Kari Jaquessons siste utspill: "Man HAR ikke fedme, man ER feit"

[ingling]

Jeg synes i grunnen ikke det er så greit å kalle noen lat og giddalaus, jeg. Seriøst, blir noen motivert av det, da?

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Så det er helt greit å kalle folk som hverken har bekkenløsning eller spiseforstyrrelse for lat og giddaslaus? Da er det superenkelt pr def å gå ned i vekt?

Selvsagt ikke. Man kan fint være psykotisk, deprimert, overarbeidet, mishandlet, jævlig stressa eller mangle barnevakt eller rett og slett hate å trene om man mangler bekkenløsning eller spiseforstyrrelse.

Opprinnelig lagt inn av ingling, her.

Jeg synes i grunnen ikke det er så greit å kalle noen lat og giddalaus, jeg. Seriøst, blir noen motivert av det, da?

Enig. Hva skal det være godt for?

Jeg synes heller trening skal være så tilrettelagt og så tilgjengelig og ikke minst så gøy at folk ikke lar seg stoppe jeg. Feks syns jeg trening i arbeidstiden høres veldig smart ut.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Selvsagt ikke. Man kan fint være psykotisk, deprimert, overarbeidet, mishandlet, jævlig stressa eller mangle barnevakt eller rett og slett hate å trene om man mangler bekkenløsning eller spiseforstyrrelse.

Poenget som jeg prøver å få frem er at selv hos de som er overvektige med kompliserte grunner så er det ofte lite forståelse overfor de som ikke har noen "godkjent grunn" til å være overvektig. Det er hverken depresjon eller overarbeiding eller mishandling eller stress eller noe som helst. Det er mange som ikke får det til likevel. Og som da helt klart er i "lat og giddaslaus"-gruppen.

Og jeg synes det er synd, mest fordi det gjør at folk jager etter en grunn til at de er overvektige, blir lei seg når de ikke har for lavt stoffskifte og slikt (og ja, det er supervanlig at det er en ønsketenkning blant folk) for da hadde det vært en god grunn.

Det er rett og slett vanskelig å gå ned i vekt. Akkurat som det er vanskelig å slutte å røyke. Det er vanskelig å endre livsstil rett og slett for absolutt alle, uansett årsak. Det er poenget mitt. Og når folk blir veldig sinte over at man kan bli kalt "lat" selv om de har en "god grunn" ja, så sier man jo noe om de som ikke har en åpenbar grunn også.

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Poenget som jeg prøver å få frem er at selv hos de som er overvektige med kompliserte grunner så er det ofte lite forståelse overfor de som ikke har noen "godkjent grunn" til å være overvektig. Det er hverken depresjon eller overarbeiding eller mishandling eller stress eller noe som helst. Det er mange som ikke får det til likevel. Og som da helt klart er i "lat og giddaslaus"-gruppen.

Og jeg synes det er synd, mest fordi det gjør at folk jager etter en grunn til at de er overvektige, blir lei seg når de ikke har for lavt stoffskifte og slikt (og ja, det er supervanlig at det er en ønsketenkning blant folk) for da hadde det vært en god grunn.

Det er rett og slett vanskelig å gå ned i vekt. Akkurat som det er vanskelig å slutte å røyke. Det er vanskelig å endre livsstil rett og slett for absolutt alle, uansett årsak. Det er poenget mitt. Og når folk blir veldig sinte over at man kan bli kalt "lat" selv om de har en "god grunn" ja, så sier man jo noe om de som ikke har en åpenbar grunn også.

Jeg synes det å være ekstremt overvektig var såpass ubehagelig og krevende at det egentlig krevde ganske mye innsats å være det. Mye lettere å ikke være det.

Egentlig blir jeg overrasket over at folk blir lei seg for å ikke ha en diagnose. Og skjønner kanskje bedre hvorfor legen jeg var til ikke tok meg seriøst da jeg faktisk hadde stoffskiftefeil - hvis han hadde mange pasienter der som prøvde å trasse gjennom en grunn til overvekten sin.
Det er jo kjempefint å ikke være syk. Da har man jo alle forutsetninger for å lykkes med en endring og faktisk bli i bedre form. Slitenheten som følger med stoffskiftesykdom er jo en elendig nisse å ha på lasset om man skal ned i vekt, og kiloene må jo jobbes av om man har feil på stoffskiftet også.

