Lillemor har blitt vegetarianer, og jeg trenger hjelp med å finne gode alternativer

[him]

Det jeg overraskes mest over i diskusjonen er at folk mener at det er rimelig at de "lar barna være med å bestemme" når de bestemmer noe lurt kontra når de bestemmer noe ulurt (eksempelvis vegetarisk mat versus sjokade, syltetøy og o'boy). Jeg synes jo det er ren svindel mot ungene, fordi dette i realiteten ikke er å la ungene bestemme selv, hvis man kun får bestemme selv når de som har overkommendoen er enige. Det ikke frie valg, men det kan føles og oppleves slik - mao lureri.

Hvis jeg lar ungene bestemme noe selv, så får de faktisk bestemme selv. Eventuelt så begrenser jeg valgene deres, men da er jeg klar på hva begrensningene er. For eksempel så får mine unger penger, og det er et udiskutabelt krav om at for disse pengene må de kjøpe noe de trenger - og hva de trenger bestemmer jeg og faren - og så får de bruke resten av pengene på hva de vil - helt uten restriksjoner (ok, hadde de prøvd å kjøpe hasj, hadde jeg nok satt foten ned, men de er mer interessert i leker og spill enda. )

Jeg tenker at hvis man reellt og faktisk mener at barn bør er modne nok til å bestemme kosholdet sitt selv, så må man akseptere et kosthold med bare snop også. Flere av dere sier også at man må komme til enighet med barna, ha en dialog etc. Jeg er ikke uenig med dere i det, men det må være klart hvor ansvaret ligger og hvem som har vetoretten - og det er etter min mening foreldrene.

[Gaia]

Jeg må innrømme, til tross for mitt iherdig forsvar av det vegetariske kosthold , at vi praktiserer en form for kjærlig tvang. Alt skal smakes på hver gang det servers, og en hver form for forsøk på å hevde at noe ikke likes besvares med "det vet du ikke før du har smakt" eller "det er bare fordi du ikke er vant til smaken". Hvis Snupp sier at han ikke liker noe så prøver jeg å få ham til å forklare meg hva det ikke er han liker med den enkelte matvaren. Ofte så handler det om at det smaker uvant eller litt "sterkt". Og veldig ofte så venner de seg til smaken etter hvert.

Barna mine spiser det meste, og smaker på (nesten) alt. Men jeg innser at de også er veldig enkle i kostholdet og at vi har fått mye drahjelp av en barnehage med et fantastisk kjøkken.

[liefje]

Jeg ville ikke tvunget han til aa smake, men sterkt oppfordret. Det holder ogsaa hos oss. Han har jo ogsaa laert fra tidligere saanne smakinger, at smaken forandrer seg eller at han liker ting han ikke hadde trodd at han likte. Han hadde faatt lov til aa spytte ut igjen hvis det virkelig var noe han ikke likte og han faar lov til aa smake nye ting sammen med andre ting, saaklart. Det er jo ofte smakskombinasjonene heller enn de enkelte elementene som smaker godt. Hvis det er noe han ikke liker, lager jeg likevel mat med dette flere ganger i en ny kombinasjon. Da smaker han paa nytt.

[Gaia]

Jeg har for øvrig forklart Snupp at det er lurt å smake på ukjent mat, for da kan man plutselig oppdage ny mat som smaker kjempegodt. Jeg har også forklart at det finnes en del mat man trenger litt tid på å venne seg til, noe han også har erfart. Fordi han ikke tvinges til å smake mer enn en gang så er han også mer villig til å prøve nye smaker. Og jeg ser at lillesøsteren tar etter ham. Hun spiser i utgangspunktet ikke saus, men har etter hvert oppdaget at det kan brukes til å dyppe ting i. Og at saus innimellom kan være veldig godt. Så i går ba hun faktisk om mer saus, til min store overraskelse.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Det jeg overraskes mest over i diskusjonen er at folk mener at det er rimelig at de "lar barna være med å bestemme" når de bestemmer noe lurt kontra når de bestemmer noe ulurt (eksempelvis vegetarisk mat versus sjokade, syltetøy og o'boy). Jeg synes jo det er ren svindel mot ungene, fordi dette i realiteten ikke er å la ungene bestemme selv, hvis man kun får bestemme selv når de som har overkommendoen er enige. Det ikke frie valg, men det kan føles og oppleves slik - mao lureri.

