Din beste spøkelseshistorie

[Note]

Jeg er på leting etter gode gammeldagse spøkelseshistorier, dere vet sånne man fortalte under dyna når man hadde overnattingsbesøk i barndommen.
De kan være korte eller lange, spiller ingen rolle så lenge de er nifse.

[Note]

Og ja, jeg følte at dette passet under kultur.

[Alias]

Okei, jeg gjør et tappert forsøk. Det skyldes mer prokrastinering enn noe annet, for jeg har vært alene med mine to banditter og huset ser ikke ut... På forhånd må jeg beklage at historien kanskje ikke er en tradisjonell spøkelseshistorie á la den blå forden som hvisket "kjør meg til ødegård" osv. Det er en sann historie som stammer fra Saltenområdet, og på mange måter er den mer trist enn den er skummel. Beklager også dersom noen kjenner historien igjen, og mener jeg husker den feil. Det er mange år siden jeg ble den fortalt, men den har satt seg fast så jeg tar sats og deler den med dere:

"Dette skjedde for mange, mange år siden, i en samisk familie. Moren og den eldste søsteren stod tidlig opp og kledde seg for en lang dagsmarsj for å komme til butikken nede i bygda. De hadde gått nesten halvveis og den lille jenta var tydelig sliten. Hun ble oppfordret til å fortsette, og trasket videre etter moren. Det var tungt for de små beina å gå. Etter hvert gikk det bare saktere og saktere med jenta, og moren innså at de kanskje ikke ville rekke butikken med et slikt tempo. Hun delte derfor matpakken i to, og lot jenta få bli igjen, med strenge formaninger om å sitte helt i ro og vente til moren kom tilbake. Dette lovet jenta alvorlig. Det var ikke med lett hjerte moren forlot ungen sin, men hun var nødt skulle hun komme fram i tide. Hun gikk så raskt hun kunne, og vendte tilbake for å ta jenta med hjem. Da hun kom fram til stedet hvor jentungen skulle vente, var plassen tom. Hun lette, hun ropte, men ingen jente var å finne. Hun gikk derfor hjemover, i håp om at datteren ville være sammen med faren og de andre søsknene. Da moren endelig kom hjem, var det blitt mørkt, og hun gikk mot trammen med håp i hjertet. Dette håpet sank som bly i vann da hun kom inn i den lille stua og fikk bekreftet det hun hadde fryktet; jenta hadde ikke kommet hjem. Faren dro straks ut for å lete, og etter hvert som timene gikk fikk han flere menn med på søket. Timene ble til dager, og dagene til uker. Etter hvert begynte de å innse at den nydelige, lille jenta deres var borte for godt. Det var en tung tid for familien.
Høsten ble til vinter, og snøen kom ganske brått på. En kald dag i november satt alle inne i stua ved bordet og spiste. Med ett ble det oppstyr i reinflokken utenfor. De reiste seg opp og foreldrene gikk ut på trammen. Dette var en tid og kultur med mye overtro, og da faren oppdaget noe ved utkanten av flokken skjønte han, og moren, at dette var et underjordisk vesen som hadde kommet for å stjele dyr fra dem. Han løsnet derfor hundene fra kobbelet og slapp dem løs mot flokken. De ulvelignende skapningene raste mot reinsdyra, som ble livredde og la på sprang mot vesenet. De sprang i panikk, og spredte seg etter hvert til ulike kanter. Hundene ble plystret inn, og faren gikk bort for å se hva det var som lå igjen på bakken. Da han kom bort til vesenet, kjente han straks igjen den blå lua til jentungen sin, som lå ubevegelig på bakken. Etter den lange tiden hadde hun funnet veien hjem, bare for å bli trampet i hjel av familiens egne reinsdyr..."