Kjipe mødre (Dagens Næringsliv)

[Pepper Lemon]

http://www.dn.no/forsiden/kommentare...=article_title

Kjip artikkel, er min første tanke. Er det virkelig mødrene som er eneansvarlige for skjevfordelingen av permisjonen? Er det mødre som tviholder på sitt, eller er det likefullt fedrene som sluntrer unna? Dæven, jeg blir faktisk provosert. Stakkars fedre, som ikke har ryggrad nok til å kreve sin rett.

Jeg synes også det er mildt sagt provoserende at artikkelforfatter sier at graviditet ikke er en sykdom, og at kvinner som er utslitt etter svangerskap heller bør sykemeldes fremfor å være i permisjon. Er kvinner fra naturens side ment å reise seg rett opp etter et svangerskap og være fullstendig restituert? Var det noe galt med meg som brukte et halvt år på å få tilbake fargen i ansiktet? Eller var det rett og slett helt normalt, all den tid et svangerskap er en enorm belastning på kroppen, for ikke å snakke om fødsel? At man heller ikke nødvendigvis får sovet ut etter denne påkjenningen gjør vel heller ikke saken bedre - sykeliggjør jeg meg selv da?

Én ting er å diskutere kvinners og menns likestilling på hjemmebane. Men denne artikkelen gjør ikke annet enn å latterliggjøre mødre, svakeliggjøre fedre og å bagatellisere hvor betydningsfullt det å bli en familie faktisk er for mennesker.

[Irma]

Jeg kan ikke si at jeg reagerte spesielt på innlegget. Litt naiv framstilling kanskje ("det er bare å svippe innom mor på arbeidet"), men jeg er enig i hovedtrekkene av det han skriver. Dessuten synes jeg det er bra at han drar fram gevinstene for barnet, ved at far får større del av permisjonen.

Sitat:

Fars gevinst er selvsagt en stor og tidlig nærhet til barnet. Dette er samtidig en gevinst for barnet, som allerede tidlig i livet får to omsorgspersoner å forholde seg til.

Denne biten synes jeg blir alt for dårlig belyst i debattene rundt fordeling av foreldrepermisjonen. Det er fokus på mors behov for å være hjemme, barnets behov for pupp, likestilling i arbeidslivet - men det skrives lite om barnets nytte av å ha en nær far fra babyalder (og da mener jeg en far som faktisk kan ta vare på barnet uten at mor er tilstede) - og om positive ringvirkninger dette kan gi.

[Miromurr]

Jeg klarte ikke å se at den artikkelen var spesielt kjip (annet enn at han nærmest konsekvent skriver kjipe mødre, det er jo egnet til å hisse opp noen og enhver). Jeg er derimot enig med ham i flere, kanskje til og med de fleste, av tingene han tar opp.

[Martis]

.."Men mor har rett til ammepauser på jobb, og når far er hjemme med barnet kan han gjerne ta seg en trilletur på kafe, til parken eller på babykino, for så å svinge innom mors arbeidssted når hylingen øker i styrke og barnet vil ha mat.."

Ja, for alle bor og arbeider i umiddelbar nærhet av hverandre. :klask:

Jeg tror meningen er å provosere, artikkelforfatteren har vært lenge hjemme sammen med 2 av 3 barn, så han har helt klart satt pris på fleksibiliteten med å kunne velge selv.

Jeg syns ikke dagens system er lagt til rette for at familier med svært skjev lønnsforskjell har noe reelt valg. Far har ikke egen opptjeningsrett, da denne er knyttet opp mot mors stillingsprosent, taket på hva som blir kompensert er for lavt.

For vår del, så arbeider begge 100% og har samme utdannelse og arbeider i privat næringsliv. Likevel har vi helt forskjellig lønnsprofil pga ulike valg tidlig i karrieren.

[annemede]

Jeg er faktisk helt på linje med ham jeg. :dukker:

[Miromurr]

Opprinnelig lagt inn av Martis, her.

Jeg syns ikke dagens system er lagt til rette for at familier med svært skjev lønnsforskjell har noe reelt valg. Far har ikke egen opptjeningsrett, da denne er knyttet opp mot mors stillingsprosent, taket på hva som blir kompensert er for lavt.

Dagens system er ikke lagt til rette for familier med svært skjev lønnsforskjell i favør av far, men motsatt fungerer det da helt fint?

[Nenne]

Jeg er så enig med deg Monsoon. Et svangerskap er en stor fysisk påkjenning, det samme er en fødsel også for friske gravide som føder ukomplisert. Fødselspermisjonen handler like mye om mors helse og restitusjon som om barnets behov, i hvert fall i starten. Etter første fødsel kunne jeg ikke stå lenge nok til å lage middag eller ta en oppvask, i hvert fall ikke uten store plager. Dette varte i flere måneder, men så hadde jeg hadde en tøff fødsel også.

