Mat til kresen 11-åring

[Elin]

Barnet til kjæresten min er kjempekresen i matveien... det er til tider veldig slitsomt fordi hun ikke liker noe som helst, og vi alltid må ty til varianter som passer henne. Dvs. jeg vil ikke gi henne særbehandling ettersom min egen datter spiser alt som serveres henne uten å mukke.

Hva gjør man? Jeg synes godt at en 11-åring kan smake på all slags mat uten å rynke på nesen til alt bortsett fra pizza, spagetti med ketsjup og pølse med brød... kjæresten min synes vi kan lage "barnevennlig" mat for å tilfredsstille henne. Jeg synes ikke 3 personer skal ta hensyn til 1 person ved valg av middag, men jeg vil ikke ha krangler pga. mat.

Hva gjør man for å få henne til å smake/lære seg å like litt mer avansert mat enn ferdigmat og junkfood? Jeg er opptatt av at man skal spise sunt, variert og hjemmelaget mat.

[Propella]

Hva er grunnen til at hun er så sær? Vi har en her som ektremt særspist men det kommer av at han har autisme. Han kan ikke presses, da låser det seg helt med maten.

[Katta]

Bor dette barnet sammen med dere? Har hun gjennomgått den samme mattilvenningen som din datter eller er det sånn at hun kommer fra en helt annen matkultur hun plutselig forventes å akseptere nå? Jeg reagerer litt på det du skriver - at du ikke vil gi henne særbehandling fordi din datter spiser alt som serveres uten å mukke, jeg synes hun fortjener å bli behandlet med utgangspunkt i seg selv og hva hun selv har vokst opp med så langt, ikke med et annet barn som rettesnor. Men hvis jeg ser bort fra det, er jeg enig med deg, en elleveåring skal kunne smake på det meste uten store protester. Men man kan ikke forvente at en elleveåring som har vokst opp på "barnevennlig" mat vil være komfortabel med omlegging til en veldig voksen og eksotisk mattradisjon i en håndvending. Jeg er litt enig med deg og litt enig med kjæresten din. La henne få bestemme menyen av og til slik at det ikke alltid er mat fra mars for henne, men forvent at hun smaker ellers også og ikke minst ikke æsjer og uffer ved matbordet. Om hun så velger å gå sulten, så henne om det, hun er stor nok til å ta konsekvensen av det.

Enig med Katta ja. Er hun vant til spaghetti med ketsjup, så skal man ikke forvente at hun synes mer avansert mat er det helt store. Men s m a k e på mat de fleste liker, det kan man gjøre. Og liker man det ikke da, så er det jo greit.

[Harriet Vane]

Enig med Katta.

Etabler regel om at alle må smake på alt alltid. (Man må smake på ting 7-11 ganger før man kan si man liker eller ikke, etter forskingen, så vi har regel om at man må smake på alt hver eneste gang). Æsjing, klaging, sutring og uffing er ikke lov.

Dere kan lage matplan der hun får være med å bestemme noen av middagene.

Hun får heller gå sulten enn at dere lager spesiell mat til henne. Det er jo alltids noe hvert eneste måltid hun liker.

Og så kan det kanskje være lurt å ikke mase for mye om det, hun kan kanskje på vegne av moren føle et angrep siden du fremhever din mat som bedre, sunnere og riktigere enn den hun er vant med hjemmefra. (Selv om du objektiv har rett i at gulrøtter er bedre enn burgere, lizm) Det kan forsterke konflikter eller få henne til å føle seg splittet eller begge deler. I tillegg vil det kunne bli et maktmiddel fra hennes side, det å vegre seg for å spise, lage show, gjøre faren i tvende sinn om hvem han skal være på lag med osv.

Det er bare mat, tross alt, og dersom dere ikke har henne noe særlig, ville jeg ikke mast så mye om det før relasjonen tålte en real fight.

[Lille meg]

Jeg er ikke tilhenger av "alle må smake på alt"-tankegangen, jeg. Jeg var selv et kresent barn som ikke lot meg presse til å smake, verken med trusler eller lokking. Dermed ble mat en evig kamp hjemme hos oss. Matglede var for meg et fremmedord til jeg var godt oppe i 20-årene. Du ønsker ikke at det skal bli slik for 11-åringen, Elin!

