Hvor viktig er det egentlig å skrive korrekt?

[Hasselnøtt]

Opprinnelig lagt inn av Lille*My, her.

Jeg sliter også med ikke å la elendig språk, sms-språk og masse skrivefeil trekke ned når jeg sensurerer skriftlig eksamen.

Jeg tror det i all hovedsak er sånn at en med godt språk klarer å formidle sin kunnskap i langt større grad enn en med elendig språk, selv om kunnskapen kanskje er faglig utilstrekkelig. Det vil gi deg som sensor et inntrykk av at vedkommende faktisk har forstått en god del. Formidlingsevnen er jo alfa og omega når man skal svare på en eksamensoppgave, og selv om ikke dårlig språk skal trekke ned, er jeg sikker på at godt språk trekker opp, rett og slett fordi vedkommende vil være i stand til å kommunisere bedre.

[dutte]

Jeg tror at det er relativt viktig at man får formulert seg riktig i passende situasjoner. Som regel så fungerer det bedre med snakketøyet enn med blyanten, men det ser jammen ikke bra ut med fullt at skrivefeil og andre feil: erfaren:

[Sitron]

Tungtvann er nå en ting, men den rødhårede, lille gnomen burde vært skutt.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Tungtvann er nå en ting, men den rødhårede, lille gnomen burde vært skutt.

[Sitron]

Nå nå, ro deg ned. Jeg liker Pippi.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Nå nå, ro deg ned. Jeg liker Pippi.

Jeg vant karneval en gang.. som pippi
Mamma hadde ståltråd i flettene mine.

[dysl]

Det er lett å snakke om at man må jobbe med dysleksien. Men prøv å sett deg i i følgende.

1. Skal du lese noe høyt for andre går du å gruer deg lang tid i forveien og jo nærmere det tiden kommer jo svetter blir du.
2. Når noen har lest ut en bok så har du kommet deg igjennom det første kapittelet.
3. Skrive brev kan du bare gjør på data og i et skriveprogram med rettefunksjon.
4. Leser du for noen så begynner de å hjelpe deg med lesingen, eller ber om å få lese det selv siden det går så sakte.
5. Tenke deg frustrasjonen når en har så mye en har lyst til å skrive ned og får det ikke til.

Hva tror dere dette gjør med et menneske. Jo en unngår å lese. Jeg har dysleksi, og vet hvor skoen trykker. Har slitt med dette i snart 50 år (fra jeg begynte på skolen). Har blitt mobbet for at jeg ikke kunne lese som andre. Prøve å sett dere litt inn i dette. Personlig så har jeg ikke lest ei skjønnlitterær bok på det jeg kan huske, aviser holder jeg ikke, hvorfor? Jo, jeg får ikke lest den første siden før neste utgave kommer ut og nyhetene får jeg på Radio og TV så jeg får følge med likevel. Dette innlegget er skriver i Write til OpenOffice (foretekker dette programmet da det jeg ikke behøver å begynne rett for at det skal kunne rettlede meg).

[kie]

Ok. Nå må denne løvemammaen inn og frese litt, merker jeg.

Idiotiske påstander om at bl.a. ADHD og dysleksi er en diagnose som nærmest kommer rekende på en fjøl og kan shoppes på nærmeste legevakt fordi det er "motediagnose" får meg til å tenke at det ikke hjelper særlig å skrive korrekt når innholdet er så kunnskapsløst.

Mistenkeliggjøring av folk som har en helt reell diagnose og helt reelle vanskeligheter trigger visst kvalmefølelsen hos meg. Som om folk som sliter med dette ikke er stigmatisert nok fra før av.

At man i dagligtale slenger ut diagnoser uten å ha fagkompetansen til å utrede og stille dem vil IKKE si at de som faktisk har diagnosene har fått dem i posten.

