Hva er du redd for?

[Bokormen]

Jeg er redd løse hunder, eller generelt hunder der en merker at eieren ikke har kontroll da de er ute blant folk.

I tillegg er jeg en pyse på glatt vinterføre. Jeg har mistet kontrollen over bilen med barn i baksetet flere ganger til tross for lav hastighet og fornuftig kjøring, det sitter i.

Med hensyn til barna er jeg mer redd for å overbeskytte enn jeg er for å være uvøren.

[nolo]

Opprinnelig lagt inn av Fløyel, her.

Hun er litt som Krøsa-Maya i Emil filmene.

Min mor har et snev av Krøsa-Maya i seg hun og. Jeg husker da eldste var rundt fire år og falt og slo seg ganske kraftig, og det første han sa da han var ferdig trøstet var at det var bra mormor ikke var her nå.

[Blondie]

Jeg burde sikkert være redd for veps, siden jeg så moren min få hjertestans av et stikk. Egentlig synes jeg bare det er masete med alle som løper rundt og vifter på sommerdagene.

Min redsel ligger i frykten for å miste noen av mine nære, da spesielt barna. Jeg jobber mye med at min frykt ikke skal begrense deres hverdag, men de merker seg nok at jeg er litt annerledes enn mange andre. Dette blir faktisk verre jo eldre de blir, jeg kan jo ikke ha like god kontroll på 14-åringen som 5-åringen.

[Filifjonka]

Jeg er ikke i det hele tatt redd for veps og edderkopper. Selv om jeg havnet i jordvepsebol som liten og fikk så mange stikk at jeg ble syk. Syns det er helt merkelig når folk flyr vettskremte rundt når de ser en veps. SÅ ille er det ikke om en skulle få et stikk, liksom. Og jeg er ikke husredd eller redd for å være hjemme alene.

Men det er mange ting jeg er redd for. Aller øverst er redselen for at noe skal skje med barna mine, spesielt i trafikken. Jeg er redd på motorvei og jeg er redd i ekstremt tordenvær. Og jeg har hatt ganske kraftig høydeskrekk siden jeg var liten. Nå ser det ikke ut til at jeg har overført mine redsler på ungene, de ser igrunnen ut til å være over middels fryktløse der de reiser rundt på alle slags perifere steder i verden, dykker, klatrer og kjører motorsykkel. For å nevne noe.

[Milfrid]

Jeg er livredd for veps. Sånn hyle og springe og drite seg ut-redd. Jeg klarte å vifte en veps på datteren min slik at den stakk hennenda hun var to år. Hun husker det enda (og det er ikke jeg som har minnet henne på det.. ). Ingen av ungene har heldigvis arvet panikken min. Jeg vet frykten er irrasjonell. Jeg er ikke allergisk og har blitt stukket, så det er ikke smerten. De er bare så ekle!

Jeg er ikke spesielt begeistret for høyder heller, men høydeskrekken utfordrer jeg. Samme med tannlegeskrekken.

[Inagh]

Jeg har en idiotisk fobi mot edderkopper og slanger, noe jeg konfronterer ved å fange edderkopper i glass og slippe dem ut i hagen, om de kommer inn. Slanger konfronterer jeg på reptilparken. Jeg gjør mitt aller beste for ikke å overføre fobiene mine til Guttungen. Jeg tror ikke han er redd edderkopper, men han blånekta klappe slangen på reptilparken da han fikk tilbud.

Jeg har også høydeskrekk, og det har Guttungen arvet, om enn en puussig variant. Han har ingen problemer med å se ned - men er det høyt over ham, som i rom med stor takhøyde, får han pustevansker og krymper seg.

[isola]

Jeg har høydeskrekk, men er ikke redd for å fly. Det er den der greia med å falle. Jeg får helt angst. Vondt i høydeskrekken var spot on.

[Nenne]

Brann. Jeg er livredd for brann enda jeg aldri har opplevd det. Jeg er skikkelig nøye med å merke meg rømningsveier på hoteller m.m.

[Acino]

Jeg har tannlegeskrekk, sånn at jeg er utsvetta og skjelven etter en time. Har mye å ta igjen etter mange, mange år uten tannlegetimer men har nå funnet en tannlege som kan sine saker, forklarer underveis, beroliger og det som er. Fullstendig irrasjonelt men jeg klarer ikke "skjerpe" meg likeve. Kanskje noe med at min mor hadde en tannkjøttsykdom i oppveksten min som gjorde at hun hadde gjentatte svære betennelser osv og til slutt, frivillig, trakk alle tenne og fikk seg gebiss. Hun har/hadde tannlegeskrekk hun også.

Ellers takler jeg ikke småkryp inne foruten maur eller vanlige fluer; de hører ikke akkurat til inne men jeg får iallfall ikke tilnærmet panikk. Jeg liker de forsåvidt ikke ute heller disse småkrypene men jet tålerer de mye lettere der hvor de hører hjemme. Forsøker å ikke overføre noe på barna. Før barna kom til verden ville jeg fått småhetta av en marihøne som landa på armen. Her om dagen gjorde det akkurat det og da klarte jeg å rolig vise frem til barna før jeg etterpå vifta den forsiktig av. Småstolt øyeblikk!

[Najade]

Jeg har tannlegeskrekk, og selv om jeg går hos en venninne av meg som er dyktig, empatisk og netthendt, så sitter det i.
Nå får jeg 7,5 mg valium før de besøkene jeg må gjøre noe, og ekstra bedøvelse, og da gikk det veldig fint sist.

