Ditt yndlingsdikt

[Pappalille]

Opprinnelig lagt inn av Pamina, her.

Episode av Inger Hagerup, det tar meg hver gang jeg leser det.

EPISODE

Det var på ingen måte noen trette.
Aldeles ikke, sa han. – Takk for mat
Og ordene falt høflige og lette
og blinkende av gammelt, islagt hat.

Og: Velbekomme! svarte bare hun.
Så skjøv hun stolen inn til spisebordet,
mens hennes smale, sammenknepne munn
bygget en uforsonlig mur bak ordet.

De stod et lydløst øyeblikk på vakt
og lette begge etter nye våpen,
den spisse setningen de skulle sagt,
den aller siste beske, lille dråpen.

Hun følte ordene bli giftig til.
Den gule fryden ved å kunne såre
slo ut i henne, hensynsløs og vill.
Da strøk hans fingrer rådløst gjennom håret.

Og plutselig ble hennes øyne fulle
i en avmektig, uforklarlig smerte.
Hun merket dypt bak hat og nag og kulde
den spente streng fra hans til hennes hjerte

Altså ... Hvorfor få folk til å gråte en fredag, hm?

[Bluen]

Jeg kommer alltid drassende med dette i slike tråder.

Så stig da i meg, einsemd

Så stig da i meg, einsemd,
storm mitt jordlivs siste skanse
og øyd min tæringsdraum om lykke her.
Du avgrunnssvimre jord,
ver du ei onnor verd,
gjev all din løyndom
i denne gjennomlyste morgonstund,
i denne timen føre dødsens store dag
når einsemdrøyster ropar meg attende
til atterføding or ein annan grunn.

No stormar all mi einsemd mot si grense.
Mitt liv var draum forutan dagklår visse
og difor eig eg ikkje jorda meir -
Men livet skal eg aldri, aldri misse -

Tor Jonsson

[Blå]

Tusen takk alle sammen. Jeg er faktisk i gang. I går skrev jeg tre av diktene. Det skal håndskrives to ganger, så det er litt ambisiøst, vi får se hva jeg faktisk klarer å gjennomføre.


Jeg kjenner at det er lenge siden jeg har anstrengt meg for å skrive pent. jeg kan ha en ganske fin håndskrift når jeg anstrenger meg, men det er en vanesak og jeg skriver som oftest slurvete for hånd nå. Sånn sett god trening tenker jeg



Så langt har jeg med
Ja visst gör det ont
Draumen
Til ungdommen (Nordahl Grieg)

[Blå]

Jeg deler ett av de som absolutt må med


ORD OVER GRIND

Du går fram til mi inste grind
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.



Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som gjaldt oss to.
Anten vi møttest titt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.



Står du der ikkje ein dag eg kjem
fell det meg lett å snu
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenkt på at der bur du.



Så lenge eg veit du vil kome iblant
som no over knastrande grus
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.



Halldis Moren Vesaas

[Pamina]

Opprinnelig lagt inn av Pappalille, her.

Altså ... Hvorfor få folk til å gråte en fredag, hm?

Det er godt å lette litt på ventilien, (noen må grine med meg) og jeg synes det er så uendelig vakkert i sin beskrivelse av ekte kjærlighet litt på avveie.

[Input]

Jeg elsker dette. Jeg tenker på barna mine hver gang jeg leser det.

Eg har så lyst (Hanne Aga)

Eg har så lyst
å ta deg i handa
ein snødag,
springe avgarde
saman med deg
stogge utpusta
og sjå
sola stige og stige
i andletet ditt.

[Pappalille]

Opprinnelig lagt inn av Pamina, her.

Det er godt å lette litt på ventilien, (noen må grine med meg) og jeg synes det er så uendelig vakkert i sin beskrivelse av ekte kjærlighet litt på avveie.

Ja, dette beskrev det godt.

[Bluen]

Hvis noen vil ha mer grining, anbefaler jeg dette. Det fikk meg til å bryte ut i krampegråt for noen år siden. "Symaskinen din". Hulk.

Plutselig. I desember

Plutselig. I desember. Jeg står til knes i sne.
Snakker med deg og får ikke svar. Du tier.
Elskede, så er det altså hendt. Hele livet vårt,
smilet, tårene og motet. Symaskinen din
og alle arbeidsnettene. Reisene våre tilslutt:
– under sneen. Under den brune kransen.

Alt gikk så fort. To stirrende øyne. Ord
jeg ikke forsto, som du gjentok og gjentok.
Og plutselig ingenting mer. Du sov.
Og nå ligger de her. Alle dagene, sommernettene,
druene i Valladolid, solnedgangene i Nemi
– under sneen. Under den brune kransen.

