1. Glass Onion. Vi hadde gledet oss helt siden vi hørte at det skulle komme en oppfølger til fantastiske Knives Out, og det var virkelig en fest å se Benoit Blanc i aksjon igjen! Daniel Craig er en aldeles fabelaktig komedieskuespiller, og det er generelt et strålende lag av skuespillere her. Filmen er en minst like krass samfunnskritikk som den forrige, men selve historien er superunderholdende, og tidsånden er veldig tatt på kornet; dette er helt tydelig 2020, med en brakkesyk superdetektiv som spiller Among Us og den fantastiske lille detaljen at mannen hans, spilt av Hugh Grant, av alle! åpner døren med en surdeigstarter i hånden! Som i forrige film er Blanc på underpriviligerte kvinners side, og de mange detaljene som viser, lenge før det blir sagt høyt, at Elon Musk, jeg mener Miles Bron, er en idiot er det veldig gøy å følge med på. Jeg håper dette blir en like lang og suksessfull franchise som den forrige Craig spilte hovedrollen i!
2. Klaus. Vi var litt sent ute med å se julefilm, men denne var vel verdt å se. Flott animasjon, bra musikk, underholdende hovedpersoner, en by som er enda mindre julete enn the Town of Halloween, og verdens søteste lille samejente i en liten, men viktig birolle. Og akkurat passe rørende uten å gå helt over stag. Til og med de groteske arvingene i byens to feidende familier fikk en lykkelig slutt!
3. Decision to Leave. Jeg vet ikke om koreansk film alltid har vært så bra og verden bare oppdaget det etter at Parasite ble en sånn hit? Vi visste jo om et par, for eksempel har jo Bong Joon-ho jo laget flere flotte filmer tidligere, men det er jo så mange! Decision to Leave er laget av Park Chan-wook, som tidligere har laget den originale vampyrfilmen Thirst og den vakre filmatiseringen av The Handmaiden. Denne gangen har han laget noe som ligner veldig på en film noir, men som har flere akter enn jeg ville forventet hvis dette hadde vært en amerikansk film (det er egentlig noe som har slått meg med både mange koreanske og mange japanske filmer, det at de ikke slutter på det stedet jeg ville forventet). Aldeles nydelig filmet, flotte skuespillere, rørende og spennende og forførende.
4. The White Lotus (sesong 1). Satirisk komediedrama om superrike mennesker som reiser til luksushotell i Hawaii, tar ut alle problemene sine på de ansatte og ødelegger livene til dem de kommer tett innpå (enten det er av ubetenksomhet, ondskapsfullhet eller idioti), og som så reiser hjem etter en mer eller mindre oppkvikkende ferie, mens de resterende hotellansatte klistrer på seg nye, stive glis for å ta mot neste runde gjester. Veldig underholdende og veldig godt spilt, men ubehagelig både av second-hand embarrassment og fordi man skjønner at det ikke kommer til å gå så bra med de få personene vi treffer som vi faktisk får sympati med. Men det er en komedie, altså! 
Og vi lo mye.
5. Bones And All. Grim og blodig film om to unge mennesker i en amerikansk virkelighet der ikke mange bryr seg om hva som skjer med dem eller legger så veldig merke til om noen forsvinner. Kannibalisme er her fremstilt på en måte som ligner den vi så i den franske horrorfilmen Raw fra 2016, og mye av forskjellen ligger i at mens den handlet om en jente fra en høyt utdannet og velstående fransk familie, beskriver denne en hjemløs svart attenåring uten familie eller venner, på den desiderte skyggesiden av samfunnet. Strålende spill av både Taylor Russell og Timothée Chalamet, og så er det jo alltid en bonus å ha Mark Rylance med. Til tross for det blodige horrorkonseptet minnet den meg mer om 50 år gamle Badlands enn om nyere slasherfilmer, og noen skrekkfilm vil jeg absolutt ikke kalle den. Men det er nok ikke alle som har mage(!) til den, tror jeg.
6. The Banshees of Inisherin. Colin Farrell og Brendan Gleeson er glitrende makkere i en film som var tristere og grimmere enn vi kanskje trodde da vi satte den på, selv om vi burde gjettet det etter de tidligere filmene vi har sett av Martin McDonagh (In Bruges og Seven Psychopaths). To middelaldrende menn på en liten irsk øy tidlig på 1920-tallet har vært venner hele livet, men plutselig vil ikke den ene lenger. «Folk burde kanskje ikke bo på en liten øy med bare åtte andre mennesker» var mitt forslag til moral da filmen var slutt; den irske borgerkrigen er et dystert bakteppe i horisonten, og den billedskjønne landsbygda er ikke så idyllisk når man pirker litt i den. Filmanmelder Keith Phipps beskrev filmen konsist og bra som «the story of two friends who maybe aren’t friends at all set in an idyllic Irish locale that might actually be a soul-sapping trap». Indeed.
7. Tampopo. Sjarmerende, eksentrisk japansk film med velfortjent kult-lignende klassikerstatus som jeg ikke helt skjønner hvorfor vi ikke har sett før. Dels er det en morsom samuraipastisj, eller kanskje spaghettiwestern (ramen-western? ramen-eastern?), der to omreisende lastebilsjåfører engasjerer seg i å hjelpe en ung enke til å bli en perfekt ramenkokk, sammen med et ganske odde utvalg hjelpere. Dels er det en Wes Anderson-aktig historie med et galleri av underlige små bipersoner som lever i sine egne små fortellinger som vi bare får se en liten bit av. Men alt er sentrert rundt det fellesmenneskelige og sensuelle ved mat og kulinarisk nytelse.
8. No Time to Die. Fikk omsider somlet oss til å se Daniel Craigs siste Bond-film. Han er en av de aller beste i rollen, synes jeg, og så er det interessant at han har fått mye mer av en sammenhengende historie, fordelt på flere filmer, enn det som har vært vanlig før. Og så liker jeg at Moneypenny og Q er så unge og kule som de er, og at det er flere superkompetente kvinnelige agenter rundt omkring. Underholdende popcornaction og gode skuespillere over det hele, og litt vemodig at det er slutt.
9. All the Beauty and the Bloodshed. En av årets Oscarnominerte dokumentarfilmer, og den er virkelig verdt en tur på kino! Den handler om fotografen og aktivisten Nan Goldin og tar for det første for seg livet hennes, som strekker seg over flere både spennende og opprørende epoker i USAs nyere historie, og som er illustrert av både mye av hennes egen kunst og av bilder og filmsnutter av andre kunstnere. I tillegg er rammehistorien fortellingen om engasjementet hennes i å få stilt den styrtrike Sackler-familien til ansvar for deres skyld i at millioner av amerikanere ble avhengige av oxycontin og hundretusener endte opp med å dø som narkomane. En av de tingene som gjør at filmen grep meg så sterkt som den gjør, er at Goldin representerer en lang rekke demografier som veldig ofte ikke har noen stemme i offentligheten eller blir respektert eller tatt på alvor, men fordi hun er den hun er og har den posisjonen hun har i kunstverdenen, er hun en levende påminnelse om at alle de som gikk til grunne i ungdomsinstitusjoner, eller som sexarbeidere, eller kvinner med voldelige partnere, eller skeive kunstnere under aids-krisen, eller opioid-avhengige - alle disse var ordentlige, ekte, verdfifulle mennesker, og det som skjedde med dem var en uakseptabel tragedie.
10. M3GAN. Underholdende og vellaget moderne variant av Frankenstein, med litt ekkoer av Kubrick/Spielbergs AI og en uncanny robotdukke som ser ut som en mellomting mellom Chucky fra Child's Play-filmene og en av de rike, ufyselige jentene fra Heathers. Totalt forutsigbart plott, men veldig morsom, godt skrudd sammen og stilig (særlig med tanke på hvor lavt budsjettet må ha vært) og gode skuespillere, spesielt tanten og niesen som filmen er sentrert rundt.
