikke med bruksanvisning. Derfor blir det nok av og til litt prøving/feiling for å finne den rette måten å håndtere situasjoner på.
Men, det er jo sånn livet fungerer ellers også.

[DM]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Og jeg opplever det som om barna krenkes eller ikke, som en ... jeg har vanskelig for å formulere meg presist her, så bær over med meg, ikke-teoretisk faktor. Jeg sliter som sagt med å være presis, men jeg opplever mer denne delen av oppdragelsen som en innebygget væremåte hos hver enkelt, som det å sykle, det å slanke seg, det å være økonomisk. Alle de tingene jeg har nevnt er områder hvor man prinsippielt trenger liten teoretisk eller intelektuell innsikt for å agere i tråd med teorien. Men selve ageringen kan være vanskelig, men jeg mener at utfordringen ligger på et annet plan enn teoretisk innsikt.

Men, denne innebyggete væremåten kan være bra, og den kan være dum, og da synes jeg det er greit å tenke over hva en gjør og hvorfor, for uten at man sjekker, så vet man jo ikke. :gjentar meg selv: Det er mange som gjør det de har lært (blitt gjort mot selv) uten å tenke over det. Mange av disse tingene er bra, men noen av disse tingene er ikke bra, og da er det greit å tenke og få luket dem ut. (Leste en historie for noen år siden om en dame som pleide å be en time om morgenen, og da ble katten så inpåsliten at hun bandt den til sengestolpen. En eller to generasjoner senere var det som var igjen av den tradisjonen at de bandt katten til sengestolpen. Poenget var blitt borte på veien fordi det ikke ble forklart/snakket om hva som ble gjort, og så ikke reflektert over heller. ) Samt at unger er forskjellige, og jeg har hørt mang en historie om foreldre som oppdrar ungene sine millimeterlikt fordi de er oppdradd til at rettferdighet er en bra ting. Men ungene er jo forskjellige, og trenger forskjellige ting, og synes ikke det er noe bra.

[Tjorven]

Jeg leser JJ artikkel i A-magasinet hver uke. Denne uka følte vi oss ekstra truffet, for snuppa får mye skjenn.

Men jeg synes liksom at JJ får det til å høres så enkelt ut, det vi synes er så vanskelig. For hva i all verden gjør du når snuppa på 3,5 år SETTER seg oppå magen til lillebror (9 mnd). Ikke for første gang, men heller gang nr 143 eller noe. Vi har forsøkt å fortelle på fornuftig vis at dette er vondt/farlig for lillebror. Dette gjør vi med streng stemme, men vi kjefter ikke. Men gang nr 143 så klikker jeg i vinkel. JJ sier jo at det er lov til å bli sint også. Barneoppdragelse er virkelig ikke enkelt.

Jeg ser på artiklene som et innspill til refleksjon for vår del, og det er vel det de er ment som. Så kan man ha det i bakhodet.

[him]

Opprinnelig lagt inn av ~TM~, her.

Jeg tror det du tenker på er foreldrenes evne til å være anerkjennende og ta barnet på alvor. ???

Nei, det er ikke helt det jeg mener. Jeg skjønner at det er vanskelig å forstå hva jeg mener, fordi jeg greier ikke å formulere det på en OK måte.

Opprinnelig lagt inn av DM, her.

Men, denne innebyggete væremåten kan være bra, og den kan være dum, og da synes jeg det er greit å tenke over hva en gjør og hvorfor, for uten at man sjekker, så vet man jo ikke.

Det jeg mener er at en teoretisk innsikt i en væremåte er ikke nødvendigvis oversettbar til praksis. Det du skriver her, om å tenke over hva en gjør og hvorfor, mener jeg ikke skal være nødvendig om feedbacken fra barna (eller andre i andre sammenhenger) er positiv. Et banalt eksempel: Hvis man gir barna tran, og barna villig vekk tar tranen, så mener jeg at man ikke har noe behov for å sjekke ut om man gjør det "riktig".

Jeg er klar over at eksemplet er banalt, og at alle folk vil ha feil. Men jeg mener at jo "bedre oppdragelse" (jeg ser at dette ikke er et dekkende ord) man selv har fått, jo større andel av ens egen oppdragelsesmåte vil være automatisk integrert.

[DM]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Men jeg mener at jo "bedre oppdragelse" (jeg ser at dette ikke er et dekkende ord) man selv har fått, jo større andel av ens egen oppdragelsesmåte vil være automatisk integrert.

