"Tjenestebalanserer" dere?

[Polyanna]

Vanskelig å finne tittel...

Det kom frem i en annen tråd at noen syns det er fint at man er i "balanse" når det gjelder tjenester. At det er lettere å si ja takk til en tjeneste dersom man vet at man har gjort eller kan gjøre gjengjeld ganske snart.

For meg blir dette veldig fremmed og virker veldig slitsomt. Jeg har for eksempel en Duracell-kanin av en svigermor som lever og ånder for å hjelpe andre, særlig familien. Det kan godt hende vi aldri får gjort gjengjeld for alt hun gjør for oss. Det kommer selvsagt an på hva hun vil trenge av hjelp etter hvert som hun blir eldre.

Og innen vennekretsen så er jo ulike mennesker i ulike livsfaser. For tre år siden hadde vi et gigaoppussingsprosjekt og en tung graviditet å slite med. Da fikk vi mye hjelp. Kanskje vil ikke de som hjalp oss da trenge så mye hjelp av oss fremover heller, men kanskje noen andre vil det? Akkurat nå, med tre barn fra 5 år og ned, så har vi ikke all verdens krefter til å hjelpe andre. Men senere har vi forhåpentligvis det.

Jeg kjenner jeg er mer på "Pay it forward" og "yte etter evne, nyte etter behov" når det gjelder hjelp og tjenester.

Synspunkter?

[Marge]

Tja, hvis jeg gjør noen en tjeneste, f.eks hjelper de med barnepass eller å flytte, så gjør jeg det fordi jeg har lyst og forventer ikke penger for dette eller noe. Men hvis jeg en gang skulle be de om en liknende tjeneste, og få nei til svar, så ville jeg synes det var rart med mindre det var en opplagt grunn til at de ikke kunne hjelpe. Samtidig er jeg ikke redd for å hjelpe folk som jeg vet ikke har mulighet til å gjøre noe tilbake, men når folk som har mulighet ikke gidder å hjelpe deg igjen, da synes jeg det er frekt.

[Teofelia]

Jeg synes det er en selvfølge å hjelpe venner og familie når de trenger hjelp. Selvsagt holder jeg ikke regnskap over hvilke tjenester jeg har bidratt med.

Opprinnelig lagt inn av Rypejenta, her.

Tja, hvis jeg gjør noen en tjeneste, f.eks hjelper de med barnepass eller å flytte, så gjør jeg det fordi jeg har lyst og forventer ikke penger for dette eller noe. Men hvis jeg en gang skulle be de om en liknende tjeneste, og få nei til svar, så ville jeg synes det var rart med mindre det var en opplagt grunn til at de ikke kunne hjelpe.

Hvis jeg ba en venn om hjelp til noe og velkommende sa nei uten å oppgi noen som helst grunn for avslaget, ville jeg synes det var rart, helt uavhengig av om jeg hadde gjort vedkommende en tjeneste fra før eller ikke.

[Miss Norway]

Eh... jeg bare tenker "Kutt, fall, stripsing, influensasesong, Tom for P-piller!!!, ventelistekøer, omgangsyke og blærekatarr..." og føler at jeg er på RIKTIG side av venne-tjenesteytingen ihverfall. Med litt til gode.

[Marge]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Hvis jeg ba en venn om hjelp til noe og velkommende sa nei uten å oppgi noen som helst grunn for avslaget, ville jeg synes det var rart, helt uavhengig av om jeg hadde gjort vedkommende en tjeneste fra før eller ikke.

Det er jeg forøvrig enig i. Holder heller ikke noe regnskap over tjenester, men er sikker på at vi uansett er på plusssiden. Samboeren min er tømrer og handyman av dimensjoner, slikt er veldig populært hos de som har ti tommeltotter. Av og til må han bare si nei når folk spør om hjelp, for vi får så mange henvendelser og vi har rett og slett ikke tid og overskudd til å hjelpe andre hele tiden.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Rypejenta, her.

Av og til må han bare si nei når folk spør om hjelp, for vi får så mange henvendelser og vi har rett og slett ikke tid og overskudd til å hjelpe andre hele tiden.

Det synes jeg er en høyst gyldig grunn, bare så det er sagt.

[gullet]

Jeg tilbyr meg gjerne, og jeg låner også gjerne bort far, som den handymannen han er.
Blir jeg spurt sier jeg ja dersom det passer sånn.

