NAV - Trygd - det hardner til for oss kronikere

[Olympia]

Jeg får ikke sagt hvor enig jeg er med deg, smilefjes.

[kie]

gajamor: Ja, det er nettopp der jeg mener NAV hadde hatt veldig mye å vinne på å tilpasse seg nyere tider med andre typer muligheter. Man er jo gjerne ikke 100% arbeidsufør den ene dagen og 100% arbeidsfør den neste. Folk som tenker ut lure måter de kan få jobbet og forsørget seg selv helt eller delvis med akkurat den tilretteleggingen de trenger finnes i alle grupper. Også blant kronikere og langtidssyke.

Drømmescenarioet ville være om NAV hentet inn de som faktisk har klart det på rådslaging og så på hva man kan gjøre her, fremfor å alltid tenke kutt.

[007]

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

Hvis man var så dum at man droppet ut av vgs da man var 17, er det noe man skal straffes for resten av livet?

Ja. Mener jeg.
Man kan hoppe på igjen, ta studielån og få seg både utdanning og jobb. Jeg er lite ikke villig til å betale for andres utdanning så lenge man har Statens Lånekasse.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Jeg synes det er utrolig bra at NAV strammer inn på trygden, det er veldig mange som misbruker trygdegodene i dette landet.

Misbruk er svindel. Det bør løses på helt andre måter enn generelle kutt, synes jeg.

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Misbruk er svindel. Det bør løses på helt andre måter enn generelle kutt, synes jeg.

Nei, det er ikke bare svindel som er misbruk, kie.

Og igjen - der antyder du at om en ordning finnes så er det ok å trekke maks ut av den dersom man kan. Sålenge man ikke jukser.

Jeg vil ta et eksempel. Da jeg ble alenemor så tjente jeg over grensen til stønader fra det offentlige. Jeg fikk skatteklasse 2 og jeg fikk 970 ekstra i barnetrygd og det var det hele.

Om jeg hadde sluttet å jobbe og heller hatt all min tid for meg selv hjemme - vet du hva det hadde hatt å si i inntekt for meg? Noen få hundrelapper.

Jeg kunne enten løpe beina av meg i full stilling, eller sitte hjemme og kose meg - med samme økonomi. Jeg er som nevnt ingeniør. Jeg synes faktisk ikke det er en selvfølge at alle skal ha inntekt tilsvarende min lønn.

Forøvrig så jeg det som en selvfølge å jobbe som faen og betale selv for meg. Enda jeg kunne latt være.

Det er den tankegangen jeg mener langt flere burde ha. Og til de som ikke har den så er jeg da altså minimalt interessert i å spandere løsninger på dem som andre jobber hardt for.

[007]

Jeg synes det er misbruk når man får finansiert ny utdanning fordi man har valgt feil. Og ja: jeg vet om mange som har vondter både her og der pga feil yrke, som går sykemeldt i åresvis og som får støtte til ny utdanning. Og ja: det er mulig jeg er bitter fordi jeg finansierte ny utdanning på tross av at jeg kunne ha fått den dekket.

[gajamor]

Jeg prøver å bli mer bevisst på å ikke kreve like mye av andre som jeg gjør av meg selv. Det er ikke alle som takler like mye. 007 og smilefjes; dere er tøffe og sterke, og kan med rette være stolte av dere selv. Jeg er umåtelig stolt over at jeg tok eksamen mens jeg jobbet 100%, var gravid og ammet. Men jeg kan ikke kreve at alle andre gjør det samme. Jeg kan heller ikke kreve at alle andre skal finne fram til jobbmulighetene på internett og starte sine egne bedrifter. Men jeg kunne innmari gjerne tenkt meg at nav hadde hatt litt kompetanse på det og vært mer fleksible, slik at andre kunne fått oppleve hvor befriende det er å jobbe hjemmefra.

Det sitter en del folk rundt omkring, som man kanskje kan si er late, tåler for lite, må ta seg sammen osv. Men det hjelper fint lite. Hvis det eneste alternativet man kan gi dem er at de må klippe håret og få seg en jobb, så blir det for tøffe krav. Disse menneskene mener jeg bør få lov til å bruke støttehjul slik at de ihvertfall kan jobbe 20-30-40 %. Blir man først yrkesaktiv, så er det mye lettere å gå opp i stilling.

