The childfree life

[Tallulah]

Jeg har stusset over det samme. Jeg tror det er fordi andres valg kan føles som kritikk av ens eget, og man må liksom ta igjen, også er det egentlig ingen som har angrepet i første omgang. Jeg kan nok kjenne på det av og til når folk flytter ut av byen, det skal jeg innrømme. Det er kanskje noe med det å velge litt utradisjonelt som gjør at man tror man må stå på noen helt imaginære barrikader. Men oftest er det fordi jeg savner folk som flytter, og blir lei meg.

Jeg syns det er helt legitimt å både velge å få barn og velge å la være, og har enormt med medfølelse for ufrivillig barnløse. Jeg skjønner at det å ikke få innvilget et så sterkt ønske fører til bitterhet, men forstår kanskje ikke helt mekanismen som fører til et brennene hat mot det man ønsker seg mest. Men det er vel et slags forsvar? Jeg husker jeg forvillet meg inn på siden for ufrivillig barnløse på snart mamma eller noe sånt, hvor folk øste av seg edder og galle fordi et barn hadde smilt til dem på trikken og da følte de seg tvunget til å smile tilbake, og de skulle sannelig ikke tvinges til å smile til den ekle drittungen (det var mange som ikke var enige i dette altså, bare så det er sagt).

Jeg har noen flotte venninner som er frivillig barnløse og de skriver av og til noe om det på Facebook, og de får aldri kritikk av valget sitt, kun empowerment. Allikevel velger noen av dem å skrive dritt om folk med barn, eller om barn.

[Tjorven]

Jeg irriterer meg mest over folk som legger seg opp i valg vi har tatt. De må gjerne få mene dette (jeg mener jo ganske mye selv), men de trenger jo ikke informere meg om hvor uenige de er hele tiden. Særlig når jeg ikke har spurt.

Vi bor midt i byen med barn. Det ser det ut til at folk føler de er berettiget til både og mene mye om og fortelle meg hvor "farlig" det er.

[Tjorven]

Og hadde jeg hatt det litt mindre travelt, så hadde jeg sett at det jeg skrev allerede var omtalt.

[Polyanna]

Og hadde du ikke skrevet innlegg nummer to, så hadde vi alle trodd at det du skrev var en videre refleksjon rundt det som var omtalt.

[Polyanna]

Jeg er ellers ganske sikker på at hun som ble så sinna for at vi hadde flyttet ut av byen nok hadde fått sin dose av "hva? Oppdrar dere barn i BYEN??!". Og så tok hun meg til inntekt for det samme.

[Harriet Vane]

Helt på kornet, Esme.

Jeg har noen sånne i familien og de er rett og slett så sårbare, selvopptatte og litt paranoide, at de oppfatter en hver preferanse som strider mot deres egne, som en direkte og uttalt kritikk av deres valg.

For rasjonelle mennesker er det ganske rart å bli møtt med at alt man gjør annerledes enn disse er en aktiv kritikk, men sånn er enkelte, altså.

Da jeg var ufrivillig barnløs var jeg temmelig sårbar og tente på alle pluggene innimellom når noen ut av det blå ville mene noe om at jeg bare hadde ett barn (som om jeg hadde glemt det) og at jeg burde huske å få ett til (i tilfelle jeg ikke kom på det) og at det var egoistisk å få bare ett barn og at enebarn ble ekle og bortskjemte.
Snedig nok var det noen kommentarer da vi skulle ha nummer tre også, om vi skulle befolke verden alene, at de skulle følges opp og sånn.

[Bille]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg er ellers ganske sikker på at hun som ble så sinna for at vi hadde flyttet ut av byen nok hadde fått sin dose av "hva? Oppdrar dere barn i BYEN??!". Og så tok hun meg til inntekt for det samme.

Den hender det vi får høre. Jeg mener jo vi ikke bor i _byen_ da, så som regel er vi ikke enige om premissene. Men ja, det virker å være konsensus hos en del om at når man får barn kan man ikke bo i den store, farlige Oschlobyen.

[Nooria]

Godt formulert Esme!

[Najade]

Opprinnelig lagt inn av Bille, her.

Den hender det vi får høre. Jeg mener jo vi ikke bor i _byen_ da, så som regel er vi ikke enige om premissene. Men ja, det virker å være konsensus hos en del om at når man får barn kan man ikke bo i den store, farlige Oschlobyen.

Dette er jo en av ulempene med å faktisk nå skulle flytte ut av byen. Alle mener jo at vi endelig har kommet over på "deres side", og skjønt hvor ille det er i Oslo.

