Et godt eksempel på fattigdom?

[rine]

https://www.aftenposten.no/kultur/i/...liv-som-fattig
[i]

Forfatter Martin Nygaard som har lasert begrepet "fattigdomslykke" får kritikk av kollega Bigit Alm som mener at jakten på nok penger er et evig stress. Akkurat det kan jeg forstå, jeg tror nok det ligger mye uro og stress i det å alltid være bekymret for sin økonomiske situasjon. Det er når Alm kommer med et eksempel på hva det vil si å være fattig at jeg reagerer.

Fra sitt eget liv husker Alm spesielt godt en episode da sønnen var tre år og hun bestemte seg for å bruke overgangsstønaden på en restplasstur til Lanzarote.
Endelig skulle de til «Syden» og «være som alle andre».
Da de kom frem til feriedestinasjonen skulle Alm ta ut penger i banken. Men det var noe som ikke stemte. Kontoen var tom. Hun hadde bommet på utbetalingsdatoen.

Vi hadde hatt barn i mange år før sydentur var aktuelt i det hele tatt, det hadde vi slett ikke råd til, selv med to foreldre i full jobb, så når det å reise til syden på overgangsstønad (er det kanskje slike prioriteringer som gjør at man forblir fattig? ) blir trukket fram som et eksempel på hvor fælt det er å ha knapt med penger, faller jeg helt av.

Hva tenker FP? Er det å bli blakk halvveis i sydenuken et godt eksempel på fattigdom, eller virker det mot sin hensikt å fortelle denne historien?

Eller er det greit å få belyst at fattigsom også kan handle om det å reise på sydentur for sine siste kroner, fordi det "å være som alle andre" trumfer det meste?

[Maverick]

Alle som har prøvd å leve med lite penger og er vant til å snu på kronene vet at man ikke «bommer på utbetalingsdatoen».

[zinatara]

Det eneste jeg tenker er at det kanskje kan belyse fattigdom hos barn som er forårsaket av dumskap hos foreldrene. For det er jo heller ikke uvanlig, at det ikke er penger til mat på slutten av måneden fordi foreldre er dårlige på å prioritere hva pengene skal gå til.

[Timar]

En restplasstur i lavsesong kan koste så lite som 1000-2000 for to personer. Det er altså ikke veldig luksus. Det trenger ikke å koste mye å være på ferie heller, hvis man er i stand til å holde på livstilen hjemmefra.

Jeg leste Birgit Alms bok i sommerferien. Jeg har selv hatt flere perioder der jeg har måttet snu på kronene og ikke hatt mer penger enn de kronene som befant seg i lommeboka, men for meg har det heldigvis vært forbigående fattigdom. Det Birgit Alm beskriver, er en fattigdom som aldri går over. En evigvarende tilstand med for lite penger som gjør at de aldri noen gang kommer nok ovenpå til å komme over i en normaltilstand. At man i en sånn livsstil en sjelden gang velger å gjøre noe ufornuftig for pengene, for å få litt glede inn i livet, det skjønner jeg fryktelig godt.

Selvfølgelig er ikke restplasstur til Syden et godt eksempel på fattigdom, men hun kunne like gjerne sagt noe om gaver til barnebursdager, musefellene hun måtte kjøpe i fleng fordi hun kun hadde råd til det billigste av de billige leilighetene eller hvordan "hun", altså hovedpersonen i boka, kjøpte seg fine klær bare for å levere dem tilbake neste dag og bruke pengene på de fornuftige tingene.

[frukt]

Man er ikke fattig om man har råd til å dra på ferie syns nå jeg. Og å bomme på utbetalingsdato er ikke å være fattig, bare dårlig planlegging.
Har ikke lest boka.

Noen ville kanskje sagt at jeg var fattig mens jeg bodde i England og forsørget to barn på stønader. De faste utgiftene og innkjøp av mat oversteg utgiftene, og det var bare takket være hjelp fra familie at jeg fikk det til å gå rundt.
Men å kalle det fattigdom hadde vært en fornærmelse mot de som virkelig strever.