Av og til må det settes grenser. Har du fått støtte til en utdanning, så må du få deg en jobb også. Men kanskje skal man være flinkere til å finne deltidsløsninger?

Ingeniørlønn bør man ikke få. Sydenturer er ikke noe alle har krav på. Men jeg syns heller ikke at man kan forlange at de tar med seg 3 unger, bosetter seg på studenthybel og lever på 9000 i mnd fra lånekassa.

Men i dag får man faktisk det samme som en ingeniør. Ikke engang en nyutdannet ingeniør. Regnestykket er da det man har av penger utbetalt per måned etter skatt. Brutto er det en del forskjell, men i praksis forsvinner den i skatten. Jeg synes ikke det skulle trenges.

Det er ikke snakk om at jeg krever det samme av andre som av meg selv heller, mener jeg. Det er snakk om at jeg krever noe i det hele tatt av andre. At jeg legger lista litt over null.

Jeg synes man skal få et tupp bak og beskjed om å ta seg sammen om man ønsker å heve levestandarden sin. Alle skal klare seg - men fra å klare seg såvidt til å øke standarden så må man jobbe for seg selv.

Det er ikke tatt ut av løse lufta at mange trygdede feks ikke vil ta en jobb fordi de mister inntekt på den måten. Og den holdningen synes jeg er grell. Om man ikke greier seg så skal man få hjelp. Men om man kan greie seg så må man ta ansvar for dette selv.

[Lille meg]

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

Jeg prøver å bli mer bevisst på å ikke kreve like mye av andre som jeg gjør av meg selv.

Dette er et veldig godt poeng! Det er fryktelig lett å si "Jeg klarte det, og da kan alle andre klare det". Det blir helt feil å legge lista slik at alle skal klare alt det en selv har klart, eller eventuelt bedre.

Jeg syns hovedpoenget må være at folk skal jobbe. Det er bra for den enkelte som person og det er bra for samfunnet som helhet. Hvordan man skal få dette til, det vet jeg ikke, men jeg kan ikke se at systemet fungerer godt slik det er nå.

[007]

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

Men jeg syns heller ikke at man kan forlange at de tar med seg 3 unger, bosetter seg på studenthybel og lever på 9000 i mnd fra lånekassa.

Så lenge man får hjulene til å gå rundt, så synes jeg man skal kreve litt av folk i stedet for å bare fokusere på hvilke goder man har. Jeg synes det er litt for enkelt i enkelte tilfeller. Ja, det er kjipt å ta studielån og/eller jobbe rævva av seg mens man utdanner seg på ny, men det er ikke samfunnets feil at en gjorde et dumt valg og ombestemmer seg i voksen alder.

[Hannah]

Men Smilefjes: Hva om du blir syk, og ikke kan utføre den jobben du har nå, men kan jobbe som assistent i barnehage, vil ikke det få konsekvenser for deg, og barna dine?
Syns du det er greit om man må selge huset, bilen, slutte å reise på ferie osv fordi man er blitt syk? Er det greit å få den ekstra belastningen i tillegg?

Det er vel heller ikke alle som blir alene med barna som får overgangstønad? Det gjelder vel bare til minste barnet er 8 år? Og hva som man har barna 50/50, da får man vel ingenting? Om man har barna "bare" 50%, så må man jo ha hus, mat, klær, fritidsaktiviteter likevel?


Som jeg har skrevet over her, så er jeg med på at man kanskje kan stramme inn på vilkårene for å få attføring, men jeg er ikke med på at man skal tape flere hundre tusen i året, fordi man var uheldig å bli syk, noe som er belastendende både psykisk og ofte økonomisk i seg selv.

[Lille meg]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

men det er ikke samfunnets feil at en gjorde et dumt valg og ombestemmer seg i voksen alder.

Gjelder dette bare når det gjelder jobb, eller gjelder dette også når det for eksempel kommer til typiske livsstilssykdommer som lungekreft, diabetes 2, hjerteinfarkt? "Du tok ikke vare på kroppen din, så da får du fikse opp i dette selv" liksom? Det er jo ikke samfunnets feil at man var dum og røkte eller hadde et såpass usunt kosthold at man fikk diabetes?