Jeg synes ikke det er ille i det hele tatt.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Najade, her.

Dette er jo en av ulempene med å faktisk nå skulle flytte ut av byen. Alle mener jo at vi endelig har kommet over på "deres side", og skjønt hvor ille det er i Oslo.

Jeg synes ikke det er ille i det hele tatt.

Jeg har en kollega som stadig minner meg på "hvor mange utlendinger jeg utsetter barna mine for" ved å bo der jeg bor. Da er det egentlig bare å gi opp å argumentere. Av uendelig mange grunner.

Jeg har blitt ganske god på å skille på de som flytter ut. Jeg har stor forståelse for de som ønsker seg mer plass, hage, mindre biltrafikk osv. Jeg er ikke like forståelsesfull overfor de som istedenfor å fremsnakke "ikke bo i byen" velger å slenge dritt om å bo i byen.

[Najade]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Jeg har en kollega som stadig minner meg på "hvor mange utlendinger jeg utsetter barna mine for" ved å bo der jeg bor. Da er det egentlig bare å gi opp å argumentere. Av uendelig mange grunner.

Jeg har blitt ganske god på å skille på de som flytter ut. Jeg har stor forståelse for de som ønsker seg mer plass, hage, mindre biltrafikk osv. Jeg er ikke like forståelsesfull overfor de som istedenfor å fremsnakke "ikke bo i byen" velger å slenge dritt om å bo i byen.

Nå kom jeg faktisk på et tilsvar jeg skal bruke neste gang jeg kommer i en situasjon hvor folk tar det for gitt at vi endelig har kommet "til vett".

"Det er grenser for hvor lenge man kan bo på XX av ren trass for å vise at det går helt fint!"

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Jeg tror noe av sinnet kan forklares i - i hvertfall for frivillig barnløse sin del - at de så ofte må aktivt ut og forsvare sitt valg. Mange kan ikke skjønne hvordan det er mulig å velge å leve barnløs, og stiller så mange spørsmål rundt dette: "men tror du ikke at... Syns du ikke... Ville du ikke..."

Til slutt tror jeg du blir drittlei slike spørsmål og fordommer rundt hva du opplever som et bevisst, gjennomtenkt valg, at du har nervene litt utenpå huden og får ekstra lange tær, hva dette emnet angår.

Jeg tror du er inne på noe der.
Psykologisk tenker jeg også at det nok kan være lett som frivillig barnløs å reagere med en slags sorg når venner får barn og barn blir deres eneste fokus. At man da kan bli "fed up" kan jeg på mange måter forstå. Venner som har gjort masse sammen og som plutselig aldri har tid og de få gangene man møtes kun snakker om babyrelaterte tema.

Jeg tror også en del "nyfrelste" foreldre litt ubevisst kan misjonere i overkant heftig for foreldrerollen og da er det ikke veldig rart om det kommer en motreaksjon.

Vi var ikke frivillig barnløse lenge, men at folk gnåler om unger bare fordi man velger å gifte seg er det lett å bli sprø av. Jeg kan også skjønne at folk kan bli lei av å høre at barn er det eneste som gir livet mening.

Sånn egentlig så er ikke barn, antall barn, barnas kjønn og slikt noe andre bør mene for mye om på andres vegne, men til tider kan det være lett å forstå hvorfor folk reagerer.

By og land-problematikken tror jeg ofte kan handle om noe av det samme. I enkelte utsagn som for eks: "Jeg ELSKER å bo på landet og synes stillheten, lukta og naturen er så nydelig. Åå hvor heldige mine barn er som får vokse opp i denne rene lufta og friheten i å kunne løpe i blomsterengene på vakre sommerdager." kan det lett underforstås at "Dette har ikke du som bor i byen". Motsatt kan superlativer om livet i byen lett forstås som kritikk av det å bo på landet. Enkelte ganger uttales også det underforståtte i tillegg. Da er det lett å komme i forsvar.

Personlige valg trenger man ikke å mene for mye om, men er man typen som bruker masse superlativer om sine fortreffelige valg så tenker jeg at det ikke er så rart om folk responderer med meninger, enten direkte eller indirekte.

[Nyx]

Som frivillig barnløs må jeg si at jeg er enig med de som sier at man kan bli ganske frustrert av å måtte forsvare følelser man har og valg man har tatt om noe som er så personlig som å få eller ikke få barn. Men det som er enda mer provoserende, vannvittig mye mer faktisk, det er alle de som fnyser bedrevitende og forteller meg at det kommer til å endre seg en dag, jeg kommer nok til å få lyst på barn til slutt jeg og, som alle andre normale mennesker. (Og det er ikke bare bestemor-generasjonen, altså.)
Jeg har rett og slett aldri hatt lyst på barn, og kan ikke se for meg at jeg skal få lyst på barn. Jada, jeg er fortsatt (litt!) under 30 år, og det kan selvfølgelig hende at det endrer seg mens jeg fortsatt er ung nok til å få barn, men det er da uansett ikke noe andre trenger å mene noe om eller å fortelle meg sine meninger om.

