Jeg er adoptert

[Loar]

Jeg er en jente som er adoptert fra utlandet. Jeg kom her som liten. Foreldrende mine gav meg vekk. Jeg har aldri fått møte mine biologiske foreldre. Jeg synest at denne tanken her helt forferdelig. Hele tiden har folk diskriminert meg fordi at jeg er født i utlandet. Mange sier at jeg ikke er norsk. Jeg skulle heller ønske at jeg ble født som en katt en å bli adoptert. Hva tenker dere om oss adopterte?.

[Sir Limpalot]

Tenker om dere adopterte?
Tja, hvis jeg i det hele tatt tenker over at dere er adoptert må det være at jeg ikke aner noe om hvorfor dere ble adoptert bort, at det sikkert er kjipt å ikke kjenne sitt biologiske opphav men at det allikevel med overveiende sannsynlighet var fryktelig flaks å havne her i Norge hos foreldre som, så vidt jeg veit, ønsket et barn og ser på det som sitt.
Og så tenker jeg at det er noe alvorlig galt i hodet på folk som fokuserer på hvor du er født/hva slags hudfarge du har. (Uten at jeg aner noe om den)
Jeg har bare erfaring fra den andre siden, om man deler gener eller ikke er helt irrelevant i forhold til hvor glad man er i et barn eller om man ser på barnet som sitt barn, om det er snakk om biologiske foreldre eller adoptivforeldre er for meg lite viktig, det er foreldre.
Hvordan du opplever det fra den andre siden skal ikke jeg mene så mye om, det er dine opplevelser og erfaringer.

[Karamell]

Jeg tror ikke du finner mange, om noen her på Foreldreportalen som har noe negativt å si om adopterte. Virkelig synd at du har slike negative erfaringer fra uvitende mennesker. Selv tenker jeg ingenting om adoperte, nettopp fordi det ikke er en sak for meg. Adoptert eller ei, alle er like mye verdt og jeg liker folk dersom de oppfører seg som som, nettopp, folk.

[Charlie]

Har du vært her før under et annet nick?

[Loar]

Nei

[Loar]

Jeg skulle ønske at jeg aldri ble født. Jeg synest at det er helt forferdelig å være adoptert.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Loar, her.

Jeg er en jente som er adoptert fra utlandet. Jeg kom her som liten. Foreldrende mine gav meg vekk. Jeg har aldri fått møte mine biologiske foreldre. Jeg synest at denne tanken her helt forferdelig. Hele tiden har folk diskriminert meg fordi at jeg er født i utlandet. Mange sier at jeg ikke er norsk. Jeg skulle heller ønske at jeg ble født som en katt en å bli adoptert. Hva tenker dere om oss adopterte?.

Hva jeg tenker? Jeg har to adopterte barn selv, ei som vet alt om bakgrunnen sin, en som er hittebarn og som vi dermed vet ingenting om. Begge to har hatt perioder hvor de har grublet på bakgrunnen sin, men ingen av dem har noen sinne blitt ertet eller diskriminert. Kanskje fordi det er så vanlig å se "annerledes" ut, slik at man derfor ikke skiller seg ut? På fotballlaget til sønnen min er det en adoptert, en som har mor adoptert fra Sør-Korea, to gutter med foreldre født i Afrika og en gutt som er født i India (og som bor midlertidig i Norge). I klassen er det flere med ulik bakgrunn, og også en (norskættet) som bor i fosterhjem.

Men det er vondt å høre at du føler slik du gjør.

Det finnes en side for unge adopterte (jeg vet ikke alderen din, men har inntrykk av at du er ung?). Kanskje du kan finne råd, trøst og støtte der?

http://www.ungadoptert.no/

[Loar]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Hva jeg tenker? Jeg har to adopterte barn selv, ei som vet alt om bakgrunnen sin, en som er hittebarn og som vi dermed vet ingenting om. Begge to har hatt perioder hvor de har grublet på bakgrunnen sin, men ingen av dem har noen sinne blitt ertet eller diskriminert. Kanskje fordi det er så vanlig å se "annerledes" ut, slik at man derfor ikke skiller seg ut? På fotballlaget til sønnen min er det en adoptert, en som har mor adoptert fra Sør-Korea, to gutter med foreldre født i Afrika og en gutt som er født i India (og som bor midlertidig i Norge). I klassen er det flere med ulik bakgrunn, og også en (norskættet) som bor i fosterhjem.

Men det er vondt å høre at du føler slik du gjør.