Lynsnart som når en bryter slås av
blir alle billedsporene bak øyet tonet ned,
visket ut av livets tavle. Eller blir de ikke?
Den nye kjolen din, ansiktet mitt og trappen vår
og alt du bar til huset. Er det borte
– under sneen. Under den brune kransen?

Kjæreste venn, hvor er vår glede nu,
de gode hendene, det unge smilet,
hårets lyskrans over pannen din, ditt mot
og dette overskudd av liv og håp?
– Under sneen. Under den brune kransen.

Kamerat bak døden. Ta meg ned til deg.
Side ved side. La oss se det ukjente.
Her er så ødslig nu og tiden mørkner.
Ordene blir så få og ingen hører mer.
Kjæreste, du som sover. Evrydike.
– Under sneen. Under den brune kransen.

Rolf Jacobsen

[Bluen]

Men for svarte, da. Nå kommer jeg meg ikke ned til lunsj.

[gnuri]

Jeg fant et dikt da jeg gikk på videregående. Dessverre skrev jeg aldri opp hvem som hadde skrevet det, men jeg liker det.

Han var godt likt
Godt og vel så lenge han kunne huske
Huske, ja, kanskje han hadde glemt noe
Bare en liten detalj

[Galathea]

Innbying
Vil du gje med handa ved månens skin,
Lauv du er –
Under open himmel. Over open avgrunn.

Som lauv
er du og eg.
Fort skjelvande,
og fort borte.
Kom –

Tarjei Vesaas

[Tangerine]

Opprinnelig lagt inn av Bluen, her.

Men for svarte, da. Nå kommer jeg meg ikke ned til lunsj.

Jeg sitter i åpent landskap i dag.

[Cuyahoga]

Alt skal minne
Alt skal likne
Alt skal lukte av granbar og grønsåpe og gamledagar
Klokka fem skal klokkene ringe
og så skal det vere stille
Heilt stille skal det vere
Ikkje ein bil på vegen
Ikkje eit fly på himmelen
Berre vatnet og fjella og snøen
Snøen
som skal falle og falle
i tunge filler
i fonner og fokk
Snøen
som skal falle og falle
til me nesten ikkje kan sjå steinane dei ligg under
Nesten ikkje kan sjå gravene dei ligg i
alle fedrane og mødrene
alle brødrane og søstrene
alle sønane og døtrene
Alle dei som har ein gong har levd her på denne staden
Alle dei som no ligg under mold, under stein, under snø
Men andleta deira kan me sjå
Andleta deira som liknar
Slik steinane liknar
Slik namna liknar
Slik julekveldane og åra liknar
Slik lindetrea kring kyrkjegarden liknar seg sjølve
og på same tid alltid skiftar
Blir gule og grøne og så kvite att
Heile tida står trea der
Står der og står der og står der
Vaktar steinane og gravene og
alle dei som ligg i dei
I kveld skal dei ogs vakte lysa
Slik skal det vere
Slik skal det alltid vere
Til det ein dag ikkje er meir
Ja snøen skal falle
og lysa skal blafre og beve
og alt skal minne
alt skal likne

Ruth Lillegraven

[frukt]

Noen flere. Jeg vet ikke om det på det første bildet er et dikt, eller bare en del av et dikt. Men jeg synes det er så fint, og gir så mye mening.

[Nextlife]

(Kilde: youtube.com)

Arnulf Øverland

DU MÅ IKKE SOVE!

Jeg våknet en natt av en underlig drøm
det var som en stemme talte til meg
fjern som en underjordisk strøm-
og jeg reiste meg opp: Hva er det du vil meg?

– Du må ikke sove! Du må ikke sove.
Du må ikke tro at du bare har drømt
I går ble jeg dømt
I natt reiste de skafottet i gården
De henter meg klokken fem i morgen

Hele kjelleren her er full
og alle kaserner har kjeller ved kjeller
Vi ligger og venter i stenkalde celler
Vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke selv hva vi ligger og venter
og hvem der kan bli den neste de henter
Vi stønner vi skriker – men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingen ting gjøre?

Ingen får se oss
Ingen får vite hva der skal skje oss
Ennu mer:
Ingen kan tro hva her daglig skjer
Du mener det kan ikke være sant
så onde kan da ikke mennesker være
Der fins da vel skikkelige folk i blant?
Bror, du har ennu meget å lære!

