Nordmenn sutrer seg til sykmelding

[Billa]

Som arbeidsgiver ser jeg jo sykelønnsordningen fra et litt annet ståsted enn de i denne debatten som synes det er aller mest bekvemt å nærmest utelukkende konkludere med at dette er arbeidsgivernes feil. Man får jo inntrykk av at dette (tilsynlatende skyhøye) fraværet primært skyldes konflikter på arbeidspassen i tillegg til dårlig ledelse og et brutalisert arbeidsliv.

Jeg er ikke enig. I Norge har vi rettigheter og arbeidsvilkår som fortoner seg som en DRØM for andre utenfor våre grenser. Jeg har virkelig ingen tro på at problemet med det høye fraværet ligger i dårlig arbeidsmiljø. Jeg har gjennom snart et tiår gått mange, MANGE runder med mange, MANGE sykmeldte (langtids/kortids). Ingen av dem har hatt noe med konflikter eller dårlig arbeidsmiljø å gjøre. Det har nærmest utelukkende vært problemer som har oppstått på hjemmebane eller personlige problemer (ulike traumer og vonde opplevelser). Disse kan man jo ikke sykmelde seg fra. Oppgaver under en sykmelding, og krav om at det man blir sykmeldt av (gjelder primært ved type "slapphet/tretthet") må ENDRES på innen sykmeldingsperioden er ferdig er helt avgjørende etter min mening. Samtalene må tas, hjelpen må skaffes, destruktive bånd må kuttes osv osv.

Jeg har av og til litt inntrykk av at hvis man ikke har det 100 % fantastisk i livet sitt, er det her i landet akseptert at man er "syk" nok til å bare måtte fokusere på seg selv. Å fokusere på seg selv er et mantra jeg tror flere arbeidsgivere enn jeg har hørt noen ganger i løpet av årene. Jeg mener at det er ikke tvil om at vi må se på HVA som er sykdom og hva som bare er selve livet. Livet ER tøft av og til. Det er heller ikke bare greit å bli sykmeldt som nærmeste pårørende til en med f.eks kronisk alvorlig sykdom eller andre problemer. Ønsket og behovet er fullt forståelig, men når grunnlaget blir EGEN psykisk sykdom _kan_ det får konsekvenser senere i f.eks forsikringssammenheng.

Alle jobber passer ikke for alle, og at man må redusere stillingsprosent i enkelte deler av livsfasen synes jeg faktisk er litt way of life. Vi _kan_ ikke ha en arbeidsstokk som yter 70 % men krever 100 % i lønn, det regnestykket går til slutt ikke opp, og det er vel dit vi er i ferd med å komme i dag. Nesten 1/3 av arbeidstokken i Norge er ute av arbeidslivet på et eller annet vis, og det sier seg jo selv at belastningen på resten etterhvert vil bli for stor. At man nærmest uavhenging av livsstil skal ha krav på å få den opprettholdt gjennom offentlige støtteordninger fordi man ikke vil gå ned i stilling, er jeg _ikke_ enig i. Det er så mange som faktisk ofrer lønn i en periode av livet for å heller jobbe mindre, at jeg ikke ser hvorfor andre skal ha samme prinsippielle løsning betalt av felleskapet....

I debatten er det ofte kronikerne og de virkelig alvorlig syke som synes det er tøft å bli satt spørsmålstegn ved, og det skjønner jeg godt. Det er jo allikevel ikke dem jeg primært tenker på når jeg tenker at arbeidstakere i Norge godt kunne fokusere litt mer på nærvær fremfor fravær.

[mkj]

Jepp - det som er vanskelig er at alle som er sykemeldte selv tar dette så veldig personlig. Det at man ønsker sykefraværet ned betyr vel ikke at man ønsker kronikerne ut i jobb for en hver pris.

På vår jobb har vi et høyt langtidsfravær (har hatt) Ikke et eneste av tilfellene skyldes dårlig arbeidsmiljø. Nå vet jeg ikke helt hva som kunne ha vært gjort med akkurat de tilfellene.

Men jeg tror Esme har mange gode poeng som kunne ha fjernet mye. Videre mener jeg fortsatt at høyt sykefravær til dels er prisen vi må betale ved høy yrkesdeltakelse. (i gamle dager var ingen hjemme fra jobben med syke barn, for mor var jo alltid hjemme - like så omsorg for foreldre osv osv, man kunne også lettere plage seg til å gå på jobb sånn halvsyk om man hadde noen som styrte skuta med stø hånd hjemme)

[rine]

for Billa.

