Lillemor har blitt vegetarianer, og jeg trenger hjelp med å finne gode alternativer

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Jeg skjønte ikke helt denne. Mener du da at om jeg sier til barnet mitt at han kan få velge hva han vil som tilbehør til middagen, med unntak av kaker og godteri - så har han ikke et valg?

Men her kommer du jo med forutsetningene for valget. Og det er jo greit.

him snakker om når barn sier noe hva de vil og så later den voksne som at barnet har bestemt, når det egentlig ikke hadde fått lov til å gjøre noe annet valg. Det blir ikke det samme som å presentere to alternativer som den voksne synes er greie og la barnet velge mellom dem, da har man også presisert forutsetningene for valget.

[Tallulah]

Esme, nei, jeg mener at "blitt vegetarianer" må håndteres likt som som alt annet, så lenge outcomet er det samme: null kjøtt. Jeg syns det er omvent, at det er dere som mener at "blitt vegetarianer" er en dårligere grunn som man ikke bør tilrettelegge for. Og hvis da kjøtt- og fiskenekten er langvarig vil barnet få et dårlig kosthold.

[Gaia]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Poenget er: om årsaken oppgies til å være "har blitt vegetarianer" for et barn på 4 år, skal man handle annerledes enn hva man hadde gjort av hvilken som helst annen grunn?

Ikke på annen måte enn at man bør tilpasse argumentasjonen sin til barnets argumentasjon for å nekte å spise den gitte matvaren. Det betyr at hvis jeg ikke hadde klart å overbevise barnet, gjennom argumenter og "mild tvang" om at matvaren var noe som burde spises, så hadde jeg (i det stille) forsøkt å tilrettelegge kostholdet sånn at matnekten i det minste ikke endte opp med mangelssykdommer.

Jeg hadde nok ikke gjort noe stort nummer ut av det den ene eller den andre veien, og hadde heller ikke unnskyldt barnet mitt i sosiale settinger, dersom barnet selv ikke gjorde noe nummer ut av matnekten. Jeg syns det er en stor forskjell på en fireåring som bare legger igjen (en viss type) mat på tallerknen uten å lage noe nummer ut av det, kontra en som deklamerer høylytt at h*n ikke spiser den eller den matvaren, uavhengig av årsak.

Og, og det syns jeg er viktig å presisere, jeg hadde fortsatt å servere den "uønskede" matvaren sammen med rolige argumenter om hvorfor maten burde spises.

Jeg er forøvrig ikke vegetarianer, og har ingen planer om å bli det (igjen). Jeg mener bare at vegetarkosthold kan være like sunt som et kosthold som inneholder kjøtt og fisk, ikke at det er sunnere.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Grunnene du nevner der Esme, er nettopp derfor jeg mener man bør tilrettelegge om man har en langvarig kjøtt- og fiskenekt, uansett hva man kaller det. Fordi hvis man bare dropper kjøttet og fisken og ikke øker på med omega 3 og proteiner et annet sted så blir det ikke et sammensatt kosthold.

Jeg er enig i dette. Men jeg hadde ikke med iver lagt om hele familiens kosthold til et vegetarkosthold fordi fireåringen ikke vil spise kjøtt og fisk. At barnet oppgir en voksen type grunn til å slippe veier ikke for meg tyngre enn om grunnen var mer åpenbart en fireårings ideer. Så jeg hadde tenkt pragmatisk, startet med et kosthold med mye grønnsaker, kjøtt og fisk enkelte dager, ren vegetarmat andre dager. Ikke så ulikt det vi har idag med andre ord. Så får barnet velge selv blant det som blir servert. Hvis dette ikke bare er et kortvarig blaff, men varer i månedsvis, hadde jeg vurdert mer tilrettelegging for å få i barnet viktige næringsstoffer.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Dere som sier at barna ikke får velge: I hvilken grad "tvinger" dere barna til å spise?

Ikke ti ville hester kan få mine unger til å smake på mat de har bestemt seg for at de ikke vil ha. Da går de heller sultne. Vi oppmuntrer til å smake. Hos knerten er det fremdeles full stopp, men snuppa innser etterhvert behovet for å spise forskjellig mat og smaker av og til.

