Dagens besteforeldre - egotrippere?

[Nextlife]

Jeg har akkurat sittet på trappen og kandiserte blomster med mitt yngste barnebarn, mens eldste barnebarn og andre barn herjet rundt på plenen.

Barnebarn er skikkelig stas, jeg elsker å være med de, og lage gode bånd og fine minner for de.
Det sagt, så er det innimellom ikke bare enkelt å finne tid og overskudd til det.
Vi jobber, prøver å holde oss aktuelle fremoverlente på jobb (det krever en god del), vi har eldre foreldre med bistandsbehov, annen familie som trenger oss, stort hus og hage, og jeg er i tillegg noe hanglete helsemessig.
Vi reiser heller aldr.
Jeg bistår der jeg kan i pass, henting og bringing, men er også opptatt av at min tid med barnebarn i størst grad skal være når det passer meg, altså når jeg har tid og overskudd til det.
Jeg har et behov for ro og egentid nå som er mye større enn for få år siden for å greie jobbhverdag og andre forpliktelser.
Jeg tror ikke vår situasjon som relativt unge og spreke besteforeldre er unik, og forskjellen på oss og mine besteforeldre født for 100 år siden (mormor var født i 1911) sine liv er så ufattelig forskjellig, at å dra frem mine barndomsminner for å sammenlikne med mine barnebarns blir bare idiotisk og ikke relevant.

Etter mitt syn var kronikken prematur og trangsynt, lite informativ, og lykke til når hun ikke skal la jobben hennes stå i veien for å lage gode minner når hun får barnebarn.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Ikke kreve, ikke forlange og heller kanskje ikke forvente. Men ønske, håpe og yte selv.
Tenker jeg.

Jeg synes det er veldig stor forskjell på forlange og forvente, og det er helt ok å forvente. Feks ønsker jeg meg ski i julegave. Jeg blir ikke lei meg eller skuffet om jeg ikke får det. Jeg forventer at jeg får julegave av mannen. Jeg blir lei meg og skuffet om jeg ikke får det.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Jeg synes det er veldig stor forskjell på forlange og forvente, og det er helt ok å forvente. Feks ønsker jeg meg ski i julegave. Jeg blir ikke lei meg eller skuffet om jeg ikke får det. Jeg forventer at jeg får julegave av mannen. Jeg blir lei meg og skuffet om jeg ikke får det.

Å forvente å få en julegave er jo noe helt annet enn å forvente andres tid og energi. I alle fall om dere pleier kjøpe julegaver til hverandre.

Dersom man har en avtale om fast barnevakt hver tirsdag, så forventer man jo det all den tid det er planlagt og avtalt. Men å forvente barnevakt når en vil, det synes jeg er storforlangende. Man kan ønske og håpe at det passer for den man spør, men ikke forvente det.

[Filifjonka]

Amen til alt Nextlife sa, kjenner meg veldig igjen i den situasjonen.

[zinatara]

Ja, jeg syns at besteforeldre og barnebarn må få bestemme rammene for deres forhold og jeg tror ikke at barnevakt er det som betyr noe for hvorvidt man får et godt forhold eller ikke. Og noen voksne syns det er vanskelig å forholde seg til små barn og det er kanskje ikke før barna har blitt litt større at de starter å vise særlig interesse for dem.

Det jeg nok er mest misfornøyd med når det gjelder svigerforeldrene mine er at de ikke virker spesielt interessert. De spør ikke barna om interessene deres eller virker interessert i å lære dem å kjenne. De gir gaver som viser at de ikke har peiling på hvem de er og spesielt svigerfar med familie ser vi kun når vi inviterer til bursdagsselskaper og de inviterer oss dit en dag i romjulen. Til tross for at vi bor i samme kommune. Jeg trenger ikke barnevakt og når vi gjorde det følte jeg nok ikke at barna kjente dem godt nok til at de var førstevalget uansett. Kanskje er det kontrasten mellom denne likegyldigheten og mine foreldre som er svært interesserte i sine barnebarn som gjør meg trist. Og det er ikke slik at mine foreldre på noen måte har vært fast barnevakt eller hentet i barnehagen mer enn en håndfull ganger. Men de ringer jevnlig, inviterer til middag, stikker innom på besøk og snakker med ungene når de er sammen med dem.

[007]

Hos oss vet ikke den ene besteforelderen engang hvor gammel barnebarna er.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Å forvente å få en julegave er jo noe helt annet enn å forvente andres tid og energi. I alle fall om dere pleier kjøpe julegaver til hverandre.

Dersom man har en avtale om fast barnevakt hver tirsdag, så forventer man jo det all den tid det er planlagt og avtalt. Men å forvente barnevakt når en vil, det synes jeg er storforlangende. Man kan ønske og håpe at det passer for den man spør, men ikke forvente det.

Jeg har aldri sagt at jeg forventer barnevakt når jeg vil.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Jeg har aldri sagt at jeg forventer barnevakt når jeg vil.

Neivel. Men for å gå i teater da, feks.
Vil man gå på teater så fikser man barnevakt, besteforeldre eller andre, før man bestiller billetter. Får man ikke barnevakt kan man, skuffende nok, ikke gå. Å forvente at andre da stiller opp fordi man vil gå i teateret synes jeg er over the top. Skuffelsen bør ligge i at en ikke fikk sett det stykket en ville, ikke i at andre ikke passet ungen. Mener jeg.

