Kari Jaquessons siste utspill: "Man HAR ikke fedme, man ER feit"

Det jeg reagerer på er at hun sier at fedme ikke er genetisk og at det skyldes latskap. Dette er slik jeg ser det rett og slett helt feil. At det er feil er jo da så sin sak. Men det kjipe er at det forsterker skamfølelse å flagge en sånn mening. Og ikke minst den støtten som dukker opp for den.

For det første bidrar det da til økt skamfølelse - som vanskeliggjør tiltak.
For det andre mener jeg hun tar feil - det er gener med i bildet når han jeg bor sammen med ligger på sofaen og spiser sjokolade og veier 67 kilo mens jeg trener fire timer i uka, spiser helsunt og slettes ikke veier 67 kilo.
For det tredje synes jeg hun er ufin og respektløs - det er rett og slett ikke all verdens poeng å fremme denne holdningen. Snakker hun til sofaliggerne som evner bedre så får hun ut fra sin selvpåberopte ekspertise også tilpasse uttalelsen sin så den treffer der den hører hjemme.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Det jeg reagerer på er at hun sier at fedme ikke er genetisk og at det skyldes latskap. Dette er slik jeg ser det rett og slett helt feil. .

Enig i at fedme absolutt ikke trenger å skyldes latskap, men hva sier forskningen ang. gener? Kan man skylde på genene, eller hur? (Jeg vet at dere/vi diskuterte det for noen titalls sider siden, men jeg husker ikke hva som ble konklusjonen.)

Det ble slått fast ett eller annet sted baki her at anlegget for å legge på seg som alt mulig annet selvsagt er genetisk. Jeg vil mene at også anlegget for å velge feil mat, naturlig bevege seg mye osv også er medfødt.

Det gjør jo ikke at de som da er uheldig med genene sine skal sette seg ned og gi opp fordi de har så teite gener - men det er en viktig forklaring å ha med i forhold til dette med skam synes jeg. Noen har brattere oppoverbakker enn andre - det betyr ikke annet i praksis enn at sånn er det bare og det må de bare deale med, men det å anerkjenne at det er vanskeligere for noen vil redusere skamfølelsen og dermed være drahjelp riktig vei tenker jeg.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Det ble slått fast ett eller annet sted baki her at anlegget for å legge på seg som alt mulig annet selvsagt er genetisk. Jeg vil mene at også anlegget for å velge feil mat, naturlig bevege seg mye osv også er medfødt.

Det gjør jo ikke at de som da er uheldig med genene sine skal sette seg ned og gi opp fordi de har så teite gener - men det er en viktig forklaring å ha med i forhold til dette med skam synes jeg. Noen har brattere oppoverbakker enn andre - det betyr ikke annet i praksis enn at sånn er det bare og det må de bare deale med, men det å anerkjenne at det er vanskeligere for noen vil redusere skamfølelsen og dermed være drahjelp riktig vei tenker jeg.

Her kjenner jeg at vi er på nett igjen, og jeg vil gjerne understreke at jeg ser at det for mange/noen er sånn at lav selvfølelse/skam/skrekkelige følelser etc. trigger eller forsterker selvskading man blir sterkt overvektig av.

Jeg er veldig sikker på at det ikke gjelder alle. Også av de helseskadelig overvektige. Tro meg, jeg har en del av dem tett på i slekta. Og de gjør nettopp det KJ anklager "feite" for å gjøre: De løfter hendene i været, skylder på genene og lav forbrenning, mens de legger kakestykke nr. 5 på fatet og etterpå kjører bilen det korte stykket hjem. Og de KOSER seg med stykke nr. 5, altså. Deler oppskrifter og skryter til vertinnen og unner seg et stykke til. For "man må jo kose seg"! Og gjerne mobber min slanke tante som driver og "springer i marka - hva skal nå DET være godt for!".

Og det er noe med det du sier: Om de hadde klart å sett på de genetiske forholdene som en utfordring, satt ord på hva den var, og handlet deretter. For, som jeg sa tidligere, det vi er disponert for i min slekt er mer latskap og kakefråtsing. IKKE hverken lav forbrenning eller selvskading gjennom mat.