11. The Bear (sesong 1). Velspilt, hektisk og rørende serie om sorg og matlaging og Chicago og familie (på godt og vondt, og både blodfamilie og funnen familie) og restaurantdrift, og om å føle at man aldri helt strekker til eller helt rekker over alt man skal, men også om samhold og varme og om å gi hverandre (og seg selv) en ny sjanse.
12. Something In the Dirt. Underholdende, original og lett kaotisk mockumentary - eller er det en parodi på en mockumentary? Eller bare en parodi på en amatørdokumentar? Eller er det bare det som skjer når to dyktige og erfarne filmskapere (som blant annet tidligere har laget nydelige Spring) prøver å tøye grensene for hva det er mulig for dem å lage under pandemien, med nesten bare seg selv som skuespillere og nesten bare filmet i og utenfor ett enkelt rom i Los Angeles? De to unge, dysfunksjonelle mennene som møtes over en potensielt overnaturlig hendelse og danner et temmelig odde partnerskap for å dokumentere det, er overbevisende skrevet og spilt, og filmen er både morsom og medrivende.
13. Dune. Visuelt storslagent og spennende, med dyktige skuespillere som klarer å bære tyngden i historien og jevnt over gjøre det grandiost i stedet for selvhøytidelig. Jeg husker bare bruddstykker av scifi-klassikeren, som jeg leste for omtrent 30 år siden, men jeg er nysgjerrig på i hvilken grad Denis Villeneuve vil forsøke å gjenskape Frank Herberts visjon og i hvilken grad han vil oppdatere den til et mer moderne blikk. Timothée Chalamet er karismatisk nok til å være en ganske overbevisende Paul Atreides, og jeg ser frem til å se mer av både ham, den koloniserte planeten Arrakis og det ørkenboende folket som hører hjemme der.
14. Sherlock Jr. Buster Keaton var en virkelig genial komiker, og det er fort gjort å glemme at han var den første som gjorde mange av de aldeles ville stuntene her. Genuint morsom og sjarmerende film med forventet fantastisk fysisk komedie i tillegg til mange uventet effektive vittige gags. (Og hvorfor er det ingen som lager filmer på tre kvarter nå for tiden?)
15. Bumblebee. Pastisj over åttitallsfilm som jeg ble overraskende sjarmert av, selv om Transformers er en franchise jeg aldri har hatt noe som helst forhold til. Filmen er overbevisende åttitalls på omtrent samme måte som Stranger Things (det vil si mindre sexistisk og rasistisk enn faktisk åttitallskultur, men ellers nesten mer typisk for tiåret enn noe av det som faktisk ble laget på den tiden), og den har gode skuespillere i de sentrale rollene, særlig Hailee Steinfeld i hovedrollen. Ikke minst er det morsomt å se John Cena i en liten, men perfekt rolle, noen år før han demonstrerte det komiske talentet sitt i Peacemaker. Det er ellers ekkoer av både ET og The Iron Giant her, og filmen har forsåvidt ikke ett originalt bein, men det tror jeg kanskje ikke var meningen heller.
16. Nosferatu. Jeg hadde aldri sett denne klassiske tyske skrekkfilmen fra 1922 før, og det var stas å se hvor så mange tropes og klisjeer kommer fra! Vi så den i en Cinematek-oppsetning med (veldig bra) live musikk, og det er klart musikken hevet opplevelsen voldsomt, men det er jammen mange ordentlig stemningsfulle og creepy scener i filmen også. Og så er det artig å se ordentlig gamle filmer fra før alle liksom visste hvordan man forteller en historie på film; visstnok var for eksempel dette den første som gjorde bruk av montasjer for å vise ting som skjer på samme tid ulike steder (klipping mellom Draculas skipsreise og heltens heseblesende forsøk på å komme hjem før ham). Og så er det jo en flott vampyr, da!
17. Weird: The Al Yankovic Story. Vi så denne et par dager før vi skulle se Weird Al live, litt som oppvarming, og det var veldig gøy. Jeg visste at dette ikke egentlig var en dokumentarisk biopic, men jeg visste ikke i hvilken grad det ikke var det! Daniel Radcliffe er, igjen, strålende som veldig odde komisk talent, og filmen er helt hinsides det meste som ligner realisme. Den er ikke akkurat en parodi på den klisjefylte «ung, talentfull musiker trosser kjipe foreldre og andre hindere i veien mot stjernestatus», men den er heller ikke helt en sånn kjærlig pastisj som så mange av parodisangene til Weird Al er. Stas å kjenne igjen mange kjente fjes (blant annet Al Yankovic selv) i ymse biroller.
18. Marcel the Shell with Shoes On. Ingen av oss visste helt hva dette skulle være før vi så den, og jeg er fremdeles litt i stuss om hvordan jeg skal beskrive den. Den er veldig sjarmerende og ganske rørende uten å være for søtsuppete, og den er original, og den har fine stop motion-effekter og en nydelig animert hovedperson med masse personlighet, til tross for hvor enkel han ser ut. Anbefales!
19. The Heroic Trio. Kjempekul Hong Kong-superheltfilm fra 1993, med alltid fabelaktige Michelle Yeoh sammen med blant annet fantastiske Maggie Cheung. 18 kidnappede babyer, kule (og ikke overlange!) kampsekvenser; et supermonster, en superhelt med hemmelig identitet, en superskurk med hemmelig forhistorie og en som i utgangspunktet ikke er helt sikker på om hun skal være superhelt eller -skurk, og veldig stilige, nesten steampunk-aktige kulisser. Veldig underholdende, visuelt fantastisk, og overraskende brutalt. Og det ble visst laget en oppfølger allerede samme år; gjett om vi skal se den også!
20. Tim's Vermeer. Fascinerende og underholdende dokumentar om en kunstinteressert ingeniør/oppfinner som mener å ha funnet ut hvordan Vermeer kan ha malt bildene sine ved hjelp av camera obscura og speil. Tittelens Tim blir fullstendig oppslukt av oppdagelsen og prøver, Heyerdahl-aktig, å sannsynliggjøre teorien ved å gjennomføre stuntet selv, det vil her si å male en kopi av et Vermeer-bilde uten å noen gang ha forsøkt seg på å tegne eller male noe før. Både den genialt enkle teknikken han kommer frem til og den ufattelige presisjonen han legger i å kopiere rommet Vermeer malte i gjør dette både morsomt og interessant.
21. The Last of Us (sesong 1). Hva heter «harrowing» på norsk? «Opprivende», kanskje? Det er et ganske dekkende ord for denne påkostede dramatiseringen av det brutale, postapokalyptiske zombiespillet av samme navn. Og postapokalypsen er langt grimmere og skumlere enn zombiene (som man egentlig ser overraskende lite til). Hva skjer med menneskene når verden faller sammen i løpet av et par dager? Hvem slåss om makten, og hvordan behandler mennesker hverandre når de ikke har noe igjen å tape og det er få ressurser å dele på? Og finnes det håp om å bevare noe grunnleggende menneskelig og verdifullt i en sånn verden? Et par av episodene er nesten frittstående filmer i seg selv; episode 3 er den som har fått mest oppmerksomhet, og med god grunn, det er noe av det nydeligste og mest rørende jeg har sett på lenge. Pedro Pascal er overbevisende som brutal og nesten sjelløs survivor, men det er Bella Ramsay (som mange vil huske som den ekstremt unge, men barske Lady Mormont i GoT) som virkelig bærer serien. Det er nok ikke alle som har mage til denne, men tåler man den, er dette en fantastisk godt laget og både spennende og gripende fortelling.