Samtidig er det jo viktig at du ikke lar 11-åringen ødelegge middagen for dere andre. Nå vil det jo avhenge av hvor ofte jenta er hos dere, men går det an å gjøre middagene mer sunne samtidig med at 11-åringen kan spise? Hjemmelaga pizza er ikke dårlig middag. Heller ikke gode kjøttpølser i grove pølsebrød, vel?

Hva med å ta jenta med på matlagingen? Kan det hjelpe? Eller hva med å lage deg en oversikt over hva hun liker, og så prøve å planlegge så sunne middager som mulig ut fra dette?

Eller bare rett og slett si at "Dette er det vi har til middag i dag.". Hvis hun ikke vil ha, så er det jo mulig å ta seg ei brødskive eller lignende. Eller hva tenker du rundt det? Er du redd datteren din skal "smittes" og bli like vanskelig og kresen i matveien, eller at hun skal oppleve dette som urettferdig?

Jeg vet ikke hvor lenge du har vært i et forhold til pappa'n til denne 11-åringen, men jeg tenker at mat-problematikk nesten bør være en kamp som pappa'n eventuelt tar - ikke du. Det er vanskelig nok å få et stemor-stedatter-forhold til å fungere om du ikke i tillegg skal være den som krangler om mat.

[Lille meg]

Har du forresten forsøkt å finne ut hva som er problemet ved hver enkelt rett? Jeg har en 3-åring som absolutt ikke vil spise løk. Det kjenner jeg igjen fra min egen oppvekst. Løk kom i ekle biter. Jeg likte det slettes ikke, og min datter plukker ut bitene fra pizza'n. Men om jeg moser løken slik at det ikke er biter, så glir den rett ned uten protester.

Kan det være slike ting som er vanskelige? Kan det være hun ikke liker at ting blir blandet sammen? Liker hun saus på ting, eller er det ekkelt? Hvis du forsker litt på slike ting, så kan dere kanskje sammen finne fram til ting hun syns er OK å spise.

[Teofelia]

Finn ut hva hun faktisk liker som er sunt, og sørg for at det alltid er noe hun kan spise seg mett på til hvert måltid. Det betyr kanskje at alle måltider må ha poteter eller kokte gulrøtter som tilbehør en periode, men det får heller være greit.

Selvsagt skal ikke måltidene tilpasses en persons kresne utvalg, men regelen bør være at alle kan spise seg mette på noe av det som serveres, synes jeg. Derimot skal det ikke være et krav at den kresne alltid skal ha livretten sin på bordet.

Ellers ville jeg laget minst mulig fuss om maten, tror jeg. :lett å si:

[Elin]

Opprinnelig lagt inn av Propella, her.

Hva er grunnen til at hun er så sær? Vi har en her som ektremt særspist men det kommer av at han har autisme. Han kan ikke presses, da låser det seg helt med maten.

Hun bor hos moren. Hun har ikke noen sykdommer eller andre diagnoser og spiser greit nok til frokost. Har bare gode ting å si om moren bortsett fra kostholdet. Moren er overhodet ikke interessert i å forberede og tilberede god næringsrik mat. Hun velger alltid raske løsninger og dermed har 11-åringen blitt vant til kun enkle middagsløsninger som er næringsfattige og lite spennende. Jenta er dessuten enebarn og har nok fått lov til å regjere middagsvalgene siden hun kunne spise selv.

[Elin]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Bor dette barnet sammen med dere? Har hun gjennomgått den samme mattilvenningen som din datter eller er det sånn at hun kommer fra en helt annen matkultur hun plutselig forventes å akseptere nå? Jeg reagerer litt på det du skriver - at du ikke vil gi henne særbehandling fordi din datter spiser alt som serveres uten å mukke, jeg synes hun fortjener å bli behandlet med utgangspunkt i seg selv og hva hun selv har vokst opp med så langt, ikke med et annet barn som rettesnor. Men hvis jeg ser bort fra det, er jeg enig med deg, en elleveåring skal kunne smake på det meste uten store protester. Men man kan ikke forvente at en elleveåring som har vokst opp på "barnevennlig" mat vil være komfortabel med omlegging til en veldig voksen og eksotisk mattradisjon i en håndvending. Jeg er litt enig med deg og litt enig med kjæresten din. La henne få bestemme menyen av og til slik at det ikke alltid er mat fra mars for henne, men forvent at hun smaker ellers også og ikke minst ikke æsjer og uffer ved matbordet. Om hun så velger å gå sulten, så henne om det, hun er stor nok til å ta konsekvensen av det.