Skulle noen finne på å bli sinte på meg for valget mitt, tror jeg ikke at jeg hadde tatt det særlig til meg, det hadde jeg skrevet på kontoen for andres arroganse og egoisme. Men de hånlige, 'jeg vet nok bedre enn deg hva du kommer til å mene om noen år'-kommentarene, DE tenner alle plugger i meg. På en dårlig dag kan jeg tilogmed bli ganske lei meg av det, selv om jeg i utgangspunktet har bestemt meg for at jeg ikke trenger å forklare, forsvare eller rettferdiggjøre meg overfor noen andre enn han som ender med å måtte leve med valget mitt som sitt eget eller velge meg bort.

Og like ille er det jo med de som tror de har rett til å ha meninger om at andre velger å få ett, tre, fire eller åtte barn.
Uansett hva man velger, så vil det være noen der ute som mener at de har rett til å mene noe om det. Og uansett hva man velger, så vil det være noen som mener at det valget er feil, enten med tanke på hvor mange søsken de selv mener er ideelt å ha, at alle barn har krav på minst ett søsken av motsatt kjønn, at alle mødre ønsker seg minst en datter og må fortsette å få barn til de har fått en jente, at ingen fedre er fornøyde før de har minst en sønn, at man er en økonomisk byrde på samfunnet hvis man får mange barn osv, osv. Lista er lang.

Og dessverre er det også ganske mange av de som mener at det er greit å ha meninger om andres personlige valg som mener at det er greit av dem å fortelle de rundt seg hvor feil alle som har gjort annerledes enn dem selv har valgt, følt eller tenkt.

[Candy Darling]

Childfree? Don't tempt me!

:teller ned til skolestart:

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Nyx, her.

Som frivillig barnløs må jeg si at jeg er enig med de som sier at man kan bli ganske frustrert av å måtte forsvare følelser man har og valg man har tatt om noe som er så personlig som å få eller ikke få barn. Men det som er enda mer provoserende, vannvittig mye mer faktisk, det er alle de som fnyser bedrevitende og forteller meg at det kommer til å endre seg en dag, jeg kommer nok til å få lyst på barn til slutt jeg og, som alle andre normale mennesker. (Og det er ikke bare bestemor-generasjonen, altså.)
Jeg har rett og slett aldri hatt lyst på barn, og kan ikke se for meg at jeg skal få lyst på barn. Jada, jeg er fortsatt (litt!) under 30 år, og det kan selvfølgelig hende at det endrer seg mens jeg fortsatt er ung nok til å få barn, men det er da uansett ikke noe andre trenger å mene noe om eller å fortelle meg sine meninger om.

Skulle noen finne på å bli sinte på meg for valget mitt, tror jeg ikke at jeg hadde tatt det særlig til meg, det hadde jeg skrevet på kontoen for andres arroganse og egoisme. Men de hånlige, 'jeg vet nok bedre enn deg hva du kommer til å mene om noen år'-kommentarene, DE tenner alle plugger i meg. På en dårlig dag kan jeg tilogmed bli ganske lei meg av det, selv om jeg i utgangspunktet har bestemt meg for at jeg ikke trenger å forklare, forsvare eller rettferdiggjøre meg overfor noen andre enn han som ender med å måtte leve med valget mitt som sitt eget eller velge meg bort.

Og like ille er det jo med de som tror de har rett til å ha meninger om at andre velger å få ett, tre, fire eller åtte barn.
Uansett hva man velger, så vil det være noen der ute som mener at de har rett til å mene noe om det. Og uansett hva man velger, så vil det være noen som mener at det valget er feil, enten med tanke på hvor mange søsken de selv mener er ideelt å ha, at alle barn har krav på minst ett søsken av motsatt kjønn, at alle mødre ønsker seg minst en datter og må fortsette å få barn til de har fått en jente, at ingen fedre er fornøyde før de har minst en sønn, at man er en økonomisk byrde på samfunnet hvis man får mange barn osv, osv. Lista er lang.

Og dessverre er det også ganske mange av de som mener at det er greit å ha meninger om andres personlige valg som mener at det er greit av dem å fortelle de rundt seg hvor feil alle som har gjort annerledes enn dem selv har valgt, følt eller tenkt.