[valborg]

Jeg syns Billas siste innlegg var befriende godt og likte spesielt denne:

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Jeg mener at det er ikke tvil om at vi må se på HVA som er sykdom og hva som bare er selve livet. Livet ER tøft av og til.

[kie]

Er det noen som vet om sosialkontorene synes det er greit å ha folk gående kronisk på stønad, forresten? Ja, for jeg får inntrykk av at det for noen virker som en universalløsning på alt man ikke vil ha i andre statistikker.

[Kanina]

Bønna: Det er en forskjell på om du jobber redusert fordi du er for syk til å jobbe fullt, og om du jobber redusert fordi du ønsker mer tid og overskudd i hverdagen. Hvis det er slik at du har en sykdom som gjør at du har redusert overskudd, og at du, dersom du ikke hadde hatt sykdommen hadde kunnet jobbe fullt uten at det gikk utover familie og hverdag, så synes jeg det er feil av deg å jobbe redusert stilling uten å motta støtte. Jeg synes man skal være sykemeldt/ufør og motta støtte hvis det er det som er situasjonen. Men det er selvsagt ditt/deres valg i ikke motta.

Forøvrig synes jeg hele debatten er blåst ut av proporsjoner. jeg tipper at det er en konspirasjon bak det hele. 68-generasjonen, som nå har sikret seg sin fine pensjon og etterlatt smulene til oss, vil ha fokuset bort fra pensjon, og over på noe annet. Dessuten er de sikkert redde for at det skal bli så mange sykemeldte hjelpepleiere, at det ikke er noen igjen til å stelle dem. (Dette var en spøk, altså!)

Mer seriøst: Jeg skjønner ikke helt hvorfor AP er så på hugget mot sykelønnsordningen. De gikk jo til valg på velferd. Vi skal være glade for at det faktisk er mulig å være borte fra jobb når man er syk, uten at det får altfor store økonomiske konsekvenser. Og når sykefraværet ikke har økt noe særlig på 20 år, er fokuset helt feil. Da får de i stedet presentere problemet slik det er, da. "Vi har altfor mange viktige velferdsoppgaver å ta oss av (f.eks. stadig økende antall pensjonister), og ett sted må vi kutte, kanskje det går an å gjøre noe med sykefraværet?" Eller hvorfor ikke kutte i skolene, i barnehagene, i sykehjemmene, i helsesektoren, etc etc.

[Mrs. Longbottom]

Opprinnelig lagt inn av Kanina, her.

Bønna: Det er en forskjell på om du jobber redusert fordi du er for syk til å jobbe fullt, og om du jobber redusert fordi du ønsker mer tid og overskudd i hverdagen. Hvis det er slik at du har en sykdom som gjør at du har redusert overskudd, og at du, dersom du ikke hadde hatt sykdommen hadde kunnet jobbe fullt uten at det gikk utover familie og hverdag, så synes jeg det er feil av deg å jobbe redusert stilling uten å motta støtte. Jeg synes man skal være sykemeldt/ufør og motta støtte hvis det er det som er situasjonen. Men det er selvsagt ditt/deres valg i ikke motta.

Forøvrig synes jeg hele debatten er blåst ut av proporsjoner. jeg tipper at det er en konspirasjon bak det hele. 68-generasjonen, som nå har sikret seg sin fine pensjon og etterlatt smulene til oss, vil ha fokuset bort fra pensjon, og over på noe annet. Dessuten er de sikkert redde for at det skal bli så mange sykemeldte hjelpepleiere, at det ikke er noen igjen til å stelle dem. (Dette var en spøk, altså!)

Mer seriøst: Jeg skjønner ikke helt hvorfor AP er så på hugget mot sykelønnsordningen. De gikk jo til valg på velferd. Vi skal være glade for at det faktisk er mulig å være borte fra jobb når man er syk, uten at det får altfor store økonomiske konsekvenser. Og når sykefraværet ikke har økt noe særlig på 20 år, er fokuset helt feil. Da får de i stedet presentere problemet slik det er, da. "Vi har altfor mange viktige velferdsoppgaver å ta oss av (f.eks. stadig økende antall pensjonister), og ett sted må vi kutte, kanskje det går an å gjøre noe med sykefraværet?" Eller hvorfor ikke kutte i skolene, i barnehagene, i sykehjemmene, i helsesektoren, etc etc.

Ja, det er det jeg mener også. At dersom sykdommen gjør at du ikke fikser 100% jobb samt et minimum av familie og liv ved siden av, mener jeg man har rett på stønader, og skal motta dem.
Og så er det sånn at det kommer tøffere dager da også, og mindre tøffe. Sånn er det. Poenget med personer som har det slik jeg mener her, er jo at dersom man er i 100% jobb er absolutt alle dager til enhver tid hel uutholdelige. Det er ikke en periode hvor man kan ta seg sammen.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Kanina, her.