Matvalgene har i stoooor grad vært etter hennes ønske helt til nå. Jeg gidder ikke lenger å bare ta hensyn til hennes valg når vi er 3 andre til bords som spiser alt. Inkludert min 5-årige datter. Tilvenning har hun fått i mer enn to år nå. Hun nekter å smake ting som hun "ikke liker" (uten å noensinne ha smakt det) og hun skrukker på nesen til alt fra kylling og pasta til spagetti bolognese (fremfor spagetti med ketsjup som er det eneste pasta hun "liker") . Jeg synes ikke spagetti bolognese eller spagetti med kyllinfilet er eksotisk mat eller mat fra Mars....og selv om hun synes det, så synes jeg faktisk at vi må finne en metode som gjør at hun i hvert fall smaker uten å æsje og åkke og stønne.

[TheVoice]

Syns ikke hun skal "straffes" for moras feilskjær. Hun er nok bare "godt vant". Kan dere ikke sette dere ned å snakke om diverse middager dere har og prøve å finne ut av hva hun liker, så lager dere dette de dagene hun er hos dere? Så møter dere jenta på halveien.

Jeg har to egne døtre og de har begge fått samme oppdragelse, men den ene spiser det meste av pålegg og middager, mens den andre ofte sitter der å er kresen. Hun får da en brødskive, så lager vi ikke mer fuss om det. Vi oppfordrer henne ti å smake da, men hvis hun fortsatt ikke vil ha blir det brødskive..

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Elin, her.

Matvalgene har i stoooor grad vært etter hennes ønske helt til nå. Jeg gidder ikke lenger å bare ta hensyn til hennes valg når vi er 3 andre til bords som spiser alt. Inkludert min 5-årige datter. Tilvenning har hun fått i mer enn to år nå. Hun nekter å smake ting som hun "ikke liker" (uten å noensinne ha smakt det) og hun skrukker på nesen til alt fra kylling og pasta til spagetti bolognese (fremfor spagetti med ketsjup som er det eneste pasta hun "liker") . Jeg synes ikke spagetti bolognese eller spagetti med kyllinfilet er eksotisk mat eller mat fra Mars....og selv om hun synes det, så synes jeg faktisk at vi må finne en metode som gjør at hun i hvert fall smaker uten å æsje og åkke og stønne.

Jeg er helt enig med deg i at å æsje, åkke og stønne er man for stor til når man er blitt 11. Det er veldig mange år siden man var passe stor til å drive med sånt når man er blitt 11 år. Jeg er også enig med deg i at dere ikke kan leve bare på spagetti med ketchup og pølser med potetmos når hun er der. Spørsmålet er hvordan dere skal få endret det mønsteret som er. Du har gode muligheter for å bli den skrekkelige stemoren her, du og faren må være enige hvis dere skal komme noen vei tror jeg.

Så spørs det hva du ønsker å oppnå og hva som er realistisk. Å forvente at en 11-åring skal spise alt som serveres med et smil når hun aldri har gjort det i hele sitt liv tror jeg er å håpe på for mye. Det som utgangspunkt vil bare føre til at alle blir sure. Det skal vel mye til at hun spiser alt som settes frem på bordet også. Men å ha normal bordskikk burde man kunne forvente, og det bør også faren hennes være enig i.

Min deal med min sjuåring som er skrudd sammen omtrent som henne (virker det som) er ingen uffing og æsjing. Man sitter ved bordet og oppfører seg pent. Man smaker uten å klage. Det serveres ikke ekstra mat, men vi har brødskiver i skapet man kan ta seg etterpå hvis man ikke er blitt mett. Hovedpoenget er hyggelige måltider, smakingen kommer i annen rekke. Spagetti bolognese serveres hver for seg - spagetti i en skål, sausen i en annen. Da går det omsider ned nå etter flere år. Å blande det blir visst giftig eller noe som er enda verre. Å presse fører bare til at alt låser seg, han kan veldig lett ende med en spiseforstyrrelse denne gutten her.

Hvis det skal skje en endring i måten dere håndterer dette på, tror jeg det er lurt at dere tar det opp med henne. Sier klart fra hva dere forventer. Og spør henne hva som skal til for at så kan skje, og hva hun tenker om maten. Hva er det som skaper problemet? Hvordan kan hun akseptere sunnere mat? Er det noe av det dere har som hun synes er godt? Jeg tror ikke du kommer noen vei med å sette hardt mot hardt.

[Elin]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Enig med Katta.