Hvis jeg lar ungene bestemme noe selv, så får de faktisk bestemme selv. Eventuelt så begrenser jeg valgene deres, men da er jeg klar på hva begrensningene er. For eksempel så får mine unger penger, og det er et udiskutabelt krav om at for disse pengene må de kjøpe noe de trenger - og hva de trenger bestemmer jeg og faren - og så får de bruke resten av pengene på hva de vil - helt uten restriksjoner (ok, hadde de prøvd å kjøpe hasj, hadde jeg nok satt foten ned, men de er mer interessert i leker og spill enda. )

Jeg tenker at hvis man reellt og faktisk mener at barn bør er modne nok til å bestemme kosholdet sitt selv, så må man akseptere et kosthold med bare snop også. Flere av dere sier også at man må komme til enighet med barna, ha en dialog etc. Jeg er ikke uenig med dere i det, men det må være klart hvor ansvaret ligger og hvem som har vetoretten - og det er etter min mening foreldrene.

OK. Jeg ser denne. Snuppas valg går på om hun vil eller ikke vil spise maten vi serverer. Det bestemmer hun faktisk selv. Men vi serverer ikke noe alternativt, så hvis hun velger å ikke spise så blir hun sulten.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

OK. Jeg ser denne. Snuppas valg går på om hun vil eller ikke vil spise maten vi serverer. Det bestemmer hun faktisk selv. Men vi serverer ikke noe alternativt, så hvis hun velger å ikke spise så blir hun sulten.

Ja, og det synes jeg er helt fair. Men da har hun faktisk ikke noe reellt valg på hva hun vil spise, da er det dere voksne som bestemmer. Og det synes jeg ungene fortjener at man kommuniserer helt tydelig.

Jeg tenker at det er dette hele voksenrollen handler om. At man er tydelig på hva man mener, hva man bestemmer og at man står inne for det. Det handler om at man som voksen kan ta ansvar. At man ikke prøver å lure, lirke. overtale eller presse ungene. Men at man tydelig sier at dette mener jeg, men du bestemmer selv over deg. Eller at man sier at dette både mener og bestemmer jeg. Eller at dette har jeg ingen mening om. Men at det er en direkte og ærlig link mellom det som kommuniseres og det som er reellt. Når det gjelder mat bestemmer jeg over barna mine, men de må gjerne tro på gud og jesus, selv om jeg ikke gjør det.

[Tjorven]

Him: jeg tror at snuppa oppfatter at vi er meget klare på dette. Hun får til en viss grad bestemme HVA hun vil spise. Hvis vi serverer kjøtt, grønnsaker, pasta og saus, kan hun velge å spise bare en av de delene. Vi oppmuntrer dog til at hun forsøker på alle delene, men det bestemmer hun selv.

[Gaia]

Når det gjelder mat er vel den lureste reglen at foreldrene bestemmer hva som serveres, mens barnet bestemmer hva og hvor mye det vil spise av det som blir servert.

[Mrs. Longbottom]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Det jeg overraskes mest over i diskusjonen er at folk mener at det er rimelig at de "lar barna være med å bestemme" når de bestemmer noe lurt kontra når de bestemmer noe ulurt (eksempelvis vegetarisk mat versus sjokade, syltetøy og o'boy). Jeg synes jo det er ren svindel mot ungene, fordi dette i realiteten ikke er å la ungene bestemme selv, hvis man kun får bestemme selv når de som har overkommendoen er enige. Det ikke frie valg, men det kan føles og oppleves slik - mao lureri.

Hvis jeg lar ungene bestemme noe selv, så får de faktisk bestemme selv. Eventuelt så begrenser jeg valgene deres, men da er jeg klar på hva begrensningene er. For eksempel så får mine unger penger, og det er et udiskutabelt krav om at for disse pengene må de kjøpe noe de trenger - og hva de trenger bestemmer jeg og faren - og så får de bruke resten av pengene på hva de vil - helt uten restriksjoner (ok, hadde de prøvd å kjøpe hasj, hadde jeg nok satt foten ned, men de er mer interessert i leker og spill enda. )

Jeg tenker at hvis man reellt og faktisk mener at barn bør er modne nok til å bestemme kosholdet sitt selv, så må man akseptere et kosthold med bare snop også. Flere av dere sier også at man må komme til enighet med barna, ha en dialog etc. Jeg er ikke uenig med dere i det, men det må være klart hvor ansvaret ligger og hvem som har vetoretten - og det er etter min mening foreldrene.

