Kjipe mødre (Dagens Næringsliv)

[Anne C]

Etter første fødsel kunne jeg knapt sitte de tre første månedene. Det tok meg tre måneder før jeg orket å stå opp til normal tid på morningen. Jeg lå i senga til 11-12 nesten hver dag fordi jeg hadde vondt og var deprimert. Ungen sov ikke om natta med hele formiddagen istede. De re første månedene var helt pyton for meg. Det tok meg minst et halvt år før jeg i det hele tatt klarte å tenke på å jobbe. Jeg tengte rett og slett den tiden jeg hadde hjemme for å komme meg etter fødselen.

Med nr to var jeg frisk som en fisk etter knappe tre uker og kunne sikkert ha jobbet etter 6 uker. Når han var 6 mndr ville jeg egenltig ha startet å jobbe, men gubben ville ikke være hjemme.

Jeg er veldig i mot en tvungen tredeling. Jeg synes man skal få velge det som passer familien best. Selv om mannen min har vært litt treg når det gjelder det å ta ut permisjon så betyr det ikke at han ikke har vært en deltakende far. Han har vært og er en topp pappa som alltid setter barna sine først. Jeg tror ikke gutta har lidd noen nød eller har "dårlig" forhold til pappan sin bare fordi han ikke var så mye hjemme med de når de var små.

[Olvina]

Opprinnelig lagt inn av FarOutFishing, her.

Jeg lurer på, jeg, hvordan alle dere motstanderne ville reagert om dere var i mannens sko.

Mannen har jo faktisk rett til å kreve permisjonen fra 6 uker etter fødsel, og frem til permisjonstida er slutt. Akkurat like mye rett som kvinnene har til å kreve all permisjonen bortsett fra pappas 6 uker.

Mannen min kan i praksis si til meg at "nå har jeg tatt alt husarbeid i tillegg til full jobb nå mens du var gravid siden du ikke kan pga bekkenløsning, så nå vil jeg ha all permisjonen unntatt dine 3+6 uker, så jeg kan komme meg til hektene igjen".

Det er akkurat like tøft for mannen å måtte på jobb i stedet for å være hjemme med lillenurket som det er for kvinnen, det tør jeg å påstå.

Så lenge dagens ordning består så har faktisk mannen mogelegheit til dette, og det er vel kjempefint om det er det som passar den aktuelle familie best? Så lenge foreldrene finn ein måte å fordele permisjonen på som er til det beste for familien, så spelar det vel mindre rolle kven som er i jobb igjen etter 6, 12, 15 eller 44 veker?

Klart at i praksis er det oftast mor til barnet som får størstedelen av permisjonen, men så lenge biologien er som den er, er ikkje det akkurat unaturleg. Poenget er at dersom mor har hatt eit lett svangerskap, ikkje ammar i nevneverdig grad (eller pumpar seg lett som ein plett og barnet tek flaske) og ynskjer/må/vil tilbake igjen til jobb etter f.eks. 6 veker, og far ynskjer/kan/vil ta resten av permisjonstida, så er det faktisk ikkje noko problem.

Med ei tredeling har ein ikkje mogelegheit til å velge i denne grad, uansett kven som ynskjer, kan og vil vere heime.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av FarOutFishing, her.

Jeg lurer på, jeg, hvordan alle dere motstanderne ville reagert om dere var i mannens sko.

Jeg hadde sett på ham med bedende hundeøyne og sagt "dele?"



seriøst, så ser jeg ikke på permisjonen som min, og jeg har jo heller ikke hatt noe fysisk (dog veldig psykisk) svangerskap eller hard fødsel som gjør meg mer berettiget enn mannen til å ha perm. Amming kan jeg heller ikke bruke som unnskyldning. I vår familie ble vi altså enige på forhånd om at det var jeg som skulle ha permisjonen ut over de ukene som far må ta.

