Nordmenn sutrer seg til sykmelding

[Hannah]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg tror det er veldig personavhengig det der: Hvorvidt man føler seg syk eller ikke når hverdagen blir tøff. Det noen bare vil kalle for sliten, vil andre helt sikkert oppfatte som sykelig sliten, ellers som et signal om at man bør sykemelde seg fordi man snart kan komme til å bli syk. Jeg synes ikke det er rettferdig når noen mennesker velger å jobbe redusert etter f.eks en fødselspermisjon og dermed får mindre utbetalt, mens andre (enten pga dårlig selvinnsikt eller griskhet) velger å begynne for fullt, møter veggen så det synger og er sykemeldt i lange perioder. Det sier seg selv at det siste alternativet er mer "lønnsomt" enn det første.

Jeg ser hva du mener her, og er til dels enig. Er man "bare" sliten, så kan man f.eks søke om permisjon fra en del av stillingen sin en stund. Dette er jo noe som er veldig vanlig når man har små barn bl.a.

I andre tilfeller har man en kronisk sykdom, som gjør en sliten i utgangspunktet. Man har gjerne smerter som gjør at man sover dårlig osv. I disse tilfellene mener jeg det er klart at man skal få en kompensasjon for at man ikke orker/klarer å jobbe fullt. Nettopp fordi det er en sykdom som gjør at man ikke kan jobbe fullt, det er ikke livssituasjonen generellt. Hadde man ikke hatt denne kroniske sykdommen, så hadde man gjerne klart helt fint å jobbe fullt.

Her er det en stor forskjell mener jeg.

[Kanina]

og med "syk", så mener jeg også "syk", altså. Møter man veggen, så får man en diagnose, og man får (fortrinnsvis) en behandling. Kanskje mer forebyggende helsearbeid ikke hadde vært så dumt, både innenfor fysisk og psykisk helse.

Når det er sagt, synes jeg det er litt vanskelig å diskutere sykefraværet generelt uten at man ser nærmere på hvilke sykdomsgrupper som utgjør et problem, og som man eventuelt kan gjøre noe med. Både hva angår forebyggende arbeid, behandling, og utnyttelse av restarbeidsevne.

[Hannah]

Jeg er også veldig enig med DM i denne diskusjonen ser jeg. Man bør beholde sykelønnsordningen som den er i dag, og heller se på andre måter å få redusert sykefraværet. Dette ved bl.a. redusere operasjonskøer, få kroniske pasienter inn på opptreningsopphold, stimulere til bedre tilrettelegging på arbeidsplassen osv.

Billa sitt innspill om krav til noe aktivitet under sykemelding, var også bra. Man har lett for å bli veldig passiv, om man går hjemme og er sykemeldt over lengre tid.
F.eks er man sykemeldt pga en depresjon, og helst føler for å holde seg hjemme for seg selv, så kan kanskje et krav være å være sosial med andre en gang i uken el.l.

Jeg har ikke tid til å lese hele tråden akkurat nå. Men opptatt av egen argumentasjon som jeg er så skriver jeg likevel.

Jeg har nettopp vært sykemeldt nesten et halvt år. Jeg opplevde det meget vanskelig å få noen hjelp til å bli frisk jeg altså. Det var standard kvinnesymptomer. Konsentrasjon, sliten til beinet, gråt hele tiden og sånn. Og ble sendt hjem med sykemelding på sykemelding og beskjed om å hvile. Det var nok bare stress. (Det var en sterk stressbelastning til stede også.)
Etter mange måneder viser det seg at jeg faktisk var syk. Og kan behandles for dette og gå på jobb igjen. Men selv da var legen lite villig til å starte behandling - sykemelding for en måned derimot - det sendte han i posten.

Det endte med privat helsevesen, behandling og nå tilbake i jobb. Håper det går bra - jeg er ihvertfall mye friskere.