For ordens skyld. Her er det som førte frem til at mitt barn fikk "motediagnosen" ADHD:

Testene som ble gjort i min sønns utredning:

• Utredning/undersøkelse ved barnepoliklinikken på sykehuset (utelukke alternativer, sjekke genetiske momenter)
• Evnetesten WISC-R
• Evnetesten Ravens Progressive Matriser
• Psykolingvistisk prøve ITPA
• Grunnleggende begreper og språkkling oppfatning/minne: KTI (Kontrollert tegneiakttakelse)
• Konsentrasjon/oppmerksomhet: Diamond
• Konsentrasjon/oppmerksomhet: "592"
• Konsentrasjon/oppmerksomhet: CPT 2
• Visuo-spatiale funksjoner: Trail Making Test
• Visuo-spatiale funksjoner: Rey-O
• Lateralitet og psykomotorisk tempo: Pegboard
• Visuo-motorisk integrasjon: Bender Gestalt Test
• Eksekutivfunksjoner (abstrakt problemløsningsevne/kunne se logiske sammenhenger): Category Test
• Psykososial fungering: Observasjon i klassen

I tillegg:

• Diagnostiske intervju med mor
• Diagnostiske intervju med far
• Diagnostiske intervju med lærere
• Samtaler med barnet
• Anamnese
• Helsekort fra svangerskapet
• Papirene fra fødselen
• Observasjon av barnet under testene (gir mye/lite blikkontakt, uttale, reaksjon på testsituasjon, pinsettgrep etc.)
• Observasjon av samspill barn/foreldre
• Synstest
• Hørselstest (en grundigere variant enn den vanlige ved helsestasjonen)
• EKG av hjernen 2 ganger

Og så videre i det uendelige. Dette er selvsagt ikke gjort under et par dagers maratonløp. Det er snakk om mange, mange oppmøter både her og der over tid der flere forskjellige fagfolk kommer i kontakt med barnet og familien. Å ta fri fra jobben for ørtende gang og grue seg som bare det for å måtte si til sjefen at man må ha fri IGJEN, å jobbe inn tid før og etter vakt i noen uker for å kunne ta enda en fridag fra praksisperioden uten å stryke, å ta barnet ut av barnehagen/skolen den dagen for å følge til timene, å få kabalen til å gå opp rundt dette, å sitte i endeløse evigheter på venteværelser og prøve å lese lefsete ukeblader mens man er klar til å gripe inn når barnet finner på rare ting i lekekroken. Der det er lekekrok. Å knekke sammen i bilen på vei hjem fordi ord som "syndrom", "hjerneskade", "institusjon" og slike ting ble nevnt og så ikke helt klare å slappe av og tro på det når det viste seg at det ikke var relevant allikevel. Å sørge over den fremtiden man i sine mørkeste øyeblikk tror er uoppnåelig for barnet.

Utredningen er gjort av spesialpedagoger, barneleger, nevropsykologer og spesialister i barne- og ungdomspsykiatri osv. Før diagnose ble satt, ble funnene grundig drøftet av fagekspertisen.

I følge en SINTEF-rapport er gjennomsnittlig tid fra problemene identifiseres av foreldre til diagnose foreligger 4 år.

Det er jæskla mye pes å gå igjennom for å få en såkalt "motediagnose" som det er så mye kunnskapsløshet om at mange ikke engang tror at problemet (som er en medfødt nevrologisk funksjonsforstyrrelse) ikke engang er reellt, men bare noe man gjør på pur f.. *snerrer*

Om jeg skulle "shoppe diagnose" av såkalt "motebevissthet" ville jeg jaggu satset på noe som ga litt mer forståelse og som var litt mer stas enn en uglesett ADHD-diagnose.

Og noe sier meg at dyslektikere som har opplevd å bli kalt både late og dumme i årene der selvbildet formes kan ha det litt på samme måte.

Sånn. *trekker inn klørne igjen*

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Ok. Nå må denne løvemammaen inn og frese litt, merker jeg.

Idiotiske påstander om at bl.a. ADHD og dysleksi er en diagnose som nærmest kommer rekende på en fjøl og kan shoppes på nærmeste legevakt fordi det er "motediagnose" får meg til å tenke at det ikke hjelper særlig å skrive korrekt når innholdet er så kunnskapsløst.

Mistenkeliggjøring av folk som har en helt reell diagnose og helt reelle vanskeligheter trigger visst kvalmefølelsen hos meg. Som om folk som sliter med dette ikke er stigmatisert nok fra før av.

At man i dagligtale slenger ut diagnoser uten å ha fagkompetansen til å utrede og stille dem vil IKKE si at de som faktisk har diagnosene har fått dem i posten.