Etabler regel om at alle må smake på alt alltid. (Man må smake på ting 7-11 ganger før man kan si man liker eller ikke, etter forskingen, så vi har regel om at man må smake på alt hver eneste gang). Æsjing, klaging, sutring og uffing er ikke lov.

Dere kan lage matplan der hun får være med å bestemme noen av middagene.

Hun får heller gå sulten enn at dere lager spesiell mat til henne. Det er jo alltids noe hvert eneste måltid hun liker.

Og så kan det kanskje være lurt å ikke mase for mye om det, hun kan kanskje på vegne av moren føle et angrep siden du fremhever din mat som bedre, sunnere og riktigere enn den hun er vant med hjemmefra. (Selv om du objektiv har rett i at gulrøtter er bedre enn burgere, lizm) Det kan forsterke konflikter eller få henne til å føle seg splittet eller begge deler. I tillegg vil det kunne bli et maktmiddel fra hennes side, det å vegre seg for å spise, lage show, gjøre faren i tvende sinn om hvem han skal være på lag med osv.

Det er bare mat, tross alt, og dersom dere ikke har henne noe særlig, ville jeg ikke mast så mye om det før relasjonen tålte en real fight.

Det er ikke alltids noe som hun liker ved et måltid. Lager vi pizza med f.eks. tomat, ost, skinke så skal hun ha ananas på. Da lager vi pizza med ananas, selv om hun er den eneste som liker ananas. Vi andre peller da evt. av ananasen. Dersom vi ikke har ananas hjemme, så liker hun ikke pizzaen med tomat, ost, skinke, og da spiser hun ikke.
Jeg har ALDRI nevnt matlagingen til moren for henne, og det er heller ikke noe mål for meg å proklamere høyt og tydelig at hun må lære seg å spise litt mer avansert og allsidig middags-mat. Hun har i stor grad fått velge middagsmaten vi lager ettersom hun ikke er så ofte hos oss som hos moren sin. Jeg har også sagt til kjæresten min at han må slutte å spørre henne "hva vil du ha til middag i dag, NN?" men istedenfor la henne være med å lage den maten VI bestemmer at hele familien skal spise/forsøke spise. Jeg synes det er en bjørnetjeneste overfor både henne og oss at vi alltid lar henne styre middagsvalgene. Da kan hun jo umulig bli bedre....tror jeg.
Vi lager ikke noe styr av det i fht diskusjoner osv. fordi, som du sier, vi har henne ganske sjelden her hos oss, og da er det andre ting som er langt viktigere enn maten, men ja, jeg synes godt man kan avansere bittelittegrann når man er snart 12 år...eller i hvert fall tørre å smake en gang i blant. Samtidig så er det litt vanskelig for meg å si det til henne. Jeg er ikke moren, jeg er bare kjæresten til faren hennes. Jeg ønsker ikke å gå i konflikt eller opposisjon med henne for hun er jo verdens godeste jente på alle mulige andre måter - Men det var det med den maten....

Lager vi f.eks. noe så enkelt som karbonader med potet, så liker hun ikke hjemmelagede karbonader, bare ferdigstekte fra butikk...og potet liker hun ikke...bare spagetti eller potetmos (pulvertype vel og merke).

Det skal ikke være lett tydeligvis

[Lille meg]

Opprinnelig lagt inn av TheVoice, her.

Syns ikke hun skal "straffes" for moras feilskjær.

Helt enig. Jeg tenker også at du må finne ut hva det er du egentlig ønsker å oppnå, Elin. Hva er det du ønsker å ha som resultat - hvor vil du hen?

Jeg oppfatter det litt slik at du er lei av jentas sære matvaner, og bare ønsker at hun skal "skjerpe" seg. (Beklager om jeg har oppfattet deg og dette feil. ) Dette med matvaner er slett ikke enkelt. Jeg vil tro at jenta syns dette er like vanskelig som det du syns. Derfor tenker jeg at det er lurt å først finne ut hva det er man faktisk ønsker å oppnå. Deretter kan man prøve å finne måter å nå dette målet.

Hvis du for eksempel ønsker å kunne fortsette med å lage gode, sunne og næringsrike middager til resten av familien, så er det flere løsninger. Du kan si at "Her er middagen, spis den eller lag deg noe annet". Eller du kan sørge for å ta av litt kjøtt tidlig i prosessen når du for eksempel lager spagetti. Hvis hun spiser kjøtt, da. Eller så kan du sørge for å ha enkel og sunn mat du vet hun liker tilgjengelig i kjøleskapet. Fiskekaker. Kjøttkaker. Så kan hun lage maten selv.

