«B.ms.g.tt» på tv

[Neket]

Min eldste snakket ikke norsk før vi flyttet til Norge når hun var fire. Hun forsto endel da, men sa ikke et ord på norsk, ikke når hun begynte i barnehagen her heller - hun lagde like godt et helt nytt språk med en av de andre i barnehagen.

Etter tre måneder snakket hun flytende. Minste var motsatt, snakket ikke engelsk hjemme (da bodde vi i Norge) før hun var fire-fem år. Men når hun først begynte var hun flytende, så hun kunne det nok hele veien, bare ville ikke.

[meisje]

Vi har oppdratt ett barn som tospråklig hele veien, det andre barnet tok vi pause på språk nr 2 fordi språkutviklingen var forsinket pga dårlig hørsel. Jeg er overbevist om at det var et riktig og viktig valg. I etterkant har vi jo sørget for at også det barnet fikk påfyll på språk nr 2, og det tok lang tid før barnet var villig til å snakke språk nr 2. Idag hører jeg ofte at far og ungdommen snakker sammen på både språk 2når de er alene sammen. ( de ser på TV feks og jeg er på kjøkkenet feks). Dersom vi skulle flyttet til det andre landet ville han ikke hatt problemer med å klare seg, men ordforrådet er jo mindre enn ordforrådet på norsk.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Zulu, her.

Det er jo heller ikke uvanlig i miljøer der foreldrespråket har lavere kulturell anseelse enn majoritetsspråket.

Det er sant, min venninnes far hadde finsk som morsmål (fra finskspråklig bygd i Norge), hennes mor hadde norsk som morsmål, men både forstod og snakket finsk hun også. De snakket kun norsk, aldri finsk med barna, så min venninne lærte det aldri. I følge min venninne snakket foreldrene bare finsk seg imellom når barna ikke skulle forstå hva de snakket om.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Det er spesielt, men det skjer. Jeg kjenner familier hvor en av foreldrene har annet morsmål, men som aldri har snakket dette med barnet sitt. Blant annet en der mor var amerikansk og far var svensk, de kom flyttende til nabolaget fra USA da barnet var tre. Far hadde aldri snakket svensk med barnet, så barnet kunne bare engelsk (og lærte heller ikke noe særlig norsk, fordi hen begynte på internasjonal skole med engelsk som undervisningsspråk, og gikk ikke i barnehage).

Ja, det skjønner jeg, men det er ikke det jeg skrev. Jeg skrev at hvis faren hadde snakket norsk med barnet sitt, ville barnet lært seg norsk. I det minste kunne forstå det.

Jeg er ikke så opptatt av forskning her, for det trenger man ikke å vite noe om. Og mulig det er bare jeg som er veldig opptatt av språket mitt, men jeg ville følt det som en et enormt tap om jeg ikke kunne snakke norsk med barnet mitt. For meg er hjertespråk en ekte og veldig sterk greie, derfor synes jeg det er rart hvis foreldre (uten tvang/press) velger å snakke et annet språk med sine barn. At norske politikere går ut i media og mener innvandrere må snakke bare norsk med barna sine, mener jeg er et overgrep. Helt reelt.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Ja, det skjønner jeg, men det er ikke det jeg skrev. Jeg skrev at hvis faren hadde snakket norsk med barnet sitt, ville barnet lært seg norsk. I det minste kunne forstå det.

Ja, skjønte det, og er enig. Det var bare en kommentar til den siste setningen, om at det er spesielt å ikke snakke morsmålet sitt med barnet sitt. Jeg synes også det er spesielt, og det forundret meg veldig med den familien jeg nevnte, hvor barnet kunne hatt veldig god nytte av å i det minste forstå litt svensk, når de skulle bo i Norge. Og syntes da det var et enda mer spesielt valg å i tillegg plassere ungen i internasjonal skole. Men har sett det hos andre også, så det er kanskje ikke så uvanlig.