For ordens skyld. Her er det som førte frem til at mitt barn fikk "motediagnosen" ADHD:

Testene som ble gjort i min sønns utredning:

• Utredning/undersøkelse ved barnepoliklinikken på sykehuset (utelukke alternativer, sjekke genetiske momenter)
• Evnetesten WISC-R
• Evnetesten Ravens Progressive Matriser
• Psykolingvistisk prøve ITPA
• Grunnleggende begreper og språkkling oppfatning/minne: KTI (Kontrollert tegneiakttakelse)
• Konsentrasjon/oppmerksomhet: Diamond
• Konsentrasjon/oppmerksomhet: "592"
• Konsentrasjon/oppmerksomhet: CPT 2
• Visuo-spatiale funksjoner: Trail Making Test
• Visuo-spatiale funksjoner: Rey-O
• Lateralitet og psykomotorisk tempo: Pegboard
• Visuo-motorisk integrasjon: Bender Gestalt Test
• Eksekutivfunksjoner (abstrakt problemløsningsevne/kunne se logiske sammenhenger): Category Test
• Psykososial fungering: Observasjon i klassen

I tillegg:

• Diagnostiske intervju med mor
• Diagnostiske intervju med far
• Diagnostiske intervju med lærere
• Samtaler med barnet
• Anamnese
• Helsekort fra svangerskapet
• Papirene fra fødselen
• Observasjon av barnet under testene (gir mye/lite blikkontakt, uttale, reaksjon på testsituasjon, pinsettgrep etc.)
• Observasjon av samspill barn/foreldre
• Synstest
• Hørselstest (en grundigere variant enn den vanlige ved helsestasjonen)
• EKG av hjernen 2 ganger

Og så videre i det uendelige. Dette er selvsagt ikke gjort under et par dagers maratonløp. Det er snakk om mange, mange oppmøter både her og der over tid der flere forskjellige fagfolk kommer i kontakt med barnet og familien. Å ta fri fra jobben for ørtende gang og grue seg som bare det for å måtte si til sjefen at man må ha fri IGJEN, å jobbe inn tid før og etter vakt i noen uker for å kunne ta enda en fridag fra praksisperioden uten å stryke, å ta barnet ut av barnehagen/skolen den dagen for å følge til timene, å få kabalen til å gå opp rundt dette, å sitte i endeløse evigheter på venteværelser og prøve å lese lefsete ukeblader mens man er klar til å gripe inn når barnet finner på rare ting i lekekroken. Der det er lekekrok. Å knekke sammen i bilen på vei hjem fordi ord som "syndrom", "hjerneskade", "institusjon" og slike ting ble nevnt og så ikke helt klare å slappe av og tro på det når det viste seg at det ikke var relevant allikevel. Å sørge over den fremtiden man i sine mørkeste øyeblikk tror er uoppnåelig for barnet.

Utredningen er gjort av spesialpedagoger, barneleger, nevropsykologer og spesialister i barne- og ungdomspsykiatri osv. Før diagnose ble satt, ble funnene grundig drøftet av fagekspertisen.

I følge en SINTEF-rapport er gjennomsnittlig tid fra problemene identifiseres av foreldre til diagnose foreligger 4 år.

Det er jæskla mye pes å gå igjennom for å få en såkalt "motediagnose" som det er så mye kunnskapsløshet om at mange ikke engang tror at problemet (som er en medfødt nevrologisk funksjonsforstyrrelse) ikke engang er reellt, men bare noe man gjør på pur f.. *snerrer*

Om jeg skulle "shoppe diagnose" av såkalt "motebevissthet" ville jeg jaggu satset på noe som ga litt mer forståelse og som var litt mer stas enn en uglesett ADHD-diagnose.

Og noe sier meg at dyslektikere som har opplevd å bli kalt både late og dumme i årene der selvbildet formes kan ha det litt på samme måte.

Sånn. *trekker inn klørne igjen*

[Sitron]

Det er ikke til å stikke under en stol at ADHD er en motediagnose. Det har ingenting å si om man selv har det eller om barnet sitt har det. Dere er like mye offer for omstendighetene dere, som noen andre.

