Unpopular opinion-tråd

[Tussa]

Opprinnelig lagt inn av Myria, her.

Jeg er enig i at niåringen ikke skal styre hele middagen, men jeg synes det er veldig rart hvis de åtte voksne tenker de bare skal snakke om voksenting og mener at niåringen skal sitte musestille og de skal ikke involvere barnet i samtaler på noe som helst punkt under middagen. Jeg har opplevd sistnevnte oftere enn førstnevnte.

Eg tenker at dei som sitte i nærheten selvfølgelig kan snakke med barnet men at heile bordet fleire gongar skal vere superinvolvert i å høre om et eller anna 9-åringen syns er spennande å fortelle om syns eg er kjedelig.

Dette var tråden for upopulære meiningar ja

[apan]

Jeg synes det er utrolig irriterende at foreldre har så problemer med å regulere egne barns skjermtid at når barna kommer bort er det med ipad i sekken og med en forventning om at spilling er det eneste som kan gjøres. Gjør som man vil hjemme for meg, men jeg forventer at et barn som kommer på besøk klarer leke på en normal måte også.

[Karamell]

Vi som samfunn har bikket i helt den andre grøften fra "barn skal sees, men ikke høres", til at barn skal få styre alt.

[Karamell]

Og en om eldre barn/ungdommer: Folk som curler slik for ungdommene at de avlyser sosiale ting for seg selv fordi ungdommen trenger mamma/pappa til å lese til prøve (som den selv har utsatt å lese til i 14 dager) eller ikke klarer å finne på noe uten at foreldrene er med. Jeg synes normalen skal være at store ungdommer ikke vil henge med de gamle hele tiden.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

Og en om eldre barn/ungdommer: Folk som curler slik for ungdommene at de avlyser sosiale ting for seg selv fordi ungdommen trenger mamma/pappa til å lese til prøve (som den selv har utsatt å lese til i 14 dager) eller ikke klarer å finne på noe uten at foreldrene er med. Jeg synes normalen skal være at store ungdommer ikke vil henge med de gamle hele tiden.

Amen!

[Blånn]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

My: med fare for å høres ut som om jeg er 100 år gammel, ev har ekstremt selektiv hukommelse: Vi har venner og nær familie med barn som er 10-15 år yngre enn våre, og jeg synes jo trenden peker i en retning hvor mange lar ungene være sjef, og til dels sitte med avgjørelser de på ingen måte er gamle nok til å ha. Og det begynner tidlig - det er ikke valget mellom ost eller leverpostei på skiva, men mer at "de vil ha klemmesmoothie, frokostblanding, pølser og is, og de vil ikke sitte ved bordet". De vil ha iPad, de vil at mamma skal sitte på gulvet og leke, og da blir det slik. Og jeg ser jo at en sparer seg for mye av det vi kalte "trass" før, for en hopper bukk over mange av hverdagens kjedelige sider. Men jeg tror ungene fort betaler prisen da de skal inn i en større gruppe, og det ikke er rom for 15-20 ulike valg. Mannen min sa det nylig her, at hvis vi som tante og onkel "skal gjøre ting annerledes enn hjemme" for de små, kan vi jo servere vanlig middag, si at vi sitter ved bordet, og i dag dropper vi nettbrettet og går ut og leker, finner fram ungenes gamle lego osv.

Yes. Og de kommer på skolen i hopetall.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Blånn, her.

Yes. Og de kommer på skolen i hopetall.

Og ut i jobb. Kom over en artikkel i går der det var snakk om hvilke nye krav det stilles til ledere pga dagens unge som kommer i jobb. Blant annet ble det framhevet at de ofte var dårlig på risikovurdering.

[Pøblis]

Jeg mener det er helt på sin plass med eget barnebord i selskapet.

[Bokormen]

Men, jeg ser jo at de foreldrene jeg oppfatter som mest dillete, reflekterer lite over egen rolle da det blir vanskelig for ungen ute i verden. Da er det barnehagen, skolen, treneren som er streng eller urimelig, og så får en kompensere hjemme med å være ekstra mild. Det kan bli en evig runddans.

Jeg mener ikke at det alltid er en klar link mellom curling og å være overbeskyttende, men forleden hørte jeg en mamma til en utadvendt og aktiv seksåring vurdere å ta henne ut av barnedans-gruppa, siden dans lett kunne føre til spiseforstyrrelser. Hvis det er mye snø eller litt kaldt, dropper en skolens akedag. Da tenker jeg faren er større for å påføre ungen angst og dårlige mestringsstrategier.

[Milfrid]

Jeg synes barn og ungdom (og voksne også) har godt av å lære seg at alt ikke bare er gøy 100% av tiden og at ingen har vondt av å kjede seg litt innimellom.

[celebelen]

Opprinnelig lagt inn av Pøblis, her.

Jeg mener det er helt på sin plass med eget barnebord i selskapet.