Et lite tips fra sidelinjen: Når noen spør om du har tenkt å få barn kan du si "Tja, nei, det virker ikke spesielt fristende". Det er vanskelig å krangle på det, hva skal dem andre si liksom?

Og så tror jeg at man som en som har barn ikke skal være så misjonerende, for man kan jo bare uttale seg om hvordan en selv har opplevd det å få barn. Jeg tror derimot at de fleste som er frivillig barnløs eller har store betenkeligheter med å få barn, sannsynligvis har et bedre liv uten barn jeg da.

[Nyx]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Et lite tips fra sidelinjen: Når noen spør om du har tenkt å få barn kan du si "Tja, nei, det virker ikke spesielt fristende". Det er vanskelig å krangle på det, hva skal dem andre si liksom?

Og så tror jeg at man som en som har barn ikke skal være så misjonerende, for man kan jo bare uttale seg om hvordan en selv har opplevd det å få barn. Jeg tror derimot at de fleste som er frivillig barnløs eller har store betenkeligheter med å få barn, sannsynligvis har et bedre liv uten barn jeg da.

Det er stort sett noe i den gata jeg svarer, eller rett og slett "Nei, jeg har ikke lyst på barn." Men virker som om mange har vanskelig å forstå at jeg faktisk ikke har lyst på barn. Det er ikke at jeg prioriterer utdannelse eller jobb istedenfor barn, så det er ikke det de henger seg opp i, det er bare vanskelig å tro på, virker det som, at andre ikke har lyst på det de selv oppfatter som selve meningen med livet.

For ikke å snakke om hun som mente at jeg burde få barn (selv om jeg ikke hadde lyst på) for jeg kom nok til å bli bedre av depresjonen min da, siden barn er sånn en lykke. Pluss at da ville jeg få noe å leve for.

Men de fleste aksepterer det, altså, når jeg sier at jeg ikke har lyst på barn. Og noen stiller oppriktig interesserte spørsmål rundt hva som er grunnen til at jeg tenker som jeg gjør. Og selv om jeg på en måte synes at det er et tema som er personlig nok (og for mange, sårt nok) til at man kanskje burde la være å spørre, så har jeg også forståelse for at man lurer på bakgrunnen til at noen velger noe som for en selv virker helt utenkelig, så de spørsmålene synes jeg (stort sett) at er innafor hva som er akseptabelt.

[rine]

Jeg synes det er komisk å bli sint for andres valg. (Med mindre de velger å la bilen gå på tomgang eller la være å betale skatt). Jeg føler ikke at mitt valg om å få barn er feil bare fordi min venninne har valgt å ikke få barn, og jeg håper og tror at hun heller ikke er sint på meg. Jeg kan noen ganger synes andres valg er rare, eller ha litt vanskelig for å sette meg inn i tankegangen deres, men jeg blir altså ikke sint eller provosert av folk som velger annerledes.

[Katta]

Fantastisk parodisk HI, esme.

Det er vel nettsamfunnenes evne til å blåse opp enhver motsetning samtidig som folk er ganske lei av å forklare og forsvare sine egne valg (og mangel på valgmulighet forsåvidt). Det kan også oppleves urettferdig at samfunnet tilsynelatende favoriserer enkelte valg (og hva som favoriseres kan komme veldig an på øynene som ser). Jeg får en litt kraftig reaksjon av og til når folk spør meg om jeg ikke ville ha hatt en jente istedenfor minsten, både fordi det er en fantastisk uforskammet ting å si og fordi jeg er vanvittig lei av den typen kommentarer. Jeg kan se for meg at dette kan være noe av det samme, spesielt hvis valget ikke er 100% uten usikkerhet for sin egen del.

[Marla Singer]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg tror man blir sånn hvis man fokuserer på det negative i sitt eget liv. Om man fokuserer på hvor mye slit og nattevåk det er når man har barn, så er det fordømt irriterende å se folk dra seg utover søndagsmorgenen og reise på kjæresteturer til Roma uten å FATTE hvor jævla LETT de har det. Om man gleder seg over det man har fått og det man har valgt, så tror jeg det er lettere å glede seg over andres, annerledes, gleder også.

Det tror jeg også.

Men finnes disse folka ute i virkeligheten også, eller lever de for det meste på internett?

[nolo]

De finnes i virkeligheten. Men heldigvis er de jeg har møtt som syns at andre velger annerledes er en kritikk av deres valg såpass far out på mange områder at de mister injurierende kraft. (Når jeg ikke er gretten i utgangspunktet.)