Født med surrogatmor fra India - etisk dilemma? (vg)

Opprinnelig lagt inn av Serafin, her.

Som sagt - fornuften min sier at norske myndigheter har handlet riktig, og at hun som tok disse skrittene muligens gikk noen skritt for langt, og burde ha tenkt noen hakk lenger.

Jupp.

Jeg tror de fleste kan forstå at man blir desperat. Men det er lang vei fra å tenke på hva man kan gjøre til å faktisk gjøre det. Og etter denne avgjørelsen har heldigvis den avstanden ikke krympet.

Angående hva som skal skje med barn så bør det jo gå bra med dem. Om de ikke kan adopteres av noen andre så må jo nesten hun bare bli i India og ta vare på dem der.

[Milfrid]

Jeg forstår også at man kan bli desperat. Jeg hadde helt sikkert også blitt ganske desperat om vi hadde blitt nektet adopsjon når sjansen til å lage egenfødte for oss var bortimot bortimot null.

Det er dog et godt stykke derfra til å kjøpe barn. Et sjumilsteg. At man har snodige regler for hvordan man skal få befrukte egen kropp kan man man mene meget om. At man må snike seg til andre land for å gjøre det fordi myndighetene feks ikke synes det er ok at man får barn som lesbisk, er nitrist. Men det er bagateller i den store sammenhengen, og noe som man fint kan omgå uten at det blir særlig lett for noen å bevise eller gjøre noe med etterpå. Er man gravid så er man gravid, liksom, og egentlig burde det ikke være noe myndighetene brydde seg om hvordan man fikk til. Med mindre de mente at alle som skal lage barn burde stå til rette for stilling og godkjennes i forkant.

Men når man snakker om barn man ikke lager selv, så synes jeg faktisk biologi er et poeng. Altså, jeg har ikke noe i mot surrogati as in søster/venninne bærer fram barn for søster/venninne. Men jeg synes det blir vanskelig når det blir fremmede involvert. Og penger involvert. Og ekstra vanskelig når det er snakk om rike mennesker som får fattige mennesker til å bære fram barn for en. Og når man da til og med får dem til å bære fram barn der man ikke en gang har stått for genmaterialet, ja da lukter det kjøp og salg av barn lang vei. Og jeg liker ikke lukten, ikke litt en gang. Om barneønsket er aldri så sterkt. Sorry.

Man drar rett og slett ikke til et fattig land, betaler en kvinne for å bære fram et barn og tar det med hjem. Like lite som man drar til et fattig land, finner en kvinne som har et barn hun ikke kan ha, og tar det med hjem. Det siste er helt ulovlig, og da er det naturlig at det første også er det.

Det er veldig trist at enslige ikke kan adoptere. Det er veldig trist at lesbiske - enslige eller i par - (i praksis) ikke kan adoptere (utelandsadopsjon). Det er også utrolig trist at det er så lange ventetider for adopsjon - selv om det siste langt på vei er en naturlig følge av Haag-konvensjonen og et stadig økende antall mennesker som ønsker å adoptere. Men man kan ikke ta saken i egne hender, drite i lover, regler og konvensjoner, og så tenke at det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse.

For jeg er ganske sikker på at det er det det har blitt gamlet med her: To små barn, som vil være statsløse hvis de ikke får komme til Norge. Hvordan kan myndighetene si nei?

Så nettopp derfor synes jeg det er fint at de sa nei. Fordi jeg ikke vil være del av et samfunn der man bare kan ta seg til rette på den måten. Jeg er ikke motstander av surrogati i seg selv, men jeg mener at hvis det skal tillates, så kreves det strenge regler for praktisering, og det kan i alle fall ikke eksistere som "smutthullslovgivning", der det i teorien ikke er lov, men der man i praksis tillater det "fordi vi må tenke på de stakkars ungene som blir laget av foreldre som bryter loven".

Man kan jo håpe at denne saken gjør at man får en ny diskusjon om surrogati. Og kanskje en lov som tillater at en søster stiller opp for en søster - altså 100% idealistisk surrogati med null penger involvert. Men jeg håper virkelig at det aldri, og ikke da heller, blir tillatt for "rike" (hermetegn med vilje, man trenger ikke å være rik i norsk sammenheng for å være det globalt sett) nordmenn importerer barn produsert billig i et fattig land. For å sette det veldig stygt på spissen. Uavhengig av hvor desperat de menneskene som gjør det ønsker seg barn.

Og ja, jeg har også kjent på det desperate ønsket om et barn jeg ikke kunne lage selv. Men jeg vet også at det er flere sider enn min i denne saken - det er også biologiske foreldre, og ikke minst barnet sin side. Og alt kan ikke forsvares.

[Serafin]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jupp.

Jeg tror de fleste kan forstå at man blir desperat. Men det er lang vei fra å tenke på hva man kan gjøre til å faktisk gjøre det. Og etter denne avgjørelsen har heldigvis den avstanden ikke krympet.

Angående hva som skal skje med barn så bør det jo gå bra med dem. Om de ikke kan adopteres av noen andre så må jo nesten hun bare bli i India og ta vare på dem der.