22. Mad God. Det tok visstnok stop motion-geniet Phil Tippet 30 år å lage denne marerittaktige filmen. Den er særdeles ubehagelig, grotesk og dyster, og den er helt fantastisk visuelt - grotesk, men fantastisk. Historien, i den grad det er en historie, minner om en reise gjennom helvete, med visuelle assosiasjoner til både skyttergravskrig, konsentrasjonsleirer og de mest brutale bitene av Det gamle testamentet. Filmen er befolket av vesener som dels ser ut til å være en slags mennesker, dels grusomme torturister og fangevoktere, og dels en slags automatiske figurer som bare gjør det de er blitt programmert til å gjøre. Vi følger i utgangspunktet en figur som ser ut til å ha blitt sendt inn for å sabotere eller ødelegge det hele, men etter hvert ser vi at han er bare en del av mønsteret, han også. Kanskje tittelens Mad God var den som satte i gang det hele, lenge før filmen begynte (det er også ekkoer av Babels tårn helt på starten). Fantastisk godt laget animasjonsfilm hvis man takler denne typen horror.
23. The Fabulous Baron von Munchhausen. Tsjekkisk film fra 1962 (regissert av Karel Zeman) som er basert på de kjente historiene om Baron von Munchhausen, men som har en nesten science fiction-aktig rammehistorie der baronen på månen møter en ung mann i romdrakt som kanskje har reist i tid og blitt strandet på 1700-tallet. Aldeles nydelige små animasjonssekvenser, håndtegnede bakgrunner og enkle, men flott utførte spesialeffekter som holder seg utrolig godt selv i dag. Sjarmerende eventyrfortelling som samtidig har overraskende subtil kritikk av både krigsapparatet og av baronens overdrevne tro på seg selv og på eventyr, og av hans mangel på respekt for den unge mannens vitenskapstro og moderne syn på verden. Litegranne langdryg i perioder, men det forventer vi egentlig av en seksti år gammel film.
24. The Adventures of Baron Munchhausen. Dette er Terry Gilliams film fra 1988, og det var veldig morsomt å se den rett etter Zemans film, som det er helt åpenbart at Gilliam har sett; mange av hans typiske kombinasjoner av tegnefilmanimasjon og live action ser ut til å være hentet rett fra Zeman. I denne filmen er rammehistorien dystrere, der en by er beleiret og i ferd med å bli ødelagt av fiender, og internt er den styrt av en skrekkelig politiker spilt av fabelaktige Jonathan Pryce. En teatertrupp forsøker fortvilt å holde humøret oppe med en forestilling om Baron von Munchhausen, men blir avbrutt av en gammel mann som påstår å være baronen selv. Det som følger, er et heseblesende eventyr som både gjentar og virker som det er en fortsettelse av de gamle historiene, kombinert med noe som mest av alt ligner Askeladden og de gode hjelperne. 9 år gammel Sarah Polley imponerer som hans sidekick, og en rekke flotte skuespillere dukker opp i fabelaktige tablåer. Filmen er rotete og til dels for lang, men veldig underholdende og fremdeles vel verdt å se. (Og det er ikke vanskelig å forstå hvor stort inntrykk Uma Thurman gjorde som Venus i 1988!)
24. Dungeons&Dragons: Honor Among Thieves. Tvers gjennom underholdende popcornfilm som greier å fungere både for seriøse DnD-spillere og publikum som ikke har noe forhold til rollespill i det hele tatt; i bunn og grunn er jo rollespill bare en måte å fortelle historier på. Sympatiske skuespillere i interessante roller (Hugh Grant er fabelaktig igjen!); ingen overraskelser, men heller ingenting som irriterer ved å være for opplagt. Chris Pine er sjarmerende, Michelle Rodriguez tøff og hardtslående, og gjengen de setter sammen er godt balansert mellom middelaldrende personer med trøblete privatliv på den ene siden, og sosialt utilpasse tenåringer på den andre, slik at filmen kan appellere til begge demografier!
25. The Mandalorian (sesong 3). Meh. Dette var både ufokusert og ganske usammenhengende. Den første sesongen var kjempebra; den andre var også helt OK, og etter at den ellers skuffende Boba Fett-serien hadde to gode episoder med Mando-crossover, hadde vi håp om at det skulle bli gøy å få enda en sesong, men det ser ikke ut til at serieskaperne aner hva de egentlig vil med serien. (Og så synes jeg det er dårlig gjort å la viktige hendelser bare skje i en annen serie uten at de blir referert eller forklart her i det hele tatt!) Det ser stilig ut, og det er anslag her og der, men det holder ikke mål. En av episodene (om en sympatisk vitenskapsmann vi møtte helt i begynnelsen av sesong 1) var bra, men altfor dyster for denne ellers forholdsvis familievennlige serien; den virket mer som om den skulle vært en del av den (fantastiske!) dystopiske Andor i stedet. Og denne episoden hadde ingen effekt på hva som skjedde i resten av sesongen, så det hele virker ganske dårlig konstruert på meg. (Men Grogu er fortsatt søt!)
26. Renfield. Jeg hadde trodd, ut fra traileren og det jeg har fått med meg av omtaler (og forsåvidt fra skuespillerlisten) at dette skulle være underholdende, men høyst ujevnt og antagelig ikke spesielt bra. Men det var jo kjempestas! Man må riktignok ha sansen for den desiderte over-the-top-versjonen av Nicholas Cage (og det har jeg), for overdådig scenografi og latterlige mengder filmblod, men jeg vil si det er en særdeles vellykket film. I likhet med Dungeons&Dragons-filmen gjør den nøyaktig det den prøver på, og jeg lo høyt mange ganger. De sentrale skuespillerne er dessuten supre; jeg er veldig svak for Nicholas Hoult og hans «I need to get out of a toxic relationship» Renfield, og Awkwafina fungerer flott som «straight man» med steinansikt, en rolle som er helt nødvendig for å balansere Cage og Hoult. (Og så var det jo rent nostalgisk å gå på Saga kino for første gang på årevis!)
27. Bait. Denne filmen fra 2019 av Mark Jenkin er filmet på 16mm i svart-hvitt, noe som gir den et ganske røft og uslepet preg. Formspråket og klippingen minnet meg om veldig gammel stumfilm; kameraet fokuserer på enkeltgjenstander, spesifikke handlinger og nesten overtydelig kryssklipping for å virkelig henlede oppmerksomheten til detaljer og gi dem tyngde. Disse grepene gir et ubestemmelig eldre-klassisk-tidløst preg, men handlingen og tematikken er utvetydig moderne. Filmen spinner rundt Martin, en fisker i Cornwall som er bitter over at landsbyen hans har blitt et gentrifisert turistmål, at barndomshjemmet hans er pusset opp til å være gjestehus og at broren hans bruker farens fiskebåt til å kjøre rundt på utdrikningslag og andre turistgrupper. Martin nekter å avfinne seg med endringene, og konflikten mellom hans forsøk på å overleve av fisking og den rike familien som han og broren solgte huset til, tilspisser seg på en måte som gir historien preg av uunngåelig gresk tragedie. Samtidig er det glimt av humor og anslag til håp som gjør at filmen ikke blir så dyster som den fort kunne vært, og den viser også forståelse for Martins motstandere, som også bare er ganske vanlige folk som gjør sitt beste for å drive forretning. Filmen har fått velfortjente panegyriske kritikker og blitt utropt til en moderne britisk klassiker, og den er både intens og fengslende.