Hovedårsaken til at jeg er i mot er ikke at jeg mener at permisjonen er kvinnens rettighet, men at jeg mener at det er foreldrene selv som skal bli enige om hvordan de skal dele den på en måte som er best mulig for dem, for ungen og for arbeidsgiverne, om det er tungtveiende argumenter for det ene eller det andre der .

[Gaia]

Opprinnelig lagt inn av FarOutFishing, her.

Jeg lurer på, jeg, hvordan alle dere motstanderne ville reagert om dere var i mannens sko.

Mannen har jo faktisk rett til å kreve permisjonen fra 6 uker etter fødsel, og frem til permisjonstida er slutt. Akkurat like mye rett som kvinnene har til å kreve all permisjonen bortsett fra pappas 6 uker.

Mannen min kan i praksis si til meg at "nå har jeg tatt alt husarbeid i tillegg til full jobb nå mens du var gravid siden du ikke kan pga bekkenløsning, så nå vil jeg ha all permisjonen unntatt dine 3+6 uker, så jeg kan komme meg til hektene igjen".

Det er akkurat like tøft for mannen å måtte på jobb i stedet for å være hjemme med lillenurket som det er for kvinnen, det tør jeg å påstå.

Hvis mannen min hadde sagt det til meg så hadde jeg sagt noe som at: "Jeg hører hva du sier, og derfor så syns jeg vi skal sette oss ned og diskutere oss frem til hvilken løsning vi tror vil være mest fordelaktig for oss som familie." Hvis mannen min f.eks. hadde ønsket en 50/50-deling av permisjonen så hadde vi sannsynligvis i fellesskap sett på alternative løsninger for hvordan dette kunne løses og hadde vel endt opp med samme løsning som det Veronal og mannen har (og skal) praktisere - dvs. 10 uker hjemme samtidig, noe som man får til ved å mekke til med ferieavvikling mens den andre avvikler permisjon, og så 50 % jobbing resten av permisjonstiden, med to timer ammepermisjon for meg de dagene jeg evt. hadde jobbet. Som jeg tidligere har sagt så er ikke en tvungen tredeling som som hadde vært problematisk for oss som familie, og vi har da også satt oss ned og diskutert den mest hensiktsmessige fordelingen av foreldrepermisjon i forkant av fødsel. Forrige gang måtte vi dessuten justere noe underveis, uten at det overhodet var problematisk for noen av oss.

[Marge]

Opprinnelig lagt inn av FarOutFishing, her.

Jeg lurer på, jeg, hvordan alle dere motstanderne ville reagert om dere var i mannens sko.

Mannen har jo faktisk rett til å kreve permisjonen fra 6 uker etter fødsel, og frem til permisjonstida er slutt. Akkurat like mye rett som kvinnene har til å kreve all permisjonen bortsett fra pappas 6 uker.

Mannen min kan i praksis si til meg at "nå har jeg tatt alt husarbeid i tillegg til full jobb nå mens du var gravid siden du ikke kan pga bekkenløsning, så nå vil jeg ha all permisjonen unntatt dine 3+6 uker, så jeg kan komme meg til hektene igjen".

Det er akkurat like tøft for mannen å måtte på jobb i stedet for å være hjemme med lillenurket som det er for kvinnen, det tør jeg å påstå.

Det tror jeg er veldig individuelt. Min mann hadde selvfølgelig lyst til å være hjemme lenger enn de to ukene man får i forbindelse med fødselen, men han synes jo at det ikke er den beste løsningen når vi har en nyfødt unge som skal ha pupp 8 ganger for dagen. Jeg har vært frisk og rask i mine svangerskap, og har absolutt ikke overlatt alt av husarbeid og jobb til mannen.
I tillegg er det jeg som må opp 3-4 ganger om natten for å amme, og jeg kan ikke skjønne hvordan jeg skulle klart å fungere på jobb da. At kvinnen får de første månedene hjemme, synes jeg er naturlig, så kan heller mannen overta de siste 4 månedene.

[Zip]

Ein burde vel eigentleg vere glad for at alle ikkje utdannar seg høgt, så nokon kan ta "drittjobbane" som ofte dei med høg utdannelse kallar det.