Jeg tror jeg hadde valgt den løsningen, hvis jeg hadde rotet meg opp i en slik umulig situasjon.

Men er det forresten mulig for henne?

Kan det være en mulighet for henne å bli der i et par år, også søke på nytt, og ha en sterkere sak pga at de er knyttet til henne som omsorgsperson?

Opprinnelig lagt inn av Serafin, her.

Jeg tror jeg hadde valgt den løsningen, hvis jeg hadde rotet meg opp i en slik umulig situasjon.

Men er det forresten mulig for henne?

Kan det være en mulighet for henne å bli der i et par år, også søke på nytt, og ha en sterkere sak pga at de er knyttet til henne som omsorgsperson?

Jeg tror ikke det, medmindre hun da klarer å gå gjennom en adopsjon på en eller annen måte. Og det ser ut som de har bestemt seg for å sørge for at det ikke går.

Risikoen hun tok innebar jo at hun kanskje risikerer å bli inder. Evt erkjenne at hun er et grusomt menneske som etterlater babyer i rennesteinen fordi hun vil til Norge selv. Det er rimelig at hun tar ansvar for denne risikoen.

[Serafin]

Ville forresten situasjonen vært den samme om hun hadde reist til USA?

Eller er det andre systemer der?

Men det er kanskje ikke så mange enslige mødre som har gjort dette før? Mest par?

Jeg tror det skulle bli akkurat det samme?
De som gjør dette er vel vanligvis par eller menn. Og da er det ingen tvil om farskapet til barnet - og dermed heller ikke nasjonaliteten.

[Teflona]

Hva skjer om de kommer seg til Norge, da? Uten pass.

[shute]

Opprinnelig lagt inn av Serafin, her.

Ville forresten situasjonen vært den samme om hun hadde reist til USA?

Eller er det andre systemer der?

Men det er kanskje ikke så mange enslige mødre som har gjort dette før? Mest par?

Situasjonen ville vært den samme. Enslige kvinner bruker vel ikke benytte seg av surrogati, nettopp fordi norsk lovverk har dette fiffige skillet mellom kvinner og menn (mann er far om spermen hans laget barn; kvinne er mor om livmoren hennes bar barn, ikke om egget hennes laget barn).

[shute]

Opprinnelig lagt inn av Teflona, her.

Hva skjer om de kommer seg til Norge, da? Uten pass.

Det er jo faktisk en mulighet. Statsløse barn som befinner seg i Norge uten juridisk omsorgsperson vil være en barnevernsak, og de kan jo ikke returneres noe sted.

Det er ikke helt utenkelig at "moren" kan godkjennes som fosterhjem heller (forutsatt at hun er mer oppegående i forhold til omsorg enn lovverk, that is - og at hun ikke siktes for menneskesmugling).

Dersom disse barna plutselig står i Norge så håper jeg virkelig damen ikke ender som fostermor for dem. Med statslønn og whatnot. DA blir det kaos rundtomkring.

Jeg håper de tas hånd om av barnevernet og plasseres et sted de kan ivaretas godt inntil Norge da får diskutert ferdig med India hvem som skal ordne opp.

[shute]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Dersom disse barna plutselig står i Norge så håper jeg virkelig damen ikke ender som fostermor for dem. Med statslønn og whatnot. DA blir det kaos rundtomkring.

Jeg håper de tas hånd om av barnevernet og plasseres et sted de kan ivaretas godt inntil Norge da får diskutert ferdig med India hvem som skal ordne opp.

Hehe, jo. Men man er pålagt å vurdere plassering i barnas nettverk ved fosterhjemsplasseringer, og man er pålagt å ta seg av barnas beste. De spesifikke barna, altså, ikke de potensielle fremtidige surrogatbarna. Dermed behøver neppe ungene ha blitt så veldig store før tilknytningen til "mor" er så sterk at det er mye som taler for at barna har det best hos henne.

Opprinnelig lagt inn av shute, her.

Hehe, jo. Men man er pålagt å vurdere plassering i barnas nettverk ved fosterhjemsplasseringer, og man er pålagt å ta seg av barnas beste. De spesifikke barna, altså, ikke de potensielle fremtidige surrogatbarna. Dermed behøver neppe ungene ha blitt så veldig store før tilknytningen til "mor" er så sterk at det er mye som taler for at barna har det best hos henne.

Dersom mor er tatt for menneskesmugling eller ulovlig handel med barn - og det bør hun da bli - så bortfaller forhåpentlig dette.

[IOA]

Opprinnelig lagt inn av Teflona, her.

Hva skjer om de kommer seg til Norge, da? Uten pass.

Teoretisk sett kan de søke beskyttelse, og påberope seg statsløshet og sterk tilknytning til Norge, og be utlendingsmyndighetene om å ivareta sterke menneskelige hensyn i saken. Hva som hadde blitt utfallet av saken, og hvordan barna evnt kunne ha blitt returnert til India uten å risikere umenneskelig behandling er foreløpig og heldigvis ikke noe man trenger å forholde seg til. Enda, i hvert fall.