Jeg ser absolutt poenget ditt, men mener likevel at jeg lar snupsen være med å bestemme "aldersadekvat". Dvs, jeg lar henne bestemme innenfor de rammene hun har mulighet til å forstå og vurdere konsekvensen, og tar selv ansvaret for de områdene hun ikke kan/skal/bør vurdere selv. Jeg syns likevel ikke det blir riktig å gi henne beskjed om at det ikke egentlig er hun som bestemmer, da jeg syns det å bestemme litt er en viktig del av oppdragelsen, og at barna gradvis får ansvaret for flere og flere områder av livet de kan bestemme over.
I forhold til mat betsemmer hun om hun vil spise det vi serverer, hun betsemmer middag ca 1 dag i uken, og da aksepterer vi det aller meste, men har blitt enige om hva som defineres som middag, dvs is er ikke akseptabelt, pannekaker eller spaghetti a la capri er. Jeg syns ikke det er svindel og lureri å si at hun får bestemme middagen likevel, for jeg må jo lære henne hva en middag er, det er jo ikke noe alle instinktivt vet.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

OK. Jeg ser denne. Snuppas valg går på om hun vil eller ikke vil spise maten vi serverer. Det bestemmer hun faktisk selv. Men vi serverer ikke noe alternativt, så hvis hun velger å ikke spise så blir hun sulten.

Nemlig, og det er jo helt greit synes jeg. Jeg hadde derimot syntes det var rart om du gjorde noe annet bare fordi hun oppga grunnen til å være vegetarianer, og at det skulle utløse alternative retter.

Altså: Det er forskjell på problemstillingen "barnet mitt nekter å spise kjøtt og fisk" og "barnet mitt er vegetarianer" sånn som jeg ser det.

[jane]

Dattera mi har flere ganger gjennom sitt elleve år gamle liv plutselig "blitt vegetarianer", men jeg har i grunn aldri tatt det så bokstavelig akkurat. Jeg bare sier at det er viktig å spise kjøtt og fisk, og da gjør hun det...etter at hun har blitt lei av å spise bare frukt og grønt liksom. Menne, hun synes det er grådig barbarisk da.

Hun må gjerne bli vegetarianer når hun blir eldre altså, og ordner all maten sin selv.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Ok, så er det litt på siden av diskusjonen, men jeg lurer likevel på hvorfor du mener det? Er det bare fordi du mener at det er livsnødvendig at kostholdet inneholder fisk, eller er det noe annet ved det vegetarianske kostholdet som gjør at du mener at det ikke er spesielt sunt.

Selvfølgelig krever det en del kunnskap å sette sammen et fullverdig vegetariansk kosthold, og man må sette seg inn i hva det er som er fullgode erstatninger for kjøtt og fisk. Men hvis man har den kunnskapen og bruker den så er det da ikke noe ved det vegetariske kostholdet som er mer usunt enn et kosthold som inneholder bare fisk eller både fisk og kjøtt.

Det å leve vegetarisk kan på mange måter sammenlignes med å "lage alt fra bunn" eller leve på lavkarbo. Det krever litt tid og krefter for å omstille kostholdet sitt, men når man har lært seg det man må kunne, så er det egentlig like enkelt som å leve på vanlig norsk husmannskost.

Jeg kan godt presisere: Jeg tror at vegetarisk kosthold som er godt balansert kan være mer enn sunt nok. (Jeg tror på dette med at ting er "sunt nok") Men jeg tror ikke det er noen helsegevinst i å gå fra et kosthold som er allerede godt med grønnsaker og moderat mengde kjøtt og fisk til et uten kjøtt og fisk. Sånn som vi spiser, så hadde det, om jeg ikke hadde lagt betydelig arbeid på å kompensere for kjøtt og fisk, ikke vært noe sunnere for sønnen min om han kuttet ut fisken med mer grønnsaker. Vi spiser grønnsaker nok.

Dessuten viser jo egentlig alle studier at et variert kosthold er det aller beste, man får ikke kompensert riktig med kostholdstilskudd, det er bedre å få vitaminer og mineraler gjennom kosten.

[Tallulah]

Grunnene du nevner der Esme, er nettopp derfor jeg mener man bør tilrettelegge om man har en langvarig kjøtt- og fiskenekt, uansett hva man kaller det. Fordi hvis man bare dropper kjøttet og fisken og ikke øker på med omega 3 og proteiner et annet sted så blir det ikke et sammensatt kosthold.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Him: jeg tror at snuppa oppfatter at vi er meget klare på dette. Hun får til en viss grad bestemme HVA hun vil spise. Hvis vi serverer kjøtt, grønnsaker, pasta og saus, kan hun velge å spise bare en av de delene. Vi oppmuntrer dog til at hun forsøker på alle delene, men det bestemmer hun selv.