Dermed lurer jeg på ettersom jeg har gravd litt: Hvorfor er ikke det første man gjør når folk er deprimerte og slitne og ikke greier livet sitt å rett og slett ta noen blodprøver? Mangel på vitamin D gir nemlig for eksempel sånne plager.

Og hvorfor kommanderes ikke rygg, nakke og andre muskelpasienter på trening? Opptrening med fysioterapi og dokumentert oppmøte bør få disse friske og i jobb fremfor smertefulle og gående hjemme.

Det må jo være et poeng å ta plagene på alvor og fikse det som fikses kan på de som tross alt kan bli friske også - ikke bare å sniktitte etter juksere?

[Michelle]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Dermed lurer jeg på ettersom jeg har gravd litt: Hvorfor er ikke det første man gjør når folk er deprimerte og slitne og ikke greier livet sitt å rett og slett ta noen blodprøver? Mangel på vitamin D gir nemlig for eksempel sånne plager.

Og hvorfor kommanderes ikke rygg, nakke og andre muskelpasienter på trening? Opptrening med fysioterapi og dokumentert oppmøte bør få disse friske og i jobb fremfor smertefulle og gående hjemme.

Det må jo være et poeng å ta plagene på alvor og fikse det som fikses kan på de som tross alt kan bli friske også - ikke bare å sniktitte etter juksere?

Så bra at du er bedre Mye takket være at du sto sånn på.
Jeg er enig i at ikke alle leger er ikke flinke nok til å ta diverse prøver/blooprøver ved tegn på depresjon. En kollega av meg fikk diagnosen fødselsdepresjon 1 år senere ble hun endelig tatt på alvor og det viste seg at det var lavt stofskifte. Ikke lang tid etterpå var hun slik som før.

Ang muskel og skjelett plager så er iallefall min erfaring at mange blir sendt til fysio, på opptrening eller til smerteklinikker samt diverse utredninger.
Selv har jeg vært gjennom hele denne runden og trent hos fysio i 8 år avbrutt av noen pauser.

[kie]

Kanskje det ville være bedre med "aktivitetskrav" til legene som sykmelder istedet for enda mer på den sykmeldte? Altså at legene i større grad er forpliktet til å være aktive i forhold til at pasienten utredes, får behandling etc?

:har familiemedlem som har vært langtidssykmeldt av diverse årsaker/vondter uten at legen oppdaget at det var kreft som var årsaken før det antageligvis var for sent:

[Katta]

Hillary: det er det andre problemet med symeldingssystemet. At de som har en diagnose (ikke kronisk stabilt syk, men hvor behandlingen tar tid) kun kan sykmeldes i ett år uavhengig av sykmeldingsgrad. Om du er 20% sykmeldt eller 100% spiller ingen rolle, tiden løper uansett. Jeg synes det burde være en form for regulering av sykepengedager som da kunne variere litt ut fra hva slags sykdom man får. Foreldrene til barn som får leukemi får pleiepenger i 3 år. På samme måte burde en voksen som fikk leukemi kunne sykmeldes til behandlingen var over. Hvis man da ser at sykdommen er gått over i en kronisk fase med kroniske problemer, må man da tenke mer varig støtte, men det burde absolutt være mulig å få sykepenger til man er gjennom kurativ behandling synes jeg.

[Michelle]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Hillary: det er det andre problemet med symeldingssystemet. At de som har en diagnose (ikke kronisk stabilt syk, men hvor behandlingen tar tid) kun kan sykmeldes i ett år uavhengig av sykmeldingsgrad. Om du er 20% sykmeldt eller 100% spiller ingen rolle, tiden løper uansett. Jeg synes det burde være en form for regulering av sykepengedager som da kunne variere litt ut fra hva slags sykdom man får. Foreldrene til barn som får leukemi får pleiepenger i 3 år. På samme måte burde en voksen som fikk leukemi kunne sykmeldes til behandlingen var over. Hvis man da ser at sykdommen er gått over i en kronisk fase med kroniske problemer, må man da tenke mer varig støtte, men det burde absolutt være mulig å få sykepenger til man er gjennom kurativ behandling synes jeg.