Det er ikke alle som føder som katter og spretter på beina etterpå. Det er ikke alle som får amming på stell og har unger som sover natta igjennom fra de er tre måneder. Det er ikke alle som får til å gi flaske med pumpet morsmelk på. Enten fordi ungen ikke tar flaske eller fordi de ikke greier å få ut noe melk med pumpa.

Hvis man virkelig vil familiens beste og ønsker at far skal få ta større del i den nyfødtes liv, så kan far få permisjon i hele barseltida og gjerne litt til. Da kommer mor seg raskere til hektene fordi hun har hjelp og den nye familien får sjans til å "sette seg". Fint for storesøsken som kan ha sjalusivansker også. Hvis far hadde så mye fri i starten, ville kanskje mor ha mer overskudd til å gå tidligere ut i jobb også?

[Zip]

Trist hvis det er slik at mødrene overkjører fedrene. Men eg meinar og at dei må da kunne stå på sitt og kreve dei og.
Her er det ein selvfølge at begge er einige.
Men det at pappan berre kan svippe innom jobben for amming er nok mykje lettare sagt enn gjort hjå dei fleste.

[annemede]

Men jeg ser på det som et poeng at dersom mor har hatt en så tøff fødsel at hun nesten ikke er i stand til å ta vare på seg selv (satt på spissen) så er det vel bedre for henne å være sykemeldt, og at far er hjemme samtidig?

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av annemede, her.

Men jeg ser på det som et poeng at dersom mor har hatt en så tøff fødsel at hun nesten ikke er i stand til å ta vare på seg selv (satt på spissen) så er det vel bedre for henne å være sykemeldt, og at far er hjemme samtidig?

Her i kommunen praktiseres det sånn at mor må være innlagt på sykehus for å få sykemelding og far skal kunne overta permisjonen. Ei venninne av meg hadde sin svigermor boende i månedsvis for å kunne ta vare på barnet når hun selv ikke greide det, for sykemelding fikk hun ikke. Det kan tenkes at dette praktiseres annerledes andre steder.

Jeg snakker egentlig ikke om de tilfellene der mor er virkelig dårlig, men om at det generelt er tungt og tøft med barseltårer, renselse, ammeoppstartsproblemer, søvnunderskudd, redsel for å gjøre feil fordi det er førstemann eller redsel for å gjøre feil i forhold til sjalu små storesøsken. Jeg tror hver familie ville hatt stor nytte av å ha barseltida (de første seks ukene) sammen enten det er en liten familie på tre eller en familie med mange barn fra før.

[Miromurr]

Opprinnelig lagt inn av annemede, her.

Men jeg ser på det som et poeng at dersom mor har hatt en så tøff fødsel at hun nesten ikke er i stand til å ta vare på seg selv (satt på spissen) så er det vel bedre for henne å være sykemeldt, og at far er hjemme samtidig?

Ja, det må det da være? Der har han da et godt poeng.

Jeg skulle gjerne hatt mannen hjemme de første ukene etter fødsel, jeg mistet endel blod og var i dårlig form. Jeg er helt sikker på at jeg hadde kommet meg lettere til hektene igjen dersom jeg ikke i tillegg måtte ta meg av et kolikkbarn som hylte 7 timer hver ettermiddag/kveld.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av annemede, her.

Jeg er faktisk helt på linje med ham jeg. :dukker:

Jeg også. :dukker med annemede:

Jeg mener faktisk at dersom man er syk etter graviditeten bør man sykemeldes. Det er liksom en helt annen greie å være syk etter fødsel og graviditet enn å ikke vær det. Jeg har selv vært syk etter fødsel og det burde vært som om man ble syk i ferien, at man fikk igjen feriedagene etterpå. Altså permisjonsdager der man har vært syk.

Jeg kan ikke undertreke nok hvor viktig det erå ha en nær og tilstedeværende far. Både for barnet og for mor og ikke minst for faren selv.

[Miromurr]

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

Her i kommunen praktiseres det sånn at mor må være innlagt på sykehus for å få sykemelding og far skal kunne overta permisjonen. Ei venninne av meg hadde sin svigermor boende i månedsvis for å kunne ta vare på barnet når hun selv ikke greide det, for sykemelding fikk hun ikke. Det kan tenkes at dette praktiseres annerledes andre steder.

Jeg snakker egentlig ikke om de tilfellene der mor er virkelig dårlig, men om at det generelt er tungt og tøft med barseltårer, renselse, ammeoppstartsproblemer, søvnunderskudd, redsel for å gjøre feil fordi det er førstemann eller redsel for å gjøre feil i forhold til sjalu små storesøsken. Jeg tror hver familie ville hatt stor nytte av å ha barseltida (de første seks ukene) sammen enten det er en liten familie på tre eller en familie med mange barn fra før.