28. Beau Is Afraid. Ari Aster har tidligere laget Midsommar, som vi syntes var veldig bra, og briljante Joaquin Phoenix spiller hovedrollen, så vi valgte å ikke bry oss for mye om de høyst varierende omtalene denne har fått. Den begynte veldig bra; den første halvtimen var vel verdt kinoturen og ville vært en utmerket kortfilm, som en marerittaktig komedie om en mann dypt preget av angst som opplever at omtrent alt han er redd for, faktisk slår til. Dessverre varte filmen i to og en halv time til, med den ene nesten frittstående historien etter den andre, og for min del ble den rett og slett kjedelig. Det er synd; det er veldig mange gode scener og dyktige skuespillere, og det er mye her som er både interessant og originalt og vellaget. Det hele samlet seg bare rett og slett aldri til en historie for meg. Jeg tror kanskje hensikten har vært å lage et slags mareritt som blir verre og verre og der man blir sugd inn i det ubehagelige, men det ble jeg dessverre aldri. (Kanskje filmen vil fungere bedre for noen som selv sliter med angst?)
29. The White Lotus (sesong 2). Vi så første sesong av denne mest fordi mannen ville se andre sesong, og mest på grunn av Aubrey Plaza, som jo er ganske fabelaktig. Her dukket det opp flere andre utmerkede skuespillere, som Michael Imperioli (Christopher fra Sopranos) og F. Murray Abraham (Salieri fra Amadeus) som italiensk-amerikanske far og sønn. Sesongen er klart mer påkostet enn den første (og de hinsides vakre omgivelsene på Sicilia må jo være verdt millioner i turistreklame!), og den gir generelt et overdådig inntrykk som passer med luksushotell-settingen. Igjen er det styrtrike mennesker av ymse varianter som interagerer med egen familie og tilfeldige feriebekjentskaper i tillegg til hotellansatte og annen lokalbefolkning. Denne sesongen er mindre svart satire enn den første, selv om det er klart helt fra første scene at det kommer til å bli dødsfall, antagelig av den voldelige sorten, her også. Veldig underholdende, tidvis cringey (men ikke helt ille), karismatiske personer og minidramaer på kryss og tvers som aldri var helt forutsigbare. Det er mange ufordragelige mennesker her også, men jeg fikk litt mer sympati for de fleste av dem enn jeg gjorde i sesong 1. Og Jennifer Coolidge, den eneste stjernen fra Hawaii-sesongen som også var med her, er da virkelig noe av en naturkraft! - selv om jeg fremdeles ofte syntes hennes scener var aller verst å sitte gjennom, fordi hun på den ene siden er så fryktelig egosentrisk og clueless, og jeg på den andre siden synes så intenst synd på henne.
30. Enys Men. Den nyeste filmen til Mark Jenkin er noe helt annet enn Bait (som vi så i forrige uke). Jeg vil vel si at selv om jeg ikke helt vet hva jeg hadde forventet meg, så var det ikke dette! Den foregår på en forblåst, øde og fiktiv øy i Cornwall som heter Enys Men; en kvinne befinner seg alene i en liten hytte og går hver dag ut og gjør målinger på noen sjeldne blomster. Kronologien er uklar. Kanskje foregår filmen i 1973, og kanskje en rekke tiår senere; kanskje opplever kvinnen gjengangere eller hallusinasjoner, og kanskje viser filmen oss den samme kvinnen i to ulike perioder av livet hennes. Spøkelseshistorie er muligens det nærmeste man kommer en sjanger, og leser man den som det, er det en stadig tilspissende situasjon kvinnen blir dratt inn i, som en sterk understrøm hun ikke kan svømme mot. Det er glimt fra tidligere tragedier på og ved øya, det er forlis fra slutten av 1800-tallet og en ulykke fra 1973, og hva slags tilknytning kvinnen har til disse tingene, og til øya selv, er ikke klart. Det virker også som det blir stadig mindre klart for kvinnen selv hva som er virkelig og ikke. Mesmeriserende og suggererende og umulig å skrive et synopsis av.
31. Guardians of the Galaxy Vol. 3. Gledelig overraskelse! Denne var langt bedre enn jeg hadde regnet med, alle hovedpersonene fikk en ordentlig historie og litt mer dybde enn før, Chris Pratt/Peter Quill var mindre irriterende enn jeg husker ham som, og skurken er veldig godt realisert. Men det er en grim film, til familievennlig MCU å være. Dette er vaskebjørnpersonen Rockets film, der vi får vite hvor han kommer fra – det er ikke overraskende at han er resultatet av ganske guffen genteknologi, men det er overraskende hvor brutalt filmen viser det. Advarsel til folk som sliter med å se grusom behandling av dyr eller barn! Her er det også lettere å se ekkoer av den «gamle» James Gunn, som blant annet lagde Slither (det er det forresten også i en del av det komiske, men body horror-ekle designet av både Orgocorp og en del av uniformene der). Underholdende er det definitivt fremdeles, og soundtracket er som alltid helt supert.
32. Yellowjackets (sesong 1). Veldig spennende serie som foregår dels tidlig på 1990-tallet, da et jentefotballag kræsjlandet med fly langt ute i ødemarken, og dels i nåtiden, der de overlevende fortsatt sliter med traumer og alvorlige psykiske problemer og samtidig opplever at noen prøver å rippe opp i det som skjedde. Hint av både Lost, Fluenes Herre og Blair Witch; veldig gode skuespillere, både som de yngre og eldre utgavene av hovedpersonene. Christina Ricci, Melanie Lynskey og Juliette Lewis vet vi jo at er gode til å spille både forstyrrede og urovekkende personer, og jammen er de unge variantene imponerende, de også. Komplekse og sammensatte rollefigurer, noe som er ekstra morsomt siden så mange av dem er tenåringsjenter. Skikkelig spennende er det, med masse muligheter til å lage seg sine egne teorier underveis, og ingen plott-messige skuffelser så langt; sesongen gjør akkurat det den har vært ment å gjøre. (Jeg mistenker at sesong 2 vil vise seg å være mer tøysete, men vi får se; jeg skal definitivt gi den en sjanse uansett.)
33. She’s Gotta Have It. Det er lett å se hvorfor denne Spike Lee-filmen fra 1986 fikk så mye oppmerksomhet som den gjorde, både for den positive fremstillingen av kvinnelig seksualitet og fordi den gir et så sammensatt bilde av svarte i New York, som så ofte primært blir fremstilt som kriminelle og/eller slumbeboere. Filmen er laget på ekstremt lavt budsjett og fremstår som en mellomting mellom en spillefilm og en slags dokumentar, der personene sitter og forteller kameraet om hva som har skjedd. Med unntak av en voldtektsscene som ødelegger en god del for filmen (og som Lee senere har angret på) er den både sympatisk og sjarmerende.
34. In the Mood for Love. Wong Kar-Wais mesterverk fra 2000 handler om to personer som litt tilfeldig blir naboer i en bygård i Hong Kong i 1962, som begge lever i ulykkelige ekteskap, og som gradvis kommer nærmere hverandre. Den er nydelig filmet og fortalt, på en underlig drømmeaktig måte; mange av scenene ser man bare en liten bit eller et lite glimt av, som om de er sett med et tilbakeskuende blikk av noen som bare delvis husker hva som skjedde. Maggie Cheung er nærmest overnaturlig vakker, i aldeles fantastiske kjoler, og Tony Leung står ikke mye tilbake for henne. Historien er både inderlig og trist, med en bittersøt, nostalgisk følelse av lengsel som minnet meg om både The Remains of the Day og Lost in Translation. Alle andre i filmen er bare skisser av personer (ektefellene til hovedpersonene får vi ikke engang se, bare høre gjennom åpne dører), noe som forsterker den drømmeaktige følelsen av at det bare er disse to det handler om.
