Å herme etter andres dialekt

[Polyanna]

Det selvsagt er heller ikke generelt sjarmerende det som var vanlig der jeg vokste opp: Skikkelig ondsinnet herming av "bærum-blærum", også kalt "skittlendinger".

Det går kanskje på kontekst, i det store og det hele.

[Polyanna]

Der diskriminerte man for øvrig ikke. Bærum eller Østfold - skittlending var skittlending.

[Che]

Jeg tar lett dialekter, men hermer aldri når de snakker, men jeg kan godt legge om til andre dialekter - da mye i festlig lag. Jeg er sikkert skikkelig plagsom. Jeg kan godt prate både svensk, indisk-engelsk, nordnorsk, østlending og bergensk-men ikke aping.

[Maverick]

Jeg snakket i min barndom Oslodialekt i en kommune østafjells med et nærmest fanatisk forhold til egen dialekt, og ble stadig hermet etter. Men, tenkte vel som så at det er en ære å bli parodiert, og at de egentlig bare var misunnelig.

[Karamell]

Jeg er bergenser i Trondheim og er fæl til å adaptere dialekten min. Jeg hermer ikke, men jeg snakker mer trønsersk enn bergensk når jeg snakker med trøndere. Og så får jeg høre, om jeg har snakket med noen fra Bergen at "Nå har du snakket med din mor igjen!". Jeg gjør jo det samme på engelsk som mange andre beskriver her.

Jeg tror ikke jeg hermer så mye da. Og jeg blir ikke hermet etter når jeg snakker trøndersken min, men mulig det er en av grunnene til at jeg la ubevisst om?

[Strå]

Opprinnelig lagt inn av banana, her.

Dette var jo en artig vri. Hvis vi skal generalisere og be utvalgte grupper om å ha spesifikke kriterier for når og hvordan de hermer etter dialekter, tenker jeg at alle andre enn de som du referer til (de som selv sier at de ikke snakker dialekt) kanskje bør være litt forsiktige med å herme etter oslodialekt eller oslonær dialekt når den egentlige hensikten er å latterliggjøre eller påpeke arroganse og lignende (ref. Magicas innlegg).

(...)

Og der sa du det jeg tenkte. Takk.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Jeg snakket i min barndom Oslodialekt i en kommune østafjells med et nærmest fanatisk forhold til egen dialekt, og ble stadig hermet etter. Men, tenkte vel som så at det er en ære å bli parodiert, og at de egentlig bare var misunnelig.

Bodde du på mitt (andre) hjemsted?

[star]

Jeg kan nok ubevisst slå om til visse type dialekter. Men det er jo slettes ikke for å gjøre narr av den jeg snakker med.
Selv har jeg blitt spurt en del ganger om hvor jeg kommer fra og ikke blitt trodd. For jeg tror nok jeg har tatt til meg ord fra de stedene familien min kommer fra. Min forlover sa jeg hadde fått mange ord fra her jeg bor nå, mens jeg syns hun har blitt en del finere i språket noe som speiler inn på hvor hun har flyttet.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Bodde du på mitt (andre) hjemsted?

Antageligvis, eventuelt nabodalen?

[rine]

Jeg elsker n-ordet.

Men unnskylder meg alltid før jeg bruker det, og sier at folk ikke må ta det personlig.

[007]

Jeg er en hermer. Jeg legger om til andres dialekter, og ofte med overdrivelse. Jeg er selvsagt langt inn i setningen før jeg oppdager hva jeg holder på med, og det er rett og slett flaut.
Jeg er ikke så god på rulle-r, så jeg hermer sjelden etter østlendinger. Men sørlendinger og dialekter nordfra, don't get me started.

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Jeg er en forferdelig papegøye, og det har nok hendt at jeg har sklidd over i retning av samtalepartnerens dialekt, men jeg gjør det aldri med vilje. Derimot er jeg helt ekstrem til å tullesnakke ymse dialekter pluss andre språk jeg mer eller mindre kan med venner og familie. Svensk, for eksempel! Jeg prøver å holde meg sånn noenlunde innenfor det sosialt akseptable.

Sånn er jeg også, men jeg sklir ut. Jeg hermer etter folk i kassen, og etter politiet i passkontrollen. Jeg slår rett og slett om.

