Leger må leve

[Miss Norway]

Jeg jobbet 26-timers tilstedevakter i starten av min karriere. Da var rasjonalitet at fet var så rolige vakter at vi kunne sove på sykehuset (egne vaktsoverom) på natten. Da gikk vi bare betalt for hver tredje time (!) eller bare fikk 1/3 av lønnen de timene om man heller tenker slik når vi sov. Var vi våkne («utrykning») fikk vi full timelønn for de timene (måtte dokumenteres). Men problemet var jo at pågangen var jo økende hele tiden, og det var sjelden vi fikk sove mer enn 1 time eller to. Ofte aldri. Da er 26 timer sykt lenge, særlig hver 6. uke når vi hadde vakt fredag og søndag.

(Det ble til slutt endret til delte vaktdøgn der også, men det var flere år etter jeg sluttet.)

[mkj]

Dette er helt sykt, og som flere påpeker, kan ikke uten videre sammenligne det med alle andre yrker. Hvis jeg gjør en feil i min jobb så vil det få noen små evt større økonomiske konsekvenser. Men ingen dør. Jeg kan ligge våken mye å gruble på ting jeg har glemt eller gjort feil. Men for en lege er det jo helt andre ting som står på spill.

Hva er det største problemet? At vi rett og slett ikke har nok leger? Eller at de er gniene på å ansette dem?

[Pøblis]

Jeg tenker at det er flere ting som spiller inn her. Legene har jo selv gjennom mange år vært med på å forhandle frem disse ordningene. Men nå er det nye tider, nye generasjoner med leger som har andre prioriteringer og -behov.
Jeg tenker at de gammeldagse legene (som min salige svigerfar) hadde en kultur hvor de jobbet veldig mye og veldig lenge og ofte hadde et støtteapparat heimen som gjorde det mulig å både jobbe så mye, og ha familie/et liv utenom.

Det har vært en fordel for god flyt i drift av sykehusavdelinger at legen har jobbet slik. Klart det er en fare for at slitne folk gjør feil, samtidig er det en stor fordel for en alvorlig syk pasient at legene følger opp over tid, særlig i en akutt/kritisk fase.

Jeg tipper at denne aksjonen er starten på noen endringer. Jeg tenker at de unge legene bør etterspørre bedre mentorordninger, fordi de i tillegg til svært heftige vaktordninger har stor belastning i at de må ta store avgjørelser som handler om liv og død når de er nye og uerfarne - og det er veldig tungt å stå i.

Lagt til: Og det har mange steder vært en ukultur i at de unge legene helst ikke skal kontakte vakthavende overlege - det er ikke lenge siden jeg hørt om en ung lis-lege som hadde fått kjeft for å vekke vakthavende på en sånn måte at hun ble traumatisert av det. Det stimulerer ikke akkurat til å konferere og spørre hvis man er usikker. bare til kjempestress og redsel for å gjøre feil på enda ett plan.

[Appelsin]

Min liste er:
1. Avtaler som dagens leger ikke har vært med på å lage. Legeforeingen representerer ikke alltid massene.
2. Kultur blant leger: Vi er vant til å jobber hardt og mye fra før og under studiene. Vi bryr oss om pasientene og kollegaene våre, og vi kan ikke gjøre feil. Vi tar utilstrekkelighet på oss selv og tror at alle andre klarer det vi selv ikke takler. Det blir et personlig nederlag å ikke mestre. Og som jeg skrev over: man har ikke rom for å få betalt eller registrert alt man jobber. Her generaliserer jeg, men jeg ser mye av dette. Ingen på mitt arbeidssted vet hvor mange timer jeg jobber per uke.
3. Det er økning i de merkeligste deler av helsevesenet, stadig økte krav til dokumentasjon, presisjon, tidsfrister osv. Det er forflytning av oppgaver som slår uheldig ut på totalbelastningen. Når man øker forventningene til kvalitet, øker pasientflyten og krever at legene skal takle nye systemer og svelge unna nye måter å jobbe på så er det ikke nødvendigvis antallet timer som blir vanskelig, men arbeidspress de aktuelle timene som får det til å bli uoverkommelig.

[Pøblis]

Jeg tenker at din beskrivelse av virkeligheten, stemmer godt med hva mange av oss som kjenner helse fra innsiden opplever, @Appelsin.

Det er et voldsomt press på helse - folk jobber som gale og forholder seg til økte krav på mange hold - og når det sies fra, mener jag at de som kan ta beslutninger, må lytte - men det må også folk flest.

Jeg tenker at et rop om hjelp, en advarsel om manglende bærekraftighet i systemene slik de praktiseres, og folks flukt fra yrket, må tas på alvor.

For min yrkesgruppe, sykepleierne, er det noen steder utviklet turnuser som gir lengre vakter. Mange ønsker det velkommen, fordi det gir bedre kontinuitet og år det benyttes på helg, er det for mange slik at jobbehelger like gjerne kan fylles med arbeidstid når man først skal på jobb. Men sykepleierne har helt andre arbeidstidsordninger, da - så de får en tilsvarende lang friperiode før og etter jobbehelg hvis de jobber 2 x 12/14 timersvakter.

Jeg tenker at hvis vi skal ha et fungerende og bærekraftig helsevesen i årene som kommer, må vi gjøre slike at de som utdanner seg for å jobbe i helse, orker å jobbe med helse. De er viktige for velferdsstaten og for den generelle beredskapen, og jeg tenker at vi som samfunn er godt tjent med å legge til rette for forhold som både rekrutterer og beholder folk som utdanner seg for å jobbe med helse.

