Er du en åpen person?

[Einhyrningur]

Jeg var i et bursdagsselskap der den ene gjesten i en bisetning nevnte sine hemoroider, noe som for meg var ganske sjokkerende og fikk meg til å tenke.

Noen forteller åpent om misbruk, elendig barndom, sykdommer og fødsler, mens andre knapt nok deler av noe privat. Jeg er nok midt i mellom, deler gjerne av det private, men aldri noe av det negative. Ikke sykdom, dårlig barndom og andre slike ting som kan føles nært og sårt, eller flaut.

Det må på en måte være befriende å kunne si høyt at "jeg har hemoroider" eller at "faren min var alkoholiker", men for meg er det utenkelig helt uten at jeg kan sette fingeren på hvorfor.

Er du en åpen person? Hva deler du med andre og hvorfor/hvorfor ikke? Og hvor går grensen for hva du synes er greit at andre deler?

[Elise]

Da jeg så overskriften tenkte jeg at jeg skulle svare et høyt og rungende JA . Men etter å ha lest innlegget tenker jeg NEI



Men jo. Jeg deler sikkert for mye av og til. Men ikke sååå gærent.

[Lisa]

Jeg får hele tiden høre at jeg er "åpen og rett frem" men jeg vil nok si tja og nei. Jeg er ikke særlig åpen om personlige forhold eller utleveringer av familie til folk jeg ikke kjenner svært godt. (Utenom en tråd om min datter, her på FP )

Det eksemplet du gir er jo bare helt utrolig spør du meg. Jeg blir ikke satt ut men jeg ler godt når folk gir av seg selv på den måten. Jeg synes det er en finfin egenskap å ha og kunne sette grense for hva som er passende informasjon andre behøver vite, og ikke.

[Niobe]

Ja og nei. Jeg snakker nok åpent om mye andre hadde valgt å tie om (både jeg og omgivelsene setter sikkert pris på at jeg ikke har hemorroider å være åpen om ), men jeg er nok veldig selektiv når det gjelder hvem jeg er åpen med. Det er kanskje litt sånn at noen vet alt om meg, og resten ingenting.

[Teofelia]

Vidåpen.

[Nera]

Jeg er en veldig privat person, og er veldig selektiv mht hva jeg deler med andre. Det var litt av et sjokk å komme inn i en famile som er (for min smak) litt for åpne om det meste, og som ikke alltid skjønner mitt behov for å ikke dele alt.

[Trixie]

Tja, jeg er vel egentlig det.
Og har angret meg, mang en gang.
Så jeg har gjort en jobb med meg selv fordi jeg har ønsket å ikke være så åpen, og tror jeg har lykkes til dels, men har noen som jeg deler nesten "alt" med.

[Niobe]

Jeg har også brent meg på å være åpen og ærlig med feil personer. Det er utrolig hva folk kan få seg til å bruke i mot deg. Men det til tross, så er det verd de relasjonene som bare vokser langt forbi vennskap og som ender med å tåle alt. Jeg har mennesker i livet mitt jeg kan fortelle alt til, og som står trofast med meg i tykt og tynt. Det hadde ikke blitt sånn om jeg ikke hadde våget å være åpen. Så da får det heller være med feilskjærene.

[Bluen]

Ja, i større grad enn de fleste jeg kjenner.

[vixen]

Ja egentlig, men forholder meg til normal omfangstone. Jeg tar ikke opp ev barndomsproblemer eller kluss i ekteskapet med en gammel kollega jeg møter på butikken for å si det sånn. Og får litt noia av folk som ikke ser an setting for å tømme seg for alt mulig.

[Libra]

Tja, tjo, nja. Jeg er ikke ekstremt åpen og ville ikke ha følt behov for å informere særlig om hemorider eller som en perifer bekjent i kaffeselskap: eksem i samme område.

Men jeg er ikke veldig tilbakeholden på informasjon om meg selv, men noe selektiv på hvem jeg er åpen til når det gjelder enkelte ting.

[Fløyel]

Ja, til en viss grad, men ikke til hvem som helst og ikke vidåpen som vedkommende i HI.

[Niobe]

Det er jo forskjell på å være åpen og litt sosialt utfordret. Jeg vil si at det ytterst sjelden er av interesse for andre å høre at man har hemorroider, mens det i rette settingen kan være befriende (for alle parter) å kunne snakke om foreldre med alkoholproblemer. Men man ser det selvsagt an, og sosiale sammenkomster er jo gjerne ikke stedet for den slags i alle tilfeller.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Det er jo forskjell på å være åpen og litt sosialt utfordret. Jeg vil si at det ytterst sjelden er av interesse for andre å høre at man har hemorroider, mens det i rette settingen kan være befriende (for alle parter) å kunne snakke om foreldre med alkoholproblemer. Men man ser det selvsagt an, og sosiale sammenkomster er jo gjerne ikke stedet for den slags i alle tilfeller.

Enig. Jeg er åpen, men vanligvis ikke sosialt utfordret.

[Inagh]

Ja og nei.

Når det gjelder Lillemann og hans diagnose, er jeg åpen som Hardangervidda - spør og grav, og jeg forteller mer enn gjerne.

Når det kommer til Guttungen, er jeg tildels åpen om hans diagnose, men ikke om nøyaktig alt hva det innebærer, annet enn overfor folk jeg stoler helt og holdent på, og folk som trenger vite om det, som f.eks. lærer.

Når det kommer til meg, min mann, vårt samliv, så angår det meg og min mann og bare oss.

På andre punkter kan jeg være personlig, men noe er likevel privat.

[Blåbær]

Jeg er både og. Jeg kan være den som tier helt, og den som burde satt inn ett filter i kjeften. Varierer utfra sinnsstemning.

[Katta]

Åpen inntil en viss grense, så kommer det veldig an på settingen?

[Toffskij]

Selektivt åpen. Jeg kan finne på å snakke gladelig i vei om ting jeg har et avklart forhold til selv (i ymse kategorier), men er det noe som jeg finner problematisk på den ene eller annen måten, holder jeg som regel kjeft til jeg har prosessert det. Jeg tipper jeg kan virke en god del mer åpenhjertig enn jeg er. Jeg har ellers en kraftig aversjon mot å invadere folk og lekse opp for dem med ting de ikke har spesielt lyst til å høre, så jeg er neppe noen plage i selskapslivet.

[007]

Ja, i større grad enn mange andre jeg kjenner, men jeg er oftere generell enn personlig. Jeg kan lett snakke om hemorider, sex og penger, men på generell basis.

Jeg kan egentlig snakke om det aller meste, og ser ikke poenget med å være så himla privat. Som tidligere nevnt: Jeg mangler en psykologisk intimsone.

[Katinka]

Ja.