Det finnes en side for unge adopterte (jeg vet ikke alderen din, men har inntrykk av at du er ung?). Kanskje du kan finne råd, trøst og støtte der?

http://www.ungadoptert.no/

Takk for rådet, jeg skal gjøre det.

[Loar]

Men jeg misunner dere som er født i Norge, tenk så heldige dere er!. Dere kjenner deres egne bilogiske foreldre, dere slipper å få disse kommentarene om å se annderledes ut. Noen ganger har jeg vurdert å ta mitt eget liv, fordi at jeg er adoptert.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Loar, her.

Men jeg misunner dere som er født i Norge, tenk så heldige dere er!. Dere kjenner deres egne bilogiske foreldre, dere slipper å få disse kommentarene om å se annderledes ut. Noen ganger har jeg vurdert å ta mitt eget liv, fordi at jeg er adoptert.

Har du ingen du kan snakke med om disse tankene? Som mamma vet jeg at jeg ville satt pris på å få vite om mine barn sliter med vonde ting, og særlig slike ting som jeg har "påført" dem ved å røske dem opp med rota, som man gjør når man adopterer.

[Kanina]

Det går også an å være født i Norge av foreldre som ikke bryr seg om en. Skillet adoptert/norskfødt kan derfor være litt kunstig og overdrevet. Jeg aner ikke hvordan det må være å vite at man av en eller annen grunn ble forlatt av sine foreldre, men jeg skjønner at det er veldig tøft for deg! Du burde snakke med noen om de vonde tankene. Gå til fastlegen din og si det som du har fortalt her, og få hjelp til å finne noen som kan hjelpe deg å takle dette. Fortiden kan man ikke gjøre om på, men man kan få hjelp til å finne håp!

[Joika]

Jeg tror ikke det er hvorvidt du er adoptert eller ikke, er det som avgjør om du har en fin oppvekst og en bra liv. Kjenner flere som er adoptert fra utlandet og ingen av dem føler det som deg.

[Loar]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Har du ingen du kan snakke med om disse tankene? Som mamma vet jeg at jeg ville satt pris på å få vite om mine barn sliter med vonde ting, og særlig slike ting som jeg har "påført" dem ved å røske dem opp med rota, som man gjør når man adopterer.

Nei jeg har ingen, jeg skulle ønske at jeg heller fikk en alvorlig sykdom en at jeg ble adoptert. Jeg fikk vite at moren min ikke kunne ta vare på meg fordi at hun ikke var gift, og da ble det enda vannskeligere for henne å ha barn. Og derfor er dette ekstra vannskeligt for meg. Så jeg skulle så gjenre død i en bilukylkke en å bli adoptert. ;( ;/

[Joika]

Dakar.

[rine]

Tilbake igjen?
At dere gidder å svare.

[Milfrid]

Det er jo en dårlig trøst at andre kan ha der like vondt eller verre, men mange unge sliter, av ulike grunner, og det å kjenne sitt biologiske opphav er neppe noen trøst om de biologiske foreldrene svikter.

Men det som er viktig er å søke hjelp når man har der vondt. Og det finnes etter hvert en ekspertise på det å være (ung) adoptert. Jeg vet ikke hvilken forening du nom gjennom, men en start kan være å ringe dem for å høre om de vet om det feks er en ungdomsgruppe i ditt nærmiljø. Det kan ofte hjelpe på ensomheten å treffe noen i samme situasjon. Kanskje det kan hjelpe deg også?

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Tilbake igjen?
At dere gidder å svare.

Har jeg vært så lite på FP i sommer at jeg har gått glipp av noe? For meg er dette ikke noe som automatisk lukter troll. Det finnes plenty adopterte ungdom som sliter med det å være adoptert. Og som sliter med tanken på ha blitt oppgitt av biologiske foreldre (hjelpes, min eldstemann hadde en periode da hun var i førskolealder hvor hun gråt hver eneste dag på grunn av sorg over moren hun mistet. Det gikk over, men var vondt for alle mens det stod på).

[rine]

Synes jeg kjenner igjen skrivestilen fra tidligere.

[Joika]

Jeg tror rine har rett.

[Milfrid]

Ja, hva vet vel jeg. Men om man ikke vet så er det i grunnen bedre å ignorere enn å slenge dritt. Sånn i tilfelle det ikke er et Troll, men et reelt tilfelle. Det å svare slik du og rine gjør er i grunnen bare å helle vann på bålet. Bedre å svar skikkelig, og så heller gi seg om man innser at det ikke er reelt/blir tåpelig.