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Nå har jeg ikke lest tråden, men Jessica: det er utrolig vanskelig å diskutere trygd generelt når du argumenterer med at du er dødsyk i første innlegg.

Jeg synes det er utrolig bra at NAV strammer inn på trygden, det er veldig mange som misbruker trygdegodene i dette landet. Men: det er fryktelig trist at dette rammer de som virkelig er syke, for det er mange av dem (også). Et familiemedlem har nettopp opplevd å få stans sykepenger og sykemelding i retur fordi det manglet underskrift på sykemelding. Problemet var bare at pasienten lå i koma, så underskrift ble litt vanskelig...

Jeg argumenterte ikke på det. Det var en slengbemerkning, ment som en vittighet, men nå har jeg fjernet den. Det som står er at jeg er kronisk syk, og det er kronisk syke som er overskriften også. Ikke dødssyke.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Hannah, her.

Men Smilefjes: Hva om du blir syk, og ikke kan utføre den jobben du har nå, men kan jobbe som assistent i barnehage, vil ikke det få konsekvenser for deg, og barna dine?
Syns du det er greit om man må selge huset, bilen, slutte å reise på ferie osv fordi man er blitt syk? Er det greit å få den ekstra belastningen i tillegg?

Det er vel heller ikke alle som blir alene med barna som får overgangstønad? Det gjelder vel bare til minste barnet er 8 år? Og hva som man har barna 50/50, da får man vel ingenting? Om man har barna "bare" 50%, så må man jo ha hus, mat, klær, fritidsaktiviteter likevel?


Som jeg har skrevet over her, så er jeg med på at man kanskje kan stramme inn på vilkårene for å få attføring, men jeg er ikke med på at man skal tape flere hundre tusen i året, fordi man var uheldig å bli syk, noe som er belastendende både psykisk og ofte økonomisk i seg selv.

Jeg er veldig enig med deg i utgangspunktet. Og hadde vi hatt råd til det kunne vi gjerne hatt 100% lønn for alle som ikke greide å jobbe. Men samfunnet har ikke råd til å opprettholde standarden, og i hvertfall ikke øke den. Det beste hadde jo vært om man fikk det til ved at flere jobbet og de som måtte ha stønad fra det offentlige fikk så det monner. Problemet er bare å lage et system som ivaretar dette på en god måte.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Jeg synes det er misbruk når man får finansiert ny utdanning fordi man har valgt feil. Og ja: jeg vet om mange som har vondter både her og der pga feil yrke, som går sykemeldt i åresvis og som får støtte til ny utdanning. Og ja: det er mulig jeg er bitter fordi jeg finansierte ny utdanning på tross av at jeg kunne ha fått den dekket.

Ja, men det er da ikke "fordi man har valgt feil" som utløser rettigheten? Det er helseproblemene. Dermed blir det jo feil å si at man får ny utdanning fordi man har valgt feil, all den tid det er andre kriterier for stønaden. Du kan jo prøve å gå på NAV og si at du vil ha sponset utdanning fordi du angrer på valget og se hva de sier.

Mitt inntrykk er at de fleste som kan "gjøre sjøl", gjør det og mer til. Men det er mulig jeg er spesielt heldig med familie og omgangskrets. Heldigvis er ingen av de spesielt bitre, da.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Lille meg, her.

Gjelder dette bare når det gjelder jobb, eller gjelder dette også når det for eksempel kommer til typiske livsstilssykdommer som lungekreft, diabetes 2, hjerteinfarkt? "Du tok ikke vare på kroppen din, så da får du fikse opp i dette selv" liksom? Det er jo ikke samfunnets feil at man var dum og røkte eller hadde et såpass usunt kosthold at man fikk diabetes?

Nå er jeg ikker helt sikker på om jeg skjønner hva du spør om, men jeg tenker at alle kan bli syk, og hva som er "selvforskylt" og hva en selv er "skyld" i er vanskelig å definere. Og man skal ha hjelp om man er syk, mener jeg.
Men er det samfunnets problem at jeg valgte å bli sykepleier, men ombestemte meg? Ja, jeg har slitasjer, betendelser og forklakninger her og der, men det burde jeg kanskje ha tenkt på den dagen jeg valgte utdanning?