Man sa: Du skal gi ditt liv om det kreves
Og nu har vi gitt det – forgjeves, forgjeves
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hva der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på åker og fe
og at du har mer enn nok med det!
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme
Du har ikke lov å gå der og glemme!

Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo at skolebarn er soldater
som stimer med sang over torg og gater
og oppglødd av mødrenes fromme svik
vil verge sitt land og gå i krig

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære-
du vet at en helt, det vil barnet være,
du vet han vil vifte med sabel og flagg!

Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent
Jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket- å, kunne du høre
Det er en eneste ting å gjøre:
Verg deg, men du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på meg klær
Ute var glitrende stjernevær
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:

Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brann
steg med en angst så åndeløs
at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noe som hender.-
Vår tid er forbi – Europa brenner!

[amylin]

Jeg er glad i Eeva Kilpi.

Duften din i meg i mange dager,
I mange dager elsket jeg meg selv.


Og dette, men det passer kanskje ikke.

Kan jeg få knulle deg for en hundrings? spurte
han meg på bussholdeplassen klokka 0.42
med de tomme, isete gatene rundt oss.
Ikke for penger, men hvis du støvsuger og vasker opp.
Da var det hans tur til å vegre seg, og han
snudde seg sørgmodig bort for å gå sin vei.

[Albertine]

Jeg synes dette er hjerteskjærende vakkert, og veldig godt fremført av John Hannah i Four Weddings and a Funeral:

Stop all the clocks, cut off the telephone'

Stop all the clocks, cut off the telephone,
Prevent the dog from barking with a juicy bone,
Silence the pianos and with muffled drum
Bring out the coffin, let the mourners come.

Let aeroplanes circle moaning overhead
Scribbling on the sky the message He Is Dead,
Put crepe bows round the white necks of the public doves,
Let the traffic policemen wear black cotton gloves.

He was my North, my South, my East and West,
My working week and my Sunday rest,
My noon, my midnight, my talk, my song;
I thought that love would last for ever: I was wrong.

The stars are not wanted now: put out every one;
Pack up the moon and dismantle the sun;
Pour away the ocean and sweep up the wood;
For nothing now can ever come to any good.

W H Auden

[amylin]

The Road Not Taken av Robert Frost

Two roads diverged in a yellow wood,
And sorry I could not travel both
And be one traveler, long I stood
And looked down one as far as I could
To where it bent in the undergrowth;

Then took the other, as just as fair,
And having perhaps the better claim,
Because it was grassy and wanted wear;
Though as for that the passing there
Had worn them really about the same,

And both that morning equally lay
In leaves no step had trodden black.
Oh, I kept the first for another day!
Yet knowing how way leads on to way,
I doubted if I should ever come back.

I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I—
I took the one less traveled by,
And that has made all the difference.

[amylin]

Still I Rise av Maya Angelou

You may write me down in history
With your bitter, twisted lies,
You may trod me in the very dirt
But still, like dust, I'll rise.

Does my sassiness upset you?
Why are you beset with gloom?
’Cause I walk like I've got oil wells
Pumping in my living room.

Just like moons and like suns,
With the certainty of tides,
Just like hopes springing high,
Still I'll rise.

Did you want to see me broken?
Bowed head and lowered eyes?
Shoulders falling down like teardrops,
Weakened by my soulful cries?

Does my haughtiness offend you?
Don't you take it awful hard
’Cause I laugh like I've got gold mines
Diggin’ in my own backyard.

You may shoot me with your words,
You may cut me with your eyes,
You may kill me with your hatefulness,
But still, like air, I’ll rise.

Does my sexiness upset you?
Does it come as a surprise
That I dance like I've got diamonds
At the meeting of my thighs?

Out of the huts of history’s shame
I rise
Up from a past that’s rooted in pain
I rise
I'm a black ocean, leaping and wide,
Welling and swelling I bear in the tide.

Leaving behind nights of terror and fear
I rise
Into a daybreak that’s wondrously clear
I rise
Bringing the gifts that my ancestors gave,
I am the dream and the hope of the slave.
I rise
I rise
I rise.

[frukt]

JEG SER

Jeg ser på den hvite himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.

Dette er altså verden.
Dette er altså klodenes hjem.

En regndråpe!

Jeg ser på de høye huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.

Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.

De gråblå skyer samler seg. Solen ble borte.

Jeg ser på de velkledde herrer,
jeg ser på de smilende damer,
jeg ser på de lutende hester.

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser…
Jeg er visst kommet på en feil klode!
Her er så underlig…

Av Sigbjørn Obstfelder. Fra Digte 1893.