Kvinner vil at mannen skal tjene mest (NRK)

[kie]

For å si det sånn: Da mannen min var husfar ville jeg ha blitt rimelig gretten dersom ungene hadde vært nedprioritert om dagen mens han gjorde husarbeid. Da kunne han like godt ha pelt seg på jobb og overlatt ungene til en barnehage.

[allium]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

For å si det sånn: Da mannen min var husfar ville jeg ha blitt rimelig gretten dersom ungene hadde vært nedprioritert om dagen mens han gjorde husarbeid. Da kunne han like godt ha pelt seg på jobb og overlatt ungene til en barnehage.

Nå er det du som svart-hvitt maler.

Man kan fint få gjort mye husarbeid uten at barna blir forsømt. Kanskje de til og med har godt av å se at det må gjøres, og å være med på det? Å være med på foreldrenes virkelighet?

Men jeg har jo også sagt at det viktigste er at begge har noenlunde lik belastning.

[Irma]

Jeg blir mer og mer overbevist om at kvinner har en stor del av ansvaret for at vi har et godt stykke igjen i forhold til likestilling i arbeidsliv og på hjemmefronten. (Og da snakker jeg om like muligheter for menn også altså). I dag har det kommet fram at likelønnskommisjonen foreslår en tredeling av foreldrepermisjonen på bakgrunn av at dagens foreldrepermisjonsordning gjør at kvinner sakker akterut lønnsmessig. Dette sier et av medlemmene i lønnskommisjonen, BI-rektor Tom Colbjørnsen:

Sitat:

- Dette vil være en unødvendig begrensing i familiens rettighet til å ta denne type beslutninger selv. Det er ikke godt nok dokumentert at gevinsten rettferdiggjør et slikt inngrep, sier Colbjørnsen til VG Nett.

Han mener foreldrepermisjonen ikke utgjør et så stort problem, fordi kvinner tar igjen lønnsgapet senere i karrieren. Dessuten mener han kvinnen også tjener på at mannen får større inntekter i småbarnsfasen.

- At mannen tar jobben og bringer inn størsteparten av inntekten er også til fordel for kvinnen, som er med på å bestemme hvordan pengene skal brukes, sier Colbjørnsen.

Han mener også at mange kvinner ikke ønsker å gi fra seg deler av permisjonen.

- Jeg vet at mange kvinner verdsetter høyt muligheten til å ha tid med barnet.

Jeg blir trist av å lese slikt, men med spørreundersøkelseresultatene som Mim viser til, så forundrer det meg dessverre ikke dersom Colbjørnsen har rett i sin tolkning av "mange kvinner".

[kie]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Nå er det du som svart-hvitt maler.

Man kan fint få gjort mye husarbeid uten at barna blir forsømt. Kanskje de til og med har godt av å se at det må gjøres, og å være med på det? Å være med på foreldrenes virkelighet?

Men jeg har jo også sagt at det viktigste er at begge har noenlunde lik belastning.

Lik belastning er bra, ja. Selvsagt kan barna være med på mye av husarbeidet. Men jeg ser ikke på det som noe rart om noe gjenstår når arbeidsdagen er slutt, og jeg finner det rimelig at begge derfor tar seg av dette.

Her var det sånn at det gjensto mer de dagene mannen hadde hatt med ungene på skogstur, til museum etc. Noe som for meg tydet på at han prioriterte riktig.

[annemede]

Min mann trives bedre hjemme enn det jeg gjør, så når jeg er ferdig utdannet (igjen) og forhåpentligvis får en litt bedre betalt jobb enn det jeg har i fra før, så har mannen lyst til å redusere sin stilling.

[kie]

Jeg synes det blir for dumt om man bruker likestilling som påskudd for å tre en tvungen fordeling av permisjon ned over hodene på folk. Men så er jo jeg en steil kvinne som ikke liker at noen bestemmer over meg og mitt liv. Enten det er en mann, menighet eller velmenende "likestillingsforkjempere".

For meg er min rett til å selv ta noen avgjørelser for mitt liv det viktigste ved hele kvinnefrigjøringen. Jeg opplever "kvinnefrigjørere" som vil diktere mitt liv som hyklere. Men så er jo jeg en steil type også.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Jeg synes man skal dele slik at begge har nokså lik belastning.

Hvis den ene blir ansvarlig for å skaffe alle pengene, synes jeg ikke det er urimelig at den andre da tar mesteparten av ansvaret hjemme. I forhold til arbeidsbelastning.