Ja, jeg skjønner hva du mener, og er til dels enig, men det nytter ikke å følge dette dersom ungen ikke er happy. Man må se ungen og vurdere ungen i tillegg til at man gjør det man alltid har gjort. Jeg mener en viss refleksjonsprosess er nødvendig likevel.

[Skremmern]

Det er med barneoppdragelse som med alt annet, rom for forbedringer. Å investere tid, tanker og teori i barneoppdragelsen, kan bare føre gode ting med seg. Man kan nemlig trene en apekatt til å gjøre "det riktige" i en gitt situasjon, men med stor sannsynlighet mangler apekatten den helt store forståelsen for hvorfor han gjør det. For det er som regel rom for forbedringer, selv med velfungerende "metoder", for skulle situasjonen forandre seg, noe den ofte gjør med barn, kan det være greit å gå litt i dypden og grave litt i teorikunnskapen man har spart opp i bakhodet.

JJ er veldig tilhenger av tanken bak det man foretar seg som forelder, og mener man umulig kan gjøre det riktige uten å vite hvordan barna tenker og føler. Sunn fornuft eller ikke, jeg tviler på at denne kunnskapen er medfødt, for selv om en ting fungerer i praksis, er det ikke sikkert det fungerer fordet. Hvert fall ikke for barnet. Til det trenger man forståelse og respekt for barnet og dens grenser, og det får man ofte servert av "ekspertene" på området. Jeg har lest bortimot alle bøkene til JJ, og "Ditt kompetente barn" er såklart den beste, til tross for at den led av dårlig oversetting. Jeg har forbedret "metoder" som allerede fungerte og fått forståelsen for en del ting som ikke fungerte så bra.

[Pusurkine]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Det er med barneoppdragelse som med alt annet, rom for forbedringer. Å investere tid, tanker og teori i barneoppdragelsen, kan bare føre gode ting med seg. Man kan nemlig trene en apekatt til å gjøre "det riktige" i en gitt situasjon, men med stor sannsynlighet mangler apekatten den helt store forståelsen for hvorfor han gjør det. For det er som regel rom for forbedringer, selv med velfungerende "metoder", for skulle situasjonen forandre seg, noe den ofte gjør med barn, kan det være greit å gå litt i dypden og grave litt i teorikunnskapen man har spart opp i bakhodet.

JJ er veldig tilhenger av tanken bak det man foretar seg som forelder, og mener man umulig kan gjøre det riktige uten å vite hvordan barna tenker og føler. Sunn fornuft eller ikke, jeg tviler på at denne kunnskapen er medfødt, for selv om en ting fungerer i praksis, er det ikke sikkert det fungerer fordet. Hvert fall ikke for barnet. Til det trenger man forståelse og respekt for barnet og dens grenser, og det får man ofte servert av "ekspertene" på området. Jeg har lest bortimot alle bøkene til JJ, og "Ditt kompetente barn" er såklart den beste, til tross for at den led av dårlig oversetting. Jeg har forbedret "metoder" som allerede fungerte og fått forståelsen for en del ting som ikke fungerte så bra.

Veldig enig i dette. Tror de fleste foreldre mener de bruker sunn fornuft, uten at alle av den grunn har den beste eller for den sags skyld god tilnærmning til hvordan man forholder seg til barna.

JJ sine bøker og artikler bygger jo veldig på barns menneskeverd, og voksnes evne til empati og forståelse av barn, og hvordan man ved hjelp av dette kan støtte et barn i dets utvikling av seg selv som person og utvikling av god selvfølelelse. Samtidig peker han mye på å være "seg selv" som forelder, være ekte, og aksepten av at vi ikke selv er perfekte, eller trenger å være det. Denne grunnleggende forståelsen har betydd mye for min holdning til barn iallefall.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

I mitt hode er refleksjon et middel for å komme meg til det som er målet, og målet er en adekvat oppførsel. Og hvis man allerede er ved målet, hvorfor skal det da være nødvendig å reflektere? Jeg tenker at det er ikke nødvendig å kunne teorien bak det å sykle for å sykle. Sykler man så sykler man, hvis man har problemer derimot kan det være greit med innput.