Skriver seg nok fra en særskilt episode hos tannlegen da jeg var barn, samt en del småplagsomme tannlegebesøk hvor jeg ikke har fått nok bedøvelse.
Fikk beskjed om senest i år at jeg har nerven i tennene høyt oppe, så det er ikke så rart at jeg har kjent boring som normalt ikke trenger bedøvelse.

Lettere fobisk for edderkopper og slanger, men det hemmer meg ikke. Jeg synes bare det er skikkelig ekkelt, og kan noen ganger skvette skikkelig.

[Carpe Diem]

Tannlegen

[star]

Opprinnelig lagt inn av Mex, her.

Jeg er redd for maur i mengder.

Det sitter nok igjen fra da jeg var liten, og falt opp i en maurtue. Jeg hadde maur over alt. Og de stakk. (Som vi bergensere sier, det var tissemaur) Det kravlet overalt, det gjorde vondt overalt. Mamma kastet meg inn i dusjen, i kaldt vann. Det tok tid før det ble lunket. Jeg begynner å klø og grøsse når jeg tenker på det nå. Jeg husker jeg skrek. Og jeg husker at jeg nektet å bruke klærne igjen etterpå selv om de var vasket, luftet og fri for maur.

Samme her, men tror jeg ble spyla med hageslangen først.

Ellers er jeg ikke glad i høyder. Redd for veps av en eller annen grunn og liker heller ikke edderkopper. Tror ikke jeg har overført noen av mine fobier til ungene.
Og ja, tannlegen. Men nå har jeg en sånn fantastisk flott dame så jeg gruer meg faktisk ikke.

[Dronningen]

Ja, og så er jeg redd tiger, løve og bjørn...

[Skilpadda]

Jeg er ikke redd for så mye, eller i alle fall er jeg ikke redd for dyr eller høyder eller tannleger eller mørket eller slike typiske fobi-ting. Sønnen min er litt mer skeptisk til f.eks. veps eller høy fart (berg-og-dalbane, nedoverski og slikt) enn jeg er, men ikke plagsomt mye. (Jeg synes bilbelter og redningsvester og sykkelhjelmer og brannvarsler er nødvendig utstyr, og jeg er klar over risikoen for å falle ned fra større høyder eller bli bitt av hunder eller påkjørt, men jeg er ikke redd for slike ting heller, ikke i den forstand at jeg føler sterkt emosjonelt ubehag.)

(Jeg kan helt klart bekymre meg over mye, men ingen av de tingene som nevnes i denne tråden.)

[Bille]

Samme som Skilpadda her. Ingen slike fobier, men jeg bekymrer meg og er redd for alvorlig sykdom, trafikkulykker og denslags. Barna mine er så små ennå så de har uansett minimalt med frihet.

[Miss Norway]

Jeg liker definitivt ikke veps oppi ansiktet, men det er et resultat av at jeg som voksen fikk en inn under visiret på motorsykkelhjelmen mens jeg kjørte MC, og så opplevde noen festlige sekunder da vepsen raste rundt inni der før den stakk meg på øyelokket. Men jeg vil ikke kalle det en fobi, da - det er ikke noe irrasjonelt i være skeptisk etterpå da?

Høydeskrekk - ja det er vel mere der. Jeg liker ikke å gå ut på kanten av noe som helst.

Sitat:

Jeg har ikke høydeskrekk selv, men har irrasjonell panikk når det gjelder ungene, og eldstemann erter meg sånn som du beskriver, Polyanna. "Dette liker ikke du mamma," kan han si når de står ytterst på kaikanten eller er oppe i trehytten hos svogers. Og så later han som om han skal falle.

Er dette å ha høydeskrekk? Jeg ville ikke vært bekymret på samme måten om mannen min dinglet på en kant (selv om jeg er glad i ham også), men ungene - det er jo mye større sannsynlighet for de skal ramle ut vinduet eller ned fra muren, i og med at de er klønete motorisk i forhold.

[scilla]

Jeg er redd for slanger/ormer, veps og flått.
Og så er jeg redd for bilkjøring etter å ha vært i en alvorlig bilulykke. Det er sånn at jeg puster lettet ut hver gang vi kommer frem dit vi skal i live, og når barna skal være med venner på hytte o.l. synes jeg det er dritskummelt med bilturen. Jeg orker ikke en gang og tenke på når de skal begynne å kjøre bil selv. Hytteturer til fjells på glatte veier og ferske førerkort. Hjelpes.

[Mei]

Jeg misliker stekt å gå på islagt vann og unngår det så godt jeg kan. I vinter gjorde jeg det likevel, både for å bevise for meg selv og lillesøster at jeg kunne. Jeg blir også utrygg de gangene jeg kommer over orm i skogen - men det hindrer meg ikke i å fortsette å gå turer der.

Før var jeg redd for edderkopper og veps også, men etter at jeg har fått barn og flyttet til et hus "i skogen" har den forsvunnet etter mye eksponering. Etter at jeg fikk barn har jeg også begynt å få høy puls når fly skal ta av og til vi er oppe i masjhøyde. Det hindrer meg absolutt ikke i å fly.

[Luvi]

Jeg er redd for ulykker som medfører varige men eller i verste tilfelle døden. Dette preger meg veldig i hverdagen, men jeg prøver så godt jeg kan å ikke påvirke vesla.

[Einhyrningur]

Når jeg var liten var jeg livredd sauer. Noen (sikkert bestemor) hadde skremt meg med reinen som gikk løs, men av en eller annen grunn ble jeg ikke redd den, men sauene. De er jo himla sosiale dyr så de forfulgte jo oss ungene, og jeg løp og hylte. De var så ille at de måtte følge meg mellom husene helt til jeg var 15