Hva er du redd for?

[FruLarsen]

Jeg er ikke redd for så mye..

Men det er endel til jeg absolutt ikke liker, som edderkopper, nærgående klegg, veps, bier og humler(holder de seg på avstand så er det greit), høyder over 60-70 cm også er jeg bekymret hver gang mannen min skal ut å og fly, jeg er ikke redd for å fly selv, men han reiser så mye og langt, og jeg tenker at statistisk sett KAN jo flyet han reiser med få problemer..

Jeg er fryktelig, helt lamslått redd for at noe skal skje med FrkLarsen, hun er min helt klart mest dyrebare skatt, og om noe skulle skje med henne vet jeg ikke hvordan jeg skulle klare å leve videre.. Kjenner jeg blir svett og skjelven bare ved tanken!
Men jeg overvinner/undertrykker denne frykten hver eneste dag, selv om jeg ser henne sykle avgårde til skolen, og tenker at "Hva om hun blir påkjørt, noe som kunne vært forhindret hvis jeg hadde kjørt henne!" eller hvis hun skal gå de to kilometrene hjemmefra og til jobben min, så tenker jeg "Hva om noen tar henne, eller gjør noe forferdelig mot henne, når jeg egentlig kunne ha sagt at jeg kom og hentet henne etter jobben.."

Hun er heldigvis ikke klar over hvor redd jeg er for henne, hun vet ikke hvor syk verden kan være, og morens forferdelige fantasi. Når det kommer til edderkopper, veps og andre kryp, så har min skeptisk gjort henne til den tøffe, som klæsjer edderkopper og smekker til veps som har kommet inne.. Til og med den jevngamle nabogutten bruker FrkLarsen som vepsedreper når han er hjemme alene..

[Madicken]

Jeg er redd for å bli stukket av veps. Er kjempeallergisk, og hovner voldsomt opp om jeg blir stukket. Edderkoppangsten har jeg stor sett overvunnet. Men flått og, gudforby!, hjortelusflue, er de jeg helst vil unngå å trreffe på mine ferder i naturen.

Og så er jeg nok litt engstelig for å ferdes alene ute i mørket på steder der det ikke er så mange andre mennesker å se.

[Floksa]

Det eneste jeg er sånn virkelig, helt vetteskremt for er at mannen eller barna skal bli alvorlig syke, eller skade seg. Selve døden er jeg ikke redd, men veien dit skremmer meg. Å være dødssyk er det mest skremmende jeg kan tenke meg.


Også var jeg redd høner. Det er litt trivielt i forhold til døden, men bare nesten. Jeg var sånn hysterisk, løpe, gråte, låse meg inne redd.
Så da skaffet jeg meg høner.... Nå er jeg ikke redd lenger.

[Drømmedama]

Jeg er bittelitt redd for edderkopper, ganske redd for høyder, skikkelig redd for heis, små trange rom og mørket.
Og så er jeg veldig redd for å gå meg bort, derfor er jeg aldri i skogen. Jeg eier nemlig ikke retningssans, så jeg surrer meg egentlig bort nærmest daglig, f.eks når jeg kjører bil eller er på et handlesenter, og jeg er alltid litt redd for å ikke finne veien hjem igjen.

[mkj]

Jeg har en helt vill høydeskrekk. Datteren minkar ikke arvet den, men jeg har jo høydeskrekk også på hennes vegne.

Jeg svetter nå i hendene bare av å skrive om høyder.

Det begrenser meg ganske mye. F.eks ferierer vi på Gran Canaria og jeg kan ikke reise innover på øya. Jeg tør ikke pga smale veier. På verandaer fra 4-5. Etg og oppover tør jeg nesten ikke gå ut, om det er sånne balkonger som henger 'i løse lufta'.

Og jeg blir verre med årene.

[Joika]

Er egentlig ikke redd for så veldig mye annet enn at det skal skje fæle ting med de jeg er glad i.

[007]

Jeg har vært hysterisk redd for veps, men jeg har komt meg. Nå klarer jeg (oftest) å ikke være hysterisk skrikende på pulten-lærer om det kommer en veps inn i klasserommet. (En oppførsel 10.klassen min har hatt stor glede av i 3 år... )

Ellers er jeg mørkredd, noe også ungene mine er. Jeg kan også være husredd, men også her har jeg blitt bedre. Selv om jeg ennå kan bli lammet av angst når jeg tenker på X-Files-episoden med han i ventilene.

[Teofelia]

Jeg var veldig husredd, men pussig nok har jeg sluttet å være redd nå - etter å ha flyttet inn i 100 år gammel enebolig med både stort loft og kjeller.

