En artikkel til ettertanke ...

[Urie]

Jeg har også nettopp lest den. Veldig trist

[Mjau]

Kjempefin artikkel.
Får en til å tenke.

Jeg leser mellom linjene her at dette er en artikkel som sier noe om det å rekke ut en hånd til de som kanskje er veldig alene.
Hvor mye verdt det kan være bare det å si hei til naboen i oppgangen. Slå av en liten prat. Få mennesker man vet er ensomme til å føle at de er av betydning. Selv om enkelte ønsker å være alene tror jeg de setter pris på de små heiene innerst inne.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Kanina, her.

Tankene mine gikk også til mannen som frøs ihjel i sin egen leilighet, fordi han ikke hadde betalt strømregninga si etter x antall purringer. Det føles så galt at samfunnet ikke tar bedre vare på folk. I tilfellet med den ensomme mannen med sykkelen burde jo kommunen ha fulgt opp bedre, hvis det var slik at han var psykisk utviklingshemmet. På den annen side har også psykisk utviklingshemmede rett til å leve sine liv slik de vil, og til å nekte å ta i mot hjelp og behandling, så jeg forstår jo på en måte at det ble slik det ble. I saken med strøm-kutt håper jeg at alle strømleverandører i samarbeid med sosialtjenesten rundt om kring, sørger for å forsikre seg om at kunden faktisk bor på adressen og av en eller annen grunn ikke får betalt. De som kom for å koble ut strømmen hadde prøvd å banke på, men det "virket ubebodd". Hva visste de om vedkommende hadde utviklet demens og ikke klarte å ta hånd om seg selv lengre, uten at helsevesenet var koblet inn. Sånt er skummelt, altså.

Jeg er helt enig i den siste saken altså, og tenker vel at det burde kanskje (ser ikke noen motargumenter nå) være sånn at kommunen ble varslet når strømmen ble avstengt. Og det er jo et problem at det hender at folk aldri kommer i kontakt med hjelpetjenester, og det bør man gjøre noe med.

[Kanina]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg er helt enig i den siste saken altså, og tenker vel at det burde kanskje (ser ikke noen motargumenter nå) være sånn at kommunen ble varslet når strømmen ble avstengt. Og det er jo et problem at det hender at folk aldri kommer i kontakt med hjelpetjenester, og det bør man gjøre noe med.

Ja, ikke sant. Jeg ser sant å si ikke noe argument mot at strømleverandøren i alle fall sender et brev til den aktuelle kommunen. De sender jo ut det ene purrebrevet etter det andre. Ett ekstra brev til kommunen kan ikke koste dem allverdens, om de bare får rutinene på plass? (Så er det opp til kommunen, i alle fall).

[Dronningen]

Leste hele, og her som så mange andre ganger, så tenker jeg på hvordan verden var, og heldigvis hvor mye bedre det er i dag. For det er bedre i dag. Det skjer mye fælt. Det gjør det. Vi får vite mye mer. Men for barn - slik som denne mannen en gang var - så ville verden i dag - det å vokse opp - kunne gitt ham mer. Så selv om det er trist at noen er alene, så reflekterte jeg mer over barndom og liv før og nå. At man i større grad tar ansvar. Men ting kan alltid bli bedre. Bevares. Men noe er også blitt bedre.

[gullet]

Trist og tankevekkende på mange måter.

[Morella]

Gripende historie.

[Snø]

Nå har jeg også lest. Trist

[LilleLeo]

Denne gjorde skikkelig inntrykk på meg også, sitter her med tårer i øynene.

[GinaK]

Leste den på lørdag. Utrolig trist at noen er så ensomme og nesten ikke har noen i livet sitt. Han var jo ikke så gammel heller.

Jeg leser den og får visst helt andre følelser enn alle andre. Jeg har en slektning som sitter sånn. Dønn og helt og holdent aleine. Det er ingen som kommer til å savne henne den dagen hun dør og det kan fort skje at hun begraves i stillhet.