Hvis du ønsker at hun skal spise all den sunne og næringsrike middag du lager, ja så har du et mye vanskeligere utgangspunkt.

For ikke å snakke om problemstillingene som kommer hvis det du ønsker å oppnå, er at hun skal kvitte seg med sin særhet. Sistnevnte vil jeg rett og slett anbefale deg å ikke prøve deg på. Det vil - nærmest garantert - bli problemer av slikt. Ingen andre enn jenta selv kan finne det i seg å ville bli enklere i kosten. Slike ting må komme innenfra.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Elin, her.

Lager vi f.eks. noe så enkelt som karbonader med potet, så liker hun ikke hjemmelagede karbonader, bare ferdigstekte fra butikk...og potet liker hun ikke...bare spagetti eller potetmos (pulvertype vel og merke).

Det skal ikke være lett tydeligvis

Skikkelig kresen hun her skjønner jeg. Sjuåringen min er som sagt samme ulla. Hos oss er det "neinei, liker du ikke, så liker du ikke. Jeg synes jo dette er de beste (og det hjelper hvis man snakker positivt om det før han rekker å kommentere at det ikke stemmer med det han hadde sett for seg i utgangspunktet)". Så får man heller ta seg ei skive da hvis det er så umulig. Man oppfører seg pent, man aksepterer menyen, men ingen kan tvinge noen til å spise.

[Tjorven]

Jeg har to grusomt kresne barn. Vi strevde forferdelig med å få i snuppa mat veldig lenge (så mye at hun ble sendt til utredning for underernæring), og tipset vi fikk var "IKKE MASE". Det var å slutte å mase om mat som fikk snuppa ut av spisenekten sin.

Derfor maser vi ikke på noen av ungene våre nå. Vi lager den maten vi selv har lyst til, men sørger for at den er variert. Dette resulterer ofte i at knerten bare spiser kjøtt/fisk/kylling og at snuppa bare vil ha ris (siden næringsverdien i ris er begrenset så "tvinges" hun nå til å spise noen kjøttbiter før hun får ta mer ris). Snuppa spiser også utvalgte grønnsaker. Regelen hos oss er at alle må ha litt av alt på tallerkenen sin. Dette fordi vi har sett at det da oftere er lettere å smake på noe nytt hvis man føler for det. Det skjer rett som det er med snuppa og en sjelden gang i blant med knerten (her om dagen konkluderte han overrasket med at han liker mais ..... vi ble overlykkelige). Jeg tror aldri at ungene hadde kommet til å spørre etter maten hvis den ikke allerede hadde vært på tallerkenen deres.

Det er strengt forbudt å si at mat er vond, men det er lov til å si at man selv ikke liker. Klaging over feil mat godtas heller ikke. Er alt feil med det som serveres, så får man spise gulrotstaver (dette er ofte "nødmat" hos oss). Gulrot, eller andre grønnsaker, skjæres i staver og serveres ved siden av. Det har derfor ikke vært borti den andre maten.

Hos oss så lager vi mat som de som spiser liker, og så får ungene selv velge hvilken del av maten de vil spise; så lenge de får i seg det viktigste av næringsstoffer. Men alle skal ha litt av alt på tallerkenen sin.

[Teofelia]

Jeg hadde seriøst blitt gal av det der. Min fulle sympati.

Jeg prøver etter beste evne å sympatisere med genuin kresenhet. Det betyr at jeg aksepterer at folk ikke liker mat med løk i eller brød med korn. Derimot har jeg NULL sympati med den type kresenhet som innebærer å "ikke like" alt annet enn det man har mest lyst på, for eksempel å bare like pizzaen når det er ananas på den. Det siste ser jeg ingen grunn til å akseptere fra en 11-åring. (Selv om du nok står i fare for å være den kjipe stemora om du presser igjennom dine synspunkt, så klart.)

Igjen:full sympati. Jeg hadde tiltet ...

[Elin]

Opprinnelig lagt inn av Lille meg, her.

Jeg er ikke tilhenger av "alle må smake på alt"-tankegangen, jeg. Jeg var selv et kresent barn som ikke lot meg presse til å smake, verken med trusler eller lokking. Dermed ble mat en evig kamp hjemme hos oss. Matglede var for meg et fremmedord til jeg var godt oppe i 20-årene. Du ønsker ikke at det skal bli slik for 11-åringen, Elin!

