Kan vi roe ned gavene til konfirmasjonen?

[Pelen]

Kort innspill fra meg, har gjester riåundt meg. Jeg tenker ikke bare på det vi foreldrene gir uten også på det vi gir andre barn.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Jeg blir litt oppgitt over ideen at likt for alle er målet. Ingen ER like. Ingen familier heller. Ikke alle kan arve, eller sy selv, eller har noen som kan sy bunad i nær familie. Ikke alle kan lage maten selv, eller har en stor omgangskretsen til å servere. Eller nok plass. Jeg tror verdiene vi gir ungdommene våre alle de andre dagene det IKKE er konfirmasjon, er betydelig viktigere for å lage fine folk, enn akkurat hva som ligger på gavebordet. Har man gjort ting riktig, så skjønner konfirmantene at det er ulikt i ulike familier og vet også at det er smakløst å skryte.

Jeg satte bort alt for et år siden, og er sikkert håpløst snobbete når jeg insisterte på varm middag fordi jeg synes det er mer ro rundt et selskap som blir servert. Og vi ga hest i gave fordi det var riktig alder nå uansett, og kunne sikkert gitt både ferie eller lappen eller en sum penger i stedet. Hvorfor ikke? Det er da vårt valg og våre verdier vi sparer og disponerer? Hva andre gjør kunne bry meg mindre - akkurat som jeg ikke henger meg opp andres matvalg eller annen pengebruk.

Heheheheee, det er virkelig ufattelig lett å si "kan ikke bare alle fokusere på hva de har rom for selv" når man selv har rom for å kjøre treretters og gir ungen en hest.

"... kan de ikke bare spise kake?"

[Guava]

En ting som er greit å ha i bakhodet er det at man er med på å sette standard. Det er ikke lett å være den som gir 200 i gave til venners barn om de kom med 500 til ens egne. Selv om man selvsagt er fri til å gjøre det tror jeg de fleste vil synes det er vanskelig å være den som gir mindre når andre har gitt mer.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Jeg blir litt oppgitt over ideen at likt for alle er målet. Ingen ER like. Ingen familier heller. Ikke alle kan arve, eller sy selv, eller har noen som kan sy bunad i nær familie. Ikke alle kan lage maten selv, eller har en stor omgangskretsen til å servere. Eller nok plass. Jeg tror verdiene vi gir ungdommene våre alle de andre dagene det IKKE er konfirmasjon, er betydelig viktigere for å lage fine folk, enn akkurat hva som ligger på gavebordet. Har man gjort ting riktig, så skjønner konfirmantene at det er ulikt i ulike familier og vet også at det er smakløst å skryte.

Jeg satte bort alt for et år siden, og er sikkert håpløst snobbete når jeg insisterte på varm middag fordi jeg synes det er mer ro rundt et selskap som blir servert. Og vi ga hest i gave fordi det var riktig alder nå uansett, og kunne sikkert gitt både ferie eller lappen eller en sum penger i stedet. Hvorfor ikke? Det er da vårt valg og våre verdier vi sparer og disponerer? Hva andre gjør kunne bry meg mindre - akkurat som jeg ikke henger meg opp andres matvalg eller annen pengebruk.

Hvis dere har råd til å gi hest i gave, har dere vel neppe barn som har kjent på det å mangle det "alle andre" får uansett, og da er det jo greit nok ikke ditt problem. Om du ikke vil.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av mkj, her.

Ville bare ha fram at det er mer enn en vanlig kollega. Har tilbudt meg å hjelpe til i konfirmasjonen, det hadde jeg ikke gjort for hvem som helst. Vil si hun er en god venn.

Vi gir nære venners barn det samme som nevøer/nieser. Men mange av dem står oss også nærmere enn nevøer/nieser.

[Nessie]

Jeg har inntrykk av at min familie er ganske "edruelig" når det kommer til konfirmasjonsgave. Men vi er en ganske stor familie, så litt penger totalt blir det sikkert likevel. Snuppa blir 12 i år, så vi har ikke konfirmant helt enda. Men ex-svigermor spurte angående bunad, og Snuppa ønsker seg blå Romsdalsbunad (der de kommer fra). Så da antar jeg de fokuserer på det, men vi har ikke prata om hvem som skal betale hva.

Jeg fikk fjellsekker, smykker og litt penger.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Jeg tenker at fokus både til hverdag og fest rr fint, det ene utelukker ikke det andre. Dette minner mye om inkludering til bursdag-diskusjonene.

Nå handler vel ikke nødvendigvis konfirmasjonsgavebatten om inkludering, men om et ønske om bevisstgjøring rundt måtehold og å unngå grådighet og materielt fokus. Jeg mener det ikke nødvendigvis er feil og uetisk at saker og ting ikke gjøres likt rundt omkring og at ulike familier har ulike tradisjoner. Det som er viktig er hvordan dette formidles både innad og utad, og at det er helt naturlig at barna vet at det å skryte eller fokusere på materielle ting IKKE er noe vi gjør i vår familie.

