Er tjukke folk de nye kvinnene?

[Luftslottet]

Interessant tema!

Jeg tenker fedme inn i et større bilde av underklasse, etter å ha lest en del om leseferdighet sett i sammenheng med en god del andre faktorer i livet. Jeg har ikke sett noen undersøkelser som har tatt for seg akkurat vekt og leseevne, men det er en god del studier som viser sammenfall mellom dårlig leseevne og dårlig livskvalitet og opplevd helse. Skulle gjerne sett forskning på sammenheng mellom vekt, inntekt og leseevne, for eksempel.

Et par linker fra telefonen:
http://www.forskning.no/artikler/2013/oktober/368649
http://www.forskning.no/artikler/2008/august/190537

[Simone]

Sidan sosial ulikhet i helse engasjerer meg litt for tida har eg lyst til å sitere litt for ein omfattande rapport som nylig blei laga av ulike forskarar om sosial ulikhet i Norge. Der forsøker dei blant anna å forklare kvifor det er sosial ulikhet i livsstil/helseadferd og oppgir følgande mulige forklaringar:

Sitat:

1. I deprivasjon-, ulikhet og stress-teorien er en vanskeligstilt sosial posisjon både en kilde til
helserisiko og til mestringsevne. Vanskeligstilte opplever kronisk stress av mange grunner.
Det kan være knyttet til økonomisk knapphet, flere negative livsbegivenheter, følelse av
maktesløshet, og sosial eksklusjon og isolasjon. Helsevaner representerer både en form for
avslapping, glede og atspredelse. Det er følgelig en kostnad knyttet til å endre dårlige
helsevaner.

2. Teorien om at helseatferd gir mindre helse/levetid å vinne for lavstatusgrupper bygger på
forskning som viser at lavstatusgrupper vinner mindre enn høystatusgrupper i helse og
levealder selv om de lever sunt (Blaxter 1990). De utvikler en fatalistisk innstilling, slik at det
ikke fortoner seg rasjonelt å følge myndighetenes helseråd. Ikke alle studier bekrefter
Blaxters funn. Likevel kan troen på at det hjelper lite å holde seg med sunne levevaner være
en drivende kraft.
3. En annen teori hevder at det er mangel på viten om og tilgang til informasjon (‘health
literacy’) om helserisiko som er kritisk. Når det gjelder kunnskap om røyking og fysisk
aktivitet er dette en tvilsom teori i norsk sammenheng, men den er kanskje mer plausibel
når det gjelder kunnskap om fedme og ernæring. Generelt er kunnskap om risiko og hvordan
man oppfatter konsekvenser viktig for å endre helserelatert atferd, og denne kunnskapen
varierer med utdanningsnivå (Næss m.fl. 2007a). Litteraturoppsummeringer konkluderer at
mangelfulle helsekunnskaper ofte er forbundet med svakere helseutfall og utilstrekkelig
bruk av helsetjenester og sosiale forskjeller i helsekunnskap er i internasjonal forskning
framhevet som en faktor som øker sosiale forskjeller i helseutfall (Næss m.fl. 2007a, Sanders
m.fl. 2009).
4. Teorien om opplevd mestringskontroll og handlingskompetanse legger særlig vekt på
utdanningens frukter. Utdanning letter innhenting av helseinformasjon, samt vurderingen og
bruken av den. Med utdanning følger egenkontroll og handlingsevne som antas å være
særlig viktig for å overkomme handlingsbarrierer og for å utvikle og opprettholde «riktig»
helseatferd. Evnen til å omsette kunnskap til handling er sentral. Teorien om diffusjon av
innovasjoner (Coleman m.fl. 1957), som særlig passer på røykeatferd, er relevant her. I en
underlagsrapport for prosjektet har Elstad (2013) testet hypoteser avledet fra denne
modellen på norske data: Modellen forutsier at nye praksiser sprer seg gjennom sosiale
nettverk, at de først vil bli tatt i bruk av mennesker med høy utdanning, for deretter å spre
seg nedover i utdanningshierarkiet. Elstad (2013) konkluderer med at spredningen i vaner
som røyking, fysisk aktivitet og kosthold fra 1985 og fram til midten av 2000-tallet har
utviklet seg slik modellen predikerer.
5. Teorier om støtte til helseatferd legger mer vekt på at det ofte er kostbart å leve sunt. Det
koster penger å drive med mange typer fysisk aktivitet. Det er dyrt å gå på kurs for
røykeslutt, og sunn og næringsrik mat er dyrere en usunn mat. En kan innvende at det også
koster penger å leve usunt. Ikke minst er tobakk dyrt. En amerikansk undersøkelse fant at 20
prosent av utdanningsulikheten i helsevaner kunne tilskrives ulikt tilfang av økonomiske
ressurser (Cutler og Lleras-Muney 2010), uten at dette uten videre kan gjøres gjeldende for norske forhold.