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Jeg klarer ikke la være rett og slett. Unnskylder meg alltid i forkant til feks nye kollegaer og sier at de aldri må ta det personlig. Jeg elsker dialekter

Jeg unnskylder meg i etterkant.

[My]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Jeg er en hermer. Jeg legger om til andres dialekter, og ofte med overdrivelse. Jeg er selvsagt langt inn i setningen før jeg oppdager hva jeg holder på med, og det er rett og slett flaut.
Jeg er ikke så god på rulle-r, så jeg hermer sjelden etter østlendinger. Men sørlendinger og dialekter nordfra, don't get me started.


Sånn er jeg også, men jeg sklir ut. Jeg hermer etter folk i kassen, og etter politiet i passkontrollen. Jeg slår rett og slett om.


Jeg unnskylder meg i etterkant.

Men når du snakker med folk som har en annen dialekt enn din, stopper du dem da, og hermer etter setningen eller ordet de nettopp sa, fordi du synes det hørtes så morsomt/pent/sjarmerende/rart ut? (håper du ikke gjør det med politiet i passkontrollen ) For det er det som er irriterende. Ikke at noen ubevisst begynner å snakke den samme dialekten som jeg snakker.

[007]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Men når du snakker med folk som har en annen dialekt enn din, stopper du dem da, og hermer etter setningen eller ordet de nettopp sa, fordi du synes det hørtes så morsomt/pent/sjarmerende/rart ut? (håper du ikke gjør det med politiet i passkontrollen ) For det er det som er irriterende. Ikke at noen ubevisst begynner å snakke den samme dialekten som jeg snakker.

Nei, nei, nei. Jeg hermer ikke, som i gjentar. Jeg slår om til samme dialekt, ofte med overdrivesle. Jeg starter altså samtalen med min vanlige dialekt, snakker, lytter og plutselig snakker jeg den andres dialekt. Som veldig tydelig ikke er min.

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Gjør du det?
Har du opplevd at andre har hermet etter deg?
Hva tenker du om det å herme etter folk med andre dialekter?

Jeg gjør det ikke bevisst, men før jeg studerte var jeg skikkelig fæl til å ta etter folk rundt meg. Etter endte studier hadde jeg vært utsatt for så mange dialekter at jeg ikke lenger apet etter, men bare endte opp med en avslepen utgave av min egen.

Enkelte ord og uttrykk har jeg dog plukket med meg og når jeg hører ungene bruke Polyanna-uttrykk for eksempel flirer jeg av og til for meg selv.

Jeg har aldri opplevd at andre hermer etter meg, ei heller kan jeg huske at jeg har reagert på etteraping etter andre. Det er jo en litt snodig ting å gjøre, med mindre man henger seg opp i et uttrykk og vil ha det forklart eller noe sånt. Da tenker jeg at det er oppriktig nysgjerrighet ute og går.

[Polyanna]

Haha, har ungene dine lært ord fra min dialekt via deg? Det er jo fantastisk gøy!!

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Haha, har ungene dine lært ord fra min dialekt via deg? Det er jo fantastisk gøy!!

Jepp.

[Bluen]

Polyanna: Når du skriver "snedig" i betydningen fiffig, pussig eller noe sånt - hvor har du det fra? Jeg forbinder det i utgangspunktet med trøndersk.

[Karamell]

Å herme etter andre, som ikke gjenta nøyaktig det de sa på samme dialekt, det gjør jeg ikke.

[Karamell]

Opprinnelig lagt inn av Bluen, her.

Polyanna: Når du skriver "snedig" i betydningen fiffig, pussig eller noe sånt - hvor har du det fra? Jeg forbinder det i utgangspunktet med trøndersk.

Snedig er trøndersk i mitt hode ogs (dermed bruker jeg det jo mye ...). I min dialekt mener jeg det heter snodig. :utvanna og glemsk:

[My]

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

Snedig er trøndersk i mitt hode ogs (dermed bruker jeg det jo mye ...). I min dialekt mener jeg det heter snodig. :utvanna og glemsk:

Snodig og snedig er vel ikke det samme? Snedig er et positivt ladet ord (på trøndersk i alle fall, omtrent synonymt med praktisk), mens snodig betyr vel at noe er merkelig?