[Meissa]

Jeg vokste opp i en fattig familie. Min mor var alene med meg og søsteren min. Hun jobbet i fiskeindustrien, ikke akkurat fet lønn der. Jeg husker at jeg ofte manglet varme klær om vinteren eller joggesko på våren. Penger var alltid et stress. Uansett hva vi trengte eller skulle var det kronetelling. Jeg var ikke så stor før jeg bekymret meg for penger, men mamma tok oss med til syden vært år. Brukte rubbel og bit av alt vi hadde. I syden var det selvfølgelig kronetelling der også. Penger som møysommelig ble beregnet på antall dager. Jeg viste at vi hadde lite penger og bekymret meg alltid for at det skulle gå tomt før ferien var over og det gjorde det noen ganger også.

Så ja, det går helt fint an å være fattig og samtidig dra til syden hvis man prioriterer bort andre nødvendige ting. Jeg klager ikke på min mor, hun var kanskje ikke spesielt økonomisk anlagt, men hun gjorde så godt hun kunne. Vi fikk tross alt noen gode opplevelser, som vi kunne fortelle om når vi kom tilbake til skolen fra sommerferien, selv om vi aldri fikk ski, skøyter eller varme vinterklær. - og vi dro aldri noen andre steder gjennom hele året.

Jeg tenker ofte på hvor heldige mine unger er som får vinterutstyr, er i slalombakken, på skøytebanen, på kino, i badehallen, på teltturer og handleturer på kjøpesenteret. Disse tingene er jo nesten selvfølgelige nå til dags. Det er ting jeg svært sjelden deltok på da jeg var liten. Bare sånne vinteraktivitetsdager på skolen var et mareritt. Jeg har et utrolig klart minne av en gang frøken lurte hvorfor i alle dager jeg gikk i dongribukse på akedagen. Det er jo omtrent det kaldeste man kan ha på i snøen. Vel, jeg hadde jo ikke noe annet.

Fattigdom i norge handler ikke om å ikke ha penger til mat, men til utstyr og opplevelser som de fleste andre barn har rikelig med muligheter til.

[Darth]

Opprinnelig lagt inn av Meissa, her.

Fattigdom i norge handler ikke om å ikke ha penger til mat, men til utstyr og opplevelser som de fleste andre barn har rikelig med muligheter til.

Jeg er helt enig med Meissa.

Og når det gjelder eksempelet i HI, jeg mener det helt klart kan gå under eksempel på fattigdom. Og man er ikke nødvendigvis supergod med penger bare fordi man har lite av dem. En resttur til Lanzarote er ikke akkurat min definisjon på luksus heller, og hvem vet hva folk har ofret for å dra på akkurat en slik tur? Eller hva folk ofrer for å kjøpe merkeklær til barna sine?

Jeg synes ikke man skal fnyse av barns behov for å "være som alle andre" av og til.

[Røverdatter]

I Norge er man jo sikret livsopphold gjennom velferdsstaten, så det å være fattig er nettopp knyttet til følelsen av utenforskap og å ikke ha råd til det familier med normal inntekt har. Gjennomsnittsinntekten i Norge er høy og det samme er arbeidslivsdeltakelsen. Da er det ekstra stigmatiserende å stå utenfor med lav økonomi. Hva man prioriterer syns jeg i grunnen er underordnet, fattigdomsmarkørene i Norge er jo som de er.

[Snippa]

Alle vi som ikke er fattige, bør tenke litt på akkurat det som er tema her: ønsket om å gi ungene det alle andre har/har opplevd kan være en sterkere drivkraft enn fornuften. Det bør vi tenke på når det er diskusjoner om å "bare samle inn litt penger til klassetur", be om gevinster av en viss verdi, fokusere på pris på gaver, utstyr osv.

