What's your cultural dealbreaker?

[Anne C]

Jeg har heller ikke lånekort. Gutta har. Mannen har vel knapt hatt noen gang. Men så leser han ikke bøker heller. Dessverre.

[Chablis]

Vi har lånekort og låner mye bøker.

[ming]

Det var ikke mangel på lånekort som var dealbreakeren, da. Jeg har virkelig ikke oversikt over hvorvidt alle i omgangskretsen min har lånekort. Jeg har ingen kulturelle dealbreakere jeg kommer på, men som him sier, kan man se enkelte sammenhenger mellom politiske dealbreakere og enkelte kulturelle ting - f.eks. lånekort eller ikke.

[Pebbles]

Jeg blir oppriktig glad av å snakke med folk som har en genuin litteratur-/kulturinteresse, Men om det glir over i utpreget kultursnobberi, merker jeg at interessen min for den personen fader litt ut. Det blir en blanding av kjedelig og pinlig. Om man er mer opptatt av hva som gir kulturell kred enn hva man genuint sett liker, mister jeg interessen (ikke at det på noen måte er gjensidig ekskluderende - det er som regel ikke så vanskelig å merke forskjellen mellom snobberi og genuin interesse).

[Candy Darling]

Dealbreaker eller ei, jeg blir ganske obstfeldersk av å se feeden min en ESC-lørdag. En gang hadde vi middagsgjester som lurte på om ESC-finalen kunne stå på i bakgrunnen. Jeg ble virkelig oppriktig overrasket over at voksne mennesker mener TV er viktigere enn middag med venner.

[Einhyrningur]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Dealbreaker eller ei, jeg blir ganske obstfeldersk av å se feeden min en ESC-lørdag. En gang hadde vi middagsgjester som lurte på om ESC-finalen kunne stå på i bakgrunnen. Jeg ble virkelig oppriktig overrasket over at voksne mennesker mener TV er viktigere enn middag med venner.

Var det meg? Det har jeg og spurt om en gang.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Jeg har ikke lånekort. Det eneste det betyr, er jo at jeg kjøper bøkene mine selv?

Det er vel litt opp og ned i livet når man har råd til å prioritere bøker eller ikke? Jeg har kjøpt alle bøkene mine i ... tja, ca 4-5 år? Men da jeg var student hadde jeg ikke hatt råd til å lese uten biblioteket. Men dette er jo flisespikkeri, poenget mitt var ikke å bombastisk slå fast at det sikker er noe gæli med de som ikke har lånekort på biblioteket. Poenget mitt er vel at grunnen til at man overhode bryr seg om andre sine kulturelle preferanser er vel fordi man antar at det betyr noe mer? Eventuelt at man bruker så mye av fritiden sin på kulturelle ting at de man skal ha som venner må "matche"? Og det siste gjelder ikke meg. Jeg gjør en del kulturelle ting (film, teater etc) på fritiden, men kan like gjerne gå en tur i skauen/på kafe hvis jeg skal være sosial.

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Hvordan vet vi da at den er dårlig og at man ikke bare ikke har skjønt poenget? For avansert vil jo i mange tilfeller fremstå som kjedelig for uinvidde.

Ja?

[Candy Darling]

:stryker Miley fra 8-retteren jeg hadde tenkt å invitere henne til:

[Einhyrningur]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

:stryker Miley fra 8-retteren jeg hadde tenkt å invitere henne til:

Like greit, MGP passer best til pizza.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Dealbreaker eller ei, jeg blir ganske obstfeldersk av å se feeden min en ESC-lørdag. En gang hadde vi middagsgjester som lurte på om ESC-finalen kunne stå på i bakgrunnen. Jeg ble virkelig oppriktig overrasket over at voksne mennesker mener TV er viktigere enn middag med venner.