Jeg er ikke uenig med deg i at det fint kan gå an å oppdra barna sine på en god måte uten teoretiske refleksjoner. Men en vesensforskjell på oppdragelse og sykling er at når du sykler, kan du umiddelbart vurdere om det fungerer bra. Hvis du kommer deg frem på trygt og raskt vis uten å velte, så er det vellykket. Oppdragelse kan derimot tilsynelatende fungere i øyeblikket, uten at den av den grunn fungerer på sikt. (Eller den kan tilsynelatende ikke virke i det hele tatt i øyeblikket, men fungere veldig godt på litt lengre sikt.) Det blir sånn sett mer som å dyrke frem en plante som bruker lang tid på å vokse seg ferdig - det kan godt hende du gjør det riktig uten kunnskaper, eller at planten klarer seg fint selv, men det er også mulig at du gjør en eller annen grunnleggende feil som kommer til å gjøre at planten ikke vil tåle vinteren så bra, eller ikke kommer til å bære frukt, eller noe sånt.

Og tips fra eksperter som sier at statistikken viser at "planter som får vann annenhver dag tåler vinteren bedre enn de som får det bare én gang i uken" eller at "barn som ikke får skjenn hjemme, virker roligere og mer harmoniske på skolen" er veldig nyttige, fordi dette er ting vi ikke uten videre kan eksperimentere frem på egen hånd.

[Jessica]

Jeg tror vi trenger slike "vekkere" som Jesper Juul gir oss. Mangt er opplagt og er noe vi vet, men vi "går oss fort bort" i "jungelen".

Samtidig så har Fruktflua et poeng. Jeg ser stadig pedagogdiskusjoner på tv. Ofte starter det med at det er viktig at foreldrene har selvtillit og tør være tydelige voksne. Man må styrke foreldrene i at de kan oppdra sine barn. Så går diskusjonen igang og ender opp med masse meninger om hvordan man skal oppdra osv., og jeg har kjent selv på at kanskje jeg ikke er så god en mor. Jeg klarer liksom aldri å bli den gode mor/foreldre de referer til.......

I skolen ser vi at en del foreldre overlater oppdragelsen til pedagogene. Enkelte foreldre har gitt opp og mener at skolen må ordne opp. Barnehageansatte jeg kjenner sier at de ser det samme i barnehagene. Det er litt skummelt, egentlig veldig skummelt. Det er tross alt foreldrene som er oppdragerne, og barnehage/skole er i andre rekke. Selvom i pedagogikken nevnes foreldre/barnehage som primæroppdragerne.

[Fruktflua]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Og tips fra eksperter som sier at statistikken viser at "planter som får vann annenhver dag tåler vinteren bedre enn de som får det bare én gang i uken" eller at "barn som ikke får skjenn hjemme, virker roligere og mer harmoniske på skolen" er veldig nyttige, fordi dette er ting vi ikke uten videre kan eksperimentere frem på egen hånd.

En digresjon; Jeg har faktisk "eksprimentert" meg frem til at planter som kun får vann en gang i uken tåler vinteren like godt som samme type plante som får vann annenhver dag.

Eksprimentet er utført uten videre.

Setningen over kan likegodt være en metafor på at barn (som en fellesbetegnelse) er forskjellige, og dermed tåler/ikke tåler forskjellige måter å bli oppdratt på.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Men en vesensforskjell på oppdragelse og sykling er at når du sykler, kan du umiddelbart vurdere om det fungerer bra. Hvis du kommer deg frem på trygt og raskt vis uten å velte, så er det vellykket.

Jeg ser jeg har presisert litt dårlig. Jeg tenkte egentlig på at når man lærer å sykle så har man ikke den største gleden av å kunne det teoretisk, det er det at man praktiserer som er det som får en i havn. Nå er jo dette også en sannhet med modifikasjoner. Eldste datteren min lærte å sykle nå i vår og hun måtte jeg tipse om å sykle fortere. Det virker som en del forsiktige barn prøver seg på å sykle veeeeldig sakte først, men manglende suksess. Men poenget er der like fullt at det er erfaringen og treningen som er utslagsgivende.

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda

Oppdragelse kan derimot tilsynelatende fungere i øyeblikket, uten at den av den grunn fungerer på sikt. (Eller den kan tilsynelatende ikke virke i det hele tatt i øyeblikket, men fungere veldig godt på litt lengre sikt.) Det blir sånn sett mer som å dyrke frem en plante som bruker lang tid på å vokse seg ferdig - det kan godt hende du gjør det riktig uten kunnskaper, eller at planten klarer seg fint selv, men det er også mulig at du gjør en eller annen grunnleggende feil som kommer til å gjøre at planten ikke vil tåle vinteren så bra, eller ikke kommer til å bære frukt, eller noe sånt.