Tja, det går i perioder hva resultatet av "oppfordre til å smake" er, og jeg har ikke en entydig strategi på dette. Da han var yngre hadde vi hovedfokus på et hyggelig måltid, med forsiktige oppfordringer, jeg har sett nok av tilfeller hvor hele måltidet er en kamp og en "måling" av hvor mye barnet har spist, og har vært veldig på å unngå det. Nå går akkurat det av seg selv, dog er ikke alltid måltidene hyggelige, men det skyldes helst diskusjoner rundt annen atferd . Nå pleier det å fungere å si "du må smake litt på alt" uten at han steiler, men jeg sier det ikke når det er ting der som jeg vet han ikke er glad i, da oppfordrer jeg isteden. Vi har hatt perioder hvor en eller annen ingrediens er hoppet over fullstendig, det meste har gått over av seg selv. Hadde han hatt lange perioder uten noe fisk eller kjøtt, eller uten noe grønnsaker for den saks skyld, hadde jeg vurdert andre tiltak.

Han har alltid fått si nei, men hender at han ikke får mer av 1 ting før han har smakt på eller spist litt av noe annet- dette oftest fordi vi rett og slett ikke har nok av alle middagens ingredienser til at han kan spise bare 1 ting, men også i ekstremtilfeller av veldig ensidig inntak over litt tid. Det er flere tilfeller han da velger å gå fra og si at han er mett isteden, det skjer fremdeles. Det er helt greit for meg, jeg har ingen problemer med at ungene av og til ikke er stappmette når de forlater middagsbordet. Jeg har ingen problemer med at han er sulten heller faktisk, hvis han nekter. Jeg lager ikke noe ekstra av den grunn, han får vente på kveldsmaten. Den er halvannen time etterpå, så jeg synes ikke veldig synd på ham de gangene det skjer. Men da får han typisk brød med sunt pålegg til kveldsmat, det er ikke de gangene han får velge yoghurt.

De jeg vet om som har valgt å dille og tilpasse i stor grad ift mat har endt med ekstremscener ved bordet, hvor hele måltidet er en maktkamp hvor barna styrer alt og får alt som de vil fordi foreldrene er så redde for at de skal få i seg for lite av noe eller gå sultne. Jeg mener den angsten i de fleste tilfeller er overdrevet (med noen hederlige unntak selvfølgelig).

[him]

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Jeg skjønte ikke helt denne. Mener du da at om jeg sier til barnet mitt at han kan få velge hva han vil som tilbehør til middagen, med unntak av kaker og godteri - så har han ikke et valg?

Jeg mener det som Esme presiserte senere. Skjønner du hva jeg mener nå?

[Ru]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Dere som sier at barna ikke får velge: I hvilken grad "tvinger" dere barna til å spise?

Knotten er så godt som altetende, men småspist. Jeg tvinger ham ikke til å spise, jeg var selv småspist som liten og det har tross alt gått bra med meg. Men han får forsyne seg selv (og alt som havner på tallerkenen skal spises opp) og velger selv om han kanskje ikke har lyst på kjøttkaker den dagen. Da spiser han saus og poteter og koser seg med det.

Når det kommer til tvangsforingen av mannen, så er det ikke så ille som det høres ut altså. Han spiser fisk om han får det servert, men det er ikke det beste han vet og ettersom det er han som oftest lager middag, så dukker det sjelden opp fisk på menyen. Men det er ikke noe problem; det mannen ikke spiser opp tar Knotten mer enn gjerne.

[Irma]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg mener det som Esme presiserte senere. Skjønner du hva jeg mener nå?

Nja. Jeg tror jeg skjønner. Jeg er bare litt usikker på hvor grensa går. (Jf. sitatet under.) Jeg tenker at barnet har valgfrihet, selv om de kun får velge de tingene som foreldrene synes er ok. Ikke helt fritt valg, men valgfrihet. Det er jo slik det funker for oss voksne også, at vi som regel kan velge innen for en viss ramme. Jeg mener allikevel at man har valgfrihet. Om man sier til barnet at de får lov til å velge seg et pålegg, mens i realiteten så er det kun servelat de får velge - så er jeg enig i at dette ikke er et valg. Om jeg sier til sønnen min "Hva vil du ha på brødskiva?" og han velger nugatti, og jeg sier at det får du ikke nå siden det ikke er lørdag, men du kan velge blant de andre tingene vi har i kjøleskapet - så tenker jeg at han fortsatt har et forholdsvis fritt valg. Jeg presenterer ikke alle unntak hver gang jeg ber barnet ta et valg liksom.

him:

Sitat:

Og hvis man kun lar barna "bestemme" når man er enig med dem, så er det faktisk ikke å bestemme. Det å bestemme innebærer faktisk at man står fritt til å velge, hvis man i realiteten bare står fritt til å velge "den riktige løsningen" så er det det ikke lengre ett valg.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av mkj, her.

