Hermer du etter andres dialekt?

[MegaMie]

Det er kanskje ett eget ord for det, men jeg mener altså at du begynner å snakke likt som den du er sammen med og bruker ord/uttale du vanligvis ikke gjør. Jeg er helt kriminell på å legge om etter hvem jeg er sammen med, helt ubevisst.

Idag var jeg først sammen med en venninne som snakker ganske bredt og da slenger jeg meg på "skakke værra på denna måten" helt uten å tenke på det. Jeg blir bevisst på det etterhvert, men klarer ikke å la være. Senere på dagen var vi på middag hos venner som snakker vanlig bokmål med en-endelser, hun, henne osv og da er jeg rett på det. Til vanlig snakker jeg midt i mellom disse dialektene. Jeg synes noen ganger det er litt pinlig på egne vegne. Og lurer veldig på om de jeg er sammen med legger merke til det.

Noen flere som er språkhermegåser?

[Bloppy]

Ja, jeg melder meg. Og skjems litt av det egentlig. Jeg tror nemlig at det oppfattes. Jeg er til tider ganske ekstrem føler jeg selv. Aner ikke hva det kommer av at jeg gjør det. Jeg har vanlig østlandsdialekt uten noen spesielle særegenheter. Jeg har alltid vært veldig fasinert av dialekter da, og ønsket at jeg hadde hatt en særegen dialekt. Mulig det er derfor.

Også håper jeg ikke at folk tar det ille opp at jeg tar etter. Det er på ingen måte for å gjøre narr av de.

[007]

Ja! Veldig.

[Teflona]

Ja, jeg la om til en slags trønderdialekt da jeg hadde konferansetime med en far en gang. Vært mer bevisst etter det. Kommer nordfra, men snakker vikværsk (ingen som tror jeg er fra annet sted enn her jeg bor).

[Bille]

Ja. Særlig sørlandsdialekten. Begynner etter en dag der nede. Litt flaut, de lokale (familie) ler litt. Jeg klarer for søren ikke kontrollere det heller.

[MegaMie]

Opprinnelig lagt inn av Teflona, her.

Ja, jeg la om til en slags trønderdialekt da jeg hadde konferansetime med en far en gang. Vært mer bevisst etter det. Kommer nordfra, men snakker vikværsk (ingen som tror jeg er fra annet sted enn her jeg bor).

Jeg la også om til noe trønderliknende til ett barn som har trønderske foreldre.

[Tallulah]

Heter det ikke papegøyesyndrom, eller noe sånt? Jeg gjør det ikke selv, men hender jeg møter folk som gjør det.

[Bluen]

Ikke i særlig stor grad, tror jeg. Er det noen som har veldig tynne l-er og snakker om hytten og sånt, kan det nok heller hende at jeg bevisst skrur til og blir et par hakk breiere i språket enn jeg ellers er.

[Hondacrv]

Nei. Av og til prøver eg å snakke den østnorske dialekten som er rundt meg, men det er då svært bevisst og for å tulle.

[Cuyahoga]

Opprinnelig lagt inn av Bluen, her.

Ikke i særlig stor grad, tror jeg. Er det noen som har veldig tynne l-er og snakker om hytten og sånt, kan det nok heller hende at jeg bevisst skrur til og blir et par hakk breiere i språket enn jeg ellers er.

Jeg har også en tendens til å dra fram den breieste dialekta mi i sånn tilfeller.

[Anne C]

Det har jeg aldri gjort. Kunne liksom ikke fall meg inn. Ikke klarer jeg å herme etter noen dialekter heller.

[polarjenta]

Nei. Men jeg fikk fort finnmarkslengen når jeg bodde der, og den tar jeg gjerne fram igjen om jeg snakker med noen finmarkinger.

[Divine]

Nei, jeg gjør ikke det. Annet enn min egen opprinnelige trønderdialekt. Men da hermer jeg ikke, jeg bare faller tilbake til det som en gang var naturlig. Men jeg tar veldig lett etter andre folks ordvalg og måte å si ting på. Jeg blir for øvrig ganske sur når ikke-trøndere hermer etter meg. Jeg har alltid sett på det som litt mobbete.

[Magica]

Folk hermer etter meg. Jeg hater det.

[Myria]

Nei, ikke slik du beskriver.
Imidlertid har jeg lagt fra meg mye av dialekten min fra Nord-Norge etter flere år på østlandet. Det er ikke bevisst og noen fortalte meg at de som gjør slik har et godt språkøre, som forsåvidt er positivt, men skulle gjerne klart å holde på dialekten bedre (snakker jeg med andre nordlendinger derimot skrur jeg helt tilbake igjen).

[Inagh]

Ja, og det er helt ubevisst, og til tider veldig pinlig.

For ikke å snakke om at jeg må ta meg kraftig i nakkeskinnet, for når vi passerer grensa til Sverige, begynner jeg late som jeg kan svensk, og når vi så er over sundet og er i Danmark, vips skrur jeg over til dansk...

[Odelia]

Jupp, jeg er helt ram på å ta etter (ubevisst).

Nå jobber jeg ute i distriktet, hvor mannen min er fra, og dermed snakker jeg bredere enn de fleste vennene mine som er fra samme by som meg (og i alle fall de som har flyttet innover mot storbyen). I tillegg pratet jeg en helt annen dialekt da jeg var liten, men la om (ubevisst) etter at vi flyttet, men jeg blir preget av den gamle dialekten min så snart jeg prater med noen derfra eller har vært der.

Det er egentlig aller verst når vi er i England, og jeg tar etter aksenten. Da er jeg rimelig glad det ikke er så mange her hjemme vi treffer på, for å si det sånn

[Karamell]

Ja. Jeg har skiftet dialekt uten å ville det selv i voksen alder. Og da jeg bodde med ei svensk jente snakket jeg svorsk.

[Polyanna]

Jeg gjør det litt, og gradvis. Slik at jeg etter tre pr med lærer fra Sauda hadde kraftig snev av Saudadialekt, for eksempel. Nå knoter jeg og har mistet mye av egen dialekt, men snur over til min egen med en gang jeg snakker med noen derfra.

Men jeg er ekstremt dårlig på å faktisk etterligne dialekter, det er bare en lett og langsom smitte.

[Nenne]

Jeg var det da jeg var yngre, for da var jeg ikke så ofte eksponert for andre dialekter. Nå har jeg bodd midt i dialektforvirring som student og har sluttet med automatisk herming. Jeg har dog plukket med meg morsomme ord og uttrykk fra folk jeg har hatt mye med å gjøre opp gjennom. Dem gir jeg ikke slipp på.