Jeg vil jo si at den egenopplevde erfaringen kan si mye om hva som fungerer på sikt. (Så vidt jeg skjønner er det det stikk motsatte av hva du sier.) Hvis man er tre søsken og alle har spiseforstyrrelser, så bør man kanskje jobbe mye med kostholdet og måten man formidler ting om mat på. Hvis alle søskenene har et flott kosthold, men hater å bevege seg bør man kanskje fokusere der. Eller hvis alle har hatet skolen etc. Ofte er det jo kun på sin egen og eventuelle søsken sin oppdragelse man kan se langtidsvirkningen av oppdragelse. Jeg har i alle fall masse venner i dag hvor jeg aldri har truffet foreldrene en gang fordi dette er folk man har truffet i voksen alder.

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda

Og tips fra eksperter som sier at statistikken viser at "planter som får vann annenhver dag tåler vinteren bedre enn de som får det bare én gang i uken" eller at "barn som ikke får skjenn hjemme, virker roligere og mer harmoniske på skolen" er veldig nyttige, fordi dette er ting vi ikke uten videre kan eksperimentere frem på egen hånd.

Ja, nå regner jeg med at du sier dette som et eksempel, men jeg vil likevel bare si at jeg ikke vil regne Jesper Juul (i og med at det er han tråden omhandler og det er han som sier at "barn som ikke får skjenn hjemme ...") som en ekspert på barneoppdragelse. Jesper Juul er familieterapaut, og jeg er enig i mye av det han sier, men det han sier er så vidt jeg vet hans egne, subjektive meninger.

[Jessica]

Jeg vil referere til Georg Herbert Mead (1863-1931), som var en amerikansk psykolog.

Han mente at individets oppfatning av seg selv ble til i samhandling med andre. Vi "speiler" oss i de reaksjonene vi får fra de nærmeste pårørende. Etterhvert vil mennesker i barnehage, skole (venner, lærere o.a), jobb, partner, svigerfamilie osv. på virke individets selvbilde.

Det er vel det Jesper Juul har i tankene i denne artikkelen.

Det som er godt nytt er at vi er i en sosialiseringsprosess hele livet. Så om vi har foreldre eller andre nære som ikke gir oss et godt selvbilde så kan vi likevel få hjelp gjennom gode kollegaer, venner, kjærester osv.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg ser jeg har presisert litt dårlig. Jeg tenkte egentlig på at når man lærer å sykle så har man ikke den største gleden av å kunne det teoretisk, det er det at man praktiserer som er det som får en i havn.

Javisst. Jeg mener bare at om man får til å sykle eller ikke, er noe man kan vurdere umiddelbart. Sykler man, så har man fått det til; velter man hele tiden, har man ikke fått det til. Men har du en fireåring som vanligvis oppfører seg noenlunde adekvat, så betyr ikke det nødvendigvis at du ikke har gjort noen graverende feil med ham/henne.

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg vil jo si at den egenopplevde erfaringen kan si mye om hva som fungerer på sikt. (Så vidt jeg skjønner er det det stikk motsatte av hva du sier.) Hvis man er tre søsken og alle har spiseforstyrrelser, så bør man kanskje jobbe mye med kostholdet og måten man formidler ting om mat på. Hvis alle søskenene har et flott kosthold, men hater å bevege seg bør man kanskje fokusere der. Eller hvis alle har hatet skolen etc. Ofte er det jo kun på sin egen og eventuelle søsken sin oppdragelse man kan se langtidsvirkningen av oppdragelse. Jeg har i alle fall masse venner i dag hvor jeg aldri har truffet foreldrene en gang fordi dette er folk man har truffet i voksen alder.

Jeg tror ikke vi sier det stikk motsatte av hverandre? Det er klart at om du selv kommer fra noe som virker som en ganske dysfunksjonell familie, vil du kanskje føle mer behov for å lære om hvordan man bør oppdra barn enn om du kommer fra en lykkelig familie der alle søsknene er glade og fungerer godt. Men det at dine foreldre gjorde en super jobb er jo ingen garanti for at du selv kommer til å gjøre det (selv om sjansen jo er mye bedre). Som barn tror jeg ikke man kan vurdere akkurat hvordan man selv (langt mindre ens søsken) er blitt oppdratt, og spesielt kan man ikke vurdere hva foreldrene har tenkt på, men latt være å si/gjøre.

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Ja, nå regner jeg med at du sier dette som et eksempel, men jeg vil likevel bare si at jeg ikke vil regne Jesper Juul (i og med at det er han tråden omhandler og det er han som sier at "barn som ikke får skjenn hjemme ...") som en ekspert på barneoppdragelse. Jesper Juul er familieterapaut, og jeg er enig i mye av det han sier, men det han sier er så vidt jeg vet hans egne, subjektive meninger.