Det er alltid riktig og viktig om å gå foran som et godt eksempel på alle områder. Men det hjelper liksom ikke å inkludere i bursdager, heller, hvis barnet ellers ikke huskes på eller ekskluderes i hverdagen.

[amo]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Hvis dere har råd til å gi hest i gave, har dere vel neppe barn som har kjent på det å mangle det "alle andre" får uansett, og da er det jo greit nok ikke ditt problem. Om du ikke vil.

Vi har råd til å gi ungene det vi vil, men jaggu meg har de fått følt på hvordan det er å ønske seg ting likevell. Det er viktige verdier vi velger å holde på.
Mine Er de som ikke får nye mobiler,ipader, dyre klær ol. Jo de får, men det er kjøpt brukt. Mellombror feks. ønsket seg ny dyr PC etter konfirmasjonene, men måtte pent spare jevnt og trutt og fikk kjøpe den tre år etter. Den var ikke ødelagt den han hadde, og det var ikke synd på han.
Nei, økonomien til norges befolkning er ikke mitt problem, jeg tar vare på mine egen. Men skal jeg ta alles andre økonomi innover meg,da hadde jeg blitt gal.....
Slike diskusjoner er egentlig nytteløse. Mye handler om hvordan familiene prioriterer. Noen lar være å reise på ferie i årevis for å spare til konfirmasjoner, andre velger å få mange barn og leve sparsommelig, noen har bankbøkene stappfulle men unner seg svært like osv......

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Heheheheee, det er virkelig ufattelig lett å si "kan ikke bare alle fokusere på hva de har rom for selv" når man selv har rom for å kjøre treretters og gir ungen en hest.

"... kan de ikke bare spise kake?"

Let them eat cake

Alvorlig talt - du vet ingenting om våre prioriteringer hverken før eller etter barn, og det har ingen noe med heller. Like lite som jeg har med hva andre bruker penger på. Kan hende jeg synes det er kjempesårt at ingen syr bunad i min familie, eller baker, eller lager hjemmelaget koldtbord?

Jeg har alltid vært mest opptatt av hvordan folk ER og hva de formidler. Det er ikke sånn, at empati og sosial kompetanse synker eller øker proporsjonalt med inntekt eller økonomisk situasjon.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Hvis dere har råd til å gi hest i gave, har dere vel neppe barn som har kjent på det å mangle det "alle andre" får uansett, og da er det jo greit nok ikke ditt problem. Om du ikke vil.

Ungene mine kjenner stadig på det å ikke ha det alle andre har, både når det gjelder materielle ting og andre områder vi setter grenser på. De er sjelden først ute med noe som helst. Det er litt fordomsfullt å anta noe om dem eller meg basert på en konfirmasjonsgave. Synes jeg da.

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

En ting som er greit å ha i bakhodet er det at man er med på å sette standard. Det er ikke lett å være den som gir 200 i gave til venners barn om de kom med 500 til ens egne. Selv om man selvsagt er fri til å gjøre det tror jeg de fleste vil synes det er vanskelig å være den som gir mindre når andre har gitt mer.

Hva med omvendt? I min vennekrets har man vanligvis gitt 500 til nære venners barn, 300 til andre venners barn og 200 til naboer. Til min datters konfirmasjon fikk hun 200 av noen jeg vanligvis gitt 500 til, og nå skal deres barn konfirmeres. Jeg synes det er vrient å vite hva jeg skal gjøre "tilbake" uten å sette dem i ekkel situasjon.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Let them eat cake

Alvorlig talt - du vet ingenting om våre prioriteringer hverken før eller etter barn, og det har ingen noe med heller. Like lite som jeg har med hva andre bruker penger på. Kan hende jeg synes det er kjempesårt at ingen syr bunad i min familie, eller baker, eller lager hjemmelaget koldtbord?

Jeg har alltid vært mest opptatt av hvordan folk ER og hva de formidler. Det er ikke sånn, at empati og sosial kompetanse synker eller øker proporsjonalt med inntekt eller økonomisk situasjon.

Helt riktig. Og i denne tråden, som omhandler "kan vi roe ned konfgavehysteriet?", formidler du "er det nå så farlig hva andre gjør og det viktigste er at man ikke skryter av det, forresten kjører vi treretters og ungen får en hest".

Sett utenfra er det litt komisk, selv om jeg er veldig åpen for at det er leit med manglende koldtbordbidrag (selv om det jo ikke gir den samme roen rundt middag) eller familiære bunadssyere.

[Niobe]

Jeg var den bortskjemte da jeg konfirmerte meg. Jeg fikk mye gaver, nok til å kjøpe spranghest for pengene, bunaden komplett med sølv, diamantring, og jeg hadde flott treretters middag på fint hotell.

Men det var også alt jeg fikk. Jeg hadde null støtte, null omsorg hjemmefra, jeg hadde ingen, absolutt ingen trygge voksenpersoner jeg kunne gå til. Jeg var dødsmisunnelig på venninnen min som hadde foreldre som brydde seg nok til å være strenge, pluss flere tanter som faktisk snakket med henne og kjente henne.