Men jeg tar det også som en selvfølge at et nei blir akseptert uten at jeg behøver å forklare så mye, eller at noen blir sure for det.

Jeg låner ikke bort penger og det er noen som ikke så selvfølgelig får hjelp, men det etter dårlige erfaringer.

[Canisa]

Tror aldri et slikt regnskap blir helt "rettferdig", og jeg føler ikke at vi hverken skylder noen noe eller har noe til gode hos noen. Man hjelper selvfølgelig til dersom man kan, og blir glad og takknemlig om noen hjelper oss på noen måte.

Er det ikke noe som heter yt etter evne, få etter behov?

[Maz]

Jeg fører ikke regnskap. Jeg stiller opp helt uten tanke på å få noe tilbake. Folk som fører regnskap og blir bittre av at andre ikke stiller opp har jeg sett nok av.

Gjør jeg noe for andre gjør jeg det for meg selv. Fordi jeg vil og det er et valg jeg tar.

Jeg takker alltid for tjenester, og noen ganger sørger jeg for å gi noe tilbake som en "frekk" julehilsen eller noe slikt. Igjen fordi JEG ønsker det.

[kie]

Jeg er også for "pay it forward", men jeg må innrømme at det er noen jeg angrer på at jeg har tatt imot hjelp fra. Det er ikke morsomt å få sånt i fleisen ved neste korsvei. Så for meg vil nok det å ta imot tjenester være en tillitserklæring som sitter langt inne. Særlig dersom det er noe jeg ikke vet når jeg får gjengjeldt.

Nå har jeg heldigvis heller ikke behov for så mye heller, men befinner meg vel mer på giversiden for tiden.

Når det gjelder ting jeg gjør for andre, så mener jeg at det bør være uforpliktende. Samtidig så tror jeg at jeg ville ha blitt litt skuffet dersom jeg f.eks. hadde vært barnevakt for noen et par ganger per måned i noen år og så ikke fikk hjelp til barnepass når jeg for en gangs skyld ba om hjelp fordi det var krise. F.eks. dersom jeg trengte barnepass for å følge et av barna på legevakt eller sykehus, og jeg visste at den jeg ba om hjelp hadde mulighet til å trå til.

Men, som sagt; jeg prøver å ikke tenke sånn, for jeg synes i grunnen at takknemlighetsgjeld er en uting.

[Fruktflua]

Jeg kjører mer på pay it forward-prinsippet. Jeg hjelper ALDRI noen for å få motytelser - kun fordi min hjelp trengs, og fordi jeg har stor glede av å hjelpe andre.

[Benzo]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Eh... jeg bare tenker "Kutt, fall, stripsing, influensasesong, Tom for P-piller!!!, ventelistekøer, omgangsyke og blærekatarr..." og føler at jeg er på RIKTIG side av venne-tjenesteytingen ihverfall. Med litt til gode.

Det skjønner jeg! Jeg har en venninne som er lege og hun er god å ha til rådgivning og andre "småting". Derfor får hun hver jul og bursdag, en gave til seg som privatperson og en med dr.xxx på.

[LaLuna]

Jeg holder ikke regnskap, og lever først og fremst etter pay it forward-rpinsippet. Det er så forskjellig hvor mye hjelp folk rundt meg trenger - noen trenger mye, andre omtrent ingenting.
Selv trenger jeg ikke så veldig mye hjelp av andre (relativt sett), og det ville blitt helt meningsløst om jeg skulle forvente mye tilbake av f.eks en venninne som har store problemer og som jeg har hjulpet masse.

På den annen side er det lettere å be noen om en tjeneste, f.eks barnepass, hvis man selv har passet vedkommendes barn både titt og ofte.

Henger dette på greip, eller er det en selvmotisgelse?

[Misteri]

Vi hjelper når vi kan. Jeg er hjemmeværende og lite å gjøre i andres øyne, hvertfall før vi fikk diagnose barn. Før vi fikk det, var det ofte jeg fikk spørsmål om hjelp til alt mulig rart og folk ble sure når jeg måtte si nei.
Heldigvis har det blitt bedre.

[Michayla]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Eh... jeg bare tenker "Kutt, fall, stripsing, influensasesong, Tom for P-piller!!!, ventelistekøer, omgangsyke og blærekatarr..." og føler at jeg er på RIKTIG side av venne-tjenesteytingen ihverfall. Med litt til gode.