Bina - du har enda ikke svart på HVORDAN Siljemoren skal få barnet sitt til å spise kjøtt og fisk. Å svelge mat er en fysisk handling man faktisk rår over selv.

Jeg stiller meg heller ikke bak 'reflektert-retorikken' men fakta er da uansett at hun ikke spiser det. Og da må man etter mitt syn gjøre det beste ut av det, for å hindre at det kommer til mangelsykdommer, og i mellomtiden lokke og lure så godt man kan, evt ta det opp igjen om en stund.

Synes absolutt ikke det er noen optimal situasjon, men ser ikke hvordan du har tenkt å tvinge maten i barnet.

Jeg kan ikke svare på hva Siljemoren må, kan eller bør gjøre. Dette fordi jeg ikke kjenner verken henne eller hennes barn. De metodene man velger (og dette mener jeg gjelder generelt i alt som har med barneoppdragelse å gjøre) må FØRST OG FREMST være en metode som de som skal utøve den er fortrolig med og har tro på. Det nytter ikke å selge et budskap man ikke selv tror på. Og det jeg leser av innleggene er at Siljemoren har akseptert at 4,5 år gamle Lillemor har valgt å bli vegetarianer av overbevisningsgrunner, og hun har akseptert at det innebærer at hun selv må tilrettelegge kostholdet for å tilfredsstille Lillemors overbevisning.

I en sånn setting har jeg ingenting å bidra med, annet enn å prøve å fortelle Siljemor at det er HUN som lizzom skal være den voksne som tar ansvar og gjør de store valgene. Men hvis hun ikke VIL ta valgene, og mener at Lillemor er like kvalifisert og har like stor rett til å bestemme, så nytter det ikke hvilken "oppskrift" jeg foreslår.

Jeg skal ikke påstå at jeg har verdens enkleste unger i matveien, og jeg er ikke den enkleste selv heller. Jeg har ikke unger som spiser "alt", og jeg har aldri benyttet meg av fysisk tvang for å få dem til å smake på noe som helst.

Derimot er JEG veldig klart på at hjemme hos oss er det JEG som bestemmer kostholdet (ja, jeg, mannen har ikke mye han skulle ha sagt på det området ). Det er jeg som gjør innkjøpene og tar ansvar for matlagingen og sammensettingen av mat. Det er jeg som avgjør hva ungene får tilbud om å spise.

Så det jeg bestemmer er hva som finnes i huset, hva som serveres, og hvordan det tilberedes. Deretter er det opp til den enkelte å bestemme om de vil ha mer ris og mindre kjøtt eller mer fisk og null potet - samt hvor mye de vil spise.

I perioder med matvegring mot spesielle matretter har jeg valgt å avdramatisere ved å unngå enkelte retter en periode, for så å introdusere det på nytt med et uttalt krav om at man smaker - og tillatelse til å spytte det ut i servietten hvis man ikke greier å spise det. Jeg kan også si for eksempel at du får ikke mer ris hvis du ikke også spiser litt kjøtt. Dette begrunner jeg overfor barna med at måltidet er sammensatt av flere ting, og det er meningen man skal ha litt av hvert.

Jeg tilpasser litt - for eksempel vet jeg at begge ungene HATER kokte gulrøtter, så i stedet for å koke gulrøttene, rasper jeg dem og serverer rå ved siden av maten. Jeg pleier også å servere kjøttkaker og saus separat, for selv om jeg elsker kjøttkaker i brun saus, er mannen lite begeistret for all sausen, og foretrekker kjøttkaker som ikke har ligget i sausen.

Når ungene får "diller", så hører jeg på dem, og tar stilling til det de forteller. Små ting, som valg av pålegg lar jeg dem avgjøre selv innen rimelighetens grenser (men de får ikke søtt pålegg til alle måltider, for eksempel). Men å legge om kostholdet vesentlig fordi ungene har en dille, det gjør jeg ikke. Jeg serverer heller ikke alternativ mat annet enn i helt spesielle tilfeller.