Da bør det være mer enn ett barn.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

My: med fare for å høres ut som om jeg er 100 år gammel, ev har ekstremt selektiv hukommelse: Vi har venner og nær familie med barn som er 10-15 år yngre enn våre, og jeg synes jo trenden peker i en retning hvor mange lar ungene være sjef, og til dels sitte med avgjørelser de på ingen måte er gamle nok til å ha. Og det begynner tidlig - det er ikke valget mellom ost eller leverpostei på skiva, men mer at "de vil ha klemmesmoothie, frokostblanding, pølser og is, og de vil ikke sitte ved bordet". De vil ha iPad, de vil at mamma skal sitte på gulvet og leke, og da blir det slik. Og jeg ser jo at en sparer seg for mye av det vi kalte "trass" før, for en hopper bukk over mange av hverdagens kjedelige sider. Men jeg tror ungene fort betaler prisen da de skal inn i en større gruppe, og det ikke er rom for 15-20 ulike valg. Mannen min sa det nylig her, at hvis vi som tante og onkel "skal gjøre ting annerledes enn hjemme" for de små, kan vi jo servere vanlig middag, si at vi sitter ved bordet, og i dag dropper vi nettbrettet og går ut og leker, finner fram ungenes gamle lego osv.

Nemlig. Enkelte avgjørelser er også for tunge til at barn skal være nødt til å ta dem. Det er ikke alltid det å få velge alt mulig føles som det tryggeste alternativet, av og til føles det vel så trygt med sikre voksne som avgjør, og informerer barnet om hvordan det blir. Også når det gjelder hvor og når det passer å si hadet, fordi den voksne må dra på jobb. Det forundrer meg at et barn som ikke er tøff nok til å tørre å spille kanonball i gymmen skal bli pålagt ansvaret for å avgjøre hvor familien skal dra på ferie, eller om de skal legge inn bud på en leilighet eller ikke (true story), fordi det er så viktig at barnet skal ha en god magefølelse i leiligheten. Eller om barnet skal sove hos mor eller far i kveld. Himmel, for et ansvar å sitte med for et barn. Greit å komme med ønsker, men det er de voksne som skal bestemme.

[Milfrid]

Og noen ganger er det helikopterforeldre som er livredde for at barna skal møte bittelitt motstand og blander seg i alt. Ringer til foreldre til andre barn med den minste uenighet og lager sak ut av ting barn enkelt burde og skulle kunne rydde opp i selv. Og som alltid sider ved egen unge og ikke kan se at ganske ofte i en vennekonflikt er det to sider av samme sak (mobbing er noe annet, altså). Unger som hopper inn og ut av fritidsaktiviteter midt i året, uten tanke på hvordan det påvirker andre og som behandler ungene som persilleblad som ikke tåler noe. Og noen ganger blir jo det en selvoppfyllende profeti.

Jeg tror selv ikke jeg er en helikoptermamma, men jeg merker jo at jeg av og til overkompenserer for en fraværende pappa - da må jeg liksom være dobbelt så god mamma.

Forøvrig mener jeg at både barn, ungdom - og voksne! - har godt av å kjede seg innimellom.

[Input]

Jeg synes det er rimelig spesielt å ta med seg 1 niåring i selskap med 8 voksne, for å si det sånn.

Jeg synes også at ideen om at skolen og undervisning skal være morsom, inspirerende og spennende har gått alt for langt. Det er en viktig grunn til at jeg ikke jobber i grunnskolen. Jeg er ingen stand-up komiker.

[Niobe]

Vi må jo begynne med oss selv. Det er da i stadig økende grad voksne mennesker som hverken kan inviteres til eller forventes å dukke opp i sosiale tilstelninger som ikke er helt tilrettelagte. Hvis man ikke liker måten det inviteres på, ikke liker de andre som er invitert, ikke liker maten, ikke får vite på forhånd hva som skal serveres, ikke liker underholdningen, ikke liker bordoppsettet. Osv. Det er jo ikke rart barn ikke tåler motstand, foreldrene gjør jo heller ikke.

[Karamell]

Selv om jeg mener det med curlingen vet jeg jo selv at jeg ikke er perfekt altså. Jeg vet at jeg plukker for mye sokker fra gulv, lager for mye mat til alle, dekker for mye bord og har latt det få lov til å være hele dager med skjerm da barna var små.

Jeg har også sendt i barnehagen når jeg selv hadde fridag, men de gangene var det fordi jeg selv følte at det var min måte å bevare egen helse på. Jeg brukte ikke dagene på spa, men på å sove og se ut i luften.

[Karamell]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Vi må jo begynne med oss selv. Det er da i stadig økende grad voksne mennesker som hverken kan inviteres til eller forventes å dukke opp i sosiale tilstelninger som ikke er helt tilrettelagte. Hvis man ikke liker måten det inviteres på, ikke liker de andre som er invitert, ikke liker maten, ikke får vite på forhånd hva som skal serveres, ikke liker underholdningen, ikke liker bordoppsettet. Osv. Det er jo ikke rart barn ikke tåler motstand, foreldrene gjør jo heller ikke.