Jeg har mer enn en gang hørt/lest foreldre si at barnet har ADHD. Er det utredet? Neida, men legen mente/trodde/antok. Dessuten hadde de lest om det. Barnet er utagerende så det må være ADHD. Det er mulig du som forelder til et utredet barn ser mer av alle ulemper dette medfører, men jeg skal love deg at diagnosen brukes av foreldre som ikke klarer å oppdra ungene sine, fordi de da ser bedre ut for omgivelsene, fordi de tross alt er syke. Dermed gjemmer foreldrene sin, bevisst eller ubevisse, skam over å ikke klare å kontrollere barna.

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av dysl, her.

Det er lett å snakke om at man må jobbe med dysleksien. Men prøv å sett deg i i følgende.

1. Skal du lese noe høyt for andre går du å gruer deg lang tid i forveien og jo nærmere det tiden kommer jo svetter blir du.
2. Når noen har lest ut en bok så har du kommet deg igjennom det første kapittelet.
3. Skrive brev kan du bare gjør på data og i et skriveprogram med rettefunksjon.
4. Leser du for noen så begynner de å hjelpe deg med lesingen, eller ber om å få lese det selv siden det går så sakte.
5. Tenke deg frustrasjonen når en har så mye en har lyst til å skrive ned og får det ikke til.

Hva tror dere dette gjør med et menneske. Jo en unngår å lese. Jeg har dysleksi, og vet hvor skoen trykker. Har slitt med dette i snart 50 år (fra jeg begynte på skolen). Har blitt mobbet for at jeg ikke kunne lese som andre. Prøve å sett dere litt inn i dette. Personlig så har jeg ikke lest ei skjønnlitterær bok på det jeg kan huske, aviser holder jeg ikke, hvorfor? Jo, jeg får ikke lest den første siden før neste utgave kommer ut og nyhetene får jeg på Radio og TV så jeg får følge med likevel. Dette innlegget er skriver i Write til OpenOffice (foretekker dette programmet da det jeg ikke behøver å begynne rett for at det skal kunne rettlede meg).

All ære til deg og andre som overkommer problemene dysleksien skaper.

Det jeg tror mange er opptatte av her er alle dem som gjerne vil skylde på dysleksi uten faktisk å ha det, fordi de ikke gidder å anstrenge seg nok for å skrive riktig. De finnes. Jeg gidder ikke å høre annet enn det.

Når det gjelder det du skriver kie, så har jeg inntrykk av at det ikke skal mye til før folk slenger om seg med ADHD-diagnoser heller. Begge mine gutter er over gjennomsnittet aktive og det er det mange som ikke takler og jeg har flere ganger hørt mumling om ADHD fra familiemedlemmer og andre. De har ingen andre symptomer enn at de har lopper i blodet, men i våre dager som unger sitter mer og mer stille, er det visst unormalt å være aktiv. Jeg tror ikke det er mer som skal til før ADHD-"diagnosen" dukker opp for mange. Det er trist.

[bina]

Kie: jeg forstår så veldig godt hva du mener, og jeg tror nok vi er helt på linje i denne saken.

Jeg er sjokkert over at enkelte (blant andre Sitron) kan få seg til å hevde at ADHD er en motediagnose.

Ja, det forekommer at foreldre hevder barna deres har både den ene og den andre diagnosen, uten verken utredning eller faktiske diagnoser. Men det gjelder da slett ikke bare ADHD. En av de mest utbredte er vel matvareallergier, som svært mange foreldre påberoper seg å sine barns vegne, uten at det foreligger faktiske diagnoser.

Men dette betyr jo bare at mange foreldre er helt på jordet når det gjelder å sykeliggjøre sine barn. Det betyr jo ikke at man får ADHD-diagnoser utdelt på legevakta. Man må skille mellom DIAGNOSE, som er noe man får av kvalifisert helsepersonell, basert på undersøkelser, tester og utredninger, og foreldres trang til å hevde diagnoser.

Jeg tror de færreste vil stille spørsmålstegn ved om allergier faktisk finnes - selv om det altså er en av de mest "populære" og ikke minst oppskrytte "diagnoser". Så hvorfor skal vi mistenkeliggjøre de som har dysleksi, eller ADHD? Hva er det med disse diagnosene som gjør at så mange føler seg som eksperter, og tar seg rett til å mene noe om de som HAR fått diagnosene? Det skjønner jeg ikke.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

All ære til deg og andre som overkommer problemene dysleksien skaper.