35. Black Panther: Wakanda Forever. Jeg hadde virkelig håpet at denne skulle være god. Både fordi jeg likte den første Black Panther-filmen, fordi det er stas å ha en afrikansk-sentrert del av MCU, og ikke minst fordi filmen så tydelig er laget til minne om Chadwick Boseman, som døde så altfor tidlig, og som hadde fortjent bedre. Filmen handler til dels om sorg og om å leve videre selv om man føler man er altfor liten for den oppgaven man har fått, og den biten fungerer forsåvidt bra, men som helhet er ikke filmen så veldig engasjerende. Og antagonistene her føltes ikke overbevisende, hverken som deler av et filmunivers der vi tåler ganske mye tull og tøys eller emosjonelt overbevisende. Enkeltscener er flotte, mange av skuespillerne er sympatiske og karismatiske, men det kommer liksom ikke sammen til noe hele. Og det er synd, blant annet fordi det er mye åpenbart god vilje her til å lage noe som ikke har hvite menn i sentrum.
36. Yellowjackets (sesong 2). Jeg var jo veldig begeistret for sesong 1 og var sikker på at sesong 2 ikke kom til å være like bra, men jeg er kjempefornøyd! Genuint creepy, grimt og spennende, innimellom fantastisk svart humor, overbevisende forstyrrede rollefigurer og veldig gode skuespillere (i denne sesongen dukker Elijah Wood opp i en fabelaktig birolle), kanskje særlig Juliette Lewis og Sophie Thatcher som Natalie, men Melanie Lynskey/Sophie Nélisse er også strålende, og så hadde jo ikke serien vært det den er uten den spik sprø Missy, spilt av Christina Ricci og Samantha Hanratty. Jeg skulle ønske mange flere ville se denne og være med på å sikre en sesong 3!
37. Ted Lasso (sesong 3). Jeg har elsket denne serien gjennom de to første sesongene, både fordi den har vært så grunnleggende klok og varm og morsom og anstendig og fordi den har vært så bra. Så jeg er egentlig ganske lei meg over at den tredje sesongen ikke fulgte historien i mål på godt nok vis - og når jeg sier det, er det sammenlignet med hva de har gjort før, ikke med hva andre serier gjør. Det er mye å være glad i her også (Trent Crimm! Forholdet mellom Roy og Jamie!), og de siste par episodene var ordentlig fine; det var klart hvor serien skulle, de bare greide ikke å gjennomføre reisen dit på overbevisende vis. Spesielt var dette tydelig i historien om Nate, som jeg synes var noe av det beste og tristeste i de to første sesongene - her slapp de bare tak i det og ga ham en kjæreste ut av det blå, uten at vi har sett noen tegn til at han har gjort noe hun skulle bli sjarmert av, og så, plutselig, skal vi tro på at hele Richmond kommer for å trygle om at Nate skal komme tilbake til dem; de hater ham jo, og har ikke hatt noen som helst grunn til å skifte mening! (Beards scene med ham var god, da.) Og hvorfor kommer han tilbake som assisterende kitman, når vi vet han er en genial trener? (Og hvorfor snakker han og Ted aldri ut om hva som skjedde; Ted har faktisk en del å be om unnskyldning for, han også.) Og hvordan går det med Teds mentale helse, panikkanfallene og hans tendens til å skulle ta vare på alle andre enn seg selv? Den utviklingen har vi ikke sett noe mer til. Hvorfor skulle han dessuten plutselig bli en gal stalker som ville spionere på Michelle og kjæresten i Paris? (Og apropos Michelle og kjæresten: å bli sammen med en tidligere klient på den måten er noe som ville vært grunnlag for å at han minst skulle miste jobben.) Det er mye fint også (Amsterdam-episoden var nydelig!), og jeg likte som sagt avslutningen, men jeg er helt sikker på at serieskaperne kunne ha gjort dette på en god måte, og da synes jeg godt de kunne gjort det.
38. Polite Society. Den engelsk-pakistanske tenåringen Ria, som planlegger å bli stuntkvinne, blir veldig oppbrakt over planene om at storesøsteren skal gifte seg med en rik, ung lege i stedet for å bli kunstner. Ria er overbevist om at det er noe muffens med situasjonen og kaster seg ut i den ene planen etter den andre for å avsløre det hun er sikker på at er en sammensvergelse. Energisk, fargerik, supersjarmerende og underholdende, med innslag av både Bollywood-estetikk og Hong Kong-kampscener. Anbefales!
39. Jeanne Dielman, 23 quai du Commerce, 1080 Bruxelles. I 1952 kom Sight and Sound Magazine ut med en liste over tidenes beste filmer, og siden har de gjort det hvert tiende år. I 2022 var det denne filmen som toppet listen; den slo ikke an da den kom, noe som ikke er overraskende, men det er heller ikke overraskende at den har fått den posisjonen den har. Det er lett å se at den aldri ville blitt noen kioskvelter, men det er også åpenbart at den har hatt innflytelse langt ut over salgstallene. Filmen er lang (godt over 3 timer) og nesten hypnotisk langsom; kameraet står oftest helt stille, skuespill og dialog er veldig stilisert, og Jeanne er en fanget, nesten robotaktig figur i et liv som ser ut til å være kontrollert ned til siste detalj. Så gjennomregulert er alt hun gjør at når noe for første gang glipper, er det nesten et sjokk. Fascinerende skildring av stillstand og langsom kollaps.
40. Asteroid City. Wes Andersons nyeste er en ekstremt wesandersonsk Wes Anderson-film; jeg elsket den, men har man ikke sansen for ham, bør man droppe denne! Han har laget den ene filmen etter den andre med utilstrekkelige, dypt triste fedre (og mødre), om deres ensomme og utilpasse barn, og om forsøk på å gjøre eller skape noe storslagent. I Rushmore var Jason Schwartzman den deprimerte, briljante tenåringen; nå, 25 år senere, er det han som er den emosjonelt utilgjengelige faren. Og som vanlig er det mye deadpan humor (og tragedie), det er vakkert oppstyltet scenografi og presist balanserte kameravinkler, det er nesten alle de ansiktene man etter hvert forventer å se (men for første gang siden Rushmore ingen Bill Murray!), det er utradisjonelle, men rørende vennskap, og det er eksentriske, dysfunksjonelle familier som til syvende og sist elsker hverandre. Filmene hans er aldri det man kan kalle realistiske, men her gjør han et ekstra grep for å distansere oss enda mer fra handlingen, noe som på merkelig vis gjorde at jeg egentlig følte den som glimtvis mer genuin. («I still don't understand the play.» «It doesn't matter. Just tell the story.»)
41. Spider-Man: Across the Spider-Verse. Den forrige filmen om Miles Morales var en av de beste superheltfilmene og en av de stiligste animasjonsfilmene jeg har sett, og denne her er enda mer enestående, visuelt og teknisk sett. Det er nesten ufattelig hvor mye arbeid som er lagt i den; den er så vakker at man bare kan lene seg tilbake og nyte den som et kunstverk. Samtidig er det en både spennende og gripende historie her, med en rekke godt tegnede (!) hovedpersoner, som alle er fremstilt med sin egen karakteristiske animasjonsstil. Historien her handler nesten like mye om Gwen som om Miles. Superhelthistorier har alltid blitt brukt til å formidle erfaringer fra folk i marginaliserte grupper, som ofte må bære en form for «maske» for å passe inn i samfunnet rundt seg. Disse to filmene handler ganske åpenbart om Miles’ etniske bakgrunn og foreldrenes redsel for hvordan han risikerer å bli behandlet der ute (og hans egen trass mot den fastlagte rollen han har havnet i), men det er, litt mer subtilt, også veldig lett å lese Gwen som en skeiv tenåring som sliter med å ikke tørre å vise verden, særlig faren, hvem hun egentlig er. Vi møter et utall andre Spider-Mans i filmen, de fleste av dem primært underholdende (veldig underholdende!), men det er også glimt av alvor og tragedie. Ikke minst når det gjelder spørsmålet om hva man har lov til å kreve av enkeltpersoner for at historien skal bli slik den er «ment» å være, og hvilke offer som er akseptable og ikke. («We are supposed to be the good guys.» «We are. We are») Dette er den andre av tre filmer, og jeg er spent på avslutningen.