Nettopp. Dette har jo vært foreslått før. Utrolig at det ikke er gjort noe med.
Snakket med min venninne nå og hun går tilbake til jobb etter ny samtale med lege i dag og som du skrevf Om hun så velger å være Sm kun 20% eller i aktiv sm så vil dette telle som 100 når det er gått 1 år.

Å ha en slik sykdom innebærer også merkonstnader.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Necesario, her.

Det kommer litt an på HVA man blir syk av da? Hva som gjør utslaget liksom? Om man blir syk av ting på arbeidsplassen, og ikke klarer jobbe fullt av den grunn, så synes jeg da ikke man bør gå ned i stilling av den grunn. Min mor er sånn, og hun mister ganske mange rettigheter økonomisk av den grunn. Hun jobber på en arbeidsplass (og har gjort det i 30 år) som er fysisk dårlig tilrettelagt. Hun har vært en del sykmeldt i perioder pga dette, men arbeidsplassen har ikke vært særlig villig til å gjøre endringer (og da er det ikke snakk om store, men feks en heve / senke benk - hun er kokk). Deres holdning er om hun får tilpasning vil "alle" plutselig ha det. Følgene er at hun ikke klarer å jobbe så mye som hun vil, og hun har hele tiden søkt seg litt og litt ned. Og da synes jeg faktisk det blir feil. Men hun orker ikke kjempe saken mer.

Det er sjelden så enkelt at man kan plukke ut at det er AKKURAT DETTE du blir sliten og syk av. Ta for eksempel ryggvondt. Joda, arbeidsplassen har betydning. Men hva med fritiden? Småbarnsmødre som løfter på tunge barn? Folk som er plaget med ryggen, men likevel aldri gidder å trene?

Jeg har vært borti et par godt voksne damer som konsekvent ble sykemeldt for ryggvondt rett etter bær-sesongen. Pussig, ikke sant? Det at de hadde plukket 10.000 liter bær (eller noe sånt ) i løpet av noen uker, stått på hodet i lyngen i time etter time - det hadde vel ikke noe å gjøre med ryggvondtet? Nei, det var jobben, så det var den de ble sykemeldt i fra.

Jeg har også vært borti noen gravide som var "slitne" (selvsagt alltid vanskelig å vite hva den enkelte legger i det) og som måtte sykemeldes fra jobben fordi de stort sett sov hele ettermiddagen og ikke fikk "gjort noe". De følte at de sov så mye og var så slitne at de ikke fikk annet ut av dagen enn jobb og søvn. Og "alle" rundt dem sa: "sånn skal du ikke ha det! Gå og få sykemelding! Du må jo ha litt overskudd når du kommer hjem også!". Javel? Graviditet er tidsbegrenset, og stort sett valgfritt. Og når man blir gravid, så skal man ikke akseptere at man blir trøtt, at det går utover det sosiale på fritiden? Men jobben, den kan man sykemeldes i fra, så da gjør man det, så slipper man å gi avkall på fritid.

Det blir jo feil, hvis det bare er jobben som skal tilrettelegges. Min erfaring er som Billas, oftest skyldes sykefraværet forhold hjemme. Men viljen til å gjøre endringer i sitt private liv er lav, og de fleste forventer at det er jobben som skal vike. Selv når folk er deltids sykemeldt skal de ha fri til legetimer og behandling i arbeidstiden, for eksempel. Hvorfor?

[Mrs. Longbottom]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Det er sjelden så enkelt at man kan plukke ut at det er AKKURAT DETTE du blir sliten og syk av. Ta for eksempel ryggvondt. Joda, arbeidsplassen har betydning. Men hva med fritiden? Småbarnsmødre som løfter på tunge barn? Folk som er plaget med ryggen, men likevel aldri gidder å trene?