Har kanskje det intense ønsket om en diagnose noe med skam å gjøre? At de trenger noe som kan lette skamfølelsen de har?

Selv måtte jeg lære om mat og lære hva jeg skulle spise for å være mett og enda gå ned i vekt. Det hjalp. Samt sunn nok mat til at jeg orket å trene.

[Lenam]

Man kan være bedaglighetsfeit med mye mer en 5 kilo for mye altså.

At jeg er tjukk er bare fordi jeg er bedaglig og elsker godis.

[Kanina]

Jeg er skikkelig lat. Og normalvektig. Hva har KJ å si om meg, tro?

[Joika]

Opprinnelig lagt inn av Kanina, her.

Jeg er skikkelig lat. Og normalvektig. Hva har KJ å si om meg, tro?

Samme som meg da. Forskjellen på oss er vel da at jeg stod i uflakskøen da de delte ut stoffskifte, mens du var mer heldig.

Life ain´t fair!

Opprinnelig lagt inn av Joika, her.

Samme som meg da. Forskjellen på oss er vel da at jeg stod i uflakskøen da de delte ut stoffskifte, mens du var mer heldig.

Life ain´t fair!

Man går ikke automatisk ned i vekt i racerfart om man får medisiner for stoffskifte heller. Alle kiloene må fremdeles jobbes av - og da jobber man i motvind hele veien.

Sånn for ordens skyld.

[ingling]

Trening i arbeidstiden er genialt! Ser konkrete resultater av det på egen arbeidsplass, der folk som ellers ikke har trent benytter seg av muligheten og blir kjempemotiverte.

[Tussa]

Trening i arbeidstida hadde vore genialt men, om en ser vekk frå sjukefråveraspektet som er min kjepphest, så går det vel også ei grense for kva ansvar arbeidsgiver skal ta?

Opprinnelig lagt inn av Haugtussa, her.

Trening i arbeidstida hadde vore genialt men, om en ser vekk frå sjukefråveraspektet som er min kjepphest, så går det vel også ei grense for kva ansvar arbeidsgiver skal ta?

Trenger ikke være arbeidsgiver som skal dekke det. Det kan like gjerne dekkes av staten synes jeg.

[Tussa]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Trenger ikke være arbeidsgiver som skal dekke det. Det kan like gjerne dekkes av staten synes jeg.

Det kunne vore noko.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Nessie, her.

Men jeg hadde likevel ingen problemer med å legge på meg 20 kg på 2 mnd. Og da føler jeg at det må være noe feil med gener og kropp også.

Men hvis det er gener, hvordan skal det da endre seg etter at man er slankeoperert? Det en slankeoperasjon gjør, er jo nettopp å begrense mengden mat man kan ta til seg. Hvis det er genene burde man jo bli like overvektig igjen etter en operasjon.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Men hvis det er gener, hvordan skal det da endre seg etter at man er slankeoperert? Det en slankeoperasjon gjør, er jo nettopp å begrense mengden mat man kan ta til seg. Hvis det er genene burde man jo bli like overvektig igjen etter en operasjon.

Nei. Det skjer noe hormonelt når man opererer også. Blant annet hormonene som styrer metthetsfølelsen. Og det er visst en av de viktigste årsakene til nedgangen. Dessuten klarer jo kroppen rett og slett ikke å ta opp nok til at man legger på seg like fort da.

[mkj]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Men hvis det er gener, hvordan skal det da endre seg etter at man er slankeoperert? Det en slankeoperasjon gjør, er jo nettopp å begrense mengden mat man kan ta til seg. Hvis det er genene burde man jo bli like overvektig igjen etter en operasjon.

Man fjerner ikke bare evnen til å spise så mye, men også evnen til å ta opp næringsstoffer - gjør de ikke? Tarmen blir ganske mye kortere?