Bønna: Det er en forskjell på om du jobber redusert fordi du er for syk til å jobbe fullt, og om du jobber redusert fordi du ønsker mer tid og overskudd i hverdagen. Hvis det er slik at du har en sykdom som gjør at du har redusert overskudd, og at du, dersom du ikke hadde hatt sykdommen hadde kunnet jobbe fullt uten at det gikk utover familie og hverdag, så synes jeg det er feil av deg å jobbe redusert stilling uten å motta støtte. Jeg synes man skal være sykemeldt/ufør og motta støtte hvis det er det som er situasjonen. Men det er selvsagt ditt/deres valg i ikke motta.

.

Opprinnelig lagt inn av LilleBulla, her.

Ja, det er det jeg mener også. At dersom sykdommen gjør at du ikke fikser 100% jobb samt et minimum av familie og liv ved siden av, mener jeg man har rett på stønader, og skal motta dem.

Jeg tror det er veldig personavhengig det der: Hvorvidt man føler seg syk eller ikke når hverdagen blir tøff. Det noen bare vil kalle for sliten, vil andre helt sikkert oppfatte som sykelig sliten, ellers som et signal om at man bør sykemelde seg fordi man snart kan komme til å bli syk. Jeg synes ikke det er rettferdig når noen mennesker velger å jobbe redusert etter f.eks en fødselspermisjon og dermed får mindre utbetalt, mens andre (enten pga dårlig selvinnsikt eller griskhet) velger å begynne for fullt, møter veggen så det synger og er sykemeldt i lange perioder. Det sier seg selv at det siste alternativet er mer "lønnsomt" enn det første.

[sykkelpappa]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

I debatten er det ofte kronikerne og de virkelig alvorlig syke som synes det er tøft å bli satt spørsmålstegn ved, og det skjønner jeg godt. Det er jo allikevel ikke dem jeg primært tenker på når jeg tenker at arbeidstakere i Norge godt kunne fokusere litt mer på nærvær fremfor fravær.

Problemet her er jo gjerne at de kronisk syke ofte har kronisk dårlig samvittighet for det også. Den ekstra belastningen dette medfører legger bare flere steiner på skuldrene til denne gruppen. De som virkelig hadde trengt å få denne typen tilbakemeldinger ignorerer dem som oftest og blir følgelig ikke påvirket av dem.

Poenget mitt er at man må finne andre fokus for problematiseringen her enn de som er syke, man må anerkjenne at det er systemet som må diskuteres og eventuelt endres, ikke de syke som er fanget opp i det, de har nok med sitt allerede, og de som snylter bryr seg uansett ikke...

[Kanina]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg tror det er veldig personavhengig det der: Hvorvidt man føler seg syk eller ikke når hverdagen blir tøff. Det noen bare vil kalle for sliten, vil andre helt sikkert oppfatte som sykelig sliten, ellers som et signal om at man bør sykemelde seg fordi man snart kan komme til å bli syk. Jeg synes ikke det er rettferdig når noen mennesker velger å jobbe redusert etter f.eks en fødselspermisjon og dermed får mindre utbetalt, mens andre (enten pga dårlig selvinnsikt eller griskhet) velger å begynne for fullt, møter veggen så det synger og er sykemeldt i lange perioder. Det sier seg selv at det siste alternativet er mer "lønnsomt" enn det første.

jeg tenker omvendt, jeg da. At det ikke skal være meningen at man ikke skal kunne gjennomføre 100% jobb samtidig som man har familie, med mindre noe er galt!

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av sykkelpappa, her.

Problemet her er jo gjerne at de kronisk syke ofte har kronisk dårlig samvittighet for det også. Den ekstra belastningen dette medfører legger bare flere steiner på skuldrene til denne gruppen. De som virkelig hadde trengt å få denne typen tilbakemeldinger ignorerer dem som oftest og blir følgelig ikke påvirket av dem.

Poenget mitt er at man må finne andre fokus for problematiseringen her enn de som er syke, man må anerkjenne at det er systemet som må diskuteres og eventuelt endres, ikke de syke som er fanget opp i det, de har nok med sitt allerede, og de som snylter bryr seg uansett ikke...

Men problemet ER jo at det er så mange som 1/3 av arbeidstokken i dette landet som per definisjon er så syke at de ikke kan være i arbeid. Vi kan jo ikke diskutere det offentlige Norges store utgifter uten å SE PÅ hva pengene går til? Det er vanskelig å være arbeidsledig også, men det blir jo helt tullete å ikke kunne diskutere hvilke grep som er nødvendige for å få folk i jobb?