Jo, men jeg oppfatter det sånn at han mener det bør endres slik at mor kan få sykemelding dersom hun er i dårlig form? Mulig jeg har lest artikkelen litt for raskt og misforstått noe der, det skal jeg ikke utelukke, men det var sånn jeg oppfattet det.

[Adrienne]

Jeg er enig i hovedtrekkene, men jeg blir ganske irritert når han drar fram det gamle "en graviditet er ingen sykdom"-argumentet. For selv om det i seg selv ikke er noen sykdom, så kan man bli ganske syk av det. Han kan jo selv prøve å være konstant bilsyk i ni måneder, og se hvor lett det er å venne kroppen til å spise normal mat etterpå. Og så kan han begynne å våkne hver 2.-3. time på natten i månedsvis, og se hvor opplagt og sprek han blir av det.

Jeg synes det var en kjip og ganske grunn artikkel. Han ser hele problemstillingen ut fra sine Oslo sentrum-briller, og viser ikke særlig mye forståelse for hvor mange ulike verdier, livsmåter, jobber, bosteder det er der ute. Det er ikke for alle å svippe innom mors jobb på vei hjem fra babykino f.eks.

Ikke har han vært gravid eller født et barn heller. Og har han kjent hvor trøtt man er på jobb etter en fem nattamminger? Har han prøvd å pumpe seg uten at det kommer en dråpe ut? Har han prøvd å gi grøt for første gang til et barn på fem og en halv måned og sett hvor mye som kommer inn?

Bare se på meg som personlig og lite prinsipiell, men han burde heller sette pris på muligheten han fikk og ikke tvinge den på alle andre.

[Hasselnøtt]

Han har rett i mye, og jeg er enig i at alle parter hadde nytt godt av en jevnere deling av permisjonen. Samtidig virker han litt blåst, sitat: "Det er i de normale tilfellene ikke noe problem at mor må vende tilbake til arbeid etter seks måneder, eller tre måneder for den saks skyld". Min amming hadde i hvert fall gått til h..te om jeg skulle ha jobbet da etter tre måneder. Da måtte min mann sittet parat på pauserommet til enhver tid, så ofte og uregelmessig som en tre måneder gammel baby kan finne på å spise.


Jeg er forøvrig ikke enig i at mor bare bør sykemeldes dersom hun er sliten etter en fødsel og barseltid. Ja, det er viktig med en tilstedeværende far, men det er nå engang sånn at det å få barn er en påkjenning for mors kropp - fysisk, mentalt og hormonelt. At man skal sykeliggjøre en helt normal restitusjon etter fødsel synes jeg er bakstreversk og har lite med likestilling å gjøre. Det har å gjøre med flink-pike-syndromet, et syndrom mange av oss kjemper imot med nebb og klør. Jeg var selv ute i jobb etter 7,5 måned sist, jeg har alltid jobbet 100%, men jeg kjenner de som hadde en trøblete start med ammeproblemer, depresjoner og kolikkbarn, og det er ingen tvil i mitt sinn at disse mødrene trengte lengre tid enn meg på å komme seg tilbake til en normaltilværelse - uten at de var syke. De hadde fått barn. Det er jeg ydmyk overfor.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Kaskis, her.

Jeg synes det var en kjip og ganske grunn artikkel. Han ser hele problemstillingen ut fra sine Oslo sentrum-briller, og viser ikke særlig mye forståelse for hvor mange ulike verdier, livsmåter, jobber, bosteder det er der ute. Det er ikke for alle å svippe innom mors jobb på vei hjem fra babykino f.eks.

Ikke har han vært gravid eller født et barn heller. Og har han kjent hvor trøtt man er på jobb etter en fem nattamminger? Har han prøvd å pumpe seg uten at det kommer en dråpe ut? Har han prøvd å gi grøt for første gang til et barn på fem og en halv måned og sett hvor mye som kommer inn?

Bare se på meg som personlig og lite prinsipiell, men han burde heller sette pris på muligheten han fikk og ikke tvinge den på alle andre.

Det var godt sagt.

[Gaia]

Jeg er enig med Monsoon. Og denne debatten engasjerer meg voldsomt. Ikke fordi jeg vil bli berørt av eventuelle regelendringer, men fordi jeg syns at forslaget er et steg tilbake og ikke et steg videre mot full likestilling (og likelønn).