Ja, innlegget mitt var ikke til deg spesielt, det var mer en generell kommentar til hvordan jeg oppfattet ting i diskusjonen. Jeg ser at jeg presiserte det for dålig, beklager det.

Opprinnelig lagt inn av LilleBulla, her.

Jeg syns likevel ikke det blir riktig å gi henne beskjed om at det ikke egentlig er hun som bestemmer, da jeg syns det å bestemme litt er en viktig del av oppdragelsen, og at barna gradvis får ansvaret for flere og flere områder av livet de kan bestemme over.

Ja, men jeg synes jo det er viktig at man presiserer (ovenfor barna) hvilke rammer de reellt og faktisk har bestemmelsesrett innenfor. Mine unger får ikke lov å legge listen for kosthold her i huset, men hvis jeg sier de får bestemme middag eller dessert så får de faktisk bestemme det. Jeg tygger i meg både pannekaker og is (selv om jeg ikke kan fordra noen av delene). Jeg hadde glatt spist vegetarmat også.

(NB! Generelt avsnitt, ikke spesifikt til LilleBulla). Jeg har ofte inntrykk av at det er på kommunikasjonssiden det oppstår misforståelser. For å ta meg selv som eksempel, jeg gir som sagt ungene mine noen penger som jeg ikke legger meg opp i hvordan de bruker, men jeg har ikke egentlig presisert en del underliggende fakta som feks at de ikke får bruke de på noe kriminelt (det er heller ikke nødvendig, i og for seg, jeg bare nevner det som et eksempel Minner meg forresten om hvor overrasket ungene var da de oppdaget at folk i fengslene kunne ha barn. Det er et par år siden nå, men alikevel. De har/hadde nok en klar distinksjon mellom "oss vanlige" og "de som sitter i fengsel".)

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Grunnene du nevner der Esme, er nettopp derfor jeg mener man bør tilrettelegge om man har en langvarig kjøtt- og fiskenekt, uansett hva man kaller det. Fordi hvis man bare dropper kjøttet og fisken og ikke øker på med omega 3 og proteiner et annet sted så blir det ikke et sammensatt kosthold.

Ja, men det er forskjell på å gjøre det fordi man er pragmatisk (fordi man har et barn man ikke får til å spise med de verktøyene som man har som forelder) eller om man "respekterer hennes overbevisning" synes jeg.

Jeg har en fireåring som kun ved mild tvang spiser hva som helst. Om han hadde erklært seg som vegetarianer, burde jeg ha tilrettelagt for det likevel? Hvorfor skulle jeg i så fall gjøre det? Han hadde ikke fått noe bedre kosthold enn hva han allerede har?

Det virker som alle snakker forbi hverandre her. Jeg mener at det ikke spiller noen rolle hva årsaken til fiske-og-kjøtt-nekten er, man må takle det som forelder som best man kan, for noen barn vil det si at det funker å komme med press, for andre barn må man bare være pragmatisk, og om man ikke synes det er viktig så driter man i det.

Poenget er: om årsaken oppgies til å være "har blitt vegetarianer" for et barn på 4 år, skal man handle annerledes enn hva man hadde gjort av hvilken som helst annen grunn?

[Mrs. Longbottom]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Ja, men jeg synes jo det er viktig at man presiserer (ovenfor barna) hvilke rammer de reellt og faktisk har bestemmelsesrett innenfor. Mine unger får ikke lov å legge listen for kosthold her i huset, men hvis jeg sier de får bestemme middag eller dessert så får de faktisk bestemme det. Jeg tygger i meg både pannekaker og is (selv om jeg ikke kan fordra noen av delene). Jeg hadde glatt spist vegetarmat også.

Ja, enig, jeg bare oppfattet at du mente det dermed var hyklersk å si at barna var med og bestemte, at man enten bestemte uten rammer og helt fritt, ellers var det ikke bestemmelse i det hele tatt. For vi voksne har jo også rammer i forhold til det vi bestemmer, satt av økonomi, tid, evner osv, men jeg syns jeg bestemmer selv likevel.

[him]

Opprinnelig lagt inn av LilleBulla, her.

Ja, enig, jeg bare oppfattet at du mente det dermed var hyklersk å si at barna var med og bestemte, at man enten bestemte uten rammer og helt fritt, ellers var det ikke bestemmelse i det hele tatt. For vi voksne har jo også rammer i forhold til det vi bestemmer, satt av økonomi, tid, evner osv, men jeg syns jeg bestemmer selv likevel.