42. Indiana Jones and the Dial of Destiny. Harrison Ford fyller 81 år neste uke, så det er nok ganske så sikkert at dette blir den aller siste Indy-filmen. Som franchise er ikke Indiana Jones egentlig så bra som den ikoniske betydningen skulle tilsi (filmene er, for å si det pent, ujevne), men det er jo kanskje Harrison Fords beste rolle, eller i alle fall den rollen som gjorde aller mest ut av den aldeles fantastiske sjarmen og utstrålingen han hadde i sin storhetstid. Dial begynner med en episode fra 2. verdenskrig med en digitalt av-aldret Ford, og jeg må si jeg var imponert over hvor godt dette fungerte! Filmen fortsetter i 1969 med at professor Ford går av med pensjon samtidig som de amerikanske astronautene er tilbake fra Månen; det er slutten på hans æra og begynnelsen på en ny periode der han ikke opplever at han har så mye å bidra med. Som Han Solo i den andre store franchisen til Ford har Indy oppdaget at «lykkelig alle sine dager» ikke nødvendigvis varer, og mye av den underliggende tematikken her handler om å bli gammel. Og som actionfilm lider den kanskje litt av dette; den er litt for langsom, ispedd i overkant mange (men gode!) biljakter, og er litt ujevn. Men: Den har Phoebe Waller-Bridge i den andre hovedrollen, og hun er riktig så fabelaktig og trekker filmen opp minst en halv stjerne; liker man henne, bør man definitivt se filmen! Både Mads Mikkelsen og Toby Jones er jo også alltid stas (og se om du kjenner igjen hvem som spiller Indys gamle dykkerkamerat!). Alt i alt ikke noen dårlig avslutning på serien. (Vi så ellers filmen med portugisisk tekst, og heldigvis kan vi alle tysk, men det viste seg at det var et annet språk vi også burde ha kunnet; vi regner dog med at vi fikk med oss det viktigste i den aktuelle scenen.)
[I ferien så vi ellers Asteroid City og Guardians of the Galaxy om igjen, og begge tålte det helt utmerket. AC likte jeg enda bedre andre gang, som jeg pleier med Wes Andersons filmer, og GotG opplevde jeg som enda tristere enn jeg gjorde første gang; James Gunn legger virkelig ikke fingrene mellom, for å vise hvor brutal verden kan være mot de odde særingene som utgjør denne gjengen. Samtidig så jeg historien for hver enkelt karakter enda tydeligere enn sist, og til Marvelfilm å være er dette overraskende personlig og genuint rørende. Dessuten har jeg hørt masse på soundtracket siden forrige gang jeg så filmen, noe som gjorde at jeg denne gangen la mer merke til musikken, og dette er jo på mange måter nesten en musical! Så mange av sangene blir faktisk spilt i filmen, ikke bare på lydsporet, og karakterene reagerer på og synger ofte med på dem. Og både innledningen, der Rocket synger med på Creep, og avslutningssangen, som jeg ikke skal spoile, rørte meg helt på ekte.]
43. Donnie Darko. Jeg hadde ikke sett denne kultklassikeren fra 2001 på mange år, og noe av det første som slo meg, er hvor trist den er. Ikke bare selve historien, men stemningen i den, og så føles mange av situasjonene enda mer tragiske enn jeg husker dem som (for eksempel Gretchens familiehistorie og Donnies psykiske problemer). I tillegg følte jeg veldig sterkt at noen av de problematiske tingene som skjer i filmen har blitt enda verre på disse drøyt 20 årene, som antivitenskapelig konservatisme, sensur av litteratur i skolen og det at lærerne ikke får lov til å snakke om temaer som er viktige for elevene og dem selv. Filmen ser delvis ut som en skrekkfilm, og Donnies langsomme sammenbrudd og den marerittaktige Frank forsterker dette – og samtidig er den tidvis veldig morsom. Ikke minst har den et aldeles fantastisk 80-talls-soundtrack. Folk har brukt masse tid på å «forklare» historien og tidslinjen her, og regissøren har også laget en director’s cut som skal forklare ting mer eksplisitt, men det synes jeg virker helt unødvendig. Jeg synes den kler å være creepy og uvirkelig og mer intuitiv enn rasjonell, og det er veldig stas å se Gyllenhaal-søsknene glitre i gjennombruddsrollene sine. Siden filmen foregår i 1988, er det også morsomt at 80-tallsikonene Drew Barrymore og Patrick Swayze har viktige biroller, Særlig god synes jeg Swayze er, som den gjennomgående representanten for styrtrik, glatt umenneskelighet, som Donnie forsøker å ta et oppgjør med. («You’re right, actually. I'm pretty troubled, and I'm pretty confused. And I'm afraid; really, really afraid. Really afraid. But I think you're the fucking Antichrist.»)
44. Ziggy Stardust and the Spiders from Mars. I 1973 holdt David Bowie en konsert i London som han avsluttet med å si at kom til å være deres aller siste. Det ble heldigvis ikke den siste Bowie-konserten, men det ble den siste han gjorde som Ziggy Stardust (med bandet The Spiders from Mars). Konserten ble filmet, og dette er den resulterende filmen, som ble gitt ut i 1979. Den følger for det meste konserten fra start til slutt, men har også noen små scener fra backstage, der Bowie blir sminket og kledt, både før og flere ganger under konserten. Det er en velfortjent legendarisk konsert og en veldig god konsertfilm, og Bowie var virkelig en gudbenådet scenepersonlighet allerede som 26-åring.
45. Mission: Impossible – Rogue Nation. Vi så de første fire M:I-filmene etter hvert som de kom ut, men falt av serien etter Ghost Protocol fra 2011. Nå fikk vi imidlertid lyst til å se den nyeste, som går på kino akkurat nå, og dermed skyndte vi oss å se nummer fem og seks i rekken først. Rogue Nation, fra 2015, er den femte, og dette er virkelig topp underholdning! Den går langt utenpå det aller meste av actionfilmer rent teknisk, og en av grunnene er helt klart at så mye av det man ser, er praktiske effekter og ikke rent digitale. Naturligvis er det gjort mye digitalt med opptakene i etterkant, men det er også vilt mye som faktisk er gjennomført nesten som man ser det. (Tom Cruise kjører faktisk motorsykkel uten hjelm, og bil ned trapper!) Det er en sjarmerende gjeng dyktige skuespillere Cruise har rundt seg (særlig er jeg glad i Simon Pegg), og sjarmerende er det også at filmen er så gjennomført ikke-ironisk cheesy og overdramatisk, med gummimasker, selvdestruerende meldinger og det hele. Videre synes jeg det er fryktelig morsomt når det kommer en mystisk, svensk dame inn på scenen som ikke bare ser til forveksling ut som en ung Ingrid Bergman, men som til alt overmål heter Ilsa. (Det er nesten overkill å faktisk la deler av historien være lagt til Casablanca. ) Dessuten liker jeg Jeremy Renner som deadpan IMF-sjef. («I can neither confirm nor deny details of any operation without the secretary's approval.»)