Jeg har vært borti et par godt voksne damer som konsekvent ble sykemeldt for ryggvondt rett etter bær-sesongen. Pussig, ikke sant? Det at de hadde plukket 10.000 liter bær (eller noe sånt ) i løpet av noen uker, stått på hodet i lyngen i time etter time - det hadde vel ikke noe å gjøre med ryggvondtet? Nei, det var jobben, så det var den de ble sykemeldt i fra.

Jeg har også vært borti noen gravide som var "slitne" (selvsagt alltid vanskelig å vite hva den enkelte legger i det) og som måtte sykemeldes fra jobben fordi de stort sett sov hele ettermiddagen og ikke fikk "gjort noe". De følte at de sov så mye og var så slitne at de ikke fikk annet ut av dagen enn jobb og søvn. Og "alle" rundt dem sa: "sånn skal du ikke ha det! Gå og få sykemelding! Du må jo ha litt overskudd når du kommer hjem også!". Javel? Graviditet er tidsbegrenset, og stort sett valgfritt. Og når man blir gravid, så skal man ikke akseptere at man blir trøtt, at det går utover det sosiale på fritiden? Men jobben, den kan man sykemeldes i fra, så da gjør man det, så slipper man å gi avkall på fritid.

Det blir jo feil, hvis det bare er jobben som skal tilrettelegges. Min erfaring er som Billas, oftest skyldes sykefraværet forhold hjemme. Men viljen til å gjøre endringer i sitt private liv er lav, og de fleste forventer at det er jobben som skal vike. Selv når folk er deltids sykemeldt skal de ha fri til legetimer og behandling i arbeidstiden, for eksempel. Hvorfor?

nå vet ikke jeg hvordan det fungerer der du er, og med dine leger, tannleger, spesialister og behandlere. Men min erfaring er iallefall at det uhyre vanskelig å alltid få lagt slike ting utenom arbeidstid, dessuten har jo en deltidsarbeidende like rettigheter på permisjoner som andre. Klart man bør prøve, og dersom man ikke gjør det, er det noe galt, men å si at deltidssykemeldte ikke skal få lov å søke permisjon til legebesøk er ganske på bærtur, syns jeg.

[Kanina]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg har også vært borti noen gravide som var "slitne" (selvsagt alltid vanskelig å vite hva den enkelte legger i det) og som måtte sykemeldes fra jobben fordi de stort sett sov hele ettermiddagen og ikke fikk "gjort noe". De følte at de sov så mye og var så slitne at de ikke fikk annet ut av dagen enn jobb og søvn. Og "alle" rundt dem sa: "sånn skal du ikke ha det! Gå og få sykemelding! Du må jo ha litt overskudd når du kommer hjem også!". Javel? Graviditet er tidsbegrenset, og stort sett valgfritt. Og når man blir gravid, så skal man ikke akseptere at man blir trøtt, at det går utover det sosiale på fritiden? Men jobben, den kan man sykemeldes i fra, så da gjør man det, så slipper man å gi avkall på fritid.

Ja, jeg synes de gravide i et slikt eksempel har helt rett når de ber om sykemelding. "Det er valgfritt å gå gravid", ja, det er det vel i ytterste konsekvens. Men vi lever altså i et velferdssamfunn hvor vi har bestemt oss for at kvinner skal kunne få barn uten at det går utover jobben deres. Og at de fleste i dette landet skal kunne både jobbe og leve. Jeg har også vært delvis sykemeldt tidlig i svangerskap bl.a. pga trøtthet. Det var jo ikke slik at jeg lå på sofaen og sov helt til jeg hentet storesøster i barnehagen, og var frisk og rask resten av dagen. Jeg sov gjerne enda litt til, og enda litt til... Jeg har også hatt en sykdom som gjorde at jeg i lange perioder ikke orket å gjøre stort mer enn å studere og jobbe (for det måtte jeg jo). Jeg hadde ikke noe sosialt liv, eller noe samliv med mannen min, for den del. (Dette var forresten også en type sykdom som heldigvis lett lot seg behandle, bare jeg fortalte legen hva hun skulle undersøke meg for, etter å ha blitt avfeid med "stress" i årevis). Det var ikke akkurat noe alternativ å være langtidssykemeldt i min situasjon, derfor hadde jeg ikke noe liv utenom. Slik unner jeg ingen å ha det! Det er heller ikke særlig lurt å holde på sånn i lengden, med tanke på arbeidsevnen. Så ja, når sykdom gjør at man kan fungere i jobb, men dermed ikke i privatlivet, så mener jeg definitivt at det er riktig at man får en sykemelding slik at man som et minimum kan ha litt glede av privatlivet sitt. Og som med de slitne gravide, er det jo ikke slik at man tar i mot en 100% sykemelding og vips har man overskudd til "oa hela natten" og alt som er gøy.

