Nordmenn sutrer seg til sykmelding

[allium]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

"Se på meg! Jeg var også syk, men jeg tok meg sammen og kom meg på jobb, jeg. For jeg har arbeidsmoral, jeg."

Og så synes jeg debatten stadig dreier seg om å "komme seg på jobb".

Jeg kunne også klart å komme meg på jobben sist jeg var sykmeldt. Slik enkelte her også uttrykte det - min diagnose var bare latskap og jeg hadde å slutte å forlange betalt ferie og komme meg på jobb.

Javel, men nå har ikke jeg en jobb som kontorpynt. Jeg skal faktisk gjøre noe når jeg er på jobben, og det hadde ikke gått. Å jobbe dreier seg om mer enn å møte opp.

[ingling]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Og så glemmer man liksom at det er en forskjell på å sitte i en myk kontorstol, suge på et kamferdrops og drikke te mens man jobber og å ta tunge stell på en underbemannet sykehjemsavdeling der alle må løpe beina av seg. For å sette det litt på spissen.

Jeg skjønner at du setter på spissen og er enig i at en kan ta i betraktning hvilken jobb folk har, men for veldig mange av oss med kontorjobb tilbringes altså ikke dagen med å drikke te, spise kamferdrops og kose seg! Jeg kan f.eks. ikke gjøre min jobb på noe som helst bra vis hvis jeg er dårlig, og kan heller ikke velge hjemmekontor særlig ofte siden en stor del av jobben min går på å forholde meg til andre mennesker. Det blir for enkelt å si at alle med kontorjobb kan sitte på kontoret sitt i fred og ro, og at vi derfor ikke har like stor grunn til å bli sykemeldt som dere som ikke har kontorjobber.

Forøvrig er jeg enig i at det er irriterende med folk som skal fremstå som Folk Med Høy Arbeidsmoral fordi de drar seg på jobb uansett hva som feiler dem, og dermed implisitt sier at vi som ikke nødvendigvis gjør det er svakere eller har dårligere arbeidsmoral. Jeg har kolleger som gjør det der, ofte de samme som sliter seg helt og totalt ut. Dessuten skaper de et press på resten av kollegafellesskapet. Det er helt sikkert folk som ber om og får mer sykemelding enn de burde ha fått, men det betyr ikke at det store flertallet av befolkningen har dårlig arbeidsmoral (som forøvrig er et ord jeg misliker sterk).

OK, jeg drikker te på jobb altså. Men kamferdrops? Nah!

[Hasselnøtt]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Og så glemmer man liksom at det er en forskjell på å sitte i en myk kontorstol, suge på et kamferdrops og drikke te mens man jobber og å ta tunge stell på en underbemannet sykehjemsavdeling der alle må løpe beina av seg. For å sette det litt på spissen.

Jeg ble også litt provosert over dette kjenner, jeg ... Jeg sitter ikke og suger mye på kamferdrops. Tvert imot kjenner jeg at jeg til tider har hatt såpass stor arbeidsbelastning og så kort tid å gjøre det på at jeg har sittet på jobb både morgen og kveld, tenkt på jobb mens jeg spiser middag med ungene, ligget våken om natta og tenkt på alt jeg ikke har fått gjort, våknet om natta, sjekket kalenderen og slått på jobb-pc'en fordi jeg ikke ikke får roet meg på grunn av ting som brenner. Da skulle jeg gitt hva-som-helst for en fysisk tung jobb som andre tok seg av når jeg ikke var der, i stedet for å bære alt ansvaret alene fra kontorstolen min. (For å nyansere litt, jeg skjønner at du setter ting på spissen).

Apropos det å tilrettelegge, det jeg oppfatter er vanskelig i min type jobb er nettopp det at jeg selv må ta ansvar for å si stopp, stopp, stopp. Er jeg på jobb, så er jeg der, jeg kan ikke velge å takke nei til møter, jeg kan ikke velge å la være å ta telefonen, jeg kan be om hjelp og si at jeg har for mye å gjøre, jeg møter som regel en forståelsesfull sjef som klapper meg på skuldra, men ingen tiltak. Det er et problem i mange kontrorjobber. (Nå skal det for ordens skyld sies at dette ikke p.t. er min hverdag, men jeg har hatt det sånn tidligere, og jeg kjenner mange som opplever det sånn).