46. Mission: Impossible – Fallout. Når man ser denne dagen etter Rogue Nation, ser man at den nok ikke er fullt så god (og plottet er i grunnen enda teitere), men jeg lot meg definitivt fortsatt underholde. Actionsekvensene og de hårreisende stuntene er enda mer imponerende enn forrige gang (og ikke bare på Prekestolen, selv om den biten var et klart høydepunkt), og så fniste vi av å få Geralt av Rivia (aka Henry Cavill) med som ekstremt rektangulær CIA-agent. Igjen er det vel verdt å kikke på ekstramaterialet som viser hvordan de aller mest spinnville scenene ble laget.
47. Mission: Impossible – Dead Reckoning Part One. Vi dro på Imax for å se denne; skal man først ut av stua og måtte forholde seg til undertekster og endog publikum, så vil man i alle fall ha så stort lerret som mulig! Og det var altså virkelig stas, dette her. Tom Cruise har bikket 60 siden sist, men er åpenbart i skremmende god form der han løper i rasende fart gjennom hele Venezia eller råkjører på tvers av trafikken i Roma eller slåss på toppen av tog i Alpene. Morsomt er det også å se Marvel-veteranene Hayley Atwell («Agent Carter») og Pom Klementieff («Mantis») i kompetente biroller. Og selv om vi jo vet at Ethan Hunt ikke kommer til å dø midt i femte akt, eller rettere sagt syvende, så er det tidvis på-kanten-av-stolen spennende. Det blir nok stas med siste episode, om et års tid, også.
48. Barbie. Jeg hadde gledet meg til denne i månedsvis, etter alle de morsomme trailerne og de fantastiske klippene av særlig Ryan Gosling i intervjuer og annen promosammenheng. Greta Gerwig er en superdyktig regissør som har vridd på klassisk «jentekultur» tidligere, i filmatiseringen sin av Little Women; Margot Robbie er jo aldri annet enn fantastisk, og Gosling har virkelig gitt jernet i å selge inn både filmen og dedikasjonen til sin indre himbo-Ken. Og det var stor stas å se den! Den balanserer jevnt over veldig godt mellom plastikk-glitzy Barbie-nostalgi på den ene siden og tongue-in-cheek satire på bekostning av både Barbie-konseptet og, til en viss grad, milliardbusinessen som står bak, på den andre. Fullstendig subversiv blir den aldri, dette er ganske snill satire og oppriktig, men ikke så veldig ramsalt feminisme, men den har hjertet og entusiasmen på rett sted. Og den er camp og glitrende og definitivt underholdende, kanskje aller mest i den nådeløse utleveringen av bro-kultur i den siste akten. Kate McKinnon og Will Ferrell er med på å gjøre dette skikkelig morsomt (og legg merke til John Cena i en liten, men hysterisk rolle!), og Helen Mirren er en kledelig syrlig voice-over-narrator, men Ryan Gosling er den som virkelig gjør dette til en komisk höjdare. (Og så var det morsomt å se denne på førpremiere; det var mange rosa kjoler og mye glitter blant publikum!)
49. Oppenheimer. Jeg har sett og likt alle filmene til Christopher Nolan (noen mer enn andre, såklart), og jeg tror dette er nær det beste han har laget. Filmen er lang og langsom, men ikke kjedelig et øyeblikk; den er intens, selv om det mesteparten av tiden ikke er mye «action» (og det er overveldende når bomben omsider går av), og den har en sterk, eskalerende undertone av impending doom som blir understreket av tordenrumlingen som dels er i musikken og dels i handlingen (noen ganger faktisk torden, noen ganger lyden av tog, noen ganger overdøvende applaus eller tramping, og noen ganger faktisk eksplosjon), og gjennom store deler av filmen kanskje bare inne i hodet til hovedpersonen. Cillian Murphy, som er i nærbilde på lerretet en stor andel av tiden, gjør overveldende inntrykk, kanskje særlig i de mange scenene der han ikke sier noe. Jeg ble litt overrasket over hvor mye filmen handler om politikk (både utenrikspolitikk og bak-scenene-intrigemakeri), og gledelig overrasket over hvor lite den forklarer, både når det gjelder fysikken og den politiske og historiske konteksten. Filmen hopper en del frem og tilbake i tid; i tillegg til selve perioden på Los Alamos i 1942–1945 er det et stykke handling i 1947 og en viktig del som foregår i 50-årene. Overgangen mellom andre verdenskrig og den kalde krigen er brutal, og den intense heksejakten på kommunister er sentral kontekst for filmen. (Og Robert Downey Jr. gjør en utmerket jobb i den sekundære hovedrollen som Lewis Strauss; i filmen nærmest en slags Salieri til Oppenheimers Mozart.) Oppenheimer selv fremstilles på ingen måte som en heroisk figur, og oppsummeringen som blir gjort tidlig av ham som «a dilettante, a womaniser, a suspected communist; erratic, egotistical, arrogant» - som han selv på ingen måte protesterer på - virker ganske realistisk. Strauss har sikkert rett når han beskylder ham for å være dramatisk, velge å fremstå som martyr og iscenesette sin egen dårlige samvittighet, men det er jo på den annen side ikke noe moralsk forkastelig i å være dramatisk eller selvopptatt, og det er ingenting her som tyder på at Oppenheimer ikke er genuint plaget av sin egen rolle i historien. Den aller siste scenen, som peker tilbake til den aller første, avslutter filmen med et skikkelig, emosjonelt slag i magen. (Og den siste scenen med Strauss har en strålende mic drop fra hans navnløse medarbeider, spilt av Ahlen Ehrenreich; «Is it possible they were talking about something more important?») Til sist vil jeg bare anbefale dem som har muligheten til det til å se filmen i 70 mm på Cinemateket uten teksting! I en film som er så visuelt mørk og dramatisk må jo teksting være enda mer forstyrrende enn vanlig.
50. Good Omens (sesong 2). Good Omens er en av verdens aller morsomste bøker, og jeg syntes det var stor stas med TV-versjonen for et par år siden - særlig David Tennant og Michael Sheen som superkarismatiske hovedpersoner, både hylende morsomme, dramatiske og hjerteskjærende. En sesong 2, etter den ikoniske slutten, var vi mange som lurte litt på, selv om Neil Gaiman har sagt lenge at han og Pratchett hadde snakket sammen om en fortsettelse på historien, og at dette ikke bare var en ren Gaiman-greie. Dette er en mye mindre fortelling; jeg kommenterte underveis at det føltes mer som en spinoff enn en fortsettelse, men det er jo greit. Der sesong 1 hadde en lang rekke hovedpersoner og handlinger, og der hovedpoenget var å forhindre dommedag, er sesong 2 mer en karakterstudie av Aziraphale og Crowley og forholdet mellom dem, både opp gjennom historien og i perioden etter Ikke-Armageddon. Det blir gjort enda klarere at Himmelen ikke bryr seg stort om menneskeheten eller individer, selv om fortsatt naive Aziraphale sliter med å ta dette inn over seg. Tennants Crowley føles som om han har modnet litt mer etter det som skjedde i forrige sesong, og det er ikke lett å finne ut av ting når man fremdeles er mentalt på såpass forskjellige steder. Jon Hamm er et strålende komisk høydepunkt som clueless «Jim», som er fokuspunktet for sesongens mysterium. Og åh, jeg håper på en sesong 3 - så snart som mulig!