Ja, på den anerkjente helseappen ( Ref en annen tråd) Tiktok er det en greie med at Millennials er persilleblad, og det er jo de som har barn nå. Selv hører jeg vel til GenX, og mine barn er GenZ. De som er eldre enn meg er Boomers. Om jeg har skjønt dette riktig.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

Ja, på den anerkjente helseappen ( Ref en annen tråd) Tiktok er det en greie med at Millennials er persilleblad, og det er jo de som har barn nå. Selv hører jeg vel til GenX, og mine barn er GenZ. De som er eldre enn meg er Boomers. Om jeg har skjønt dette riktig.

Det er bare å bla tilbake til venne-tråden for noen uker siden. Jeg synes det er påfallende hvor lite ubehag vi er villige til å tåle, for å omgås andre mennesker. I årsgruppene til begge mine barn, så hadde jeg mye heller invitert alle barna hjem, enn alle foreldrene. Det er mye mer styr med dem!


Jeg er 80-modell, rett i brytningen mellom GenX og Millennials, og har venner og medforeldre i begge retninger. Jeg vil ikke si det er noen markant forskjell.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Vi må jo begynne med oss selv. Det er da i stadig økende grad voksne mennesker som hverken kan inviteres til eller forventes å dukke opp i sosiale tilstelninger som ikke er helt tilrettelagte. Hvis man ikke liker måten det inviteres på, ikke liker de andre som er invitert, ikke liker maten, ikke får vite på forhånd hva som skal serveres, ikke liker underholdningen, ikke liker bordoppsettet. Osv. Det er jo ikke rart barn ikke tåler motstand, foreldrene gjør jo heller ikke.

Amen til det!

Man må begynne med seg selv. Men vi har vært sære i matveien lenge da, det er ikke nytt. Jeg har mange triste eksempler på det. Jeg er 100% for å tilrettelegge for allergier og sykdom, hakket mindre innstilt på å legge til rette for alle dem som bare ikke liker noe, og med fullstendig manglende evne til å forsøke ulike typer mat.

Hadde en kjæreste som ikke likte fisk, og aldri spiste det. Med mindre det ble servert i sosiale sammenhenger og selskaper der det ville være veldig synlig om han ikke spiste det. Som er helt ok i mine øyne. Man må gjerne ha ting man ikke liker/spiser. Men jeg blir av folk som, omtrent med stolthet, ramser opp alt de ikke liker og ikke spiser. Og som forteller alle om hva ungene ikke liker. Jeg opplevde en gang en mamma som fortalte sønnen, som forsynte seg med poteter at «men Per, du liker jo ikke poteter!» Da kom Per på det, og spiste ikke potetene gitt.

Mine har fått beskjed om at det ikke heter «jeg liker ikke», men «jeg har ikke lyst på». Jeg har forøvrig to unger som er oppdratt prikklikt, hvor en er altetende og en sær i kosten. Så jeg tror virkelig ikke at matpreferanser handler om oppdragelse (alene). Særingen har heldigvis med årene forstått at han går glipp av en del ved å være sær, og er åpen til å prøve mye ting, og liker stadig mer mat. Puh.

[Serafin]

Hvordan jeg skal få frem dette uten å utlevere noen andre, er jeg litt usikker på, men jeg prøver.

Jeg er fasinert over at etater på en side stiller krav til at unger skal stå i ubehaget, og at de er nødt til å møte angsten og komme seg på skolen, når samme fagpersoner samtidig driver med massiv håndholding og "stakkars er så full av angst at vi er nødt til å gjøre det slik" og gir lov til å unngå alt ubehag, til det punktet at det går utover samarbeid med den andre forelderen og hvordan man tar vare på barna.

Det er helt utrolig at en godt voksen mann, i en god jobb, som selv er grunn til skilsmisse, fortsatt 5-6 år etterpå har barnevern, familievernkontoret, forliksrådet og krisesenteret (!) som han har kontakt med ukentlig, og ikke kan møte den andre forelderen "fordi jeg får angst, men jeg vet at du ikke gjør meg noe", og får skryt og klapp på skuldra når han etter 5-6 år endelig kan ha teams-møte, med folk fra diverse kontor som er med på å holde i hånden.

Og da blir det litt komisk, for ungene skal vi jo hive ut i ting, og det må man jo, skal angsten bli bedre.
Men da - hvorfor i all verden tilrettelegge for dette tøyset?

(Og nei, det er ikke vold på noe som helst plan, og har aldri vært det. Mulig motparten i frustrasjon over utroskap har sagt "Jeg hater det du har gjort mot oss!".)

Men voksne folk må man jo stille krav til?
Og er man forelder, så setter man ungene først, uansett hvor ubehagelig og vanskelig det er. Og det er helt utrolig for meg at man ikke gjør det. Det er kanskje den upopulære meningen?