"Jeg er ikke ute etter noen, jeg er ute etter noe"

[nokon]

Sitat:

Det vanskelige blir å vurdere hvem som bør tåle litt mer, hvem som virkelig er syk nok og hvem som kan jobbe med tilrettelegging. Jeg tror på hyppige møter mellom lege, pasient og arbeidstaker, og at sykemeldingsgrunnleget må sees på. Det er lett å bli sykemeldt i dag, her er det kanskje litt å gå på?

Det er veldig vanskeleg å vurdere, ja. Men talla eg leita fram tidlegare i dag, tyder jo på at innføringa av dialogmøter har endra tendensen noko i riktig retning, i alle fall. Så det kan godt hende det er meir å hente der.

[Karamell]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Morsomt at du tok det eksempelet. For i motsetning til det mange sikkert tror (kanskje ikke så rart, innser den ) er jeg ikke så inne på diagnoser, og har faktisk ikke "Tenkt mitt" når en bekjent har vært sykmeldt et helt år (tuller ikke) av samme diagnose. Vedkommende har en stillesittende jobb. Jeg vet ikke så mye om frozen shoulder, men tok det for gitt at vedkommende ikke klarte å arbeide.

Godt du ikke diskurerer "noen" i denne tråden.

[Blånn]

At terskelen for sykemelding er ulik er helt klart. Da jeg hadde sykkelulykken min var det mange av mine kollegaer som mente jeg burde vært sykemeldt. Jeg slet med kvalme en stund og hadde brudd i hånden. Fordi jeg ikke ble dårligere av å være på jobb var jeg der. Rektors spørsmål var: Hva trenger du av tilrettelegging? Da jeg en drøy uke senere opererte bruddet tok sykepleieren det som en selvfølge at jeg skulle ha sykemelding. Legen og jeg ble enige om å avvente til etter helga.

Poenget mitt er at hadde jeg hatt et snev av lyst til å være hjemme hadde jeg glatt fått tre uker sykemelding i forbindelse med ulykken selv om det reelle behovet var tre egenmeldingsdager.

Jeg tenker at noe må gjøres med sykepengeordningen slik den er i dag. Samtidig er det utfordrende å finne balansen slik at en ny ordning ikke rammer de som virkelig har behov for sykemelding over kortere eller lengre perioder. Så noen løsning har jeg ikke.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Så det kommer ned til dette: Skal lav smertetoleranse være gyldig sykemeldingsgrunn? Folk har jo forskjellige ressurser? Kan man forvente at folk skal tåle det samme?

Hva med en vrien arbeidsgiver? Det er himmelvid forskjell på hvordan arbeidsgivere møter sine ansatte når de blir syke. Uavhengig av arbeidets art. Det er åpenbart at dette har noe å si for kontakt med arbeidsplassen i sykmeldingsperioden. Som kanskje er den best dokumenterte faktoren for å få folk raskt (eller i det hele tatt) tilbake på jobb. ARbeidsigver har idag store utgifter de første ukene av sykmeldingen. Etter det er utgiftene vesentlig mindre, og til tider er det både lettere og billigere med en person som er helt ute enn en som trenger tilrettelegging og oppfølging. Jeg vet det diskuteres å smøre ulempen for arbeidsgiver utover en lengre periode. Det tror jeg kan være smart.

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg har feber også, feber! :skingrestemme:

:livredd for at noen skal Tenke Sitt:

Det er bra du er hjemme når du er syk på en måte som gjør det fornuftig. Jeg håper du også skjønner at du er syk og bør være hjemme og få behandling hvis du får en litt skikkelig psykisk nedtur en dag. Det kan til tider være skumlere på en jobb som din.