Et barn i klassen til en av mine hadde foreldre som begge kom fra et annet land. Ikke bare lot de være å snakke morsmålet sitt med barnet sitt, men de sendte en gang ut en indignert e-post, der de mente at det var rasistisk av medelevene når de antok at barnet deres forstod språket fra foreldrenes hjemland. Barnet deres var født i Norge og var like norsk som de andre i klassen, og kunne så visst ingen andre språk, bare fordi hen hadde annen hudfarge. Det kom etter en time hvor de snakket om språk og hvilke språk barna i klassen kunne (det var veldig mange ulike språk, veldig mange av barna i klassen hadde en eller begge foreldrene fra andre land).

[celebelen]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

At norske politikere går ut i media og mener innvandrere må snakke bare norsk med barna sine, mener jeg er et overgrep. Helt reelt.

Både mot foreldrene, og mot barnet som kan få dårligere språkutvikling hvis norsk ikke er morsmålet til noen av foreldrene.

[Lille meg]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Og mulig det er bare jeg som er veldig opptatt av språket mitt, men jeg ville følt det som en et enormt tap om jeg ikke kunne snakke norsk med barnet mitt. For meg er hjertespråk en ekte og veldig sterk greie, derfor synes jeg det er rart hvis foreldre (uten tvang/press) velger å snakke et annet språk med sine barn. At norske politikere går ut i media og mener innvandrere må snakke bare norsk med barna sine, mener jeg er et overgrep. Helt reelt.

Du skriver det jeg tenkte å formulere. Mitt morsmål er mitt hjertespråk, og det språket jeg lettest kan formulere meg på og lettest uttrykke meg på og det språket jeg er mest meg på. Jeg blir oppriktig lei meg når jeg ser voksne snakke gebrokkent norsk til ungene sine. De burde snakket sitt språk, og selvsagt burde vi støtte opp under dette.

Om man skal snakke om forskning, så er det slik at det første språket som unger lærer er utgangspunkt for læring av andre språk. Det betyr at det språket man snakker med ungene sine, det bør være så rikt og så fullstendig som mulig.

[Zulu]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Ja, det skjønner jeg, men det er ikke det jeg skrev. Jeg skrev at hvis faren hadde snakket norsk med barnet sitt, ville barnet lært seg norsk. I det minste kunne forstå det.

Jeg er ikke så opptatt av forskning her, for det trenger man ikke å vite noe om. Og mulig det er bare jeg som er veldig opptatt av språket mitt, men jeg ville følt det som en et enormt tap om jeg ikke kunne snakke norsk med barnet mitt. For meg er hjertespråk en ekte og veldig sterk greie, derfor synes jeg det er rart hvis foreldre (uten tvang/press) velger å snakke et annet språk med sine barn. At norske politikere går ut i media og mener innvandrere må snakke bare norsk med barna sine, mener jeg er et overgrep. Helt reelt.

Du er helt sikkert ikke den eneste som har det sånn, men jeg er helt sikker på at mange har et mer praktisk forhold til språket de snakker, også til barna sine. Jeg kjenner flere som har vokst opp i flerspråklige miljøer, der de hadde et hjemmespråk, et vennespråk og et skolespråk, og de har et veldig pragmatisk syn på hvilke språk de snakker med barna sine. Jeg tror også mange er mer opptatt av hvilke muligheter og status barnas språkferdigheter innebærer enn det emosjonelle og symbolske aspektet ved det.

[Zulu]

Mens for andre igjen er det et veldig verdibasert og til og med politisk valg.

[Zulu]

Opprinnelig lagt inn av Lille meg, her.

Om man skal snakke om forskning, så er det slik at det første språket som unger lærer er utgangspunkt for læring av andre språk. Det betyr at det språket man snakker med ungene sine, det bør være så rikt og så fullstendig som mulig.

Og det er dette jeg mener at ikke er allmennkunnskap. Jeg synes ikke det er så rart dersom du som innvandrer med lav utdanning og mangelfull kompetanse i majoritetsspråket tenker at det er lurt å snakke mest mulig majoritetsspråk med barnet ditt. Både for din egen del og barnets.