Kan jo være at det finnes de som får offentlige støtte i forbindelse med sykdom som faktisk _kunne_ ha bidratt i arbeidslivet, og da synes jeg faktisk at det er en viktig debatt når vi tar opp _hvordan_ vi skal kunne få det til. Så hårsåre kan vi ikke være at vi ikke kan ta tak i vanskelige spørsmål fordi vi kan risikere å støte noen. De som er for syke til å delta på noe plan i arbeidslivet, ja de er jeg ganske sikker på VET det, og dermed skjønner de også at det ikke er dem denne debatten primært dreier seg om.

[mkj]

Opprinnelig lagt inn av Kanina, her.

jeg tenker omvendt, jeg da. At det ikke skal være meningen at man ikke skal kunne gjennomføre 100% jobb samtidig som man har familie, med mindre noe er galt!

Hvorfor er det jobben som skal lide når det blir for mye - hvis man har en stor arbeidsbyrde hjemme med mange barn og mange aktiviteter. Kanskje må man justere kravene litt både til jobb og fritid. Døgnet har bare 24 timer og man kan ikke rekke alt. Og har man valgt å få bøttevis med unger, ja så får man en god del støtte, man har foreldrepermisjonen, man har mulighet til kontantstøtte, man får støtte til barnehage, barnetrygd osv. Så det jeg mener er at om man har så mange barn at det ikke lar seg gjøre å ha 2 x 100% stilling, så får en justere seg deretter.

'Jobben' og fellesskapet er de som må gjøre opp for dette. I hvilken grad er det riktig?

[kie]

Nå fikk jeg lyst til å presisere litt her, siden jeg har delt at jeg har vært sykmeldt og siden de fleste vet at jeg har en stor familie. Antall barn har ingenting med min sykmelding å gjøre.

[kie]

Forøvrig: Jeg synes det er rart at flere gjerne mener at alle har en "plikt til å jobbe", "tenker sitt" om hjemmeværende og/eller deltidsarbeidende, er veldig opptatt av hvor dumt det er å gå i "kvinnefella" og gjøre seg til minstepensjonist. Og samtidig så bør man ta helseproblemer på egen kappe og gå ned i stilling?

Det er vel en "kvinnefelle" av dimensjoner, og her sitter oppegående damer og oppfordrer andre kvinner til å gå rett i den nærmest som et samfunnsansvar? Det henger ikke på greip.

[sykkelpappa]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Men problemet ER jo at det er så mange som 1/3 av arbeidstokken i dette landet som per definisjon er så syke at de ikke kan være i arbeid. Vi kan jo ikke diskutere det offentlige Norges store utgifter uten å SE PÅ hva pengene går til? Det er vanskelig å være arbeidsledig også, men det blir jo helt tullete å ikke kunne diskutere hvilke grep som er nødvendige for å få folk i jobb?

Kan jo være at det finnes de som får offentlige støtte i forbindelse med sykdom som faktisk _kunne_ ha bidratt i arbeidslivet, og da synes jeg faktisk at det er en viktig debatt når vi tar opp _hvordan_ vi skal kunne få det til. Så hårsåre kan vi ikke være at vi ikke kan ta tak i vanskelige spørsmål fordi vi kan risikere å støte noen. De som er for syke til å delta på noe plan i arbeidslivet, ja de er jeg ganske sikker på VET det, og dermed skjønner de også at det ikke er dem denne debatten primært dreier seg om.

Du har rett, og jeg er ikke uenig med deg, det er mest et spørsmål om hvor fokuset for debatten skal ligge. Hvis vi er enige om at de som er for syke skal ha sin stønad og ellers få skjøtte sin hverdag som best, er det en unødvendig belastning for dem å stadig bli trukket frem i media som noen som underforstått tapper samfunnet for ressurser uten å føre noe tilbake (noe de jo faktisk gjør hvis man bare ser på tallene). Hvis man derimot mener at den tredelen som er for syk egentlig ikke er det og burde vært intergert på et eller annet vis, så mskal man selvfølgelig trekke dem frem, men man ville kanskje vunnet mye på en mer postitiv vinkling. Det er viktig å spille på folks styrker og muligheter snarere enn begrensninger og svakheter, ihvertfall hvis de allerede er i en i utgangspunktet svekket situasjon.

Håper jeg får frem poenget mitt, jeg ønsker ikke å feie problemet under teppe, jeg ønsker bare en mer konstruktiv måte å møte problemet på, som ikke segregerer de man ønsker å hjelpe.