[nokon]

Denne tråden skulle handle om "noe" og ikkje "noen", og HI etterlyser ein debatt kor det kan vere rom for å snakke om sjukelønn utan "å bli forsøkt kneblet av enkeltmenneskers sykdomshistorier." Og likevel kjem den eine etter den andre med historier om einskildmenneske med muskel- og skjelettplager, lettare psykiske lidelser og vonde fingre eller skuldre, som burde stått i jobb. Dersom debatten skal haldast på eit prinsippielt nivå er det ikkje interessant kven som har stått i jobb tross sjukdom eller skader. Det kan ikkje vere slik at HI reserverer seg mot anekdotiske einskildtilfeller så lenge dei ikkje stadfester det som allereie er hypotesa i HI. Då snakker vi om knebling av debatten.

Det er mykje fokus på den sjuke og kva den sjuke bør tåle. Og det er individuelt kor mykje ein person tåler. Og så er det individuelt kor lenge ein tåler høgt smertetrykk og samtidig har noko å bidra med. Viss det Esme seier, om folk som ikkje vil jobbe, tross 80% kapasitet stemmer, er det ikkje då legen sin jobb å veilede pasienten og realitetsorientere framføre å skrive under på bestild sjukemelding? Mi personlege erfaring er at legar og sjukepleiarar med tett kontakt med sjuke, driv med den typen veiledning og eg har opplevd fastlegen som ein god sparringspartner når det gjeld tvil rundt arbeidskapasitet.

Og kva med arbeidsgivarane? Kva med ansvaret for å tilrettelegge? I mi jakt på statistikk tidlegare i dag, fann eg ei uttaling frå ein arbeidsgivar kor det stod "Vi kan ikke samtidig skryte over å være best i verden på å inkludere marginaliserte grupper i arbeidslivet og beklage oss over høyt sykefravær". Dei siste åra har det vore ei stor satsning på arbeidsgiver si plikt til å legge til rette. Likevel er det ikkje tvil om at ein som går for full maskin er meir lønnsomt enn ein som går redusert. Sjølv i IA-bedrift har eg opplevd å bli fråtatt arbeidsoppgåver i gradert sjukemelding, på grunn av behov for stabilitet. Eg har opplevd å bli oppmuntra til å overlate jobben min til ein vikar, i staden for å prøve kor mykje eg klarer, på grunn av behov for kontinuitet (for så i neste omgang å få blomster med kort og "God bedring" på døra).

Eg trur det er nokre sjuke (akkurat kven desse er, er det unødvendig å spekulere i) som treng hjelp til å jobbe med haldningar. Men det er ikkje bare pasientar som har ansvar for sjukefråver. Og innstramminger overfor dei som sjukemelder og dei som skal tilrettelegge for arbeidstakarar med ulike skader er minst like hensiktsmessig som å mistenkeleggjere dei som er sjuke. Det er ingen som blir friskare av å ikkje våge gå ut, fordi dei er redde for spørsmål om helsa si kvar gong dei møter folk.

[Blåbær]

Jeg er litt delt her.

Jeg mener det er godt med en gjennomgang av systemet. Jeg syns sykefraværet er for høyt, særlig blant noen yrkesgrupper.

Men ett eventuelt nytt system må gi tid og rom for å faktisk være syk også, og ikke være så komplisert at de som virkelige er syke ikke greier å følge det opp.

[Guava]

Et nytt system, om det skulle komme, må også ta høyde for ventetider i helsevesen.
På arbeidsplassen jeg kjenner best og som har lavt sykefravær utgjør venting temmelig mye.

[Billa]

Jeg tror, som Jørgen Skavlan, at de aller fleste klarer å jobbe noe. Arbeidsgivere må på tilbudssiden for å tilrettelegge, så klart, også må sykmeldte være med på å finne lokale løsninger.

Det er egentlig et litt underlig at man skal motta nøyaktig samme lønn når man IKKE er på jobb, som når man ER på jobb og er produktiv og skaper noe av verdi - så akkurat det prinsippet tenker jeg godt at noen (et "NN"utvalg) kunne sett litt nærmere på.

