[8. mars] Erna vil ha flere barn - hva skal til for din del?

[frukt]

Jeg hadde såvidt begynt å vurdere om jeg ville ha barn (men i så fall bare ett) eller ei da jeg ironisk nok ble gravid med tvillinger. Fram til da ville jeg ikke ha barn i det hele tatt. Nå er jeg jo glad for at jeg fikk to for de har så mye glede av hverandre, og 2 holder i massevis. Jeg hadde nok ikke hatt kapasitet til flere. Så det er ingenting som ville gitt meg lyst på flere.

[Bokormen]

Jeg har tidvis hatt noen smårare ønsker om en til. Gjerne delvis basert på at nå er jo hverdagskabalen enklere og vi har mer overskudd. Mannen min er klok nok til å minne meg på at det er slik fordi ungene er store, ikke trenger hjelp til alt, ikke må passes på, vi trenger ikke levere og hente i barnehagen, og så videre.


Jeg ble alltid litt forundret over meg selv da disse blaffene dukket opp, for jeg syntes det var mentalt tungt å ha babyer/ småbarn. Men noe av det var nok også basert på alder, falle mellom stoler mht permisjonsrettigheter (lite penger, ikke pappaperm) osv.

[Pelle]

Jeg ønsket meg tre før jeg fikk barn. Mann ville ha to. Det ble ingen diskusjon om antall grunnet min helse som gravid, siden jeg får skyhøyt blodtrykk, morkakeløsning , prematurt barn osv.
Så helse er en faktor man ikke skal se bort fra at kan påvirke.

For min del måtte hus vært billigere, bil billigere, mann bidratt mye mer hjemme. Videre har jeg høy utdanning og jeg ønsker ikke jobbe deltid, så kanskje med mye bedre råd og LAVERE utdanning, så ville jeg hatt mer lyst på deltid?

Selv synes jeg to kranglebarn holder, er glad jeg ikke har fler, selv om det sikkert hadde vært kjempefint senere i livet.

[IOA]

For min del: en mann

Jeg har tenkt at to holder for meg, fordi det tar tid og krefter å følge opp barn, og fordi de tar plass (som i at man trenger større bolig). Dess flere barn, dess mer logistikk.

Hvis jeg skulle uttalt meg mer generelt om hva jeg tenker skulle til, så ville det vært:
- enklere tilgang til barnehageplass midt i året, når permisjonstiden var ferdig
- billigere SFO og barnehage, evnt heldagsskole
- ekstra ferie/fridager ut det året barnet fyller 12 år
- leksefri skole (som jeg dessverre tenker er vanskelig å gjennomføre i praksis, i hvert fall slik skoledagen er nå)
- økt og evnt behovsprøvd barnetrygd, evnt andre stønadsordninger for familier med dårlig økonomi (ikke bare enslige). Noe jeg tror vil være dyrt å administrere.

[Luftslottet]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

For jeg blir så sur når folk tror at man kan moralisere kvinner til å få flere barn. Det må rammebetingelser til.

Samme her.

[Bluen]

Tja - utgangspunktet ville vært annerledes hvis vi ikke hadde brukt 4-5 år på å produsere det første barnet. Da nummer 2 kom (utrolig nok som på bestilling under to år seinere), ble han født over seks uker før termin uten noen forklarlig årsak. Det i seg selv var en liten skremsel - men mest det at vi hadde levd i denne bobla så lenge på grunn av årene med mislykket prøving og IVF-forsøk. Jeg har heller aldri ønsket meg mer enn to barn, så da var jeg godt fornøyd.

Det hadde ikke så mye med offentlige ordninger å gjøre, med andre ord, men den håpløst urettferdige barnehagepolitikken som rådde på den tida, kunne ha spilt inn hvis vi hadde blitt boende i Oslo. (Fordi begge ungene var høstbarn, var det uråd å få plass til dem i offentlig barnehage den høsten de rundet ett år. Og når årsskiftet så kom, ble det ett år yngre kullet prioritert - våre barn fikk dermed aldri noen sjanse.)

[Tjorven]

Jeg er av den oppfatning at barn har godt av at barn bør ha søsken og mente at vi skulle ha minimum 2 barn.

Mannen min er vokst opp i en familie med 6 barn og ønsket å ha tid til å ta seg av alle sine barn skikkelig og ville ha maksimum 2 barn.

Case closed for vår del. Dette var avklart omtrentlig før vi hadde kyssa første gang. (Ja, jeg er av typen som ikke overlater så mye til tilfeldighetene.)



(Og før jeg tråkker noen på tærne - det er mange som klarer å ta seg alle ungene sine selv om de får flere enn 2 barn. Foreldrene til mannen min klarte det definitivt ikke. Han mente selv før vi fikk barn at 2 fikk være nok. Og akkurat det hadde jeg ingen protester på.)

[Tallulah]

Jeg hadde riktignok en skikkelig drittgraviditet og -fødsel, og det er nok hovedårsaken til at vi ikke har flere barn. Men det er nok noe jeg kunne kommet over, om mannen virkelig, virkelig ville ha flere. Men det ville han ikke. Så vi har bare ett. Det var tross alt viktigere for meg å beholde ham og være en uskilt familie, enn å få flere barn.

Jeg er egentlig ganske fornøyd med det, så skulle vi få flere barn måtte økonomien vår vært bedre, og i sammenheng med det; vi måtte ha råd til en større bolig sentralt i Oslo. I likhet med Poly er jeg egentlig ikke tilhenger av 6-timersdag, men ser at det hadde vært nyttig som forelder. Det hadde også gjort at jeg ikke hadde trengt å gå ned i stillingsprosent.