Jeg kan ikke si at den måten jeg gjør ting på er universelt riktig eller ville passe for Siljemoren, men jeg KAN si at det passer for meg, og for hele vår familie. Maten blir ikke verken stress, mas, press eller maktmiddel for noen av oss, og sånn ønsker jeg at det skal være.

Jeg erkjenner at det kan finnes mange varianter av kosthold som kan være likeverdige i betydningen sunn nok, men det er ikke barnas avgjørelse.

Jeg er for øvrig helt på linje med him i forhold til det med reelle valg. Hos oss har vi bestemt at siden jeg er sjef over maten og bestemmer det meste, får barna velge en dag i uka. Deres valg er begrenset av at det som serveres skal være en form for MAT, ikke godteri eller kaker. Dette vet de er begrensningen. Men om de vil ha pølse og pommes frites, så får de det. Vil de ha tomatsuppe, helt greit. Vi har til og med spist vafler til middag. For det er mat, og jeg har sagt at de får friheten til å velge en dag i uka. Denne uka er det lillesøsters tur til å velge, og hun har valgt fiskepinner med pommes frites, og det skal vi ha. Det hender ofte at jeg utvider middagen barna har valgt med en del grønnsaker, for vi voksne vil gjerne ha det. Ungene aksepterer dette som valgfritt tilbehør, på lik linje med krydder eller ketsjup.

Man må tro på det man selv gjør, hvis ikke gjennomskuer ungene det på et øyeblikk, og det nytter ikke da å fortelle ungen at "du må spise fisken din" hvis du innerst inne mener at fisk er unyttig og smaker forferdelig, og du selv ordner deg en pizza i smug etter ungene er i seng.

[Kanina]

Nå synes jeg ikke diskusjonen kommer noen særlig vei lengre. Alle bruker bare de samme argumentene om og om igjen her, jo. "Nei, det var ikke det jeg mente, jeg mente at... " "Jo, du mente at... og jeg mener at..."

[him]

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Nja. Jeg tror jeg skjønner. Jeg er bare litt usikker på hvor grensa går. (Jf. sitatet under.)

Nå skjønner ikke jeg hva du mener? Fordi at for meg eksisterer det ingen absolutte grenser. Teorien er (i mitt hode) helt krystallklar: Barna bør få reelle valg, og reelle valg er avhengig av at forutsetningene for valget er bra nok kommunisert. I praksis vil det jo alltid være "godt nok" eller "best practice" som gjelder. Man vil jo ikke i alle situasjoner gjøre det som er det optimale? Ergo vil jo grensene variere alt etter tid, sted, foreldre og barn.

Når jeg diskuterer så fokuserer jo jeg på teori og hva som er optimalt. Selve målet. Ikke akkurat hvordan man gjør ting i en gitt situasjon. (Jeg liker heller ikke å diskutere helt spesifikke hendelser på nett, det er jo alltid noen som kommer med eksempler på det jeg sier over om at det ikke finnes noen fasit på enkelthendelser. Hovedslagordet er jo ofte at man ikke vet om ungene som oppfører seg som noen uoppdragne rampfrø har ADHD. Og det er jo sant, man vet ofte ikke slike ting, og da blir ofte spørsmålet om hva som er rett og galt helt umulig å svare på.)

[Amelie]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Å lure i barn mat det ikke vil spise av overbevisningsårsaker, når det finnes andre og bedre alternativer, syns jeg er respektløst. Å leve vegetariansk er dessuten en ypperlig måte å bli bedre kjent med og flinkere til å bruke grønnsaker i matlagingen. Jeg vil derfor anbefale at man legger opp til middager hvor kjøtt/fisk serveres på siden, og at resten av familien ellers spiser det samme. Man må ikke ha kjøtt eller fisk til middag for at det skal smake godt.

Helt enig. Jeg skjønner datteren din godt jeg! Gå i helsekostbutikker og få tips til pålegg. Selv syns jeg Nuttolene er godt (hermetisk pålegg laget av peanøtter, skjæres med ostehøvel eller stekes til middag istedet for kjøtt/fisk). Sleich (?) er også et godt vegetarisk smørepålegg.
Mine barn elsker omelett/eggerøre og andre proteinrike retter.
Cottage Cheese osv. Du kan jo legge fine, positive føringer i forhold til at hønene og kuene er snille dyr som gir egg og melk som menneskene kan få lov å spise, i tilfelle hun motsetter seg egg/meieriprodukter også. Har ikke lest hele tråden.