Synd?
Jo. Det er jo synd. Men det er også resultatet av et langt liv med den eneste målsetningen å lage helvete så hett som overhode mulig for alle som forsøker å være snill mot henne. Vrang vilje, raseri, fyll og spetakkel fra morgen til kveld.

Jeg la merke til at søsteren til han her ikke slapp han inn en gang han oppsøkte dem. Det skinner gjennom at hun var redd fordi hun hadde barn.

Jeg tenker at jovisst er det dypt tragisk at ingen i samfunnet har som jobb å legge merke til de som dør - men at de pårørende forsvinner en etter en ut av livet til noen mennesker det ser jeg visst annerledes på enn mange andre.

[Claire]

Opprinnelig lagt inn av Mei, her.

Hva med de som enda er i live som man faktisk kan gjøre noe for?

Jeg tror jo at man ved å publisere en slik artikkel faktisk kan rette søkelyset mot ensomhet og ensomme mennesker, og kanskje bidra til økt oppmerksomhet rundt dette, både hos enkeltmennesket og hos myndighetspersoner/fagpersoner.

Jeg leste artikkelen i helgen, og den var trist. Jeg tror veien kan være kort fra å ha et normalt, velfungerende liv til å bli kastet ut i ensomhet. Det kan være uendelig mange årsaker til det.

[Perhonen]

En kan spørre seg om hvorfor og hvordan folk kan bli så ensomme ja. Og tenker med meg selv at mange blir ensomme fordi vi "andre" rett og slett ikke har tid til dem. Noen blir ensomme fordi de møter verden på en måte som gjør at man ikke orker å forholde seg til dem. Noen blir ensomme på grunn av fordommer og redsel.

Jeg kjente en gang et eldre par som kom flyttende ut på landsbygden der jeg bodde. Etter noen år døde hun, og han ble sittende igjen alene. De hadde ingen barn, og øvrig familie var gamle, og bodde på andre kanter av landet.
Han var veldig glad i barn, og delte raust av pensjonen sin til barna som bodde i nabolaget. Noe foreldrene tok veldig ille opp da de ikke kunne se noen annen grunn til at han gjorde dette enn at han var pedofil. De kunne heller ikke forstå at jeg torde la mine barn gå til ham på besøk.

Da han gikk bort kom det faktisk veldig mange i begravelsen. Man gjør gjerne det på landsbygda. Går for å vise den siste ære, og kanskje litt av nysgjerrighet også.
Jeg savner ham ennå den dag i dag. Vi var stort sett innom ham en liten stund hver dag for å se til at han hadde det bra. Allikevel tror jeg nok han var ensom. Og at han savnet sin hustru veldig.

Historier som denne i Dagbladet er gripende, og tankevekkende. Og også litt skremmende. For hva gjør vi i forhold til våre egne ensomme naboer, eller slektninger. Jeg merker selv i allefall at jeg har egentlig ikke tid... men kanskje jeg burde...

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg la merke til at søsteren til han her ikke slapp han inn en gang han oppsøkte dem. Det skinner gjennom at hun var redd fordi hun hadde barn.

Jeg tenker at jovisst er det dypt tragisk at ingen i samfunnet har som jobb å legge merke til de som dør - men at de pårørende forsvinner en etter en ut av livet til noen mennesker det ser jeg visst annerledes på enn mange andre.

Jeg tenker at det er annerledes når det handler om folk som er psykisk utviklingshemmede. De trenger det ekstra som de fleste av oss ofte klarer oss uten. Kanskje ville han ikke ha hjelp, kanskje var han folkesky etter et langt liv hvor han ble uglesett av alle. Han ble jo uglesett av sin egen søster.

Jeg tror ikke at det er automatikk i det at folk avviser omverdenen, og det å faktisk ønske å leve alene i ett og alt. Psykisk utviklingshemmede er ofte redde også, fordi de ikke forstår alt som skjer rundt dem. Kanskje ville denne mannen leve isolert fra andre, kanskje turte han ikke annet.

[Inagh]

Opprinnelig lagt inn av Frøken Rattata, her.