51. Reality. Dette var Cinematekets «Troll i eske»-film i august, og som så ofte er det en film jeg neppe ville sett ellers, men som jeg er glad for å ha sett. Den handler om Reality Winner, som faktisk er det ekte navnet til en ekte person, og den foregår i bortimot real time og begynner med at FBI-agenter møter Reality utenfor huset hennes en dag i 2017 og sier at de har ransakelsesordre. Dialogen er hentet rett fra transkripsjonen av de nærmeste par timene (komplett med sladding av ting som er hemmeligstemplet), og det er en veldig vellaget liten film, nærmest et kammerspill, med ordentlig nerve, og med intelligente grep for å knytte den til konteksten det hele skjer i. Og konteksten er etterdønningene av det amerikanske valget i 2016 og spekulasjonene om russisk innblanding. Sydney Sweeney er aldeles strålende i tittelrollen, og hun spiller Reality så rolig og realistisk at jeg tror mange ikke engang vil legge merke til hvor dyktig hun er, fordi hun virker som om hun bare er der og ikke spiller i det hele tatt. Saken om Reality Winner fikk ikke særlig oppmerksomhet i Norge, og selv hadde jeg aldri hørt om henne. Men filmen er vel verdt å se uansett.
52. Beyond the Visible – Hilma af Klint. Dokumentar om den svenske kunstneren Hilma af Klint, som var samtidig med Edvard Munch og begynte å male abstrakte bilder før noen andre gjorde det, men som knapt ble kjent i sin samtid. Filmen er langsom og nesten meditativ, noe som var frustrerende til å begynne med, men etter hvert innså jeg at den nok forsøker å formidle og ta på alvor kunstnerens intense spiritualitet og mystisisme. Interessant opplading til at vi skal se en utstilling med kunsten hennes førstkommende helg, og også interessant om politikk og uenigheter innen kunstverdenen og hvem det er som definerer hva som er «viktig» kunst.
53. RRR. Fabelaktig over-the-top tre timer langt indisk drama uten et kjedelig øyeblikk! Fantastisk koreografi, både i kamp- og dansescener (filmen fikk en velfortjent Oscar i fjor for sangen som følger det aller mest overdådige synge- og dansenummeret). Ekstremt karismatiske hovedpersoner, halsbrekkende spesialeffekter (den tigeren!) og mye melodrama, og engelskmenn som man nesten ville kalt parodisk onde, hvis det ikke var for at man visste at de i virkeligheten nok var enda verre. Anbefales med begge hender. (Særlig til alle som kom ut av Barbie og tenkte at det burde være flere filmer med musikalnumre!)
54. Legally Blonde. Jeg så ikke denne da den var ny og jeg var yngre, men har fått med meg at mange har et nostalgisk forhold til den, og det skjønner jeg godt, den er veldig sjarmerende. Jeg setter pris på at Reese Witherspoon får være superrosa og jentete gjennom hele historien, at hun ikke er nødt til å legge av seg det überfeminine for å være smart og bli tatt på alvor. (Det er lett å se at Barbie er inspirert av denne filmen.) Og Luke Wilson er veldig søt.
55. Justified: City Primeval. Justified er en av mine store serie-kjærligheter, og jeg kommer nok aldri helt over Raylan Givens. Vi var spente på å se ham igjen og var forsiktig optimistiske uten å spenne forventningene altfor høyt. Og begge deler viste seg å være riktig. Dette er ikke den samme serien som gamle Justified, den har ikke det samme fantastiske persongalleriet, og ikke helt den samme Raylan heller. Eldre, mindre hissig og rappkjeftet, med ikke fullt så mange skjeve smil og med en tenåringsdatter (spilt av Timothy Olyphants faktiske datter) på slep. Han er likevel umiskjennelig i hatten sin, og det er på ingen måte som om sjarmen er borte, selv om hans «shitload of swagger» er blitt litt nedtonet. Denne miniserien er litt mer noir enn den gamle serien. Raylan er på ukjente trakter og kjenner hverken politi- eller røversiden i Detroit, og han må orientere seg som en nybegynner og finne ut hva som foregår og hvem, hvis noen, han kan stole på. Boyd Holbrook (som var chilling som The Corinthian i Sandman for et år eller to siden) er en mer åpenbart sosiopatisk skurk enn de fleste Raylan har møtt før, og det gjør i grunnen at det føles riktig at det ikke er så tett mellom one-linerne som det var i gamle dager. Men innimellom glimter han jo til. («Goddammit, Raylan.» «I get that a lot.») Det er fint å se ham igjen, og så håper jeg på at dette skal hjelpe flere til å oppdage de fabelaktige opprinnelige seks sesongene (som jeg nå har virkelig lyst til å se igjen!).
56. Executioners. Dette er oppfølgeren til den veldig underholdende The Heroic Trio, som vi så i vår, men den er virkelig usannsynlig dårlig. Usammenhengende og forvirrende, og kampsekvensene er ikke i nærheten av like stas som i den forrige. Det går ikke helt an å gjøre Michelle Yeoh og Maggie Cheung usjarmerende, og så er det ufrivillig morsomt med den skrekkelig dårlige og oppstyltede engelske tekstingen, så det var ikke akkurat kjedelig. Men jeg skjønte aldri helt hva som foregikk. Vi trøstet hverandre etterpå med at det er lurt å se noen dårlige filmer innimellom, så man har noe å sammenligne med!
57. Stop Making Sense. Tidenes antagelig beste konsertfilm gjør seg godt i Imax-format! Jeg innså at jeg aldri hadde sett hele filmen før, bare biter av den, og det er en virkelig godt laget film av en åpenbart fantastisk konsert. (Den er klippet sammen av opptak fra tre kvelder med det samme showet, men det er gjort sømløst nok til at det føles som én konsert.) Jonathan Demme var spesielt dyktig til å lage ensemblefilmer, til å få med seg relasjonene og samspillet mellom personer, og det er en evne som kommer til sin rett her. Og David Byrne har jeg sett live flere ganger før, men det er noe litt magisk ved å se ham så ung og intens som her. Og i dette formatet er den enorme dressen hans større enn noen gang før!
58. The Bear (sesong 2). Kanskje enda bedre enn den fantastiske første sesongen? Fremdeles en så overbevisende fremstilling av panikkstress at det nesten er fysisk ubehagelig, men innimellom tar serien seg riktig god tid med enkeltpersoner og lar dem – og oss – få oppleve noe nytt som setter dem, og det de strever med, i perspektiv. Vi kommer veldig tett på flere av personene og får også en del backstory som gjør at vi skjønner bedre hvorfor, og hvordan, Carmy og familien hans har blitt så dysfunksjonell. Familie, på godt og vondt, og både biologisk og sosial, er fremdeles et helt sentralt tema. Og så handler det om matlaging som kunst, og om å leve som kunstner og av kunst, og hvem det er man skaper for, og om hvor vanskelig (kanskje umulig?) det er å balansere det å satse fullt på kunsten sin og det å ha et velfungerende privatliv. (Og å, hvem skulle trodd, i sesong 1, at man skulle bli så rørt av Richie?) Nå ønsker jeg meg en The Bear-kokebok (og et The Bear-soundtrack!).
59. The Wonderful Story of Henry Sugar. Wes Anderson har laget en 40 minutter lang film (basert på en Roald Dahl-historie) som er enda mer av et teaterstykke enn Asteroid City. Her er det også en russisk dukke-struktur på fiksjonsnivåene, der Ralph Fiennes spiller Roald Dahl, som forteller historien om Henry Sugar (spilt av Benedict Cumberbatch), som finner en bok av Dr. Chatterjee (spilt av Dev Patel), som forteller historien om Imdad Khan (spilt av Ben Kingsley). Alle sceneskift og skift i synsvinkel og forfatterstemme gjøres synlig på «scenen», men helt sømløst, og det er tilfredsstillende som en Rube Goldberg-maskin å se hvor elegant historien utspiller seg. Underfundig og sjarmerende (og de fleste som ikke liker Anderson, kommer til å hate denne! ).
09-04-23, 11:15
Men enig i det andre, spesielt om terapeuten. Som Sassy poengterte, “borderline unethical”.
) 
Linjær visning