Jeg har to legevenner og de har selv kommet til oss og sagt at hvis det er noe vi lurer på etc så måtte vi ikke nøle.
Men jeg klarer liksom ikke helt alikevel.
Har ikke lyst til å bruke de "opp" liksom.
Så det er ytterst sjelden jeg bruker tittelen dems for å si det slik.
Men er jeg usikker på min egen lege så får jeg en ny vurdering på "si"

Har og vetrinær venninne og hun er god å ha da vi har 3 dyr.
Hun sier det samme.
Jeg brukte henne og hennes kollegaer da jeg var i Haugesund og lille vovsen vår skadet kloa.
Han ble så dårlig av narkosemiddelet han fikk og han hadde store smerter uten å ha fått smertelindring og jeg fikk ingen info og hjelp av vetrinæren der.
De virket ikke som de hadde så god peil på smådyr selv om det var hovedsaklig det de jobbet med.
Jeg hadde døgnkontakt med min venninne. Vi sov med hunden under dynen vår da han var så nedkjølt stakkar.

Jeg hjelper andre uten å forvente noe igjen.
Har jeg mulighet og energi så stiller jeg opp. Skulle bare mangle.
Om det så er for naboen eller om det er venner /familie.

Folk som fører regnskap gidder jeg aldri å spørre om hjelp heller.
Det har jeg dårlig erfaring med.

[Hasselnøtt]

Både ja og nei. Jeg balanserer aldri på en slik måte at jeg gjør tjenester fordi jeg forventer en gjentjeneste. Samtidig må jeg innrømme at dersom noen har hjulpet meg/oss mye over en periode, ivrer jeg litt etter å gjøre gjengjeld selv. Det dreier seg dog ikke om noe regnskap, akkurat.

[Java]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

For meg blir dette veldig fremmed og virker veldig slitsomt. Jeg har for eksempel en Duracell-kanin av en svigermor som lever og ånder for å hjelpe andre, særlig familien. Det kan godt hende vi aldri får gjort gjengjeld for alt hun gjør for oss. Det kommer selvsagt an på hva hun vil trenge av hjelp etter hvert som hun blir eldre.

Min far har en gang sagt noe til meg som jeg synes er så fint. Han sa at den kjærlighet, omsorg og hjelp man yter til sine barn er betingelsesløs. Det er ikke meningen at vi skal yte det samme tilbake, men gi det videre til våre barn. Etter at han sa det synes jeg det er veldig lett å ta imot hjelp fra foreldrene mine og jeg tenker aldri på at det skal gjengjeldes, selv om jeg selvfølgelig hjelper dem om det trengs.

Når det gjelder venner er jeg nok flinkere til å hjelpe andre enn å spørre om hjelp selv.

[Aminta]

Jeg gjør tjenester og hjelper til når jeg kan, selvsagt uten å forvente noe tilbake. Jeg er en "giver", pay it forward eller kall det hva du vil.
Det synes jeg rett og slett er lavmåls, å holde regnskap over slikt.
Vi har heller aldri hatt noe problem med å få hjelp når vi har trengt, selv om det har vært svært lite (nærmest ingenting) vi har trengt det.
Ingen av våre venner/familie er "regnskapsholdere" i så måte, heldigvis, jeg har mange gode venner, og det er jeg glad for.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Kanne, her.

Min far har en gang sagt noe til meg som jeg synes er så fint. Han sa at den kjærlighet, omsorg og hjelp man yter til sine barn er betingelsesløs. Det er ikke meningen at vi skal yte det samme tilbake, men gi det videre til våre barn.

Det var en veldig fin tanke.

[Dragen]

Nei, jeg balanserer ikke. Jeg yter der jeg kan, og har etterhvert blitt flinkere til å ta imot også. Jeg har oppdaget at at enkelte syns det er helt greit å få mye mer enn de gir, og at hjelpen kommer fra de mest uventede hold.

Det tok litt tid å skjønne at jeg ikke måtte balansere, men det ble mye bedre da jeg sluttet med det. Særlig fordi at for meg bestod det å balansere i at jeg alltid skulle yte gjengjeld, noe som viste seg å kreve at jeg strakk meg langt over evne.