Selvfølgelig hadde det vært supert om menn og kvinner ble likestilt i arbeidsmarkedet fordi det var sånn at det var like stor fare for at de fikk barn og derfor ble borte et halvt års tid (hver). Men det er noe man glemmer oppi det hele. Jeg tror nemlig ikke at det bare er selve permisjonstiden som er bøygen for mange arbeidsgivere, og som dermed gjør det ”vanskeligere” for fertile og barnløse kvinner å komme seg inn i tilsvarende stillinger (med en like god lønn) som en mann med samme utgangspunkt. Jeg tror at svangerskapstiden er et like stort problem. Fordi man vet jo ikke om kvinnen kommer til å være en supersprek og frisk gravid som evner å yte maksimalt til siste dag før permisjon, om hun er en av disse som sykemeldes fra dag én på grunn av diverse graviditetsrelaterte tilstander, eller om hun (som meg) sakte med sikkert lider av hjernesvinn og kapasitetssvikt fordi kvalmen aldri gir seg, søvnen blir dårligere og kroppen blir tyngre. Jeg er på ingen måte noen drømmearbeidstaker når jeg er gravid. Og det er (tro det eller ei) ikke noe jeg syns er veldig stas. Samtidig som jeg er skrekkelig glad for at jeg har en jobb (med en lønn) hvor det faktisk er helt uproblematisk. Jeg tenker som så at de jobbene som krever mer er noe jeg får ta igjen når jeg er ferdig med svangerskap og foreldrepermisjon. Jeg har da for p***** minst 35 år igjen å jobbe før jeg har noen som helst mulighet til å kunne tenke på å pensjonere meg.

For meg og min mann hadde en tvungen tredeling av permisjonen ikke vært noe problem. Mannen er både villig og lysten til å gå hjemme. Vi har ”råd” til at han skulle hatt 80 % lønn i fire måneder (ja, han har en arbeidsgiver som dekker mellomlegget, og dessuten er innstilt på at også menn blir foreldre, og dermed kan komme til å ta ut permisjon mer enn de lovfestede seks ukene.) Og vi har råd til at vi begge tar ut 80 % lønn. Mannen kan trille ned i lunsjen for amming, og jeg får dessuten inntil to timer lønnet ammefri dersom jeg har behov for det, og (ikke minst) aksept for at jeg tar ut disse to timene. Men jeg er likevel ikke så arrogant (for det mener jeg at det er) at jeg tror at min privilegerte situasjon er noe som er gjengs for ”den gemene hop”. Og jeg tror ikke man løser et likestillingsproblem ved å fjerne den valgfriheten man har ift. hvordan man ønsker å dele foreldrepermisjonen. Skal pappa komme mer på bane i hjemmet så må man utvide eksisterende permisjon og øremerke utvidelsen til far.

Jeg blir provosert når en hersens gubbe som aldri har prøvd å være verken gravid eller sliten etter et ganske normalt svangerskap og en tøff, men likevel normal, fødsel, kaller meg en kjip mor fordi jeg ikke anser det som spesielt lystbetont å skulle gå tilbake i jobb bare seks måneder etter at jeg har født, og bare noen skarve uker etter at jeg er kommet i vater etter at livet mitt er snudd fullstendig på hodet. Jeg brukte tre måneder på å komme over sjokket over at jeg faktisk skulle stå til tjeneste 24/7 for en hylende liten bylt som bare krevde og ikke egentlig ga spesielt mye tilbake. Jeg brukte de neste tre månedene på å få på plass rutiner for å takle nattevåk og hvordan komme seg ut av hjemmet på mindre enn to timer. Og så begynte det å bli gøy. Og da skulle liksom mannen tatt over? (Forutsatt at vi hadde tatt ut 100 % lønn, hvilket vi ikke gjorde – jeg gikk tilbake til jobb etter ni måneder, og det var faktisk helt greit.)

Nei, skal man få fedrene på banen så må man bruke andre midler. Gi begge foreldrene rett (og plikt) til å være hjemme de første seks barselukene. Og utvid gjerne fedrekvoten slik at man har mulighet til å ta ut et helt års permisjon med 100 % lønn, eller lenger med 80 % lønn. Men ikke innskrenk den handlefriheten man har per i dag, for det tror jeg faktisk vil skade ganske mye mer enn det vil gavne.

[Lisa]

he he, ser dette er hovedoppslaget på www.dagbladet.no akkurat nå. Vi er nok noen skikkelige pyser vi som ikke jobber helt frem til vi føder og ikke gidder vi kjøre til sykehuset selv heller
http://www.dagbladet.no/magasinet/20...21/527611.html

[Chanett]

Jeg er i mot at staten skal gå inn og bestemme hvordan enkeltpersoner skal innrette seg. Man oppnår ikke automatisk et godt samspill mellom far og barn ved at de må være hjemme med barna, og fedre som ikke har vært hjemme med barna kan ha et utmerket samspill og være en deltakende omsorgsperson på lik linje med mor.