[Guava]

Med tanke på psykisk sykdom er ventetidene uforsvarlig lange. I praksis er det mange som er syke som ikke har mulighet til å få behandlingen de trenger før det har blitt så alvorlig at behandlingen blir mer krevende og fraværet veldig mye lengre enn det hadde behøvd.

Og med tanke på psykisk sykdom så snakker jeg ikke om dem som "bare" kan ta seg sammen og vipps så er de friske. Jeg snakker om sykdom og det er like reell sykdom som en sprukken blindtarm.

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Jeg tror, som Jørgen Skavlan, at de aller fleste klarer å jobbe noe. Arbeidsgivere må på tilbudssiden for å tilrettelegge, så klart, også må sykmeldte være med på å finne lokale løsninger.

Det er egentlig et litt underlig at man skal motta nøyaktig samme lønn når man IKKE er på jobb, som når man ER på jobb og er produktiv og skaper noe av verdi - så akkurat det prinsippet tenker jeg godt at noen (et "NN"utvalg) kunne sett litt nærmere på.

Det prinsippet er der jo for å sikre at ikke folk brått får stor tilleggsbelastning om de er syke.
Om dette endres vil de med høyest inntekt og som kanskje trenger det minst fortsette å forsikre seg slik at dette dekkes, mens dem som har lavtlønte yrker som det også er stor helserisiko ved vil slite veldig.
Om en familie med en syk far eller mor rakner økonomisk er også samfunnskostnadene store.

Å plukke fra dem som tjener over et ganske høyt antall G er mer ok.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Med tanke på psykisk sykdom er ventetidene uforsvarlig lange. I praksis er det mange som er syke som ikke har mulighet til å få behandlingen de trenger før det har blitt så alvorlig at behandlingen blir mer krevende og fraværet veldig mye lengre enn det hadde behøvd.

Og med tanke på psykisk sykdom så snakker jeg ikke om dem som "bare" kan ta seg sammen og vipps så er de friske. Jeg snakker om sykdom og det er like reell sykdom som en sprukken blindtarm.

Ikkje bare det, men òg det at det tar lang tid å diagnostisere riktig og få folk inn til behandlar med riktig kompetanse. Veldig mange av dei eg har møtt i psykiatrien har begynt med angst, depresjon eller samanbrot av eit slag og så etter veldig mange rundar viser det seg at det er langt meir komplekst enn først antatt. Angst kan vere ein lettare psykisk lidelse, men det kan og vere symptom på noko langt tyngre.

Dette er grunnen til at eg stusser over tanken om pakkeforløp i psykiatrien. Viss ein person kjem inn med depresjon og det viser seg at depresjonen er eit symptom på noko langt meir komplekst, vil det bli ny henvisning og ny ventetid? Og kva med alle sjukdommane som ofte heng saman? Er spiseforstyrrelsen eit problem eller eit symptom på noko anna? Og så vidare. Det er mykje lettare å operere med pakkeløp i somatikken.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Det prinsippet er der jo for å sikre at ikke folk brått får stor tilleggsbelastning om de er syke.
Om dette endres vil de med høyest inntekt og som kanskje trenger det minst fortsette å forsikre seg slik at dette dekkes, mens dem som har lavtlønte yrker som det også er stor helserisiko ved vil slite veldig.
Om en familie med en syk far eller mor rakner økonomisk er også samfunnskostnadene store.

Å plukke fra dem som tjener over et ganske høyt antall G er mer ok.

Er det maksgrense på antall G på sjukelønn og? Viss ikkje burde det vore innført, og eventuelt vurdert senka. Men utover det trur eg du har rett angåande konsekvenser av innstramming.

[Luftslottet]

Hvis regningen skal dyttes på noen andre enn skattebetalerne, ville jeg nok heller sett arbeidsgiverne nærmere i kortene enn å kutte flatt i sykepengerettene. Manglende vilje til og kunnskap om tilrettelegging og manglende evne til å ta tak i giftig arbeidsmiljø eller uforsvarlig høyt press (som hos mange i helsetjenesten) burde ikke være greit.