Jovisst, jeg vet godt at han hverken er ekspert eller vitenskapsmann. Men akkurat i denne artikkelen refererer han til en undersøkelse (ikke hans egen) som omhandler barn som ikke har fått skjenn, og som viser hvordan disse barna fungerer i forhold til barn som har fått skjenn; det var derfor jeg skrev akkurat dette akkurat her.

[Skilpadda]

Jeg tror kanskje forresten jeg snakket litt forbi deg, him; du snakket kanskje mest om erfaringen fra egen oppvekst, mens jeg tenkte på erfaringen ved å oppdra egne barn?

[him]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg tror ikke vi sier det stikk motsatte av hverandre?

OK. Da har misforsto jeg det. Jeg skjønner heller ikke helt hva du mener om akkurat dette med langtidsvirkningene? (Jeg også skjønner at det er forskjell på å lære å sykle og det å oppdra barn. Det var bare ment som et eksempel på en aktivitet hvor det er vanskelig å mappe om teori til praksis. Og at jeg tror mye som går på livsstil er slik. Det er ikke fordi at folk ikke vet det er farlig å røyke at de fortsetter, for å illustrere det poenget. )

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda

Men det at dine foreldre gjorde en super jobb er jo ingen garanti for at du selv kommer til å gjøre det (selv om sjansen jo er mye bedre).

Nei, men det er jo heller ingen garanti at jeg kommer til å gjøre en bra jobb selv om jeg har både lest ekspertuttalelser, teori om barnepsykologi eller hva som helst. Hvis det var slik ville feks ikke samlivseksperter skille seg.

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda

Som barn tror jeg ikke man kan vurdere akkurat hvordan man selv (langt mindre ens søsken) er blitt oppdratt, og spesielt kan man ikke vurdere hva foreldrene har tenkt på, men latt være å si/gjøre.

Jeg vet ikke. Dette kan man selvfølgelig ikke vurdere mens man er barn. Men som voksen vil jeg tro at en del har en formening om sin egen oppvekst. Men det er selvfølgelig godt mulig jeg tar feil.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg tror kanskje forresten jeg snakket litt forbi deg, him; du snakket kanskje mest om erfaringen fra egen oppvekst, mens jeg tenkte på erfaringen ved å oppdra egne barn?

Jeg tenkte på erfaringen fra egen oppvekst, ja.

[Skilpadda]

Jeg tror ikke vi er fryktelig uenige, him. Som jeg skrev i det første innlegget mitt, så er jeg enig i at jeg tror fint man kan oppdra barna sine godt uten teoretisk kunnskap og refleksjoner, at dette altså ikke er "nødvendig" - jeg mente bare at det kan være nyttig for de fleste.

Selvsagt kan du si at noen som gjør alt riktig i forhold til sine barn ikke trenger noen opplæring eller eksperttips, og det kan jeg godt være enig i, men det er jo egentlig en ganske teoretisk problemstilling ettersom litt av "problemet" jo er at man ikke selv kan vite om man hører til i denne gruppen.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg tenkte på erfaringen fra egen oppvekst, ja.

Ja, da blir jo poenget mitt om langtidsvirkninger litt meningsløst.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg tror ikke vi er fryktelig uenige, him. Som jeg skrev i det første innlegget mitt, så er jeg enig i at jeg tror fint man kan oppdra barna sine godt uten teoretisk kunnskap og refleksjoner, at dette altså ikke er "nødvendig" - jeg mente bare at det kan være nyttig for de fleste.

Ja, der er vi enige,

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda

Selvsagt kan du si at noen som gjør alt riktig i forhold til sine barn ikke trenger noen opplæring eller eksperttips, og det kan jeg godt være enig i, men det er jo egentlig en ganske teoretisk problemstilling ettersom litt av "problemet" jo er at man ikke selv kan vite om man hører til i denne gruppen.

Jo, men det er der jeg vil tro vi er uenige. Jeg vil tro at mange har en følelse for hva som er deres svake og sterke sider som oppdragere etter hvordan de selv er blitt oppdratt. Dette er selvfølgelig ikke noe som vil stemme 100%, men jeg vil tro at det vil stemme ganske greit for de fleste. Jeg har i alle fall en følelse for hva jeg gjør bra nok og hvor jeg må legge ned en innsats.

Føler ikke du at det er områder hvor du som oppdrager gjør en god jobb og områder hvor du er usikker på hva som er riktig å gjøre? Og hvis du har det tror du ikke denne vurderingen stemmer sånn nogenlunde?