Du ser et barn bli slått av foreldrene sine i en fornøyelsespark

[Mei]

Du ser et fremmed barn bli slått av en av foreldrene sine mens du er i en fornøyelsespark med din egen familie. Hva ville du gjort, hvordan og hvorfor?

[Anne C]

Jeg så et barn bli klaska til på en butikk første dag i Frankrike for et par uker siden. Jeg ble så satt ut at jeg ikke gjorde noe. Men det er kanskje lov å daske barna sine der?

Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort. Jeg hadde i alle fall vist tydelig med kroppsspråk at jeg ikke syntes det var ok. Men jeg vet ikke om jeg hadde turt å si noe. Jeg vet ikke.

[Pappalille]

Jeg hadde ikke gjort noe, men jeg hadde skammet meg forferdelig. Det er så forferdelig vanskelig å vite hva man skal og kan gjøre som ville hatt noen som helst positiv effekt.

[Che]

Kjempevanskelig i frykt for at barnet straffes ytterligere pga oppmerksomhet. I Norge har jeg nok sagt noe om det:"det er ikke lov å slå barn" -håper jeg. I f.eks Spania, hvor kulturen er en annen vet jeg ikke.

[Mamari]

Jeg hadde varslet ansvarlig som forhåpentligvis kontakter politi. Å slå er ikke lov og dersom politiet får en prat med forelder som slo er det bra og forhåpentlig besinner vedkommende seg neste gang.

[annemede]

Jeg tenker at det kommer an på landet en er i.

[nokon]

Eg ville på den eine sida tenkt at eg burde reagere. På den andre sida ville eg tenkt at barnet trengte ein som var nær nok til å involvere seg og vere der, ikkje bare ein tilfeldig forbipasserande. Kva eg ville gjort? Eg veit ikkje.

[Heddamor]

Jeg ville nok vært for feig til å si noe. Ikke sammenlignbart, men jeg var på sommerland i djurs i forrige uke. Der var det en usympatisk (norsk) far som nektet å hjelpe sønnen sin som "satt fast" midtveis i en slags sklie/bob. Ungen hylte og faren skreik tilbake og nektet å hjelpe. Grunnen til at guttungen ikke kom noen vei var at han veide kanskje 20 kg, mens minimumsgrensen var 50. Kunne ønske jeg hadde gått bort til denne faren og sagt det ansikt til ansikt. I steden sa jeg bare så høyt at han ikke kunne unngå å høre det, at ungen var alt for lite, at vektgrensen var 50 og at eneste grunnen til at ungen satt fast var at foreldrene ikke leste oppsatte skilt osv. Nei, jeg er åpenbart for redd for konfrontasjoner, derfor svarer jeg nei, jeg ville nok ikke gjort noe, men jeg kunne ønske jeg var tøffere og hadde nok angret etterpå.

[Einhyrningur]

En vanskelig situasjon. Jeg håper jeg hadde gjort noe, men er redd jeg hadde vært for feig.

[emm]

Dette er jeg redd ikke hadde ført noen vei, antar du er utenlands? I verste fall blir 'overgriper' enda mer sint på barnet ( se hvordan styr du lager, skjemmer meg ut osv), så man får lettet på samvittigheten, men barnet får kan få det enda verre. Eller så skjer det ingenting. Folk som slår barna sine trenger mer omfattende tiltak enn tilsnakk av fremmede i en park, man bør melde det til myndighetspersoner om man kan. Av den grunn er det kampanjer (boards) mot familievold som bare de under 150 kan se i sørlige deler av Europa. Da man vet at skammen voldsutøvere føler faktisk fører til mer vold.

[Muad'Dib]

Opprinnelig lagt inn av Anne C, her.

Jeg så et barn bli klaska til på en butikk første dag i Frankrike for et par uker siden. Jeg ble så satt ut at jeg ikke gjorde noe. Men det er kanskje lov å daske barna sine der?

Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort. Jeg hadde i alle fall vist tydelig med kroppsspråk at jeg ikke syntes det var ok. Men jeg vet ikke om jeg hadde turt å si noe. Jeg vet ikke.

Det er dessverre både lov og utbredt å slå barna sine i Frankrike.

[LaBanga]

Man kan bli temmelig sjokkert når man drar utenlands ja, for det hender stadig vekk. Jeg så det sist da jeg var i Hellas i sommer. Det var en russisk mor som dro den lille datteren opp av bassenget, klapset henne på rompa og ga henne en skikkelig skjennepreken, og lot henne leke igjen.

Jeg gjorde ikke noe annet enn å se ganske sjokkert på det som skjedde. Tenker at når det skjer i land hvor det faktisk ikke er forbudt, så er det ikke så lett å gå bort å si noe. Men å tydelig vise med mimikk og oppmerksomhet at man blir sjokkert tror jeg i det minste kan ha litt effekt. Det er jo tross alt snakk om bevisstgjøring, og da har jeg tro på at reaksjoner fra andre kan få folk til å tenke seg om. Hva de gjør når de ikke er i offentligheten vet man jo ikke og kan man jo ikke reagere på. Jeg tror allikevel ikke det er noen grunn til å la være å reagere, enten kroppslig eller ved å si ifra.