Men jeg tror også at mengdebegrensning er en stor del av cluet med en sånn operasjon.


Angående det med lat- og giddalauskategorien. Jeg hører hjemme der, og har ingen problemer med å innrømme det.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Nessie, her.

Dessuten klarer jo kroppen rett og slett ikke å ta opp nok til at man legger på seg like fort da.

Opprinnelig lagt inn av mkj, her.

Man fjerner ikke bare evnen til å spise så mye, men også evnen til å ta opp næringsstoffer - gjør de ikke?

Sorry, jeg var upresis. For meg så går mengde og evne til å ta opp næringstoffer litt ut på ett. Det er jo snakk om begrensning begge deler.

Hvordan endrer det noe hormonelt? Og i såfall, er det forskjell på hvordan en slik operasjon virker på menn og kvinner?

Det gjør jo uansett ikke noe med genene, og hvis det var slik at mengde ikke spilte inn før man ble slankeoperert, bare gener (eller mest gener), så ville en slankeoperasjon ikke gjort at man ble normalvektig.

[Nessie]

Jeg synes rett og slett dette er vanskelig å uttale seg om.
For ett år siden var jeg 140 kg. Det sier jo seg selv at man ikke har et helt greit forhold til mat da, når man kommer dit. Men likevel føler jeg selv (men det kan jo hende jeg tar feil?!) - at jeg ikke spiste sånn sykt store mengder usunn mat. Jeg spiste jo for mye, særlig av godteri og sånn, men det var jo ikke sånn at jeg satt og trykket i meg store mengder mat hver dag uten å bevege meg. Jeg har stort sett alltid trent, også når jeg var veldig stor. Men jeg hadde likevel ingen problemer med å legge på meg 20 kg på 2 mnd. Og da føler jeg at det må være noe feil med gener og kropp også. Ikke bare det at jeg er lat og glad i mat.

Jeg synes KJ har noen poenger. Men hun kommer ikke så veldig godt ut av det når hun formidler de.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Nessie, her.

Jeg spiste jo for mye, særlig av godteri og sånn, men det var jo ikke sånn at jeg satt og trykket i meg store mengder mat hver dag uten å bevege meg. Jeg har stort sett alltid trent, også når jeg var veldig stor. Men jeg hadde likevel ingen problemer med å legge på meg 20 kg på 2 mnd. Og da føler jeg at det må være noe feil med gener og kropp også. Ikke bare det at jeg er lat og glad i mat.

Jeg tror du har rett, det må ha noe med gener å gjøre også. Jeg har sommerferie i nesten to mnd, og kostholdet sklir ofte veldig ut da. :innrømmer: Seine og ganske usunne middager middager, masse familiebesøk, myye snop, og mye mindre trening enn ellers. På tross av en skremmende usunn og slapp livsstil om sommeren, er det meste jeg har gått opp 5 kg. 20 kg på 2 mnd hadde jeg ikke klart om jeg hadde gått inn for det, altså.

[Joika]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg tror du har rett, det må ha noe med gener å gjøre også. Jeg har sommerferie i nesten to mnd, og kostholdet sklir ofte veldig ut da. :innrømmer: Seine og ganske usunne middager middager, masse familiebesøk, myye snop, og mye mindre trening enn ellers. På tross av en skremmende usunn og slapp livsstil om sommeren, er det meste jeg har gått opp 5 kg. 20 kg på 2 mnd hadde jeg ikke klart om jeg hadde gått inn for det, altså.

Klart gener spille en viss rolle. Jeg også legger på meg fort, men jeg har for lengst sluttet å sammenligne meg med andre. Jeg er en som legger på meg fort, og jeg må enten akseptere å være litt tyngre enn folk flest, eller jeg må trene mer. Det betyr ikke at jeg er spesielt unormal, sånn jeg ser det. Men klart, det er jo ikke kult heller.

[Tussa]

Om en har ei diagnose eller forklaring på overvekta så føles det muligens lettere å akseptere det enn om en "berre er lat og glad i mat"?