[Appelsin]

Veldig enig i det du skriver, pøblis.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Pøblis, her.

Jeg tenker at det er flere ting som spiller inn her. Legene har jo selv gjennom mange år vært med på å forhandle frem disse ordningene. Men nå er det nye tider, nye generasjoner med leger som har andre prioriteringer og -behov.

I tillegg til det dere sier - Pøblis og Appelsin - så har jo samfunnet forandret seg mye. Dette gjelder jo nesten alle deler av samfunnet og jeg ser jo - både i nåværende jobb og forrige jobb - at lovverket ikke "henger med".

... og i tillegg blir det flere og flere helseoppgaver. Jeg fikk selv fjernet åreknuter for tre år siden. Legen var i tvil, men det som avgjorde saken for henne var at jeg ikke fikk til å bruke kompresjonsstømper (det gjorde så vondt på grunn av plassering av åreknuten). Dette hadde ikke vært noe hverken min mor eller bestemor hadde fått.

(og jeg har flere også, men rekker ikke å skrive, men at det er samfunnsmessige endringer som også øker belastingen tror jeg ikke det er tvil om)

[Appelsin]

Og så må jeg bare nevne (siden jeg føler flere nevner penger og legeforeningen) at i mange forhandlingsrunder så har dette med lønn vært det eneste legene i realiteten har kunnet forhandle om. Når feks min avdeling har et begrenset antall leger, spesialiseringsløpet er krevende og tar mange år, rekruttering er vanskelig og arbeidsmengden (antall prøver) øker med 24 % så har legene hatt begrenset faktisk mulighet til å nekte å gjøre jobben, og så står man igjen med å strekke seg langt, og tjene mer enn man egentlig trenger, hvis dere skjønner. Det er faktisk grenser hvor gøy det er å få fin månedslønn hvis man ikke har fritid eller ikke mestrer arbeidsbelastningen.

Heldigvis har avdelingen min nå fått til en løsning hvor man i større grad kan justere arbeidsbelastning (og lønn) ihht kapasitet. Valgfrihet har utrolig mye å si for hvordan man tåler belastning/mye arbeid. Jeg vet at jeg kan jobbe mindre hvis jeg skulle trenge det.

[Katta]

Jeg tror man må ha med litt historie… de avtalene som ligger der idag var en enorm forbedring av vern rundt arbeidstid da de kom. Og de fungerte vel også ganske godt en stund. Men så har det skjedd endel både med helsevesenet og med samfunnet som gjør det mer krevende, samtidig som arbeidstakere idag ønsker et litt annet liv. Lengde og ikke minst intensitet på vakt er en del av bildet, men ikke alt. Mange steder har det blitt kuttet i ender og lagt stadig mer inn arbeidstiden. Og endel overleger som hadde jobben som hele livet har nå gått av med pensjon, og det viser seg at det egentlig mangler 3 personer for å fylle jobben de gjorde i en 20% bistilling. Noe handler om kompleksitet, at ny behandling gir nye muligheter, men også økte krav. Noe handler om at det er utvalg, rapporter, dokumentasjon, høringer etc som tar tid. Og ikke minst datasystemer som i seg selv krever ganske mye tid og frustrasjon. Å ha ansvaret ikke bare for de pasientene du får sett, men like mye de det ikke ble tid til.

Og klart legeforeningen har et ansvar for å forhandle rundt dette (og eventuelt si opp hele avtalen), men det trengs også en dreining i form av ledelse tror jeg.

[Appelsin]

Glad for at du tar inn dette med historie, Katta. Jeg hadde tenkt å skrive noe om det, men er såpass ung i yrket selv at jeg kanskje ikke har helt førstehåndskjennskap.
Men vet type tilfeldige ting som at den innleide øyespesialisten fra Danmark ikke hadde noe problem med å ha døgnvakt 8 uker i strekk i gamlefylket mitt om somrene, f.eks.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Appelsin, her.

Glad for at du tar inn dette med historie, Katta. Jeg hadde tenkt å skrive noe om det, men er såpass ung i yrket selv at jeg kanskje ikke har helt førstehåndskjennskap.
Men vet type tilfeldige ting som at den innleide øyespesialisten fra Danmark ikke hadde noe problem med å ha døgnvakt 8 uker i strekk i gamlefylket mitt om somrene, f.eks.

Noe annet som er viktig historisk der er at det også den gangen ble sagt fra de «eldre» at det ville ta evigheter å få utdannet spesialister når de aldri skulle være på jobb. Nå ble det jo mer utfordrende (fordi man var hjemme før og etter natt og dermed ikke samtidig kunne få fylt operasjonslistene sine), men umulig har det jo ikke blitt.

[Miss Norway]

Det aller største problemet mener jeg er svak lokal ledelse. De fleste ledere utfører administratoroppgaver og gjør mye klinikk i tillegg, ofte etter eget ønske. Ledelseskompetanse er ofte fraværende og nedprioritert i forhold til fagkompetanse. Hva trenger en avdeling mest - en leder som ser og tar vare på sine ansatte og fokuserer på gode resultater gjennom medarbeidere som drar i flokk, eller en guru med doktorgrad i et sært emne?

Selvsagt er det mange unntak også, men det er altfor mange hårreisende historier til å unnlate å påpeke at svak ledelse er et stort problem. #brannfakkel