Heile rapporten kan lastast ned her:
http://www.hioa.no/Forskning-og-utvi...kheter-i-helse

[Simone]

Den samme rapporten konkluderer med følgande tiltak som kan vere med å redusere sosial ulikhet i kosthold:

Sitat:

1. Aktiv bruk av prismekanismen. Det er holdepunkter for å anta at tiltak som senker prisen på sunn mat, og/eller som hever prisen på usunn mat vil kunne redusere sosial ulikhet i kostvaner. Vi anbefaler at prismekanismen, for eksempel bruk av særavgifter, anvendes mer aktivt for å påvirke ulike sosiale gruppers forbruk av sunn og usunn mat, og at slike tiltak følges opp med forskningsbaserte evalueringer.
2. Regulering av salg av usunne produkter. Det er holdepunkter for at tiltak som regulerer salg av usunne produkter har gunstige folkehelseeffekter. Det kan forventes at slike tiltak vil ha en positiv effekt på ulikhet i helse. Eksempler på slike tiltak er streng regulering av markedsføring av usunne produkter spesielt til barn og unge, og krav om reduksjon av saltinnhold ferdigmat. Slike tiltak bør følges opp med evaluering med fokus på sosiale ulikheter.
3. Gratis frukt i grunnskolen.
Kostvaner etableres ofte tidlig i livsløpet og har en tendens til å vare inn i voksenlivet. Inntak av frukt er skjevt sosialt fordelt blant barn og ungdom. Evaluering av ordningen med gratis frukt i grunnskolen har vist at den bidrar til sosial utjevning av inntak av frukt. Vi anbefaler at ordningen med gratis frukt innføres i hele grunnskolen.

Eg trur absolutt dei er inne på noko viktig her som kan gjere noko med overvektsproblemet på samfunnsnivå. Det betyr ikkje at dei tar vekk alt ansvar frå individet sjølv.

[mkj]

Her sa Tjorven at hun visste hva som var riktig, men ikke greide å gjøre noe med det.

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Når du sier dette så sier du indirekte at overvektproblematikk er individproblem og ikke et samfunnsproblem.

Og det er akkurat dette jeg prøver å utfordre i hovedinnlegget. Er det virkelig slik at overvekt bare tilhører individet? Har det ingenting med samfunnstruktur å gjøre? Hvorfor tolererer vi statlig inngripen på andre områder, men ikke på mat?

Jeg er ikke enig i den konklusjonen. Jeg er også sånn som Tjorven. Jeg kjenner fasiten, men mangler gjennomføringskraft. For meg eller Tjorven isolert sett kan man si at det er et individuelt problem, men på samfunnsnivå er det et stort problem, som man bør søke å finne løsninger for før det eskalerer. Men det endrer ikke det faktum at man faktisk vet hva man bør gjøre. Man bør bare få litt drahjelp i den retningen.

Hvilke tiltak kan fungere? Det vet jeg ikke, men at det må lønne seg mer å spise sunt og at man må bli oppmuntret til mer aktivitet på et eller annet vis synes åpenbart.

[Glede]

Det er nok fordi det er et ekstra følsomt tema, som går ikke bare på helse, men også på utseendet til folk.