Gift deg eller skriv samboeravtale

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Smilefjes: Nå synes jeg du setter opp stråmenn. Jeg snakket ikke om eksempelet ditt. Jeg snakker om at retten bør kunne gå inn og rette opp i det i de tilfellene der det tydelig skjer en urett. At i de individuelle vurderingene også bør kunne vektlegges om "bakkemannskapet" var en viktig forutsetning for opparbeidelsen av formuen. Samtidig som man øker kunnskapen om slike ting blant folk. For jeg er rimelig sikker på at FP ikke nødvendigvis alltid er representativt for hva kvinner vet og forteller hverandre om bl.a. slike ting.

Veldig enig.

[sindrome]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Om man ikke kan få "Voksenliv" inn i pensum, så kan kanskje bruke de eksisterende fagene? F.eks. "Lise er 22 år gammel og har fått barn med Eirik på 28. Lise vurderer å være hjemme med barnet til barnet er 10 år. Regn ut hvordan dette vil påvirke Lises pensjon".

Oppfølgingsoppgave: "Lises sønn har nå blitt 11 år og Lise har begynt å jobbe deltid på dagligvarebutikken. Eirik vil avslutte forholdet og flytte med sin nye kjæreste til en annen kant av landet. Eirik har tjent x kroner per år siden han var 26 og ferdigutdannet." og så kanskje en oppgave om å regne ut hva de enkelte sitter igjen med, hvilken pensjonstilværelse de kan leve osv.

I samfunnsfag kunne man kanskje hatt litt om forskjeller mellom ekteskap, samboerskap med og uten avtale etc. Kanskje sett litt på relevante rettsavgjørelser om det blir tid?

Kunne man gjøre det slik? Altså bruke eksisterende fag og læringsmål, men gjøre oppgavene mer rettet inn mot temaer som dette?

I love it!!

[Candy Darling]

Da tror jeg du har lest litt vrangt, kie, for jeg oppfatter at de aller fleste her mener at det skal finnes unntak for særlige tilfeller, men at bevisbyrden må ligge på den "fornærmedes" part hvis man ikke har avtale. Og selvsagt at det er og skal være ganske vanskelig å få gjennom at man har bidratt til å øke den andres formue når man ikke drar inn inntekt, siden å passe egne barn kun svært unntaksvis kan sies å være formueøkende til den andre part, når man i tillegg skal kompensere for eget livsopphold og fellesutgifter.

[Candy Darling]

Når det er sagt, så ville jeg kanskje sagt at akkurat bønder er i en særstilling, siden de begge jobber nærmest ulønnet og kun betales gjennom "firmaet" gården? Likevel svært dumt å ikke gifte seg eller ordne det juridiske på forhånd, så klart.

[kie]

Da er vi ganske på linje, ja.
Det er nok også ekstra utfordrende (i alle fall for meg) å lese "rett" når ting skrives såpass bastant og unyansert som jeg synes det har skjedd til tider i denne tråden. Sikkert fra begge sider.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Når det er sagt, så ville jeg kanskje sagt at akkurat bønder er i en særstilling, siden de begge jobber nærmest ulønnet og kun betales gjennom "firmaet" gården? Likevel svært dumt å ikke gifte seg eller ordne det juridiske på forhånd, så klart.

Å være samboer, å bidra på en gård enten med arbeidskraft eller egen, ekstern inntekt, uten avtale er det glade vannvidd! Heldigvis er regnskapskontorene rundt om veldig på dette og burde hatt provisjon fra kirka
Men man bør ha en egen ektepakt i tillegg altså, for som regel er gården mannens særeie.

Og ja, jeg er gift, med ektepakt, så spesielt sanndrømt er jeg ikke

[Lille meg]

Jeg kommer alt for seint inn i spennende diskusjoner, altså! Dere er jo over på fjas allerede. Hadde jeg bare vært hjemmeværende kunne jeg hengt på FP hele dagen og påstått jeg var viktig bakkemannskap!

[Sure Eplet]

Jeg står "der" akkurat nå, at han har hatt jobb og inntekt. Den jobben kunne han aldri hatt om ingen passet barn. Huslånet har gått fra min konto, alt sammen - vi har vært nødt til å være to. Regninger og mat har stort sett gått fra hans konto.

Nå går vi fra hverandre. Han vil ikke ha noen ting jeg får hjelp til å sitte med huset, han får ingen ting. Hovedansvar for barn kan han ikke ha, for arbeidstidene tillater det ikke. Huset må ungene (mine, jeg har to fra et annet forhold) bo i for å holde seg i samme skolekrets.

Han vil ikke ha noe som helst: bare at jeg overtar hans del av lånet. Han har visselig bidratt like mye (eller mer!) som det jeg har. Jeg syns ikke det er rimelig selvfølgelig kommer jeg ikke til å kaste penger etter ham. Om jeg hadde hatt økonomi til det, så skulle jeg gjort det - han har gjort dette en gang før, bikker snart førti og ... eh, ja. Det kommer aldri til å gå til retten, han vil ikke. Ikke jeg heller eller, jeg ser at det jeg gjør eg moralsk forkastelig - men det ... det går bare ikke. Han vil ikke ha noe.

Verken han eller jeg kommer til å sitte spesielt fett i det altså, men ...

Jeg syns virkelig at regler skulle gjelde for alle. Han krever ikke noe, han er konfliktsky og ... eh, litt merkelig. Men det er ikke riktig at konfliktsky mennesker skal tape mye økonomisk - det går ut over flere enn dem selv. En ting er at det går ut over egen livskvalitet, men det kan gå ut over barn eller andre arvinger også. Akkurat her og akkurat nå er det jeg som sitter med alle kortene, bare fordi han kan velge å gi avkall på sin del. Jeg skulle ønske at han ikke hadde anledning. Dette føles så jævla feil!

(og sånn på generelt grunnlag syns jeg ikke at det bør skilles mellom forhold med og uten vold. Hvor skal grensen for "vold" gå? Skal den gå når noen er straffedømt, eller holder det å anmelde? Skal anmeldelsen kunne trekkes? Er det nok å søke om erstatning? I forhold hvor vold har vært hverdagen er sannsynligheten for represalier stor, og sannsynligheten for en dom som holder den voldelige på evig avstand for alltid liten. Hvor langt skal voldsofre og -tiltalte måtte strekke seg? Vold og tvang har mange former; fysisk, mental, sosial og økonomisk. Ikke alt er like lett å dokumentere. En knallhard rettspraksis vil kanskje gjøre tilværelsen verre for reelle ofre og enklere for utøvere. Jeg er ganske sikker på at ingen ønsker et samfunn hvor en anklage er nok.)