Nei, men jeg mener det er urettferdig ovenfor barn å ikke presisere hvilke forutsetninger som gjelder. Og hvis man kun lar barna "bestemme" når man er enig med dem, så er det faktisk ikke å bestemme. Det å bestemme innebærer faktisk at man står fritt til å velge, hvis man i realiteten bare står fritt til å velge "den riktige løsningen" så er det det ikke lengre ett valg.

[Mrs. Longbottom]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Nei, men jeg mener det er urettferdig ovenfor barn å ikke presisere hvilke forutsetninger som gjelder. Og hvis man kun lar barna "bestemme" når man er enig med dem, så er det faktisk ikke å bestemme. Det å bestemme innebærer faktisk at man står fritt til å velge, hvis man i realiteten bare står fritt til å velge "den riktige løsningen" så er det det ikke lengre ett valg.

Nei, det er klart, om det bare fins en løsning som er akseptabel er det ikke et valg, det er jeg helt enig i. Men om det fins 10 ulike akseptable løsninger og 10 uakseptable, så syns jeg barnet har fått være med å bestemme, sel vom man har måttet si at det valget lar seg ikke gjennomføre pga sånn og slik. Men vi er vel egentlig helt enige nå, tror jeg.

[Miromurr]

Opprinnelig lagt inn av Lille Ru, her.

Jeg tror jeg rett og slett bare sier amen til dette.

Jeg hadde selv store planer om å bli vegetarianer da jeg var liten. Det gikk fort over, ettersom det nærmet seg jul og min mor lurte på hva jeg skulle ha til julemat.
Mannen i mitt liv blir tvangsforet med fisk når det er fisk til middag. Det er ikke det beste han vet, men her blir det rett og slett ikke servert flere typer middag bare fordi noen ikke liker eller ikke vil ha det den dagen. Og det gjelder enten man er 38 eller 5,5 år.

Sånn praktiserer vi det også, (bortsett fra det med tvangsfôringen) med det resultat at mannen min som lager stort sett all maten flere ganger har blir sittende å spise tre porsjoner middag siden hverken jeg eller eldste sønnen liker det samme som han liker. Det er greit for oss, men det hadde blitt problematisk dersom han insisterte på å lage mat som bare han likte hver dag.

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Når det gjelder mat er vel den lureste reglen at foreldrene bestemmer hva som serveres, mens barnet bestemmer hva og hvor mye det vil spise av det som blir servert.

Det er jeg enig i.

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Nemlig, og det er jo helt greit synes jeg. Jeg hadde derimot syntes det var rart om du gjorde noe annet bare fordi hun oppga grunnen til å være vegetarianer, og at det skulle utløse alternative retter.

Altså: Det er forskjell på problemstillingen "barnet mitt nekter å spise kjøtt og fisk" og "barnet mitt er vegetarianer" sånn som jeg ser det.

Jeg oppfattet ikke den forskjellen i problemstilling, og tenkte at barnet ikke ville spise kjøtt eller fisk. For min del ser jeg ikke den store forskjellen på om barnet ikke vil spise det av følelses- eller smaksgrunner, når resultatet blir det samme, nemlig at barnet ikke spiser. Jeg ser at det kan oppfattes ulikt da, og at problemstillingen blir en annen som man kan reagere sterkere på.

Klart, jeg kunne tvunget barna mine til å smake/spise all slags mat, jeg tvinger de jo til å ta medisiner og å pusse tenner. Men det krever at vi er to voksne til stede dersom det skal gjøres mot barnets vilje.

[Irma]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Nei, men jeg mener det er urettferdig ovenfor barn å ikke presisere hvilke forutsetninger som gjelder. Og hvis man kun lar barna "bestemme" når man er enig med dem, så er det faktisk ikke å bestemme. Det å bestemme innebærer faktisk at man står fritt til å velge, hvis man i realiteten bare står fritt til å velge "den riktige løsningen" så er det det ikke lengre ett valg.

Jeg skjønte ikke helt denne. Mener du da at om jeg sier til barnet mitt at han kan få velge hva han vil som tilbehør til middagen, med unntak av kaker og godteri - så har han ikke et valg? Eller om barnet mitt får velge mellom ørten fritidsaktivteter med unntak av et par som blir for dyre, så har han ikke et valg? Må et valg være fullstendig fritt for å være et valg?