Nøttefrikadeller og nøttestek er forresten kjempegode vegetariske middagsretter. (du får google)

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Amelie, her.

Helt enig. Jeg skjønner datteren din godt jeg! Gå i helsekostbutikker og få tips til pålegg. Selv syns jeg Nuttolene er godt (hermetisk pålegg laget av peanøtter, skjæres med ostehøvel eller stekes til middag istedet for kjøtt/fisk). Sleich (?) er også et godt vegetarisk smørepålegg.
Mine barn elsker omelett/eggerøre og andre proteinrike retter.
Cottage Cheese osv. Du kan jo legge fine, positive føringer i forhold til at hønene og kuene er snille dyr som gir egg og melk som menneskene kan få lov å spise, i tilfelle hun motsetter seg egg/meieriprodukter også. Har ikke lest hele tråden.

Nøttefrikadeller og nøttestek er forresten kjempegode vegetariske middagsretter. (du får google)

Så å lure i barn mat er feil, men å narre dem til å tro at kua og høna gir fra seg barna sine og maten deres fordi de er snille er helt greit altså?

[Toffskij]

I et sånt tilfelle ville jeg i all stillhet supplert middagsbordet med en daglig bønneboks, fortsatt å tilby kjøtt og fisk, påpekt at om hun ikke spiste det, måtte hun spise bønnene i stedet, og ventet rolig på at det skulle gå over.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Så å lure i barn mat er feil, men å narre dem til å tro at kua og høna gir fra seg barna sine og maten deres fordi de er snille er helt greit altså?

Godt spørsmål.

[Lisa]

Jeg må bare signere Bina ... det er flott å ta barn på alvor men sorry, jeg lurte også først på om det var et tulleinnlegg når jeg så det var snakk om et 4.5 år gammelt barn.

[Snippa]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Jeg må bare signere Bina ... det er flott å ta barn på alvor men sorry, jeg lurte også først på om det var et tulleinnlegg når jeg så det var snakk om et 4.5 år gammelt barn.

[Amelie]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Så å lure i barn mat er feil, men å narre dem til å tro at kua og høna gir fra seg barna sine og maten deres fordi de er snille er helt greit altså?

Det syns jeg ikke er lureri. Er det slik du ville sagt det til ditt barn?
"Når du først sier at du ikke vil spise kjøtt for at et dyr skal dø, så er det også viktig å tenke på at egg faktisk er fosteret til den stakkars høna og den stakkars kalven kanskje sulter ihjel fordi den ikke får melk av mammaen?"

Trenger ikke overvurdere barnet heller, kanskje. Men det blir straks langt mer problematisk å være vegetarianer-barn dersom man skal unnlate meieriprodukter og egg.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Amelie, her.

Det syns jeg ikke er lureri. Er det slik du ville sagt det til ditt barn?
"Når du først sier at du ikke vil spise kjøtt for at et dyr skal dø, så er det også viktig å tenke på at egg faktisk er fosteret til den stakkars høna og den stakkars kalven kanskje sulter ihjel fordi den ikke får melk av mammaen?"

Trenger ikke overvurdere barnet heller, kanskje. Men det blir straks langt mer problematisk å være vegetarianer-barn dersom man skal unnlate meieriprodukter og egg.

Mine barn er med å slakter sine egne lam, så det er ikke vanskelig for meg å forklare dem sammenhengen nei

Men jeg ser fortsatt ikke forskjellen på å late som grillpølser er grønnsaker og later som om høna gir bort egget sitt for å være snill?

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Amelie, her.

Det syns jeg ikke er lureri. Er det slik du ville sagt det til ditt barn?
"Når du først sier at du ikke vil spise kjøtt for at et dyr skal dø, så er det også viktig å tenke på at egg faktisk er fosteret til den stakkars høna og den stakkars kalven kanskje sulter ihjel fordi den ikke får melk av mammaen?"

Trenger ikke overvurdere barnet heller, kanskje. Men det blir straks langt mer problematisk å være vegetarianer-barn dersom man skal unnlate meieriprodukter og egg.

Nå påpekte jo Floksa en inkonsekvens i ditt innlegg. Jeg synes også det er lite konsekvent at det er feil å si at det er grønnsaker når det er kjøtt mens det er helt ok å si at høna er snill.

For ordens skyld: Jeg driver ikke med lureri av mat, men det hadde heller ikke ramlet meg inn å påstå at høner er snille og at det er derfor ok å spise egg.