Jeg tror det er en kombinasjon av at huset er hyggelig og at absolutt alle lyder (som det er ganske mange av), enkelt kan forklares med "gammelt treverk". Også ikke minst det at jeg bestemte meg fra dag én for å ikke være redd her.

Men jeg går ikke opp på loftet etter at det har blitt mørkt, når jeg er alene hjemme altså. Der går grensa!

[Teflona]

Jeg har ingen fobier, men jeg er nok bittelitt høyderedd. Ikke i den grad at det hindrer meg i noe og det er nok helst på usikre steder som høye, glatte, bratte skrenter ut mot sjøen.

[Høns]

Jeg er redd for orm og slanger. Veldig redd. Det hindrer meg ikke i hverdagen eller reiselysten. Jeg kvepper når jeg ser slanger i blader, aviser og tv, og kan finne på å se under sengen om det er en der (ikke så ofte). I Afrika var jeg nøye med å sjekke... Dette har jeg dels overført til barna, dvs ikke redselen, men at de ikke må gå nær, og at slanger er reddere enn oss mennesker, men at det kan være farlig.

Det gjelder vel andre ting også, som jeg ikke er direkte redd for, men som jeg vet konsekvensene av. Jeg er ikke redd for høyder, men fordi jeg vet konsekvensen av å falle ned et stup sier jeg til barna at de ikke skal balansere på kanten fordi det kan være farlig, og man kan falle. Jeg håper og tror at de ikke blir engestelige av det, men at de lærer å være forsiktige når det er grunn til det.

[Dragen]

Jeg er redd for riddere, og pleier følgelig å omgi meg med tafatte menn.

[Vianne Rocher]

Opprinnelig lagt inn av Dragen, her.

Jeg er redd for riddere, og pleier følgelig å omgi meg med tafatte menn.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Dragen, her.

Jeg er redd for riddere, og pleier følgelig å omgi meg med tafatte menn.

[Fløyel]

Opprinnelig lagt inn av Fløyel, her.

Jeg er redd hunder som løper løst, spesielt det som ansees som kamphunder, jeg er ikke hysterisk, men jeg tenker kjapt på hvordan jeg evt. skal komme meg ut av en situasjon.

Vel idag fikk jeg prøvd meg på en løs hund.
Jeg satt på trappen utenfor huset, så hører jeg ett redselskrik, helt tydelig ett barn, fra fellesarealet bak garasjen, jeg spretter opp og løper rundt for å se, der ser jeg en livredd unge som løper febrilsk rundt, gråter, hyler og fekter med armene og en løshund som hopper og bjeffer. Reaksjonen min er at jeg blir rasende, hugger tak i hunden og presser den ned i gresset mens jeg brøler virkelig brøler altså, "LIGG!" (hva slags ord er det til hund da??? Men det første som datt inn i hodet mitt) Hunden klynker seg litt, men prøver å komme seg løs og bite meg, men jeg er så rasende så den har ikke mulighet til å komme ut av grepet mitt. Jeg ser at det går greit med gutten og prøver å roe han ned, mens jeg brøler til hunden :stakkars gutt, han må jo tro jeg er gal:. Så får jeg frem fra han hvor hunden kom ut fra og sleper den med meg bort til huset. Hvor eieren står på terrassen "Slapp av à, den er bare leken!" (dette var en STOR hund, type Kongepuddel. Av og til så svartner det visst for meg. Men jeg tror eieren forstod at neste gang jeg ser den hunden er løs så er politikammeret stedet å hente den ut igjen! Jeg ser ingen grunn til å opprettholde gode naboskap med slike hodeløse hundeeiere.

Det gikk fint med gutten da! Og meg. Mini m/kompiser stod måpende på gårdsplassen og så på den illsinte, gale moren til Mini. Så joda, jeg overlever løshunder bare jeg blir sint nok.

[Veslemøya]

Jeg er redd for høyder, fly, solarium og skolopender.

[Susse]

Opprinnelig lagt inn av Filifjonka, her.

Forresten så er jeg også redd for mordere og voldtektsforbrytere i skogen. Jeg VET det er irrasjonelt, men jeg greier ikke være alene i skogen likevel.

Der er jeg også. Løsning er å låne en hund av naboen, da er jeg ikke redd for noe som helst i skogen, selv om bikkja er ganske liten.

[Billa]

Pappa stankelbein (kjempeskumle) løse (store) hunder.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Fløyel, her.

Så får jeg frem fra han hvor hunden kom ut fra og sleper den med meg bort til huset. Hvor eieren står på terrassen "Slapp av à, den er bare leken!" (dette var en STOR hund, type Kongepuddel.

Å. Fy. Flate!