Jeg og mannen var en gang i middagsselskap hos en daværende kollega av han, der alle (de voksne) gjestene gikk fra bordet midt under middagen fordi de bare måtte se utstemminga på Big Brother. Vi kjente ingen av dem særlig godt, mannen og jeg ble bare sittende og se måpende på hverandre.

Dealbreaker så skikkelig.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Lille*My, her.

Jeg og mannen var en gang i middagsselskap hos en daværende kollega av han, der alle (de voksne) gjestene gikk fra bordet midt under middagen fordi de bare måtte se utstemminga på Big Brother. Vi kjente ingen av dem særlig godt, mannen og jeg ble bare sittende og se måpende på hverandre.

Dealbreaker så skikkelig.

Atdetvar!?

Seriøst?

[My]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Atdetvar!?

Seriøst?

Ikke sant ...

Ei av de samme som var gjester der kom ved en senere anledning med følgende imponerende utsagn, angående røyking og svangerskap: "Man slutter jo ikke å leve bare fordi man blir gravid".

Jeg ble aldri bestevenninne med noen der.

[Mrs. Longbottom]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Snobbediskusjonen ender jo med skingrestemme og skyttergraver før du rekker å si Coelho, så den kan vi godt droppe å gjenta.

Apropos det, hvordan sier man egentlig Coelho?

[Blå]

Jeg har tenkt litt på denne og tror simpelthen ikke at jeg har en cultural dealbreaker. Jeg har i hvert fall aldri opplevd at jeg har reagert så negativt på noens kulturelle preferanser at det får meg til å se på dem annerledes, eller at det er mindre aktuelt å være venner med dem, eller omgås dem. Kanskje jeg bare har venner som er veldig like meg, jeg vet ikke.

Det eneste måtte være folk som lar tven stå på når de får besøk. Det har jeg opplevd. De slår lyden ned, men tven blir stående på, og man sitter sånn at den tar oppmerksomheten. Det er forferdelig forstyrrende og virker som om man egentlig ikke har lyst på besøket. Det er veldig nedtur.

[Addison]

Danseband er nok veldig nærme for min del. Visse realityserier er også kandidater. Men å kutte ut venner av den grunn tror jeg likevel hadde sittet langt inne. Noe annet er nye mennesker man møter, og man straks finner ut at de er ekte blodfan av Glenn Rogers og Big brother/Paradise Hotel/hva har du. Da blir det muligens med helt overfladisk prat når man må.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Blå, her.

Det eneste måtte være folk som lar tven stå på når de får besøk. Det har jeg opplevd. De slår lyden ned, men tven blir stående på, og man sitter sånn at den tar oppmerksomheten. Det er forferdelig forstyrrende og virker som om man egentlig ikke har lyst på besøket. Det er veldig nedtur.

Det er sant. Det er nesten en dealbreaker for meg også, hvis det skjer gjentatte ganger. Ikke slik og forstå at jeg ikke vil være venner med vedkommende mer, men hvis TV-en har stått på de siste tre–fire gangene jeg har vært på besøk, så kvier jeg meg faktisk for å besøke personen igjen. (Men jeg møter gjerne vedkommende på kafé eller hjemme hos meg altså.)

[Novla]

Opprinnelig lagt inn av Hyacinth, her.

Den boka var drittkjedelig, og jeg har alltid trodd at det var meg det var noe galt med.

Og så kommer jeg hit og finner en haug med meningsfeller.

[Røverdatter]

Det er jo vanskelig å oppretteholde nære vennskap og relasjoner om man er på kollisjonskurs gjeldende det rent kulturelle. Min erfaring er at da er man ikke særlig kompatible samtalepartnere heller, og det er greit nok å møtes for overfladisk samvær/for at ungene skal leke/whatever, men noe dypt vennskap og de fine samtalene blir det aldri av sånt.