[007]

Psykisk sykdom er et for stort sekkebegrep, det er som å putte halsbetennelse og kreft i samme sekk og kalle det fysisk sykdom. "Gått på en smell" og "møtt veggen" har blitt motediagnoser, og de som virkelig har gått på en skikkelig psykisk nedtur eller som er kjørt fullstendig i grøften blir mistrodd fordi det å være sliten snart er status og et bevis på flinkhet.
Og hva er psykisk sykdom og hva er livets normale opp- og nedturer? Og hva bør man faktisk stå i og hva trenger man sykemelding og behandling for?

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Er det maksgrense på antall G på sjukelønn og? Viss ikkje burde det vore innført, og eventuelt vurdert senka. Men utover det trur eg du har rett angåande konsekvenser av innstramming.

Lønn over 6G regnes ikke med som grunnlag for sykelønn.

[D'Arcy]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Er det maksgrense på antall G på sjukelønn og? Viss ikkje burde det vore innført, og eventuelt vurdert senka. Men utover det trur eg du har rett angåande konsekvenser av innstramming.

Jeg må ha dette inn med teskje:

Mener du at de som tjener over 6G ikke skal få full sykelønn, mens alle under skal få? Og at man altså skal få maks 6G i sykepenger?

[D'Arcy]

Jeg er i utgangspunktet enig med Skavlan - man må kunne snakke om dette uten at det blir ramalama. Det betyr ikke at det ikke er greit å være sjuk. Men legene må på banen på en bedre måte. Det så lurt å være 100% sykemeldt når man har møtt veggen, eller gått på en smell? Er det kanskje ikke akkurat den normaliteten en jobb og kollegaene utgjør fornuftig å holde på? Er det fornuftig å jobbe noe, rett og slett for å holde på tidspunkt, rutiner og mennesker?

Jeg er selv sykemeldt i dag på grunn av brystkreft og er evig takknemlig for muligheten til å være sykemeldt med full lønn i 52 uker. Om det trengs, så har jeg 12 uker ferie med meg og. Som nevnt i tråden - det er veldig greit å slippe å tenke økonomi når man har nok med å huske når sykemeldingen går ut og på hvilket klokkeslett man skal stråles i morgen.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av D'Arcy, her.

Jeg må ha dette inn med teskje:

Mener du at de som tjener over 6G ikke skal få full sykelønn, mens alle under skal få? Og at man altså skal få maks 6G i sykepenger?

Det er visst allereie slik regelverket er. Det er ingen grunn til å endre dette, i alle fall.

[D'Arcy]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Det er visst allereie slik regelverket er. Det er ingen grunn til å endre dette, i alle fall.

Jeg tjener over 6G og får lønn fra arbeidsgiver (som får refundert fra NAV). Jeg får full lønn.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av D'Arcy, her.

Jeg tjener over 6G og får lønn fra arbeidsgiver (som får refundert fra NAV). Jeg får full lønn.

Ok, det var Niobe som skreiv at det var slik. Er du sikker på at arbeidsgiver får refundert meir enn 6G? Under pappapermisjonen til mannen (og andre eg kjenner) har NAV refundert 6G og så har arbeidsgiver betalt mellomlegget som frynsegode. Eg veit at i hans bransje er det ofte tema under lønnsforhandlinger.

Edit: Her står det:
https://www.nav.no/no/Person/Arbeid/...+arbeidstakere

Sitat:

Du kan få sykepenger tilsvarende full lønn, men du har ikke rett til et sykepengegrunnlag som overstiger 6 G (folketrygdens grunnbeløp). Noen arbeidsgivere som forskutterer sykepengene, gir sykepenger også utover dette. Kontakt arbeidsgiveren din for å undersøke hva som gjelder på din arbeidsplass.