Og jeg vet at min erkjennelse av at jeg ER disponert for mumsing og sofaliv hjelper meg til å skjerpe meg ekstra. Jeg kan ikke bare sukke og se på dem som jogger ut på tur som om det var noe LETT noe og tenke at "siden jeg syns det er drit-tungt å komme meg ut, så passer det vel ikke for meg, da!", slik jeg gjorde før. Og at jeg ikke kan gi opp å leve med mindre mumsing, selv om jeg syns det krever mye oppopfrelse i blant, og er misunnelig på svigerinnen min som bare kan la en sjokoladeskål stå på bordet uten at hun har LYST på mer enn 2-3 biter.

Poly - jeg opptrådte også sånn som du beskriver her. Det er sånn jeg gjør når jeg ikke vil vise min egen sårhet - jeg tøffer meg i trynet og later som om ting er med overlegg.

For noen er det da faktisk sånn det er. For andre ikke. Jeg vil si at når man nærmer seg et en størrelse hvor man ikke lenger får hverken klær eller sko, ikke kan sitte i stoler og hverdagslige ting er et stort problem så er de fleste som fremdeles tøffer seg neppe oppriktige.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Poly - jeg opptrådte også sånn som du beskriver her. Det er sånn jeg gjør når jeg ikke vil vise min egen sårhet - jeg tøffer meg i trynet og later som om ting er med overlegg.

For noen er det da faktisk sånn det er. For andre ikke. Jeg vil si at når man nærmer seg et en størrelse hvor man ikke lenger får hverken klær eller sko, ikke kan sitte i stoler og hverdagslige ting er et stort problem så er de fleste som fremdeles tøffer seg neppe oppriktige.

Du har helt sikkert rett i mange tilfeller altså, men det finnes jo hele slekter som er sånn og hele bygder og det er ikke alle som synes det er spesielt traumatisk og skamfullt å være overvektig. Jeg tror jeg hadde trådt veldig feil noen ganger om jeg hadde antatt at alle med BMI over 30 eller 40 for den del automatisk har svært kompliset forhold til mat altså.

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Du har helt sikkert rett i mange tilfeller altså, men det finnes jo hele slekter som er sånn og hele bygder og det er ikke alle som synes det er spesielt traumatisk og skamfullt å være overvektig. Jeg tror jeg hadde trådt veldig feil noen ganger om jeg hadde antatt at alle med BMI over 30 eller 40 for den del automatisk har svært kompliset forhold til mat altså.

Finnes det hele bygder med superhøy BMI?

Det var jeg ikke klar over. Det var igrunnen ganske interessant.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg er veldig sikker på at det ikke gjelder alle. Også av de helseskadelig overvektige. Tro meg, jeg har en del av dem tett på i slekta. Og de gjør nettopp det KJ anklager "feite" for å gjøre: De løfter hendene i været, skylder på genene og lav forbrenning, mens de legger kakestykke nr. 5 på fatet og etterpå kjører bilen det korte stykket hjem. Og de KOSER seg med stykke nr. 5, altså. Deler oppskrifter og skryter til vertinnen og unner seg et stykke til. For "man må jo kose seg"! Og gjerne mobber min slanke tante som driver og "springer i marka - hva skal nå DET være godt for!".

.

Har vi vært i juleselskap sammen? En ganske nøyaktig beskrivelse av hvilketsomhelst familieselskap i slekta mi.

[Brutus_]

Opprinnelig lagt inn av Anne C, her.

Jeg velger å ikke kommentere dette.

Jeg skjønner ikke at uttalelser fra en treningsnarkis på tv som lever av hasselnøtter, gress og vann skal ha for vanlige folk med overvekt sitt selvbilde. Det må da være å gjøre seg selv til unødig offer?

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Poly - jeg opptrådte også sånn som du beskriver her. Det er sånn jeg gjør når jeg ikke vil vise min egen sårhet - jeg tøffer meg i trynet og later som om ting er med overlegg.

Ja. For det er bare her inne jeg springer rundt og forteller om mitt trøblete forhold til mat og godterier. Sånn bortsett fra FP så er det bare mannen min som er orientert om at jeg har et problem. Alle de andre bare ser at jeg spiser. Skryter av smaken og ber om oppskrift kan jeg også finne på å gjøre. Jeg mener jo oppriktig at det smaker godt; i hvert fall den første biten.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Finnes det hele bygder med superhøy BMI?

Det var jeg ikke klar over. Det var igrunnen ganske interessant.