[Perhonen]

Enig med deg Hasselnøtt, av og til savner jeg det uforpliktende fysisk tunge arbeidet mitt som jeg kunne legge igjen når jeg drog fra jobb. Nå bærer jeg med meg jobben nærmest hele tiden. Å være leder innebærer et stort ansvar og i praksis føler jeg at jeg aldri har fri. Tidligere var det nok slik at man som pedleder kunne overlate mye av det administrative arbeidet hos styrer. Slik som det er i dag ser jeg at jeg må ta mer og mer av det selv.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Og så glemmer man liksom at det er en forskjell på å sitte i en myk kontorstol, suge på et kamferdrops og drikke te mens man jobber og å ta tunge stell på en underbemannet sykehjemsavdeling der alle må løpe beina av seg. For å sette det litt på spissen.

Vel, jeg har hatt jobber som er helt sinnsvakt tunge i helsevesenet og jeg har hatt kontorjobb. Det er fordeler og ulemper med begge deler.

Når man jobber kontorjobb så må man være skjerpet på en annen måte, jobber man i helsevesenet så presenterer arbeidsoppgavene foran deg så man kan lettere jobbe når man er trøtt, man får gjort jobben likevel. Og man har fordelen av at om man ikke går på jobb så øker ikke jobben til neste gang, noen andre tar arbeidet. Ulempen er at man vet ikke hvor travelt vakten blir, man kan få sin travleste vakt det året og man kan få det rolig.

På kontor kan man derimot gå om man er bare 30 % i stand til å kreke seg avgårde og man kan velge å ta noen lette arbeidsoppgaver. Og det er også mer fristende å gjøre det fordi det er sjelden at noen andre tar arbeidsoppgavene for deg, får du ikke gjort noe på en uke så må du ta det igjen.

[kie]

Det var satt på spissen, ja. Jeg satte den optimale situasjonen opp mot noe jeg tenkte på som motsatsen dersom man f.eks. er syk. (Jeg er heller ikke hjelpepleier med slitasjeskader )

Jeg er klar over at det er nyanser mellom de ytterpunktene. Samtidig er det helt klart at man ved noen sykdomstilfeller har mye større mulighet for å "ta seg sammen" og være på jobb allikevel enn i andre avhengig av yrke. Det synes jeg har lett for å forsvinne i debatten når folk sammenligner seg selv med andre og gjerne fremhever seg som mer moralske i samme slengen.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

På kontor kan man derimot gå om man er bare 30 % i stand til å kreke seg avgårde og man kan velge å ta noen lette arbeidsoppgaver.

Det var noe sånt jeg tenkte på. Kamferdropsen og teen ble nevnt fordi jeg så for meg sykdom som krever noe isolasjon og gir mindre plager ved fysisk ro. Jeg kunne like gjerne ha sagt "med kleenexboksen ved siden av".

Poenget mitt var at hjelpepleieren også kunne ha hatt "arbeidsmoral og selvdisiplin" dersom jobben var noe annet enn det det var. Og at man derfor vanskelig kan sammenlige utifra egne behov og krav i egen jobb bestandig. Og selv om man da kanskje klarer å gjøre noe, men ikke det man har som arbeidsoppgaver så er det ikke "bare å tilrettelegge". Dersom man bør holde seg i ro, ikke bør ha pasientkontakt, men kanskje kunne ha klart å skrive litt på pc til tross for dårlig form så har det litt å si for hvem som blir hjemme og hvem som har anledning til å presse seg på jobb. Det er det jeg vil frem til. Ikke alle har samme anledning til å presse seg fordi det slett ikke er den samme jobben som venter.

I min jobb er det f.eks. ikke så mye tungt arbeid. Men man bør ha god konsentrasjon og man bør ha et veldig avklart forhold til egen ballast rent psykisk. Og man bør også kunne være i aktivitet, selv om det ikke er så mange tunge løft. Det har selvsagt betydning for vurdering av om man bør være på jobb. Du skal tåle andres psykiske smerte tett på, du skal ha en sunn distanse og du skal ikke projisere egne greier over på andre.

I en annen jobb jeg har hatt (der man har ansvar for premature og syke nyfødte) var det ekstremt viktig at man holdt seg hjemme ved den minste antydning til forkjølelse.

En i min familie attføres nå bort fra salg/kontorjobb fordi hun etter en bilulykke sliter med konsentrasjonsvansker. Men andre som har mer kortvarige problemer med dette ville kanskje ha måttet hatt et vanlig sykefravær istedet frem til dette ble bra igjen. På den annen side ville kanskje noen av dem hatt anledning til å være ganske sylta på jobb, bak lukket dør og allikevel fått gjort noe. Altså med kamferdrops/halslinser, en kopp te og en boks kleenex ved pulten. I motsetning til ansatte på prematuravdelingen.