[United]

Opprinnelig lagt inn av Kanina, her.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor AP er så på hugget mot sykelønnsordningen. De gikk jo til valg på velferd. Vi skal være glade for at det faktisk er mulig å være borte fra jobb når man er syk, uten at det får altfor store økonomiske konsekvenser. Og når sykefraværet ikke har økt noe særlig på 20 år, er fokuset helt feil. Da får de i stedet presentere problemet slik det er, da. "Vi har altfor mange viktige velferdsoppgaver å ta oss av (f.eks. stadig økende antall pensjonister), og ett sted må vi kutte, kanskje det går an å gjøre noe med sykefraværet?" Eller hvorfor ikke kutte i skolene, i barnehagene, i sykehjemmene, i helsesektoren, etc etc.

[Kanina]

Opprinnelig lagt inn av mkj, her.

Hvorfor er det jobben som skal lide når det blir for mye - hvis man har en stor arbeidsbyrde hjemme med mange barn og mange aktiviteter.

Fordi det ikke skal være for mye, normalt sett! Det er sikkert mulig at noen sliter seg ut som skurefiller på hjemmebane på grunn av urealistiske supermann-krav og uten å fordele byrdene på andre i familien etc, men for de fleste normale familier, med få eller mange barn (samfunnet forventer tross alt at det produseres et visst antall barn her i landet), skulle det ikke være noen grunn til å møte veggen av å jobbe 100% og å samtidig ha familie og barn. Noen velger imidlertid å gå ned i stillingsprosent for å få bedre tid i hverdagen og øke livskvaliteten sin på den måten, men de fleste ville ha klart jobbene sine 100% om de hadde måttet det. Man kan heller ikke forvente at folk skal kunne se inn i fremtiden og spå om de kommer til å bli utbrente eller ei, av å utføre normalt arbeid og leve normale familieliv, for dermed å justere arbeidsinnsatsen sin etter det.

[oslo78]

Kie: Kvinner ELLER menn bør gå ned i stilling dersom ikke hverdagslivet går opp. Alternativt må kvinner ELLER menn trappe ned på ting utenom jobb, hvor ryddig huset skal være, antall aktiviteter de og barna skal drive med, osv. Det er ikke samfunnets ansvar å betale meg for at jeg skal orke å følge opp tre barn på 3 forskjellige aktiviteter hver uke. Det er ikke samfunnets ansvar å betale meg for at jeg skal orke å vaske gulvene hver uke fordi jeg ikke trives ellers. Osv, osv. Det ansvaret må jeg søren meg ta selv. Orker jeg det - fint. Orker jeg det ikke, må jeg finne en annen løsning enn å sykemelde meg.

Er man derimot SYK (ikke sliten fordi det er for mye å gjøre), så er sykemelding og eventuelt uføretrygd riktig.

[United]

Opprinnelig lagt inn av sykkelpappa, her.

Du har rett, og jeg er ikke uenig med deg, det er mest et spørsmål om hvor fokuset for debatten skal ligge. Hvis vi er enige om at de som er for syke skal ha sin stønad og ellers få skjøtte sin hverdag som best, er det en unødvendig belastning for dem å stadig bli trukket frem i media som noen som underforstått tapper samfunnet for ressurser uten å føre noe tilbake (noe de jo faktisk gjør hvis man bare ser på tallene). Hvis man derimot mener at den tredelen som er for syk egentlig ikke er det og burde vært intergert på et eller annet vis, så mskal man selvfølgelig trekke dem frem, men man ville kanskje vunnet mye på en mer postitiv vinkling. Det er viktig å spille på folks styrker og muligheter snarere enn begrensninger og svakheter, ihvertfall hvis de allerede er i en i utgangspunktet svekket situasjon.

Håper jeg får frem poenget mitt, jeg ønsker ikke å feie problemet under teppe, jeg ønsker bare en mer konstruktiv måte å møte problemet på, som ikke segregerer de man ønsker å hjelpe.

igjen.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av DM, her.

Jeg tror fullt og fast på at det å ha en slik sykelønnsordning som vi har i dag er en god ting. Det er ikke mange som klarer å reise seg igjen dersom man mister huset sitt og havner på sosialtrygd og får regninger som hauger seg opp fordi man ble syk, knakk foten og ikke kunne jobbe osv.

Det er snyltere av et slikt system, men den prisen vil jeg heller betale, fremfor alternativet. Jeg synes det vil være mye mer konstruktivt å diskutere hvem er snylterne og hvordan kan vi straffe dem/belønne dem som angir osv. Istedet for å kalle syke folk late.

Veldig enig! Kie sier også mye bra! Jeg skjelver bare av tanken på alternativet.