Jepp. Det er helt enorme forskjeller. Jeg jobbet et sted hvor det var mye sosial nød og mye arbeidsledighet og dermed mye stillesitting blant folk. Jeg vil anslå at omtrent 80 % på min alder, da ca 30 år, lå på BMI rundt 30-35 eller mer. Det var helt vanlig og jeg tror virkelig ikke at alle av disse hadde kompliserte spiseforstyrrelser eller stor skam rundt det altså. Det var så vanlig at de var mer sånn "bør sikkert gå ned i vekt, men jeg har det fint som jeg har det".

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Brutus_, her.

Jeg skjønner ikke at uttalelser fra en treningsnarkis på tv som lever av hasselnøtter, gress og vann skal ha for vanlige folk med overvekt sitt selvbilde. Det må da være å gjøre seg selv til unødig offer?

Kanskje du skal innse at det er en del rundt vektproblematikk du rett og slett ikke forstår?

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Deler oppskrifter og skryter til vertinnen

Eh, ja? Er det noe galt i det? Har ikke en overvektig person lov til å si at maten var god? Eller å ev. lage kaken selv en gang? Skal den overvektige sitte stille i en sofa og diskré drikke en kopp svart kaffe mens de andre koser seg? Jeg VET det ikke er det du mener, men her uttrykte du deg klønete, Poly.

Jeg har alltid vært en som har skrytt av maten i selskaper og ofte kost meg voldsomt med maten. Da ofte som en motvekt til alle som uffer og akker seg over at "her var det mange kalorier, du" og "ja, nå MÅ jo joggeskoene på så snart vi kommer hjem" eller høylytte kommentarer av typen "nei, sååååå mange kalorier spiser man da ikke etter middag. Så jeg skal IKKE ha noenting" mens andre står der med kakestykket i hånda og plutselig føler seg ille til mote.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jepp. Det er helt enorme forskjeller. Jeg jobbet et sted hvor det var mye sosial nød og mye arbeidsledighet og dermed mye stillesitting blant folk.

Da jeg var på konsultasjon på Aleris, møtte jeg en dame fra et ganske lite sted i Finnmark. Hun fortalte at seksten personer fra bygda hennes hadde blitt vektoperert. Og det er et lite sted, altså, for hele kommunen har et innbyggertall på litt over 2000.

[pippo]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jepp. Det er helt enorme forskjeller. Jeg jobbet et sted hvor det var mye sosial nød og mye arbeidsledighet og dermed mye stillesitting blant folk. Jeg vil anslå at omtrent 80 % på min alder, da ca 30 år, lå på BMI rundt 30-35 eller mer. Det var helt vanlig og jeg tror virkelig ikke at alle av disse hadde kompliserte spiseforstyrrelser eller stor skam rundt det altså. Det var så vanlig at de var mer sånn "bør sikkert gå ned i vekt, men jeg har det fint som jeg har det".

Du sier at det var sosial nød og arbeidsledighet, men at overspisingen foregikk fordi de fleste hadde det "fint som jeg har det"? Jeg tror ikke de hadde det fint, og jeg tror overspising ofte forekommer når man ikke har det fint.

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jepp. Det er helt enorme forskjeller. Jeg jobbet et sted hvor det var mye sosial nød og mye arbeidsledighet og dermed mye stillesitting blant folk. Jeg vil anslå at omtrent 80 % på min alder, da ca 30 år, lå på BMI rundt 30-35 eller mer. Det var helt vanlig og jeg tror virkelig ikke at alle av disse hadde kompliserte spiseforstyrrelser eller stor skam rundt det altså. Det var så vanlig at de var mer sånn "bør sikkert gå ned i vekt, men jeg har det fint som jeg har det".

Dette var faktisk helt fremmed for meg.

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Da jeg var på konsultasjon på Aleris, møtte jeg en dame fra et ganske lite sted i Finnmark. Hun fortalte at seksten personer fra bygda hennes hadde blitt vektoperert. Og det er et lite sted, altså, for hele kommunen har et innbyggertall på litt over 2000.

Wow.

Jeg må bare si at dette har jeg aldri fått med meg at fins. :sentral-østlending:

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Eh, ja? Er det noe galt i det? Har ikke en overvektig person lov til å si at maten var god? Eller å ev. lage kaken selv en gang? Skal den overvektige sitte stille i en sofa og diskré drikke en kopp svart kaffe mens de andre koser seg? Jeg VET det ikke er det du mener, men her uttrykte du deg klønete, Poly.