Når man ikke tar høyde for at det er store forskjeller mellom hva som kreves på jobb, hva som kan tilrettelegges og hva man kan yte i forskjellige situasjoner så sitter vi jo og sammenligner appelsiner og pærer når vi sammenligner arbeidsmoral utifra hvem som går på jobb når de er syke på den eller den måten.

[Imma]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

..., jobber man i helsevesenet så presenterer arbeidsoppgavene foran deg så man kan lettere jobbe når man er trøtt, man får gjort jobben likevel.

Jeg skjønner ikke helt hva du mener?
Siden det er mennesker det er snakk om og ikke en bunke papirer så kan man ikke egentlig vasse tankeløs rundt. Skal man blande ut medisiner, administrere narkotika, være tilstede for en døende, ta vare på pasient og pårørende og i tillegg få gjort de praktiske oppgavene, så krever det at man er våken og tilstede og ikke i utganspunktet ha nok med seg selv. Fordi konsekvensene blir så tydelige, særlig for pasientene, dersom det svikter her, og fordi det er vanskeligere å rette opp enn dersom er skjema blir fylt ut feil.

[Hasselnøtt]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Og selv om man da kanskje klarer å gjøre noe, men ikke det man har som arbeidsoppgaver så er det ikke "bare å tilrettelegge". Dersom man bør holde seg i ro, ikke bør ha pasientkontakt, men kanskje kunne ha klart å skrive litt på pc til tross for dårlig form så har det litt å si for hvem som blir hjemme og hvem som har anledning til å presse seg på jobb. Det er det jeg vil frem til. Ikke alle har samme anledning til å presse seg fordi det slett ikke er den samme jobben som venter.

Men da snakker du jo primært om korttidsfravær? Det funker rimelig dårlig å presse seg på (kontor-) jobb med 30 % innsats i ukesvis, mener jeg, men at det går for et par dager er opplagt. Utover det ser jeg jo hva du mener med at ulike jobber har ulike triggerpunkter, får å si det sånn. Det man kan leve med i én jobb, kan man ikke leve med i en annen. På samme måte er jo folk veldig ulike, det den ene tåler godt, er nok til å velte en annen. Alle har ulik tåleevne.

[ingling]

Jeg kan ikke gå på jobb om jeg er 30 prosent i stand til å kreke meg dit altså. Men jeg skjønner jo hva dere mener, jeg tror bare ikke debatten trenger å dreie seg om hvilke yrker som har mer "lov til" å være syke enn andre.

[Imma]

Opprinnelig lagt inn av ingling, her.

Jeg kan ikke gå på jobb om jeg er 30 prosent i stand til å kreke meg dit altså. Men jeg skjønner jo hva dere mener, jeg tror bare ikke debatten trenger å dreie seg om hvilke yrker som har mer "lov til" å være syke enn andre.

Nei det blir jo bare meningsløst.

[kie]

Jeg innbiller meg at det er forskjell innen helsevesenet også, jeg. Jeg syntes i alle fall det var en viss forskjell på "sårstell på rom xxx" og "fastvakt for suicidal pasient", selv om det er mennesker i begge tilfellene og man selvsagt skal være tilstede for begge.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av ingling, her.

Jeg kan ikke gå på jobb om jeg er 30 prosent i stand til å kreke meg dit altså. Men jeg skjønner jo hva dere mener, jeg tror bare ikke debatten trenger å dreie seg om hvilke yrker som har mer "lov til" å være syke enn andre.

Det var slett ikke meningen. Men jeg synes at man lett kan forveksle arbeidsmoral med anledning når man prater om det å presse seg, ikke sutre osv. Og da tenker jeg at de som har anledning og bruker den (til å jobbe til tross sykdom) kanskje ikke bør sette seg til doms over de som har en helt annen jobbhverdag.

[Hasselnøtt]

Det som er litt interessant, uansett hvilken type jobb man har, det er hvordan man kan klare å formilde videre til arbeidsgiver at man trenger avlastning eller assistanse, og at det faktisk skjer noe. Jeg har følelsen av at mange bruker sykemelding som et statement, fordi man ikke når fram ved å si "jeg er sliten" (for eksempel, og da mener jeg litt mer enn normalt sliten, da mener jeg "jeg klarer ikke mer"-sliten). Det kan være vanskelig å tydeliggjøre godt nok for arbeidsgiver at man er på smertegrensa for hva man tåler, med mindre det er opplagte fysiske ting som er problemet. Jeg tror mange som forsøker å formidle at de sliter med ett-eller-annet ikke blir tatt på alvor, i stedet blir det tatt som syting.

[Nessie]

Hva som er tungt når man er syk handler jo også litt om hvordan man er syk tenker jeg, i forhold til hvilken jobb man har.