Hvor lurt det er, er en annen sak.

Når det gjelder hvor mange dette er, aner jeg ikke. Jeg svarer ut fra et inntrykk av diverse innlegg på diverse fora (i liten grad her).

Type 1: "Mannen min forlanger at jeg skal jobbe, og nekter meg å gå hjemme med mitt lille gull". Stor sympati følger. Og beskjed om å sette foten ned og ikke la seg herse med.

Type 2: "Jeg planlegger å kjøpe vogn nummer åtte, og mannen min, som tjener pengene, nekter meg det!"

Type 2: "Jeg har valgt å gå hjemme med mitt lille gull, og mannen min forventer at jeg ta ansvaret for mesteparten av husarbeidet innendørs." At mannen jobber overtid for å finansierer hjemmetilværelsen, og at han tar alt arbeid med hus, bil og hage, overses. Mer sympati følger.

Jada. Jeg svart-hvitt maler. Og jeg aner som sagt ikke hvor mange det gjelder.

Ja, du er svart-hvitt maler, bra du ser det selv!

Som jeg så vidt nevnte i et annet innlegg, består selve jobben til en hjemmeværende å ta seg av barn. Jeg har feks en baby og en halvveis-til-femåring. Det er ikke aktuelt for meg å tusle rundt i huset å tørke støv og gjøre husarbeid når jeg har ansvar for barn. Selvsagt, har vi sykedager og av en eller annen grunn "tvinges" til å være hjemme, gjør jeg selvsagt husarbeid.

Ang eksemplene dine, så tenker du og jeg veldig forskjellig mtp nummer to. Selv om mannen en periode er den som drar inn pengene, har mange felles økonomi. Det er særdeles unødvendig med åtte barnevogner, noe som heller burde være tema fremfor hvem som kjøper vognene.

[Alfa]

Men det mange henger seg opp i her er jo dette med å jobbe deltid medan borna er små. (Sjølv om vi ikkje gjer det slik så kan eg til ei viss grad forstå at andre vel å gjere det.) Dette utgjer jo ein liten del av det totale arbeidslivet til dei fleste. Kva med resten av dei yrkesaktive åra? Omfattar denne undersøkinga dei åra også?

[kie]

Stakkars de som finner på å spørre om jeg kan bake til noe som helst.
Her er det mannen som gjør sånt. Ikke bare fordi han er flinkest, men fordi han liker det best.

Jeg kan nesten ikke huske sist jeg laget middag.

[allium]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Lik belastning er bra, ja. Selvsagt kan barna være med på mye av husarbeidet. Men jeg ser ikke på det som noe rart om noe gjenstår når arbeidsdagen er slutt, og jeg finner det rimelig at begge derfor tar seg av dette.

Men det er forskjell på å forvente deling av det som gjenstår, og å forvente lik deling av alt, når den andre i tillegg har aleneansvaret for å skaffe det som trengs av penger.

Jeg opplever at veldig mange undervurderer hvilken belastning det er å være den eneste som tjener penger.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Men det er forskjell på å forvente deling av det som gjenstår, og å forvente lik deling av alt, når den andre i tillegg har aleneansvaret for å skaffe det som trengs av penger.

Jeg opplever at veldig mange undervurderer hvilken belastning det er å være den eneste som tjener penger.

Jeg føler at mange undervurderer hvilken belastning det er å være hjemmeværende med barn. I mine øyne er det like slitsomt og like mye verdt som en betalt jobb utenfor hjemmet.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av lykkeliten02, her.

Jeg føler at mange undervurderer hvilken belastning det er å være hjemmeværende med barn. I mine øyne er det like slitsomt og like mye verdt som en betalt jobb utenfor hjemmet.

Ja, denne skriver jeg under på!

[Miss Norway]

Jeg fatter ikke at man kan hisse seg opp over at folk innretter livene sine sånn som de selv vil ha det. Bill.mrk. Drog

Dessuten går vel tilværelsen i bølger? Vi har begge vekslet på å tjene mest. Jeg har finansiert ham mens han har søkt jobb, han har finansiert meg mens jeg var i perm. Har han lyst å jobbe vil jeg støtter ham 110% på det, og kan da gjerne jobbe fullt om det trengs.

Det viktigste luksusgodet man kan ha er fleksibilitet, tror jeg.

Og så må man selvsagt ha satt seg inn i de konsekvenser livs-innretningen har på lang sikt, ift pensjonspoeng o.l. Men litt rådgivning og planlegging synes jeg at man bør forutsette at folk klarer å skaffe seg, og så får man leve som man vil deretter.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av lykkeliten02, her.