Jeg tror ikke at det er automatikk i det at folk avviser omverdenen, og det å faktisk ønske å leve alene i ett og alt. Psykisk utviklingshemmede er ofte redde også, fordi de ikke forstår alt som skjer rundt dem. Kanskje ville denne mannen leve isolert fra andre, kanskje turte han ikke annet.

Slik tenker jeg og.

[Tangina]

Jeg ble veldig lettet da jeg leste om denne ene vennen han hadde som tok ham med på bilturer og slikt og som hadde vært i kontakt med kommunen på hans vegne. En god nabo.

Jeg synes at uansett så vrange og kjipe folk måtte være, fortjener de i hvert fall en som bryr seg. Det er viktig at man setter søkelyset på slike historier - det er alt for mange av dem. Mannen selv er død og kan jo umulig bry seg - ei heller har han nære og kjære som kan bli støtt (annet enn søsteren som jo har latt seg intevjue med vitende og vilje).

[Mei]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg tenker at jovisst er det dypt tragisk at ingen i samfunnet har som jobb å legge merke til de som dør - men at de pårørende forsvinner en etter en ut av livet til noen mennesker det ser jeg visst annerledes på enn mange andre.

Jeg er enig i deg her, men synes likevel denne saken er annerledes, all den tid mannen var "som en tiåring å regne". Han burde blitt fulgt opp på et eller annet vis selv om han valgte å leve mesteparten av livet som einstøing.

Opprinnelig lagt inn av Claire, her.

Jeg tror jo at man ved å publisere en slik artikkel faktisk kan rette søkelyset mot ensomhet og ensomme mennesker, og kanskje bidra til økt oppmerksomhet rundt dette, både hos enkeltmennesket og hos myndighetspersoner/fagpersoner.

Forsåvidt enig her også - bortsett fra at jeg håper debatten dreier over til noe mer konstruktivt etterhvert nå. Det er fortsatt ensomme mennesker igjen som ikke er døde og som ikke har valgt det.

Og likevel; det jeg reagerer allermest på; Var dette riktig mot den avdøde? Ville han likt å få livet sitt brettet ut i en avis, med navn og tidslinje og intervjuer med mange av de han har vært i kontakt med og deres uttalelser? Uten mulighet til å svare for seg. Uten mulighet for å si nei? Kan man bare brette ut en persons liv på denne måten bare fordi han er død? Bare fordi han ikke har noen pårørende som sier stopp?

[Tangina]

Opprinnelig lagt inn av Mei, her.

Og likevel; det jeg reagerer allermest på; Var dette riktig mot den avdøde? Ville han likt å få livet sitt brettet ut i en avis, med navn og tidslinje og intervjuer med mange av de han har vært i kontakt med og deres uttalelser? Uten mulighet til å svare for seg. Uten mulighet for å si nei? Kan man bare brette ut en persons liv på denne måten bare fordi han er død? Bare fordi han ikke har noen pårørende som sier stopp?

Jeg tenker som så at når et menneske er død, så fortsetter det å eksistere i kraft av de sosiale relasjonene det hadde mens det levde. Hvis en slik utbretting kan gjøre at de menneskene som hadde relasjoner til den avdøde ville forholde seg annerledes til ham, ville jo en slik artikkel ha konsekvenser for minnet om mannen slik han var da han levde. Når ingen slike relasjoner finnes, så vil jo ingen ting endres, på et vis. Og ingen kan fortelle oss hva han selv ville ment. Å fortelle historien på tross av at han kanskje hadde syntes det var kjipt, er muligens verdt risikoen hvis historien hans kan bidra til at flere blir opptatt av at det finnes slike skjebner. Kanskje burde han ha blitt anonymisert, men at slike historier blir fortalt synes jeg er viktig.

Da må det jo være langt verre det Knausgård driver med (litt lei av det navnet, kjenner jeg... ).

[gnuri]

Interessant og trist lesing.
Det er mange skjebner...

[Nessie]

Trist lesing.
Jeg synes ikke det virker som om dette var en mann som hadde gjort så mye ille og vondt at han av den grunn ikke hadde venner/familie. Han passet kanskje bare ikke inn noe sted?