Samtidig er det jo viktig at du ikke lar 11-åringen ødelegge middagen for dere andre. Nå vil det jo avhenge av hvor ofte jenta er hos dere, men går det an å gjøre middagene mer sunne samtidig med at 11-åringen kan spise? Hjemmelaga pizza er ikke dårlig middag. Heller ikke gode kjøttpølser i grove pølsebrød, vel?

Hva med å ta jenta med på matlagingen? Kan det hjelpe? Eller hva med å lage deg en oversikt over hva hun liker, og så prøve å planlegge så sunne middager som mulig ut fra dette?

Eller bare rett og slett si at "Dette er det vi har til middag i dag.". Hvis hun ikke vil ha, så er det jo mulig å ta seg ei brødskive eller lignende. Eller hva tenker du rundt det? Er du redd datteren din skal "smittes" og bli like vanskelig og kresen i matveien, eller at hun skal oppleve dette som urettferdig?

Jeg vet ikke hvor lenge du har vært i et forhold til pappa'n til denne 11-åringen, men jeg tenker at mat-problematikk nesten bør være en kamp som pappa'n eventuelt tar - ikke du. Det er vanskelig nok å få et stemor-stedatter-forhold til å fungere om du ikke i tillegg skal være den som krangler om mat.

Jeg krangler ikke om maten. Vil bare være HELT tydelig på at det gjør jeg virkelig ikke. 5-åringen min er verdens enkleste å tilfredsstille i matveien for hun liker ALT som serveres henne selv om hun har sine favoritter hun også. Hun kommenterer heldigvis aldri matvalgene og styret som er i fht. 11-åringens kresenhet.
Pappa'n tar ikke mat-kampen. Han sliter nok litt med det at han synes synd på henne fordi hun ikke liker noe særlig mat, og han synes bare det er ok at hun spiser "noe som helst". Jeg har spurt om han eventuelt kan snakke med moren om det, men det tror jeg faktisk ikke han vil/tør/gidder, og jeg føler virkelig ikke det er min oppgave å ta den fighten der. Jeg er ikke moren hennes, og jeg ønsker ikke å være hun bitchen til pappa'n hennes som maser om å spise noe annet enn det hun liker.

Vi ville aldri fått henne til å spise grove pølsebrød.... og middagene som jeg velger en sjelden gang når hun er på besøk, som overhodet ikke er avanserte når hun er på besøk, ender da med at 11-åringen sitter og pirker i maten og sier at hun ikke er sulten.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Elin, her.

og middagene som jeg velger, som overhodet ikke er avanserte når hun er på besøk, ender da med at 11-åringen sitter og pirker i maten og sier at hun ikke er sulten.

Og hjemme hos oss hadde hun da fått lov til å gå sulten fra bordet. Noen timer senere er det tid for kveldsmat, og da får man heller ta igjen det tapte da.

[Lille meg]

Når jeg leser det innlegget om kjøpkarbonader, Elin, så kan jeg ikke annet enn å smile. For vet du - jeg kjenner meg igjen i jenta. Er det mulig! Men slik er det altså.

Jeg tenker at du først og fremst må få snakket litt med kjæresten din, jeg. Det er tydelig at dere ikke er helt på bølgelengde her. Innser han at jenta har et spiseproblem? For det er helt tydelig at hun har det. Å ikke ville spise pizza bare fordi den mangler ananas? (Forøvrig er den enkle løsningen på pizza-problematikken hos dere at man har ananas på bare deler av pizza'n. Så slipper dere andre å pille av.) Å lukke øynene for at dette er et problem, tror jeg bare gjør ting verre.

Ellers er jeg fullstendig enig med deg - å spørre jenta om hva dere skal ha til middag er å legge et alt for stort ansvar på henne. Klart hun da tyr til trygge og gode retter hun vet hun liker. Forøvrig må jeg påpeke at det slett ikke er så enkelt å variere middagene, så at en 11-åring klarer det finner jeg helt naturlig.

Men - som Tjorven skriver - det går ikke an å mase seg til å få dette til å fungere. Snakk med jenta (etter at du og pappa'n har snakket litt). En god vinkling kan jo være at det må være vanskelig for henne å ikke like så mye mat? Kanskje du kan finne ut hvordan denne kresenheten føles for henne? Det kan jo ikke være særlig godt?