Jeg har alltid vært en som har skrytt av maten i selskaper og ofte kost meg voldsomt med maten. Da ofte som en motvekt til alle som uffer og akker seg over at "her var det mange kalorier, du" og "ja, nå MÅ jo joggeskoene på så snart vi kommer hjem" eller høylytte kommentarer av typen "nei, sååååå mange kalorier spiser man da ikke etter middag. Så jeg skal IKKE ha noenting" mens andre står der med kakestykket i hånda og plutselig føler seg ille til mote.

Det der er faktisk en av de tingene jeg syns er kjipt. Jeg spiser som kjent ikke kake. I mange år innebar et bittelite kakestykke flere dager med sug - så jeg sto helt over for å unngå suget. Det var ikke verdt det.

Det medførte svært ofte at folk rundt meg ikke koste seg med maten sin. De begynte å akke og offe seg sånn der og burde ikke og skulle ikke. Det syns jeg er leit. Verten eller vertinnen har jo anstrengt seg for å lage i stand. Skal man spise maten så er det jo da faktisk et poeng å faktisk kose seg med maten. Ikke å stå og guilttrippe på den. Jeg så at jeg påvirket forsamlingen sånn - men jeg likte det ikke.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av pippo, her.

Du sier at det var sosial nød og arbeidsledighet, men at overspisingen foregikk fordi de fleste hadde det "fint som jeg har det"? Jeg tror ikke de hadde det fint, og jeg tror overspising ofte forekommer når man ikke har det fint.

Kompliserte spiseforstyrrelser som at man har et enormt sug etter søtsaker eller hva som en finnes, med overspising og skamfølelse etterpå er en helt annen liga enn de sosiale problemene som jeg tenker på her. Jeg sier ikke at folk var helt sinnsykt ulykkelige heller, men var i et miljø hvor man hadde annet å streve med enn vekten, ikke hadde så stort fokus på økologisk mat fra bunnen av, riktig måte å mosjonere på og pulsklokkene var mindre hyppig i bruk enn playstationene. Men matinntaket var ikke et symptom på et underliggende psykisk problem.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Skal man spise maten så er det jo da faktisk et poeng å faktisk kose seg med maten. Ikke å stå og guilttrippe på den. Jeg så at jeg påvirket forsamlingen sånn - men jeg likte det ikke.

Jeg bryr meg mindre om en person eller fem rundt meg ikke spiser kake. Men det at noen HØYLYTT ikke spiser kake, DET plager meg faktisk ganske mye.

[pippo]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Kompliserte spiseforstyrrelser som at man har et enormt sug etter søtsaker eller hva som en finnes, med overspising og skamfølelse etterpå er en helt annen liga enn de sosiale problemene som jeg tenker på her. Jeg sier ikke at folk var helt sinnsykt ulykkelige heller, men var i et miljø hvor man hadde annet å streve med enn vekten, ikke hadde så stort fokus på økologisk mat fra bunnen av, riktig måte å mosjonere på og pulsklokkene var mindre hyppig i bruk enn playstationene. Men matinntaket var ikke et symptom på et underliggende psykisk problem.

At matinntaket ikke er symptom på et underliggende psykisk problem stiller jeg meg tvilende til. For mange er kjedsomhet, dårlig selvtillit/selvfølelse, å ikke føle seg nyttig mm. mer enn alvorlige nok psykiske vansker til at overspising forekommer. At man ikke kaller det kompliserte/alvorlige spiseforstyrrelser kan jeg gå med på, men det er jo ofte det som blir resultatet etterhvert.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av pippo, her.

At matinntaket ikke er symptom på et underliggende psykisk problem stiller jeg meg tvilende til. For mange er kjedsomhet, dårlig selvtillit/selvfølelse, å ikke føle seg nyttig mm. mer enn alvorlige nok psykiske vansker til at overspising forekommer. At man ikke kaller det kompliserte/alvorlige spiseforstyrrelser kan jeg gå med på, men det er jo ofte det som blir resultatet etterhvert.

Du mener altså at det er mer sannsynlig at 80% av en aldersgruppe har alvorlige psykiske problemer enn at jeg har rett i min vurdering at det er mer miljø/kultur og mer aksept for at det er greit å være overvektig, all den tid vi snakker om et sted du ikke har vært? Flottings.