Mine barn vokser opp med en mor som er ung ufør, i et område der de fleste andre har to gode inntekter. Det merkes til tider. Til gjengjeld har jeg gjort alt jeg kan for at barna mine skal ha et stort og godt nettverk rundt seg. De har så mange som står dem nær at vi sikkert får plassproblemer den dagen de skal konfirmeres. Jeg synes jeg legger lista langt høyere enn mine foreldre gjorde. Selv på uføretrygd hadde det sikkert vært lettere å bare gi dem en hest.

[mkj]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Ungene mine kjenner stadig på det å ikke ha det alle andre har, både når det gjelder materielle ting og andre områder vi setter grenser på. De er sjelden først ute med noe som helst. Det er litt fordomsfullt å anta noe om dem eller meg basert på en konfirmasjonsgave. Synes jeg da.

Tror ikke hun tenkte på å være først ute eller ikke, men om å stå på utsiden fordi man ikke har råd til å være på innsiden.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Det er alltid riktig og viktig om å gå foran som et godt eksempel på alle områder. Men det hjelper liksom ikke å inkludere i bursdager, heller, hvis barnet ellers ikke huskes på eller ekskluderes i hverdagen.

På samme måte som at det blir hult om man inkluderer i hverdagen, men utelater ved hver eneste fest.

Mine tanker gikk til en bursdagsdiskusjon for mange år siden, hvor nettopp dette ble forfektet: at hvis man inviterte barn hjem på middag i ny og ne, trengte man uke inkludere dem i bursdager. Jeg syns denne tråden bærer preg av det samme: motvilje til å ta et steg tilbake og se på at egne valg er med på å legge føringer i samfunnet for øvrig. Jeg syns også det er interessant å se denne tråden opp mot den andre, hvor det hevdes at de fleste ungdommer konfirmeres for pengas skyld.

[D'Arcy]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Jeg ville lagt meg på 200 i et slikt tilfelle. 500 ville være flaut.

Flaut, faktisk....

Min venninne/kollega hadde konfirmant i fjor. De har så utrolig liten familie at hun inviterte en del venner for at det skulle bli en fin dag for konfirmanten (kompliserte familieforhold). Hun har i tillegg ekstremt dårlig økonomi. Vi gav konfirmanten kr. 800,-. Rett og slett fordi vi ønsket å være med å gi henne en best mulig start på voksenlivet. Vi vil aldri forvente noe tilsvarende fra min venninne når vi har konfirmant og jeg blir litt matt når jeg hører at det hele dreier seg om utveksling av kontanter gjennom år.

Jeg gir det jeg føler er riktig for oss, for konfirmanten og for situasjonen. Jeg vet at når min skal konfirmeres så kommer han til å få solide summer. Både fra oss (som har satt av barnetrygden siden han ble født) og fra mine foreldre (som er relativt pengesterke og kun har han og meg). De har hele veien vært tydelig på at pengene skal denne veien og jeg regner derfor med de vil benytte anledningen ved konfirmasjon. Jeg har oppdratt min til ikke å forvente noe sånt og til at vi alle er forskjellig - med ulikt utgangspunkt. Det er derfor fullstendig OK at andre velger andre løsninger for sin konfirmant.

Men å si at det er flaut å gi en gave ut fra økonomi og tanker rundt situasjonen - det er rett og slett for dumt.

Gi det du føler er riktig ut fra din økonomi, situasjon, og så videre.

[Billa]

Jeg skjønner hva du mener - men siden vi alltid inkluderer både i og utenfor klassen i bursdager OG har en som ønsket å konfirmere seg fordi hun har et godt forhold til sin lokale kirke, og ikke ønsket seg penger men MINNER i konfirmasjonsgave - tror jeg vi kommer greit ut.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Helt riktig. Og i denne tråden, som omhandler "kan vi roe ned konfgavehysteriet?", formidler du "er det nå så farlig hva andre gjør og det viktigste er at man ikke skryter av det, forresten kjører vi treretters og ungen får en hest".

Sett utenfra er det litt komisk, selv om jeg er veldig åpen for at det er leit med manglende koldtbordbidrag (selv om det jo ikke gir den samme roen rundt middag) eller familiære bunadssyere.

Du fremstår som utrolig fordomsfull. Men det er kanskje greit, siden du sikkert tenker at du sparker oppover. Det er greit, du må gjerne få det ut, jeg har så mye penger at jeg bare KJØPER meg tykk hud.

[-ea-]

Snodig diskusjon, må jeg si. Og da mener jeg ikke de siste innleggene, men hele tråden sett under ett.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Du fremstår som utrolig fordomsfull. Men det er kanskje greit, siden du sikkert tenker at du sparker oppover. Det er greit, du må gjerne få det ut, jeg har så mye penger at jeg bare KJØPER meg tykk hud.

Okei.