[liefje]

Vi har flere ledige soverom, men fikk bare ett barn etter fem års prøving, ICSI osv. Da ee vi glade for det vi har.

[Magica]

Jeg var jo så uheldig å få to barn med en som viste seg å være langt fra drømmeprinsen og vi flyttet fra hverandre når ungene var små, og selv om jeg fant drømmeprinsen etterpå så var det ikke aktuelt å få flere barn før vi visste at det var noe som kom til å vare/noe vi ville. Så derfor rakk vi egentlig bare ett barn sammen, men jeg har jo nå da 3 barn, noe som jo er en del. Det som hadde vært en fordel for meg hvis jeg skulle vurdert flere barn var et bedre nettverk. Jeg har en liten familie, de bor ikke her, mannens familie er en smule perifer og har nok med seg selv, så vi har lite støtte og avlastning og familie som bryr seg. Hadde jeg hatt det så kunne det kanskje vært enklere å hatt flere barn.

Ja, det er også helt teit at man bare får barnehageplass 1.august. Vesla vår er født i februar og vi måtte ha 6 mnd ulønnet permisjon. Vi hadde råd men alle har ikke det.

[Serafin]

Opprinnelig lagt inn av Luftslottet, her.

Så alle er enige om at ikke staten kunne gjort noe for å vippe dere over på flere barn?

Kontanttilskudd? Gratis bil? Gratis barnehage og SFO? Et ekstra års permisjon som kunne tas ut som deltid i hele førskolealderen? Ettergitte studielån? Skattefradrag? Husmorvikarer?

Et bedre system for barn med spesielle behov, og da ikke bare slik prat bedre som de har bedrevet i det siste, men faktisk et system som funker, og at man ikke føler at man stjeler fra fellesskapet hvis man får hjelp.

[frukt]

Opprinnelig lagt inn av Luftslottet, her.

Så alle er enige om at ikke staten kunne gjort noe for å vippe dere over på flere barn?

Kontanttilskudd? Gratis bil? Gratis barnehage og SFO? Et ekstra års permisjon som kunne tas ut som deltid i hele førskolealderen? Ettergitte studielån? Skattefradrag? Husmorvikarer?

Niks. Man skal ha kapasitet og lyst til å ha flere barn, og det tror jeg ikke staten kan gjøre noe med.

[ingling]

Vi er for lengst ferdige, men har aldri villet ha mer enn to, og er overlykkelige over at vi fikk til det selv om vi var relativt seint ute - jeg fikk eldste det året jeg fylte 36. Slik ting har blitt, med store utfordringer først med yngste og nå med begge barn, hadde vi ikke klart mer heller. Og slutter meg til det Serafin skriver, for fy søren så mye en må fikse selv og stå på kravene når ungene har diverse utfordringer. Flere ressurser i skole, barnehage og hjelpeapparat.

[Pelle]

Det er for øvrig ikke få forhold jeg kjenner til, der kvinnene vil ha barn en god stund før mannen ønsker det samme. Så Erna må gjerne snakke til menn også.

[ingling]

Opprinnelig lagt inn av Serafin, her.

Et bedre system for barn med spesielle behov, og da ikke bare slik prat bedre som de har bedrevet i det siste, men faktisk et system som funker, og at man ikke føler at man stjeler fra fellesskapet hvis man får hjelp.

Dette.

(Vi fikk høre fra PPT at "dere må huske at *** har fått en større del av kaken i første klasse". Det hjelper skikkelig når ungen står uten et godt nok tilbud NÅ. Og så fikk vi jo ingen oppfølging i to uker med hjemmeskole i fjor. )

[Toffskij]

Jeg har tidvis hatt lyst på et barn til, og det er nok litt tilfeldig at ikke ble sånn. Materielle ting som kunne ha vippet meg over:

1) Fast akademisk stilling i Oslo i stedet for midlertidige stillinger både her og der, og så fast stilling i utlandet.
2) Et reiseliv som ikke er dimensjonert nesten utelukkende for tobarnsfamilier.
3) Større leilighet med to bad uten å måtte flytte langt fra sentrum (men det kunne vi lett fått til om 2) hadde gått i boks).

[Molly]

Exen ønsket seg ikke barn i det hele tatt, så at vi etter mye om og men endte opp med to er jo egentlig over all forventning.

Av mange grunner var det uaktuelt med flere, men økonomi og boligpriser sentralt i Oslo var definitivt en avgjørende faktor.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

2) Et reiseliv som ikke er dimensjonert nesten utelukkende for firebarnsfamilier.
3) Større leilighet med to bad uten å måtte flytte langt fra sentrum (men det kunne vi lett fått til om 2) hadde gått i boks).

Haha, ikke sant? Vårt reiselivsproblem er "andre veien" riktignok, veldig mange rabattordninger er tilrettelagt familier med to barn, så vi kan nesten aldri benytte oss av slikt. Sånn sett hadde det kanskje ikke medført en enormt økning av utgifter ved å få en til.

[Maverick]

The very idea!

[Luftslottet]

Jeg tror jeg kunne vært villig til å klemme ut en til hvis vi hadde fått:
- Sekstimersdag fram til skolealder
- Makspris på barnehage og SFO på f.eks. 1500 kroner/mnd.
- Flere ferieuker, slik at foreldre totalt kan ta ut like mye ferie som skolebarna og ha et par uker sammen også.
- Skattefradrag for å forsørge flere enn 2, de pengene kunne gått til å dekke en god del av ekstrautgiftene når en "standardfamilie" er på 4.

Men om mannen gidder å bli med, er jeg mer usikker på.