Det jeg tror mange er opptatte av her er alle dem som gjerne vil skylde på dysleksi uten faktisk å ha det, fordi de ikke gidder å anstrenge seg nok for å skrive riktig. De finnes. Jeg gidder ikke å høre annet enn det.

Når det gjelder det du skriver kie, så har jeg inntrykk av at det ikke skal mye til før folk slenger om seg med ADHD-diagnoser heller. Begge mine gutter er over gjennomsnittet aktive og det er det mange som ikke takler og jeg har flere ganger hørt mumling om ADHD fra familiemedlemmer og andre. De har ingen andre symptomer enn at de har lopper i blodet, men i våre dager som unger sitter mer og mer stille, er det visst unormalt å være aktiv. Jeg tror ikke det er mer som skal til før ADHD-"diagnosen" dukker opp for mange. Det er trist.

At folk slenger om seg med diagnoser på andres barn - ja det har jeg også vært borti. Spesielt betegnelsen "hyper" på barn som er helt normalt aktive.

Men jeg tror de fleste foreldre som har barn med ADHD syns det er veldig stas med diagnosen. Vel, det blir ofte en kamp for å FÅ diagnosen, fordi det med diagnosen følger muligheter for å få litt ekstra hjelp på skolen, eller medisinering. Men diagnoser som ADHD og for den del også dysleksi er stigmatiserende for barna. Jeg tror de færreste foreldre ønsker at deres barn skal "stemples" som ADHD-unge, med alle de holdninger som finnes til det.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Det er ikke til å stikke under en stol at ADHD er en motediagnose. Det har ingenting å si om man selv har det eller om barnet sitt har det. Dere er like mye offer for omstendighetene dere, som noen andre.

Jeg har mer enn en gang hørt/lest foreldre si at barnet har ADHD. Er det utredet? Neida, men legen mente/trodde/antok. Dessuten hadde de lest om det. Barnet er utagerende så det må være ADHD. Det er mulig du som forelder til et utredet barn ser mer av alle ulemper dette medfører, men jeg skal love deg at diagnosen brukes av foreldre som ikke klarer å oppdra ungene sine, fordi de da ser bedre ut for omgivelsene, fordi de tross alt er syke. Dermed gjemmer foreldrene sin, bevisst eller ubevisse, skam over å ikke klare å kontrollere barna.

At folk uten kompetanse til å utrede eller gi diagnose ser ADHD "på høylys dag" og slenger ut diagnosen i øst og vest vil ikke si at selve diagnosen er noe som kommer lett.

Det snakkes av fagfolk om underdiagnostisering. At man regner med store mørketall. At kun halvparten av de barna som har det får diagnose og oppfølging (ja, det er også mange foreldre som lever i fornektelse og ikke "skjønner problemet" når lærere tar opp det som helt klart er avvikende atferd) og at mer enn 30% av de som sitter i fengsel har diagnosen.

ADHD koster samfunnet dyrt.

Jeg var også en sånn mor som nevnte ADHD i flere år før diagnosen var et faktum. Fra han var 3 år gammel ba jeg helt spesifikt om utredning i forhold til bl.a. ADHD. Da jeg endelig fant en fastlege som ville henvise til BUP var BUP sjokkert over hvor lenge PPT hadde hatt ansvar for saken uten å henvise til utredning. Da var gutten 8 år og eide ikke pinsettgrep mens jeg som mor fikk beskjed om å være konsekvent og validerende, så ville alt løse seg.

Men jeg brukte det ikke som en unnskyldning. Faktisk prøvde jeg også å mase til meg Marte Meo o.l. for å finne ut hva jeg gjorde galt. Og innerst inne håpet jeg vel i grunnen at feilen lå hos meg, slik at jeg kunne fikse det. Men det var altså ADHD ++++. Alt ting som jeg ikke kunne fikse, men bare tilrettelegge for. Men, som sagt; jeg brukte aldri diagnosen som unnskyldning. Faktisk ble jeg helt satt ut da damen på BUP sa "Ha en ting klart. Dere er gode foreldre og det er helt utrolig hvor mye dere har fått til ut i fra guttens utgangspunkt". Det var godt å høre for en mor som hadde til vane å lese spesialpedagogikk o.l. på senga for å stadig bli bedre, men som ikke alltid fikk uttelling for innsatsen slik man ville ha fått for andre barn.