[Serafin]

For en smørje.

Men altså, hun MÅ da ha skjønt at dette muligens ikke var grei skuring?

Og må da ha tenkt på endel andre løsninger?

Slik som den som ble brukt for å få IVF i Danmark av endel enslige/lesbiske for endel år siden, å få med seg en kompis som kunne være "far".
(Jeg synes vagt å huske et smutthull der som endel brukte, før det ble lovlig med IVF i Danmark, det ble vel lovlig 01.01.07, tror jeg..)

Men eh, det hadde muligens ikke hjulpet når jeg tenker meg om, så lenge han også ikke hadde donert sæd.

*blir svimmel av å tenke alternative løsninger*

[Martis]

Å plutselig dukke opp i Norge med barna kan jo umulig fungere. Det må jo bli en politisak av det, slik Smilefjes sier!

Nei, finne sæddonoren og gifte seg med han! Og deretter adoptere barna.

[m^2]

"Barnas beste må stå sterkt" sa advokaten hennes på nyhetene nå nettopp.

Men, betyr det at det er verre å bo i India enn i Norge det da? Eller det er det vel, men kan det da defineres som "best" for barna å bo i Norge, fordi, vel, fordi det er Norge?
Eller har dette med "barnas beste" med tilknytningen til damen å gjøre?
Og hva da med alle andre adoptivbarn, er ikke de sterkere knyttet til sine pleiepersoner enn sine nye foreldre fra norge?

[shute]

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

"Barnas beste må stå sterkt" sa advokaten hennes på nyhetene nå nettopp.

Men, betyr det at det er verre å bo i India enn i Norge det da? Eller det er det vel, men kan det da defineres som "best" for barna å bo i Norge, fordi, vel, fordi det er Norge?
Eller har dette med "barnas beste" med tilknytningen til damen å gjøre?
Og hva da med alle andre adoptivbarn, er ikke de sterkere knyttet til sine pleiepersoner enn sine nye foreldre fra norge?

I norske vurderinger vil tilknytning være et viktig aspekt når man skal si noe om barns beste. Det er det sikkert i koreanske eller colombianske også, men jeg vil tro man setter verdien av adoptivforeldre opp mot verdien av fosterforeldre/pleiepersoner man er tilknyttet. Det å være (noenlunde) sikret en oppvekst i en og samme familie som ønsker å påta seg oppdragelsen uten betaling er trolig et stort pluss.

Advokaten er advokat og vil vel argumentere for at barnas beste er å forbli under omsorg av den de har knyttet seg til, og at det bør skje i Norge fordi det er her hun har sitt nettverk, muligheter til å forsørge dem osv. Det er jo et greit resonnement, det.

Så hvis jeg reiser til Utlandet og kommer over et fattig barn som familien ikke har råd til å ta vare på enda det er nyfødt, så kan jeg altså putte barnet i kofferten til Norge og deretter sågar få godtgjørelse som fosterforelder for det fordi jeg var "fus" til å få barnet til å smile?

Næ - jeg håper ikke de slipper gjennom noe sånt.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av shute, her.

I norske vurderinger vil tilknytning være et viktig aspekt når man skal si noe om barns beste. Det er det sikkert i koreanske eller colombianske også, men jeg vil tro man setter verdien av adoptivforeldre opp mot verdien av fosterforeldre/pleiepersoner man er tilknyttet. Det å være (noenlunde) sikret en oppvekst i en og samme familie som ønsker å påta seg oppdragelsen uten betaling er trolig et stort pluss.

Advokaten er advokat og vil vel argumentere for at barnas beste er å forbli under omsorg av den de har knyttet seg til, og at det bør skje i Norge fordi det er her hun har sitt nettverk, muligheter til å forsørge dem osv. Det er jo et greit resonnement, det.

Vi spurte konkret om det da vi hentet minstemann. Han bodde jo hos en fantastisk flott fosterfamilie, og vi lurte jo på hvorfor det ikke var slik at denne familien bare kunne beholde ham (altså ikke fordi vi ikke ville ha ham, men fordi det var så sterkt å høre om hvordan han hadde hatt der der, og hvor glade de var i ham). Og svaret var rett og slett at han trengte en permanent familie, noen fosterfamilien ikke var. De var en betalt mellomstasjon - å være fosterfamilie var en jobb for dem. Minstemann trengte en permanent familie, nye foreldre. Og dermed var det riktig å bryte tilknytningen han hadde fått til fosterfamilien.

[Propella]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Så hvis jeg reiser til Utlandet og kommer over et fattig barn som familien ikke har råd til å ta vare på enda det er nyfødt, så kan jeg altså putte barnet i kofferten til Norge og deretter sågar få godtgjørelse som fosterforelder for det fordi jeg var "fus" til å få barnet til å smile?

Næ - jeg håper ikke de slipper gjennom noe sånt.

Jammen, tenk så lettvint. Du slipper å ha sex, du slipper å gå gravid, du slipper å føde med alt det fører med seg, du slipper amme. For en gavepakke.