Jeg føler at mange undervurderer hvilken belastning det er å være hjemmeværende med barn. I mine øyne er det like slitsomt og like mye verdt som en betalt jobb utenfor hjemmet.

Jeg er enig i at det kan være like slitsom å være hjemme med barn som å sitte og dille på et kontor. Men jeg tror den psykiske belastningen med å være den som må skaffe pengene til familiens opphold kan være mye større. Det er mange yrker hvor man må prestere hele tiden og om familien er avhengig av pengene så sliter det.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Men det er forskjell på å forvente deling av det som gjenstår, og å forvente lik deling av alt, når den andre i tillegg har aleneansvaret for å skaffe det som trengs av penger.

Jeg opplever at veldig mange undervurderer hvilken belastning det er å være den eneste som tjener penger.

Hva andre tenker kan jeg selvsagt ikke vite sikkert, men siden den som har tjent penger i lengre perioder her har vært meg så kan jeg i alle fall forsikre om at jeg ikke undervurderer belastningen såvidt jeg vet. Jeg synes bare at den jobben som gjøres hjemme oftere blir undervurdert.

Man har jo også dette med avveksling. Da jeg f.eks. kom hjem og var sliten, var det allikevel mannen som kanskje hadde størst behov for å gjøre noe annet. Om det så bare var å gå en lang tur med hunden alene.

Heldigvis ser det ut til at jeg har giftet meg med en mann som får til langt mer på hjemmebane enn jeg noen gang har gjort, så jeg har som regel kommet hjem til ferdig middag og fornøyde unger. :bortskjemt:

[kie]

Opprinnelig lagt inn av lykkeliten02, her.

Jeg føler at mange undervurderer hvilken belastning det er å være hjemmeværende med barn. I mine øyne er det like slitsomt og like mye verdt som en betalt jobb utenfor hjemmet.

For ikke å snakke om at man på jobben gjerne har både arbeidsmiljølov og ordentlige pauser.

[ElinM]

Dersom tredeling av fødselspermisjon blir tvunget gjennom, og vi skulle få et barn til etter den tid, blir jeg nok dessverre nødt til å forvente at min mann blir hovedforsørger i en periode. Det er uaktuelt for meg å gå for tidlig tilbake i jobb, jeg går tilbake i jobb når det passer oss best, og siden jeg da ville fått lønnet permisjon i færre måneder enn nå, må jeg ut i ulønnet permisjon i stedet. Og mannen må da nødvendigvis bli hovedforsørger. Blir fødselspermisjonsbeholdningen beholdt som nå, slipper jeg å bli "økonomisk avhengig" av min mann, eller jeg slipper å være det så lenge.

Men forøvrig kjenner jeg meg ikke igjen i denne undersøkelsen. Vi tjener bortimot likt, og det han tjener mer enn meg skyldest at han har lengre ansiennitet. Eller forresten, jeg tjener jo litt mindre kom jeg plutselig på, jeg jobber 80 %. Ikke for å dra på kafe, men for å slippe så mye stress i hverdagen. Min mann vurderer også å begynne å jobbe 80 % av samme grunn.

[kie]

En "ulempe" med å jobbe i helsevesenet, og kanskje da særlig i psykiatrien, er at man til tider opplever at man på jobb kun har en ekstremvariant av hjemmeoppgavene. Pluss husarbeid.

Dersom man f.eks. har brukt mye av dagen på å veilede, grensesette, motivere, yte omsorg, gjøre husarbeid osv. osv. for en psykisk syk pasient så er man kanskje litt brukt opp i forhold til akkurat det når man kommer hjem til sin sønn med ADHD og må gjøre akkurat det samme der.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Det missa skriver over om å innrette seg med tanke på pensjon osv. er veldig viktig. Det man ser ved brudd og dødsfall er at kvinner ofte kommer svært dårlig ut fordi de har jobbet deltid eller vært hjemmeværende. Dersom familien velger å la mannen være hovedforsørger vil jeg absolutt anbefale å tenke gjennom det med økonominen grundig.

Dette er veldig viktig. Egen pensjonssparing til den som er hjemmeværende, for eksempel.

[Dixie Diner]

Det JEG synes er mest skummelt, er antallet samboere med barn som lever uten noen form for kontrakter og testamente. DA kan man snakke om å komme skjevt ut ved dødsfall eller brudd.