Selv nå som han har diagnosen er jeg tilbakeholden med å oute den til hele verden og hans forestilling om at diagnosen var et frikort for å slippe unna med dårlig oppførsel varte vel ca. 20 sekunder. For det er jeg veldig opptatt av. ADHD-diagnosen er et verktøy og et middel til forståelse, men det blir aldri et frikort for verken meg som mor eller sønnen min.

Når det gjelder dette med å slenge ut diagnoser ellers, så har jeg opplevd at pedagogisk personale i barnehage og skole er litt for ivrige der også.

Mitt eldste barn begynte på Steinerskolen. Etter kort tid inn i leseopplæringa avgjorde læreren at ungen var dyslektiker og fortalte gutten som hadde gledet seg til å selv lære å lese siden han var liten at han nok aldri ville klare å mestre dette. Gutten ble knust. Da vi prøvde på egen hånd var det galt fordi barn skulle bare lære konsonanter før jul og vokaler etter jul og der drev jeg og blandet så det virket logisk.

Da han begynte i den offentlige skolen i 3. klasse kunne han ikke skrive sitt eget navn. Noen måneder senere leste han Ringenes Herre.

Så det er jo også et eksempel på hvordan folk uten utredningskompetanse kaster om seg med merkelapper fremfor å se litt på om det nødvendigvis må være slik at det er hos barnet "feilen" ligger. Det er et stort problem for, som man ser så gjør det ting så mye verre for de som faktisk har diagnosene å bli tatt på alvor. Så jeg ser den. Så absolutt.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

Når det gjelder det du skriver kie, så har jeg inntrykk av at det ikke skal mye til før folk slenger om seg med ADHD-diagnoser heller. Begge mine gutter er over gjennomsnittet aktive og det er det mange som ikke takler og jeg har flere ganger hørt mumling om ADHD fra familiemedlemmer og andre. De har ingen andre symptomer enn at de har lopper i blodet, men i våre dager som unger sitter mer og mer stille, er det visst unormalt å være aktiv. Jeg tror ikke det er mer som skal til før ADHD-"diagnosen" dukker opp for mange. Det er trist.

Der er jeg helt enig. Det virker som om det er ekstremt lav toleranse for at det er store variasjoner innenfor "normalen". Og at det er så altfor lett å bestemme at kompetansesvikten alltid ligger hos barnet.

I eksempelet med sønnen min som læreren fortalte meg var dyslektiker, så var det rett og slett snakk om en dårlig match. Gutten ville ha klar beskjed om at en A ser slik ut og høres sånn ut. Og dersom du setter den sammen med denne konsonanten, så blir det et ord som er slik. Enkelt og greit.

Å hoppe, danse og fortelle eventyr som skulle "få bokstaven til å komme tydligere frem i barnets sinn uten påvirkning fra de voksne" funket ikke for ham. Dvs. at det som "kom frem i sinnet" hans alltid var feil svar fordi fantasien hans tok ham til andre ting enn at det lange eventyret om dragen Georg egentlig var bokstaven D. For eksempel.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg tror de færreste vil stille spørsmålstegn ved om allergier faktisk finnes - selv om det altså er en av de mest "populære" og ikke minst oppskrytte "diagnoser". Så hvorfor skal vi mistenkeliggjøre de som har dysleksi, eller ADHD? Hva er det med disse diagnosene som gjør at så mange føler seg som eksperter, og tar seg rett til å mene noe om de som HAR fått diagnosene? Det skjønner jeg ikke.

Det er det jeg også lurer på.
Det er muligens noe med at atferden til barnet kan ligne veldig på uoppdragenhet, respektløshet, omsorgssvikt osv?