[Nextlife]

I konteksten fattigdom i Norge er det faktisk et relevant eksempel. Fattigdom i Norge handler mest av alt om sosialt utenforskap, ikke utsultede barn i filler.
Foreslår atman heller leser litt på SSB sine undersøkelser, det gir et flerdimensjonalt bilde som ikke er så lett å fordømme ved første øyekast som i eksemplet fra Rine.
https://www.ssb.no/inntekt-og-forbru...de-fattige-det

[Floksa]

Jeg stusser litt på flere utsagn i tråden. Man blir ikke automatisk en person med full kontroll av å ha lite penger. Den type oversikt går ofte (men selvfølgelig ikke alltid) hånd i hånd med å være ressurssterk. Å være lavtlønnet går ofte (men selvfølgelig ikke alltid) hånd i hånd med å ha mindre ressurser.

Når man alltid vil være fattig kan en slik tur være nettopp det som gjør at man føler seg hvertfall litt innenfor. Jeg lever med fire barn i en husholdning som er godt under det som er definert som fattigdom. Selvfølgelig betyr ikke det at barna sulter eller fryser, men det er noen faktorer som er avgjørende, nemlig at de har besteforelder på begge sider med gode ressurser og et ønske om å bruke disse på barnebarna. Uten det ville mine barn opplevd en betydelig større "utenforskap" enn de gjør i dag.

[Maverick]

Restplasstur til Syden er ikke noe tegn på hverken det ene eller andre synes jeg. Og jeg har ingen problemer med å skjønne eller vite at det er ekstra viktig å få til den type opplevelser når man vanligvis ikke kan, eller for den del utsette SFO-regning eller strømregning for å gjøre det.

Men jeg mener fortsatt at når man har nada penger og allerede sjonglerer inkassokrav, da er man (vanligvis) veldig klar over utbetalingsdatoer.

[celebelen]

Hvis kontoen er så bunnskrapt at man ikke har råd til annen mat enn makaroni når man får penger et par dager senere enn man trodde, har man ikke akkurat god råd. (Med mindre man er luksusfellekandidat, men det er jo en annen diskusjon). Og at det skjer når man er i utlandet, og endelig skulle ha en ferietur, gjør vel at det føles enda verre enn det ville gjort hjemme.

[him]

Jeg synes dette var et godt eksempel på fattigdom i Norge.

[nokon]

Eg stussa og litt over eksempelet, samtidig som eg trenker litt som Celebelen at poenget her er nok at ho ikkje hadde råd til anna enn makaroni, ikkje at ho var i "syden". Sånn sett tenker eg og at det er ganske mange andre eksempel som kunne fått fram poenget på ein betre måte. (Det får i alle fall fram vrangsida hos meg, som er lei av at retten til ferie er eit gode som er heva over ein kvar diskusjon, enten det gjeld fråver i Osloskulen, fattigdom eller CO2-utslepp).

Når det gjeld å ha det "alle andre" har, så trur eg det har skjedd mykje sidan eg var barn på åtti- og nittitalet. Eg trur det var mykje meir sosialt akseptert å ikkje få alt som alle andre hadde fordi foreldre hadde dårleg råd då, enn nå. Og det handler jo om at levestandarden i gjennomsnitt er mykje høgare nå enn då. Relativt sett skal det jo mindre til før ein blir sett på som betydelig fattigare enn gjennomsnittet. Men eg meiner framleis at det er stor forskjell på å ikkje ha råd til alt, alltid og på å vere fattig.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Restplasstur til Syden er ikke noe tegn på hverken det ene eller andre synes jeg. Og jeg har ingen problemer med å skjønne eller vite at det er ekstra viktig å få til den type opplevelser når man vanligvis ikke kan, eller for den del utsette SFO-regning eller strømregning for å gjøre det.

Men jeg mener fortsatt at når man har nada penger og allerede sjonglerer inkassokrav, da er man (vanligvis) veldig klar over utbetalingsdatoer.