[apan]

Jeg synes kronikken blander sammen behov for/ forventning om hjelp og et ønske om at besteforeldrene er interessert i barnebarna. Og det er jo virkelig ikke det samme. Jeg forstår det siste, det første tenker jeg at fort blir sytete å mase om (særlig i en kronikk).

Mine foreldre stiller virkelig opp for barnebarna og er flink til å lage gode opplevelser med dem. Jeg har mange bekjente som er imponert over alt de gjør. Jeg synes de er flinke til å skape bånd, men ENORM hjelp for oss er det ikke all den tid de i stor grad gjør det som passer dem selv - og de er ganske opptatte. De tar bare alle tre på en gang dersom vi spør eksplisitt for eksempel - og vi spør bare for større ting, dvs to bryllup det siste året (må bookes inn hos dem et halvt år i forveien, ellers krasjer det gjerne med en fest de skal på). De hadde alle tre en helg for tre år siden. Det var sist gang vi dro bort sammen. Det er kjekt for lillesøster at hun nå får være 1 uke med dem på hytta istedenfor 1 uke på AKS, og jeg er glad for det, men veldig stor hjelp er det strengt tatt ikke. Men koselig. Det eneste vi som familie nå trenger egentlig, som er reell hjelp, er at de tar fireåringen, og han synes de nok at er hakket for krevende til at han står først på ønskelista (ikke at de aldri tar ham. Men jeg kjenner at det jeg aller mest skulle ønsket meg, var at de tok med HAM bort noen dager, ikke niåringen som er grei som et lam).

Jeg er glad de er så interessert i barnebarna, og vi får mer hjelp enn mange andre, jeg har ingenting å klage over. Jeg har ingen forventninger om noe spesielt egentlig, og synes det er pussig at noen forventer fast henting i barnehagen, barnepass for å få trent nok etc. Jeg leste en motkronikk til den det er lenket til i HI, og der påpekes det at noen bør justere livet isteden. Jeg tenker at noen reelt sett trenger hjelp (de sier kanskje minst fra), mens om man trenger hjelp for å få til uendelig med helgeturer, restaurantbesøk og trening, må det vel mer bli en bonus.

Svigermor har fysiske begrensninger, men er nok mer på i forhold til ren hjelp og kunne stilt på nesten hva som helst, men vi ber henne ikke om hva som helst av hensyn til ege helse hos henne. Det er et bevisst valg hos oss.

[007]

Her er forresten et greit motsvar til kronikken i HI:
https://www.nrk.no/ytring/foreldre-p...ipp-1.14641617

[apan]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Her er forresten et greit motsvar til kronikken i HI:
https://www.nrk.no/ytring/foreldre-p...ipp-1.14641617

Det var den jeg så også.

[veobra]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Her er forresten et greit motsvar til kronikken i HI:
https://www.nrk.no/ytring/foreldre-p...ipp-1.14641617

Denne synes jegvar veldig fin.

[Røverdatter]

Ja, den motkronikken var jo slett ikke generaliserende.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Neivel. Men for å gå i teater da, feks.
Vil man gå på teater så fikser man barnevakt, besteforeldre eller andre, før man bestiller billetter. Får man ikke barnevakt kan man, skuffende nok, ikke gå. Å forvente at andre da stiller opp fordi man vil gå i teateret synes jeg er over the top. Skuffelsen bør ligge i at en ikke fikk sett det stykket en ville, ikke i at andre ikke passet ungen. Mener jeg.

Dette blir helt meningsløs kverulering. Poenget er at jeg forventer at familien min stiller opp for meg også ved behov som ikke handler om nødssituasjoner, teater var et eksempel. Det synes jeg enhver bør kunne forvente av familien sin, og håper og tror de aller fleste kan det. Mine egne foreldre hadde ikke stilt opp om det var liv eller død-situasjoner engang, men jeg er innmari takknemlig over å ha giftet meg inn i en familie der vi, med rette, forventer slikt av hverandre.

Selvfølgelig bestiller man ikke billetter før man vet om det passer for de andre, og selvfølgelig er det ingen som forventer at andre stiller opp hver gang, og selvfølgelig er det ikke noe man kan kreve.

[Røverdatter]

Jeg bestiller billetter og regner med at det ordner seg med barnevakt når jeg skal noe sånt. Hvis det blir vanskelig så blir den av oss med minst lyst hjemme, mens billetten går til en kompis elns. Kommer ikke på at der noengang ikke har ordna seg med barnevakt. De siste årene har behovet vært forsvinnende lite med tenåring og barnevakt i hus.

[millact]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Her er forresten et greit motsvar til kronikken i HI:
https://www.nrk.no/ytring/foreldre-p...ipp-1.14641617

Leste den tidligere i dag og likte svaret.

[Einhyrningur]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Hos oss vet ikke den ene besteforelderen engang hvor gammel barnebarna er.

Samme her. Den ene ungen har vedkommende møtt en gang da, så kanskje ikke så rart.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Hos oss vet ikke den ene besteforelderen engang hvor gammel barnebarna er.

Døh, det kan skje den beste. Også med egne barn. Og seg selv.

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Døh, det kan skje den beste. Også med egne barn. Og seg selv.

Har jeg aldri hørt om.

Mannen min hadde bursdag nå i juli. Hvor gammel blir jeg egentlig, sa han under bursdsgsfrokosten.

[007]

Ja, det er derfor jeg knegger.
Jeg fikk et år ekstra i bursdagsgave, jeg var sikker på at jeg ble 48 og så var det visst 47. Oppdaget det først da ungen rettet på meg.