Jeg tror jeg har relativt høy terskel, men jeg ser jo at jeg har et slags indre krav om at vedkommende i det minste har et slags bevisst forhold til hva som er kultur og hva de syns om det for at jeg skal investere i bekjentskapet. Det er mest interessant med mennesker som har en forståelse av samfunnet vi lever nasjonalt og internasjonalt, og som har et visst begrep om historie og kultur. Jeg syns at respekt for kultur og kulturutrykk er mest tydelig hos dem som har kunnskap om samfunn og historie, og jeg liker at folk respekterer f.eks musikere, kunstnere og skuespillere og anerkjenner at den gruppen trengs i et velfungerende samfunn.

Det bekymrer meg en del for tiden faktisk, at kultur trykkes ned fremfor å løftes frem. Det er feks en sterk lobby som jobber for å bygge ned NRK til å ikke lenger levere et breddetilbud, men konsentrere seg om et smalere tilbud. Det sier litt om hva slags status kulturformidlingen har syns jeg. Blant kritiseres NRK for å lage et for godt tilbud til barn fordi de hindrer de kommersielle kanalene i å lage barne-tv. Jeg er enig i at NRK lager et eksepsjonelt godt tilbud til barn med NRKSuper, men jeg syns det er riktig, jeg da, at ikke barnekulturen styres av reklameinntekter. Jeg syns det er riktig at NRK er en breddeformidler av kultur og jeg tror det er en viktig forutsetning for kulturutviklingen i et så lite land som vårt at NRK har den rollen de har.

Dealbreaker for meg er visst alle de som syns NRK-lisensen er "harry".

[Skilpadda]

Jeg har jo ikke postet selv i det hele tatt, jeg bare lagde tråden i full fart fordi jeg syntes det var et morsomt spørsmål. Det er jo ikke overraskende at de aller fleste - i likhet med "originalen" på avclub.com - sier at de er skeptisk til "folk som ikke er interessert i kultur" eller "folk som ikke synes kultur er viktig", og ikke at de ikke kan være venner med folk som liker f.eks. Miley Cyrus eller ikke liker Game of Thrones. For det er jo selvsagt i drøyeste laget å helt avskrive en person fordi de ikke har samme smak som en selv.

Men jeg er - ikke overraskende - veldig på linje med Toffskij, som vel sa noe i retning av at det handler om hvem man [ikke] tror man kan bli sjelevenner med. Jeg har flere gode venner som jeg har bondet med over felles kulturelle referanser og felles elsk- og hat-objekter, og selv om det i seg selv ikke er nok til å bygge et solid vennskap på, sier det ganske mye om hvor man har noe felles, hvordan man tenker, hva man synes er morsomt og givende og hva som er viktig for en. Og alt det er viktige deler av et vennskap. (Og i disse tilfellene har vi jo typisk funnet ut etter hvert at vi er kompatible på andre områder også.) Omvendt kan jeg selvsagt både like og respektere folk som ikke liker "mine" ting i det hele tatt, men da er sjansen noe mindre for at vi f.eks. har sammenfallende sans for humor eller at vi vil kunne ha spennende samtaler.

Klart det finnes unntak, og å diskutere med folk jeg er helt uenig med, men som har sterkt engasjement og gode argumenter, det er jo veldig morsomt! Så det viktigste er jo en felles oppfatning av at kultur er viktig. Men det er sjelden jeg treffer folk som f.eks. synes film er kjempeviktig og interessant, og som gjerne diskuterer det, men som ikke har noen felles elsk- eller hat-objekter med meg.

Så jeg vil kanskje si at ikke jeg heller har noen konkrete dealbreakers, men at jeg blir mer skeptisk til folk som totalt avviser kulturelle uttrykk som er viktige for meg - og jo flere av "mine" ting de ikke liker (eller bryr seg om), jo mer får jeg følelsen av at dette nok ikke er en av "mine" personer. (Selv om de ikke trenger å spesifikt like f.eks. Magnetic Fields, eller filmene til Wes Anderson, eller Breaking Bad, eller Terry Pratchett.)