Og der viser jo Kanina også at det heller ikke der var hennes moral. Det var legen hennes som ikke sjekket henne grundig nok.

[Jessica]

Det Hillary nevner er et problem. Flere brystkreftpasienter jeg kjenner har havnet i et uføre da de ble syk og etterpå. Ei måtte jobbe hele cellegiftperioden, fordi hun hadde vært sykemeldt for noe annet før hun fikk brystkreft. Hun er enslig og har ikke råd til å gå ned på rehabiliteringspenger (66%). Ei anna måtte gå ut i full jobb rett etter ferdig kreftbehandling. Hun hadde ikke råd til å gå ned i lønn hun heller. Henne er jeg bekymret for. Hun er frisk fra kreften pr. idag, men er totalt utslitt og i dårlig form generelt. Hun burde ikke begynne å jobbe fullt enda. Det er flere slike eksempler. Det burde vært ordninger for de som blir behandlet over langt tid. Lymfekreftpasienter kan jo gå på cellegift i 1,5 år, slik jeg har skjønt.

Det å bli syk rammer på mange ulike måter, men bekymringen for økonomien er tøff å slite med i tillegg.

[Ru]

Opprinnelig lagt inn av Necesario, her.

Men det fungerer vel ikke sånn nå heller? Iallfall ikke i IA-bedrifter. Der er det ganske strenge krav til oppfølging og rutiner. Både fra arbeidsgiver, lege og NAV. Det er også krav ift at man må prøve ut i aktivitet etter 8 uker etc. Man har møter med leder med jevne mellomrom, man har dialogmøter etc. Dessuten kan jo ikke en lege sykmelde 1 år i gangen heller.

Med fare for å komme seilende inn på et bananskall;

Strenge krav? Jommen sa jeg smør. Jeg har opplevd flere tilfeller der enten jeg eller kollega var sykemeldt langt utover 8 uker, uten at det skjedde en dritt fra hverken arbeidsgiver eller NAV sin side. Det er tydeligvis ingen konsekvenser om man ikke følger denne ordningen. Og dette var i en IA-bedrift av de store.


Jeg hørte denne Mehlum på radioen, og da sa han som følger:
Det er et problem at av alle de som sykemeldes fordi de møter veggen, så er det et fåtall som trenger sykemelding. De som derimot trenger det aller mest, er som regel de som rett og slett ikke har råd til å gå sykemeldt; de jobber i små stillingsprosenter i tunge yrker etc.

(Fritt etter hukommelsen.)

Nuh må jeg løpe, men jeg skal svare mer senere.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Forøvrig: Jeg synes det er rart at flere gjerne mener at alle har en "plikt til å jobbe", "tenker sitt" om hjemmeværende og/eller deltidsarbeidende, er veldig opptatt av hvor dumt det er å gå i "kvinnefella" og gjøre seg til minstepensjonist. Og samtidig så bør man ta helseproblemer på egen kappe og gå ned i stilling?

Det er vel en "kvinnefelle" av dimensjoner, og her sitter oppegående damer og oppfordrer andre kvinner til å gå rett i den nærmest som et samfunnsansvar? Det henger ikke på greip.