[kie]

Jeg er utrolig spent på hvor i trygdeloven denne "ombestemmingsparagrafen" finnes, altså.

[emm]

Straffes for feil valg tidlig i livet, det synes jeg også blir feil tankegang. Man må ta utgangspunkt der man er og så legge en plan for hvordan veien skal gå videre. Jeg har venninner som både har fullført sykepleien, førskoleutdanning, diverse BI utdannelser og hva har du, sammen med småbarnsansvar og menn som forsvant ut i det blå.

Samtidig kjenner jeg noen andre generasjons trygdene som anser det som statens ansvar å ordne alt for dem, de har aldri jobbet, og det er ikke noe annet galt enn at de har blitt flasket opp med den holdningen hjemmefra. Et stort flertall av dem er også ihuga FRP-tilhengere, så hvordan ting henger sammen skjønner jeg ikke.

Men uansett, jeg synes faktisk ikke man kan forvente at staten skal rydde opp i de feil veivalg friske mennesker måtte ta. Hjelpen bør være forbeholdt de få som absolutt trenger det, syke barn, syke voksne. Det er mange av dem, og vi har på sikt knapt nok råd til å hjelpe disse.

Sitat:

Den norske staten har en gigantgjeld til fremtidige pensjonister, anslått til 4.843 milliarder kroner. I tillegg kommer forpliktelsene til offentlig ansatte gjennom Statens pensjonskasse på rundt 420 milliarder kroner. Oljefondet vil altså bare dekke drøyt halvparten av denne regningen.

Her står litt mer.

[007]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Du kan jo prøve å gå på NAV og si at du vil ha sponset utdanning fordi du angrer på valget og se hva de sier.

Man sier selvfølgelig ikke at man valgte feil, man har gått sykemeldt lenge med ymse diagnoser før den tid.

Opprinnelig lagt inn av Hannah, her.

Men Smilefjes: Hva om du blir syk, og ikke kan utføre den jobben du har nå, men kan jobbe som assistent i barnehage, vil ikke det få konsekvenser for deg, og barna dine?
Syns du det er greit om man må selge huset, bilen, slutte å reise på ferie osv fordi man er blitt syk? Er det greit å få den ekstra belastningen i tillegg?

Det er vel heller ikke alle som blir alene med barna som får overgangstønad? Det gjelder vel bare til minste barnet er 8 år? Og hva som man har barna 50/50, da får man vel ingenting? Om man har barna "bare" 50%, så må man jo ha hus, mat, klær, fritidsaktiviteter likevel?


Som jeg har skrevet over her, så er jeg med på at man kanskje kan stramme inn på vilkårene for å få attføring, men jeg er ikke med på at man skal tape flere hundre tusen i året, fordi man var uheldig å bli syk, noe som er belastendende både psykisk og ofte økonomisk i seg selv.

Om jeg måtte gå fra hjemmet mitt så ville jeg selvsagt grått øynene mine ut over det. Nettopp derfor har jeg feks valgt å ha dyre forsikringer for å redusere risikoen for at jeg skal måtte det.

Men ellers - mitt liv har definitivt vært slik at karma har stilt knalltøffe krav til meg. Jeg har aldri følt noensinne at det har vært det aller minste ok å sette meg ned og gi opp og overlate til andre å ta mine belastninger. Det er mitt liv og mitt ansvar. Om jeg blir syk (slik jeg faktisk ble - jeg var syk en stund og så reelt inn i øyet en mulighet for å aldri greie å jobbe mer) så anser jeg det for min egen oppgave å se hvilke muligheter jeg har til å påvirke min egen fremtid selv. Og det slår meg ikke i det hele tatt å se etter om det er noen mulighet for å be det offentlige fikse for meg.

Jeg mener at det offentlig er det jeg ber om hjelp til slutt. Når det er ryggen mot veggen. Jeg forventer ikke at alle andre drar den like langt som meg der. Slettes ikke.

Men jeg forventer at alle - absolutt alle - ser på hvilke muligheter de har for å ta størst mulig ansvar for seg selv. Kan du jobbe så jobber du.