For min del så hadde jeg hele tiden tanker om at "bare jeg kommer meg på kontor så blir det sikkert bra". Noe det ikke har blitt, og nedturen ble desto større. Men så vet jeg jo også at det finnes kontorjobber uten så mye støy som det er i barnehage, og det går an å jobbe på kontor uten å være leder. Så jeg tenker ikke at håpet er ute, men jeg ble nok litt tatt på senga over hvor vanskelig det var med kontorjobbing og sykdom.

[Perhonen]

Jeg merker at på min avdeling hvor vi jobber tre stykker og hvor arbeidsbelasningen i det daglige arbeidet, med unntak av tre timer ukentlig som jeg har til ubundentid, så gjør vi alle tre akkurat de samme oppgavene. Men personalet mitt forventer at jeg skal gjøre akkurat det samme som dem, pluss alt administrativt arbeid, planlegging, sette seg inn i fagstoff, veilede studenter, planlegge og gjennomføre foreldresamtaler, forberede vanskelige samtaler, oppdatere meg i forhold til enkeltbarns problematikk, leser mail, svare på mail, skrive månedsplan, jobbe med årsplan, forberede avdelingsmøter, rydde opp i konflikter, planlegge fellesaktiviteter,alle såkalte administrative oppgaver, pluss å handle til avdelingen kan jeg gjøre på min ubundentid. Fordi de stakkars har ikke ubundentid. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde og at alle oppgaver som er tillagt min stilling kunne gjøres på avdelingen, i min kontorkrok. Men når jeg setter meg der forventes det at jeg skal rydde opp i konflikter med barna, skifte bleier, følge opp måltider..
Elendige ubundentiden. Av og til er jeg så sliten at jeg ser elefanter fly... allikevel elsker jeg jobben min. Og skulle ønske jeg hadde mitt eget kontor.

[ingling]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Det var slett ikke meningen. Men jeg synes at man lett kan forveksle arbeidsmoral med anledning når man prater om det å presse seg, ikke sutre osv. Og da tenker jeg at de som har anledning og bruker den (til å jobbe til tross sykdom) kanskje ikke bør sette seg til doms over de som har en helt annen jobbhverdag.

Det er jeg enig i. Jeg synes ikke noen bør sette seg til doms over de som sykemelder seg i det hele tatt.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av ingling, her.

Det er jeg enig i. Jeg synes ikke noen bør sette seg til doms over de som sykemelder seg i det hele tatt.

Det er da legen som sykemelder, var det ikke slik, da.

Ellers dømmer jeg folk som sutrer seg til sykemelding (det er de vi diskuterer, er det ikke?) når jeg måtte finne det for godt. Faktisk føler jeg at jeg har bittelittegranne lov til det også. All den tid det er mine penger som blir brukt, mener jeg....

[Mrs. Longbottom]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Det er da legen som sykemelder, var det ikke slik, da.

Ellers dømmer jeg folk som sutrer seg til sykemelding (det er de vi diskuterer, er det ikke?) når jeg måtte finne det for godt. Faktisk føler jeg at jeg har bittelittegranne lov til det også. All den tid det er mine penger som blir brukt, mener jeg....

Det er jeg egentlig helt enig med deg i at man kan gjøre, problemet dukker opp når man skal definere hva som er sutring. Er det slik, at alle som ikke klarer det du klarer sutrer? Alle som ikke er 100% åpne om sine eventuelle diagnoser, er de sutrere? Alle med dårlig psyke? Hvem er det som sitter på "the truth scrolls" her?

[Teflona]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Det er da legen som sykemelder, var det ikke slik, da.

Ellers dømmer jeg folk som sutrer seg til sykemelding (det er de vi diskuterer, er det ikke?) når jeg måtte finne det for godt. Faktisk føler jeg at jeg har bittelittegranne lov til det også. All den tid det er mine penger som blir brukt, mener jeg....

Jaha? Betaler du 200 000 kr i skatt pr år, får du nok mesteparten igjen.
(Forøvrig er vel pengene du har betalt i skatt ikke dine når du lever i et land med den fordelingspolitikken vi har. Da må man jo heller diskutere om velferdssamfunnet er en god ide` eller ikke. )
Et skolebarn koster minimum 25 000 pr år, legen betaler du ikke fullpris hos, et døgn på sykehus brenner 5-10 000 kr av skattepengene "dine".
Jeg kan ikke nok om hva det koster staten å ha alle disse oppgavene og mange flere som du nyter godt av, men jeg synes argumentet "mine penger brukes", er dønn tullete.