Her skjønner jeg ikke helt hva du mener? Jeg mener i høyeste grad at det kan være en større andel MENN som også reduserer stillingene sine når det er behov for mer tid til barna. Oftest vil det dog være kvinner som tjener har lavest inntekt, og dermed vil den økonomiske byrden bli minst hvis mamma jobber redusert.

Jeg har alltid forfektet at jeg synes det er viktig og avgjørende for samfunnet som helhet at kvinner deltar i arbeidslivet, at barn ikke har vondt av å gå i barnehage og tror på ingen måte at barn av hjemmeværende foreldre blir lykkeligere eller smartere enn andre. Jeg ser ikke helt hvordan DET er avvikende fra å mene at sykelønnsordningen ikke er ment som en generell støtteordning når man er i en livsfase som ikke går overens med en 100 % stilling?

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Som arbeidsgiver ser jeg jo sykelønnsordningen fra et litt annet ståsted enn de i denne debatten som synes det er aller mest bekvemt å nærmest utelukkende konkludere med at dette er arbeidsgivernes feil. Man får jo inntrykk av at dette (tilsynlatende skyhøye) fraværet primært skyldes konflikter på arbeidspassen i tillegg til dårlig ledelse og et brutalisert arbeidsliv.

Jeg sitter også som arbeidsgiver. Eller. Jeg har gjort det. Og jeg har sittet som sykmeldt selv. Jeg vet at som arbeidsgiver tar det tid å opprett holde kontankten, følge opp og tilrettelegge for de som er sykmeldte. Men jeg tror det er ytterst viktig også. Min opplevelse er at om de som er sykmeldte føler seg inkludert og tatt med, selv om de er sykmeldt, er veien kortere tilbake. Det å føle at de er ønsket tilbake har mye å si, enn om man ikke får noe særlig feedback fra sin leder når man blir sykmeldt.

Som enhetsleder i barnehage hadde jeg oppfølging av alle syke og sykmeldte, og det er ganske krevende i dag, som IA kommune. Jeg sier ikke at det er arbeidsgiver sin skyld at mange blir syke, men jeg sier at det er ganske avgjørende hvordan arbeidsgiver opptrer mot den som er sykmeldt.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Det blir jo feil, hvis det bare er jobben som skal tilrettelegges. Min erfaring er som Billas, oftest skyldes sykefraværet forhold hjemme. Men viljen til å gjøre endringer i sitt private liv er lav, og de fleste forventer at det er jobben som skal vike. Selv når folk er deltids sykemeldt skal de ha fri til legetimer og behandling i arbeidstiden, for eksempel. Hvorfor?

Det er vel litt av det vanskelige. En sykmelding skyldes ikke nødvendigvis bare noe på jobb, eller bare noe hjemme. Det handler om en kombinasjon. Og da må man jo se på helheten. Når man har så vondt at man må ligge fra man kommer hjem til man legger seg så er det kanskje ikke så mye tilrettelegging hjemme som fungerer? Og når man har jobbet i samme bedrift i 30 år, og store deler av de ansatte sliter med belastningsskader og slitasjeskader pga dårlig tilrettelegging, så er det jo mest jobben sin skyld. Men i mange bedrifter er det jo mer behagelig å få de sykmeldt, og bort fra jobb, enn å måtte igangssette tiltak for å beholde folk på jobb. Særlig når de er 50 + i alder. Som arbeidsgiver har man et ansvar for godt arbeidsmiljø, også det fysiske. Men for meg blir det helt feil å be en person gå ned i stilling pga slitasjeskader feks.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Lille Ru, her.

Med fare for å komme seilende inn på et bananskall;

Strenge krav? Jommen sa jeg smør. Jeg har opplevd flere tilfeller der enten jeg eller kollega var sykemeldt langt utover 8 uker, uten at det skjedde en dritt fra hverken arbeidsgiver eller NAV sin side. Det er tydeligvis ingen konsekvenser om man ikke følger denne ordningen. Og dette var i en IA-bedrift av de store.