Uten at jeg tror dette har noe som helst med motivasjonen til dem tråden handler om å gjøre. Jeg har offisielt avsporet.

[liefje]

Dette med flerspråklighet er så interessant generelt at det egentlig fortjener en egen tråd. Vår sønn har vokst opp med to språk hjemme (A og B, A har han også hatt på skolen og vi har også bodd i det aktuelle landet (Norge) fra han var 12) og et tredje språk ute/i barnehagen/på skolen (C). I tillegg hadde de nok et språk som ble undervist i barnehagen og senere på skolen (D). Han er virkelig firspråklig. Han var over tre før han begynte å snakke i fullstendige setninger og jeg vet om flere som ble stresset og kuttet språk da barna ble «hengende etter» med snakking sml. med jevnaldrende. Sønnen rangerer sin språkkunnskap i dag som å være C, D, A og B. Jeg kan legge til at han fikk store problemer med å lære seg nok et fremmedspråk (E) på «skolemåten» fra 6. klasse. Det fikk han heldigvis fritak for.

[Karamell]

Opprinnelig lagt inn av liefje, her.

Dette med flerspråklighet er så interessant generelt at det egentlig fortjener en egen tråd.

http://www.foreldreportalen.no/forum...23#post5269123

[Neket]

Opprinnelig lagt inn av Zulu, her.

Du er helt sikkert ikke den eneste som har det sånn, men jeg er helt sikker på at mange har et mer praktisk forhold til språket de snakker, også til barna sine. Jeg kjenner flere som har vokst opp i flerspråklige miljøer, der de hadde et hjemmespråk, et vennespråk og et skolespråk, og de har et veldig pragmatisk syn på hvilke språk de snakker med barna sine. Jeg tror også mange er mer opptatt av hvilke muligheter og status barnas språkferdigheter innebærer enn det emosjonelle og symbolske aspektet ved det.

Jeg har absolutt et mer praktisk forhold til det. Jeg snakker mye mer engelsk med barna enn norsk for eksempel (de er tospråklige), snakker nesten bare engelsk på jobb, og bare engelsk med mannen (har ikke tålmodighet til å snakke norsk med han ), og jeg har aldri tenkt at jeg savner å snakke mer norsk. Snakker jo norsk med (norske) venner og med familien min da.

[Milfrid]

….når man sitter i lunsjen og slakter Bamsegutt-serien og Tore på sporet, og etterpå finner ut at en av dem man spiser lunsj med (selskap vi deler kjøkken med) var fotografen som reiste rundt med Tore Strømøy som fotograf.

Jaja, neinei. Forklarer kanskje hvorfor han ikke var helt enig med oss og de andre så litt beklemte ut og ikke sa så mye om et hått roping vi trodde alle hadde masse meninger om.

[Dali]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

….når man sitter i lunsjen og slakter Bamsegutt-serien og Tore på sporet, og etterpå finner ut at en av dem man spiser lunsj med (selskap vi deler kjøkken med) var fotografen som reiste rundt med Tore Strømøy som fotograf.

Jaja, neinei. Forklarer kanskje hvorfor han ikke var helt enig med oss og de andre så litt beklemte ut og ikke sa så mye om et hått roping vi trodde alle hadde masse meninger om.

Avsporing/fjas: jaja, neinei, da jeg gikk til frisøren og sa hjelp jeg ser ut som T S på håret. Og frisøren ler og sier det er faren hennes.

[vixen]

[Karamell]

[Milfrid]

Åh herreguuuuud, jeg hadde daua! Hva sier man da liksom?

[Polyanna]

Hvis hun er frisør, så har hun nok ergret seg over farens frisyre mang en gang, og får nå mer ammo til neste familiemiddag, tenker jeg.

[Dali]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Hvis hun er frisør, så har hun nok ergret seg over farens frisyre mang en gang, og får nå mer ammo til neste familiemiddag, tenker jeg.

Noen år siden nå, og jeg gremmes fortsatt Kan ikke bare stikke heller liksom. Håper bamsetema tar over i juleselskapene nå framover.