Ikke det at ingen med ADHD også kan være utsatt for omsorgssvikt, men i en grundig utredning blir jo slike ting også kartlagt. I mange kommuner er jo diverse tiltak i forhold til barn med ADHD lagt under barnevernets ansvarsområde også, som forebyggende barnevern. Ikke alle, i min kommune er det en egen avdeling for funksjonshemmede barn som tar seg av det. Men mange andre steder er det barnevernet som tildeler akkurat de samme tiltakene.

Altså vil jeg tro at det å påberope at barnet har en diagnose og kreve utredning er en særdeles lite "lur" måte å gå frem på om man ønsker å dekke over noe. Man blir jo virkelig satt under lupen sammen med barnet.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Det er det jeg også lurer på.
Det er muligens noe med at atferden til barnet kan ligne veldig på uoppdragenhet, respektløshet, omsorgssvikt osv?

Ikke det at ingen med ADHD også kan være utsatt for omsorgssvikt, men i en grundig utredning blir jo slike ting også kartlagt. I mange kommuner er jo diverse tiltak i forhold til barn med ADHD lagt under barnevernets ansvarsområde også, som forebyggende barnevern. Ikke alle, i min kommune er det en egen avdeling for funksjonshemmede barn som tar seg av det. Men mange andre steder er det barnevernet som tildeler akkurat de samme tiltakene.

Altså vil jeg tro at det å påberope at barnet har en diagnose og kreve utredning er en særdeles lite "lur" måte å gå frem på om man ønsker å dekke over noe. Man blir jo virkelig satt under lupen sammen med barnet.

Ja, det er jo nettopp det. Den som vil skjule noe bør jo for all del ikke be om utredning. Det finnes nok også eksempler (personlig kjenner jeg til ETT tilfelle) hvor "feilen" faktisk ikke ligger hos barnet, men hos foreldrene. Da barnet fikk utredning, og ble plassert til "avlastning" i helgene, trådte et helt "nytt" barn fram. Små, men konfliktfylte endringer på hjemmebane gjorde underverker for dette barnet.

Jeg tror kanskje du har rett i at forskjellen på allergi og ADHD er at man forbinder ADHD med uoppdragne barn. Barna kan ofte i seg selv ha vanskeligheter med å bli likt og akseptert, av både barn og voksne. Man blir negative til barnet, dermed negativ til foreldrene, og da er kanskje veien kort til å mistro foreldrene.

En annen ting jeg har tenkt litt på er at i utgangspunktet har ADHD og dysleksi og en hel del andre diagnoser vært tabu-belagt. Man snakket ikke høyt om det. Men så har pendelen svingt, til at alle og enhver snakker om det, og man får flåsete kommentarer av typen "jeg har nok et snev av ADHD" eller at man i hytt og pine diagnostiserer andres barn basert på korte observarsjoner.

Jeg tror at ufarliggjøringen som ligger i det at "alle" i dag snakker om ADHD på en måte er bra, fordi det bidrar til søkelys på problematikken. Men samtidig gjør det at folk til slutt tror at det er sånn, at man kan ha ADHD den ene dagen men ikke den neste, at foreldrene "truer" seg til diagnoser fordi de ikke greier å mestre "aktive" barn, og så videre.

Med at "alle" snakker om det, så får også "alle" en mening om det.

Det er også påfallende hvor mange som selv hevder å ha "aktive" barn som vil avdramatisere andre barns aktivitetsnivå. Dette bekrefter vel i mine øyne at søkelys på ADHD fortsatt er nødvendig. For den som tror at det bare er snakk om "aktive barn" har bommet grovt, og trenger mer opplysning.

Derfor er det så bra at du Kie legger fram så mye fakta som du gjør! Applaus til deg for det. Det bidrar til å gi temaet et ansikt, og det trengs tydeligvis!

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg er sjokkert over at enkelte (blant andre Sitron) kan få seg til å hevde at ADHD er en motediagnose.

Du er tydeligvis for dum til å skjønne hva jeg mener.

[nolo]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Du er tydeligvis for dum til å skjønne hva jeg mener.

Hver gang du ikke klarer å forklare deg, så beskylder du motparten for å være dum?

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Du er tydeligvis for dum til å skjønne hva jeg mener.

Ja, Sitron. Det er nok helt sikkert sånn det henger sammen. Verden er nok ikke helt klar for deg ennå.