Her er det iallefall ganske strenge krav. Og om de ikke blir fulgt kan den som er sykmeldt risikere å miste utbetaling av sykepenger.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg har også vært borti noen gravide som var "slitne" (selvsagt alltid vanskelig å vite hva den enkelte legger i det) og som måtte sykemeldes fra jobben fordi de stort sett sov hele ettermiddagen og ikke fikk "gjort noe". De følte at de sov så mye og var så slitne at de ikke fikk annet ut av dagen enn jobb og søvn. Og "alle" rundt dem sa: "sånn skal du ikke ha det! Gå og få sykemelding! Du må jo ha litt overskudd når du kommer hjem også!". Javel? Graviditet er tidsbegrenset, og stort sett valgfritt. Og når man blir gravid, så skal man ikke akseptere at man blir trøtt, at det går utover det sosiale på fritiden? Men jobben, den kan man sykemeldes i fra, så da gjør man det, så slipper man å gi avkall på fritid.

Jeg synes heller ikke man skal sykmelde seg fordi man er gravid, om man ikke er syk. Men samtidig så tror jeg at om en person er så sliten at hun sover fra klokken 16 og neste dag, og ikke delta i hverdagslivet/hjemmelivet i det hele tatt pga graviditeten, så er man kanskje såpass sliten at man kan bli syk av det hvis man ikke trapper litt ned? Hvis ikke kan man kanskje ende opp sånn at man ikke klarer å jobbe i det hele tatt. Det går an å tilrettelegge med små ting for gravide også, som er med på å gjøre at de unngår sykmelding. Det kan være hjemmekontor noen dager, fleksitid, kortere arbeidsdager etc. Dessuten er det ganske avgjørende hvilken type jobb du har også, som høygravid iallefall.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Necesario, her.

Det er vel litt av det vanskelige. En sykmelding skyldes ikke nødvendigvis bare noe på jobb, eller bare noe hjemme. Det handler om en kombinasjon. Og da må man jo se på helheten. Når man har så vondt at man må ligge fra man kommer hjem til man legger seg så er det kanskje ikke så mye tilrettelegging hjemme som fungerer? Og når man har jobbet i samme bedrift i 30 år, og store deler av de ansatte sliter med belastningsskader og slitasjeskader pga dårlig tilrettelegging, så er det jo mest jobben sin skyld. Men i mange bedrifter er det jo mer behagelig å få de sykmeldt, og bort fra jobb, enn å måtte igangssette tiltak for å beholde folk på jobb. Særlig når de er 50 + i alder. Som arbeidsgiver har man et ansvar for godt arbeidsmiljø, også det fysiske. Men for meg blir det helt feil å be en person gå ned i stilling pga slitasjeskader feks.

Siden du referte til moren din tidligere, antar jeg at det er henne du skriver om her? Jeg er ikke uenig i at det høres ut som om arbeidsgiver kunne gjort mer for å lette arbeidsdagen.

Jeg skal også være enig i at arbeidsplasser plikter å tilrettelegge. Man har plikt til å gjøre det man kan for både fysisk og psykisk arbeidsmiljø. Men, vel så viktig er det faktisk at man også har plikt til å forebygge fravære hos resten av de som er i jobb. Det vil i praksis si at man kan tilrettelegge til en viss grad, men ikke sånn at andre på jobb risikerer å måtte gjøre MER belastende arbeid. Hvis det er belastningsskader på grunn av jobb som gir sykmelding, og den er hyppig eller langvarig, mener jeg at det finnes andre støtteordninger som bør tas i bruk.

Når det gjelder en del skjelett- og muskellidelser må folk også ta seg selv mer i nakken mange ganger. Det kreves også selvdispilin på hjemmebane når kroppen begynner å krangle, og jeg tror mye kunne vært forebygget. Jeg jobber i et selskap hvor alle ansatte har mulighet til treningsstøtte. Det er kanskje 1/4 av oss som benytter det, og det er gjerne de av oss som hadde trent og vært aktive i utgangspunktet...