Ibelin

[Isolde]

Opprinnelig lagt inn av Bluen, her.

Godt poeng, Skilpadda. Jeg har ikke sett filmen ennå, men har bidratt til å støtte den via jobb og kjenner prosjektet ganske godt. En kollega av meg sier at hun ikke er sikker på om hun orker å se den. Historien er jo hjerteskjærende i seg selv, men for henne er det også trist å tenke på at foreldrene kjente barnet sitt så dårlig. Tenk at de ikke ante noe om dette - om de viktige relasjonene han hadde etablert i spillet! Det er ikke ment som noen anklage mot foreldrene, altså, men det ga meg noe å tenke på.

Jeg tenkte på det også men er ikke overrasket. Mange opplever spill verden som noe negativt. Det er voksne menn som føler skam over å spille, og gjør der i skjul for foreldrene både i tenårene og oppover i alder. Spillkulturen har ikke vært legitimt. Når folk er veldig interessert i spill og spillekultur blir det ofte sett på som negativt og at de isolerer seg. Når noen har samme hyperfokus på fotball er det sunt og de blir heiet frem.

Grunnleggeren av https://spillkultur.no/ er utrolig flink til å fortelle om dette til foreldre og andre på en måte som skiller mellom spill avhengighet og interesse for spill. Og hvordan dette faktisk er inkluderende og tilgjengelig for mange.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Jeg ble utrolig irritert på kommentator Joachim Lund i Aftenposten, som bare MÅTTE dra fram negative sider med gaming. Som de aller fleste artikler om gaming allerede gjør.

Ja, ikke sant? Det er jo ikke akkurat mangel på snakk om og historier om at gaming kan ha uheldige sider og at mange mennesker bruker altfor mye tid på det og har problemer på grunn av det. Dette er jo ikke en historie om gaming eller om WoW, det er en biografisk film om én spesifikk person, og for akkurat denne personen var faktisk online-gaming en udelt positiv ting.

Og akkurat det gjelder faktisk ganske mange som av ulike grunner sliter med å omgås folk i RL, enten det er fysiske eller psykiske grunner til det.

[Malama]

Opprinnelig lagt inn av Isolde, her.

Jeg tenkte på det også men er ikke overrasket. Mange opplever spill verden som noe negativt. Det er voksne menn som føler skam over å spille, og gjør der i skjul for foreldrene både i tenårene og oppover i alder. Spillkulturen har ikke vært legitimt. Når folk er veldig interessert i spill og spillekultur blir det ofte sett på som negativt og at de isolerer seg. Når noen har samme hyperfokus på fotball er det sunt og de blir heiet frem.

Grunnleggeren av https://spillkultur.no/ er utrolig flink til å fortelle om dette til foreldre og andre på en måte som skiller mellom spill avhengighet og interesse for spill. Og hvordan dette faktisk er inkluderende og tilgjengelig for mange.

Jeg har folk i mitt nettverk med unger hvor både far og unger er så inni granskauen hyperfokusert på fotball og trening at.... vel, hadde det vært gamin hadde trolig noen ringt barnevernet. Men fordi de er fotball, så er det visst greit.

[Charlie]

Skal se den i morgen, har hatt den på lista lenge.

[Millen]

Har den kommet på streaming ennå?

[Charlie]

Ville ikke trodd det siden den fremdeles går på kino? Fikk ikke gått i går, så mulig jeg får vente til strømming.

[Minerva]

Så den i går og den traff meg. Gråt masse. Delene fra spillet synes jeg var nydelig.

Opprinnelig lagt inn av ~TM~, her.

Her er NRK-saken fra 2019: https://www.nrk.no/dokumentar/xl/for...ans-1.14197198

I denne artikkelen står det:

Sitat:

Pappa Robert forteller at de visste at Mats skrev med en som het Lisette:– Mats snakket en del om disse spillkarakterene – disse avatarene – men vi la ikke så mye i det. Han snakket blant annet ganske mye om denne Rumour, forteller Robert.– Hun, eller Lisette, da, sendte også pakker til ham, blant annet til fødselsdagen hans. Det syntes vi var rørende, og vi ertet ham litt for det. Da rødmet han, på ordentlig, sier Robert.– Så Lisette tenkte vi på som en venn, på grunn av de pakkene. De var håndfaste bevis på ekte vennskap, kan man si.Han legger til:– De andre han hadde kontakt med, kalte vi ikke for venner. Vi kalte dem avatarer.Robert stopper. Sier:– Vårt syn på vennskap var veldig tradisjonelt. De som bare var der digitalt, tenkte vi ikke på som venner.

Jeg synes kanskje det var litt synd at dokumentaren har gjort Ibelins liv så sort hvitt. Det har jo tydeligvis vært noen tegn på vennene hans i hans daglige liv. I dokumeteren er ikke dette nevnt i det hele tatt, disse livstegnene fra Rumour. Det gjør jo at foreldrene fremstår mer distansert eller mer uvitende enn de kanskje egentlig har vært.

[Skilpadda]

Han hadde jo tegningen fra Rumour hengende på veggen, det var i filmen.

Foreldrene var veldig lite til stede i den andre delen, ja. Jeg synes det var et godt valg, når filmen skulle handle om ham og ikke om dem. Men særlig som forelder føles det jo trist (Det er mange filmer som føles tristere for meg fordi de viser hvor lite viktige eller sentrale eller relevante foreldrene er for historien til mange tenåringer og unge voksne.)

[Toffskij]

Nå har jeg ikke sett filmen, men jeg tenker det må ha vært veldig viktig for Mats å ha et slags privatliv, ekstremt invadert som han må ha vært fra alle kanter. Og nettlivet ga ham muligheten til det. Så bare trist er det jo ikke.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Nå har jeg ikke sett filmen, men jeg tenker det må ha vært veldig viktig for Mats å ha et slags privatliv, ekstremt invadert som han må ha vært fra alle kanter. Og nettlivet ga ham muligheten til det. Så bare trist er det jo ikke.

Nei, det er det jeg også tenker. Det er trist for foreldrene hans, særlig nå, men det betyr ikke at det var trist for ham. Så fullstendig fysisk avhengig som han var av andre mennesker døgnet rundt, så må jo enhver ting han kunne gjøre uten at foreldrene visste det og var involvert i det ha vært verdifull. Han var jo en voksen mann etter hvert.