I Norge hadde jeg nok hatt lavere terskel for å si noe enn i utlandet. Men heldigvis ser man det mye sjeldnere her hjemme.

[Carpe Diem]

Vesla på syv år snakker enda om hvor glad hun er for at vi bor i Norge, der det ikke er lov å slå barn etter at hun så en mamma dra datteren sin kraftig i øret når vi var på ferie i Frankrike nylig

Er det her i Norge, så ville jeg enten gått bort til vedkommende og sagt "du er kanskje ikke klar over det, men her i Norge er det ikke lov å slå barn. Eller så ville jeg kontaktet personalet i parken og bedt dem ta kontakt med familien.

Vanskelig situasjon å komme i....

[Mrs. S]

Opprinnelig lagt inn av LaBanga, her.

Man kan bli temmelig sjokkert når man drar utenlands ja, for det hender stadig vekk. Jeg så det sist da jeg var i Hellas i sommer. Det var en russisk mor som dro den lille datteren opp av bassenget, klapset henne på rompa og ga henne en skikkelig skjennepreken, og lot henne leke igjen.

Jeg så en russisk mor oppføre seg ganske horribelt i Tyrkia. Det var ikke slag, men nesten verre. Totalt å ignorere et fullstendig fortvilet barn, mens hun røykte og drakk. Orker ikke gå i detalj, men det varte så lenge. Det var en pine å se på, men hva skulle jeg gjort?

[Mei]

Jeg har ikke opplevd problemstillingen i hovedinnlegget selv, men jeg så en pappa bli så sint på et barn at jeg lurte på om jeg kom til å få oppleve det.

Og ja, hva skulle man gjort? Og hva skulle hensikten vært? Irettesettelse til den voksne - ville den kanskje virket mot sin hensikt? Støtte til barnet? Hvordan skulle man sagt fra? Ville jeg følt det trygt å si fra til en fremmed mulig ustabil person?

[IzziCreo]

Vi opplevde dette da vi var i Disneyland Paris i fjor, og barna våre ble helt fra seg over at dette var mulig. Det preget både resten dagen og tiden i etterkant. Vi brukte mye tid på å snakke om det, og det er vanskelig å forstå for våre barn (og forsåvidt oss også). Vi gjorde ingenting, men man verker jo etter å gripe inn...

[shute]

I land hvor denslags var tillatt hadde jeg ikke foretatt meg noe som helst, utover samtale med eget barn om hun fikk det med seg.

I Norge... tjah. Jeg kunne tatt kontakt med familien om jeg anså det hensiktsmessig (og jeg ikke bokstavelig talt stod med egen unge på armen), den vurderingen ville inkludert samspill og forelders aggresjonsnivå osv. Jeg kunne forsåvidt ringt politiet, de gjør jo noe med slikt i blant. Eller ruslet etter dem til parkeringsplassen og notert bilnummeret om de var på vei ut av parken, for så å sende bekymringsmelding. Eller gjort ingenting. Veldig kontekstavhengig, egentlig.

Det hender jeg misunner det franske barnevernet, som er underlagt politiet og har politi-ID og myndighet til enhver tid.

[lucifine]

Hva kan man egentlig gjøre? Ville gjerne ha hjulpet barnet, men dersom det er en ørefik så føler jeg at det ikke blir rett for meg å blande meg inn. Er det mer mishandling måtte jeg nok ha blandet meg inn og prøvet å skille barnet fra den voksne. Spesielt dersom jeg er i andre land blir jeg usikker på mine rettigheter og plikter overfor de fastboende og deres skikker.

[Tjorven]

Jeg hadde jo en historie for en del år siden. Vi sitter på fly hjem fra Gran Canaria. På raden foran oss sitter en jente på ca 4 år og moren hennes. De skiftet stadig språk mellom norsk og det jeg antar var russisk. Jenta var virkelig spinnvill og moren fikset til henne gjentatte ganger. 3 gangen ga jeg beskjed om at dette ønsket jeg ikke være vitne til og at det var forbudt. Svaret var at vi foreløpig befant oss i spansk luftrom og at det var lov. Men hun sluttet å slå, heldigvis.

Flere av medpassasjerene takket med i etterkant.

Etter en lengre tråd her på FP endte jeg med å ringe barnevernet, men alt jeg hadde var flight-nummer og sete. Så jeg tror ikke det skjedde noe mer, men jeg hadde i hvert fall gjort det jeg kunne.

[Susse]

I utlandet kan man fin lite gjøre dessverre. Hva jeg ville gjort her er helt avhengig av tid og sted og evt. egne barn med eller ikke.

Sist vi var vitne til noe slikt (på stranda her i Norge) ble min dengang 5-åringe sønn illsint på moren som slo og lekset svært høylytt opp for henne (og mange andre nær oss på stranda) at det å slå barn er strengt forbudt og særlig stygt å slå en baby!
Hun hadde fiket til en tass på rundt 14 mnd. som kastet litt sand.