Nuvel. Jeg var dønn avhengig av arbeidsavklaringspengene for de var min eneste inntekt, og for å få dem måtte jeg sende meldekort hver 14. dag. Man skulle tro det var overkommelig for en ellers relativt oppegående person, men det skjedde 3 ganger at jeg sendte inn for sent og fikk redusert utbetaling. Rett og slett fordi livet, ammetåke, søvnmangel, frykt for livet og fremtiden og jeg vet ikke hva. Man føler seg selvsagt som en idiot, med dårlig samvittighet overfor partner på toppen, og jeg var sikker på at jeg aldri kom til å gjøre det igjen etter første gangen. Jeg hadde riktignok ingen inkassokrav på nakken, men jeg kan jammen ikke garantere at det hadde gjort meg mer klartenkt i de tilfellene..?

[Input]

Opprinnelig lagt inn av zinatara, her.

Det eneste jeg tenker er at det kanskje kan belyse fattigdom hos barn som er forårsaket av dumskap hos foreldrene.

Jeg synes virkelig ikke dette er en ok måte å omtale andre på. Det du kaller dumskap, handler jo ofte om å ha mindre ressurser enn andre når det gjelder planlegging fremover, se ting i sammenheng og ha mulighet til å takle utforutsedte hendelser.

Jeg har levd på det som er "innenfor" fattigdom i Norge mens jeg forsørget et barn og studerte, og jeg kan garantere at det skjedde meg at jeg "bommet på utbetalingsdatoen". Både fordi utbetalingsdatoene fra NAV varierer, men også fordi det tidvis kokte så mye i hodet at ting gikk helt over styr. Sannsynlighvis henger det også sammen med min sterke dyskalkuli som gjør det tidvis ganske vanskelig å holde styr på hvor lenge det er til noe osv. (Senest nå har jeg bommet og tenkt at blodprøver som skal taes to uker før en legetime den 10. september må taes førstkommende mandag.)

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Nuvel. Jeg var dønn avhengig av arbeidsavklaringspengene for de var min eneste inntekt, og for å få dem måtte jeg sende meldekort hver 14. dag. Man skulle tro det var overkommelig for en ellers relativt oppegående person, men det skjedde 3 ganger at jeg sendte inn for sent og fikk redusert utbetaling. Rett og slett fordi livet, ammetåke, søvnmangel, frykt for livet og fremtiden og jeg vet ikke hva. Man føler seg selvsagt som en idiot, med dårlig samvittighet overfor partner på toppen, og jeg var sikker på at jeg aldri kom til å gjøre det igjen etter første gangen. Jeg hadde riktignok ingen inkassokrav på nakken, men jeg kan jammen ikke garantere at det hadde gjort meg mer klartenkt i de tilfellene..?

Ja, jeg kjenner til det konseptet veldig godt, men jeg mener fortsatt det er forskjell på FATTIGDOM og å ha lite penger, drite seg it og få mindre penger, men det er løsbart og man har betalt regninger og posesuppe i skapet, og kemneren står ikke på døra.

[Niobe]

Jeg tror likevel ikke det å bomme på utbetalingsdatoer er en brukbar målestokk for graden av fattigdom.

[Gaia]

Det er dyrt å være fattig, altså. Fordi man ikke har råd til ting som holder, og alltid må ta til takke med andresorteringen. Og det er ikke til å stikke under en stol at en del av de som er fattige heller ikke har nevneverdig evne til å forvalte økonomien, og derfor ender opp med å gå tom lenge før neste utbetaling eller lønning. Eller velger å bruke en stor utbetaling på noe skikkelig ufornuftig, fremfor å bruke dem fornuftig (eller spare dem til en krise).

Det å ikke ha råd til å "være med" er vel så kjipt, som at det ikke er mat i kjøleskapet. Og kjenner man barn som bor i familier med dårlig råd, så tenker jeg at det er vel så viktig å legge til rette for at de kan være med - enten ved å invitere dem med på tur, og spandere den på dem. Eller ved å sørge for å skaffe til veie nødvendig utstyr til idretten "alle" er med på. Og, ikke minst, sørg for at barna dine syns det er kult med arvet utstyr! Sånn at det ikke oppleves feil å være den som arver.