"Vanntette skott mellom jobb og privatliv"

[Pebbles]

Dette uttrykket har kommet opp i flere sammenhenger og jeg blir nysgjerrig på å få høre mer om konseptet (om man kan si det slik ).

Tar man en slik beslutning basert på prinisippielle grunner, og hvilke prinsipper/tanker er det som ligger bak? Eller er det situasjonsbetinget - at det blir slik naturlig om man ikke er så glad i arbeidsplasen sin eller ikke har kjemi med kolleger? Og om noen har dette som prinsipp, for så å få jobb et sted der de raskt blir glad i flere av kollegaene - forbyr man seg selv å innlede vennskap da, med bakgrunn i prinsipper man har for skille mellom jobb/privatliv?

Jeg har sikkert flere spørsmål også som jeg kommer på etterhvert.

Jeg har ikke behov for et slikt skille i det hele tatt. Jeg elsker at jeg trives sånn på jobb, og både kolegaer, elever og foreldrene deres kan ringe eller ta kontakt utenom arbeidstid uten at jeg på noe vis føler meg innvadert fordi det da per definisjon er fritid/privatliv. Dette er nok en holdning som er ganske gjengs på vår arbeidsplass - vi omgåes privat mange av oss, og her om dagen kom sjefen bort og takket meg fordi jeg hadde invitert så mange fra jobben i 40-årslaget mitt; hun mente at jeg på den måten hadde gjort en fin ting for arbeidsplassen ved å bidra til godt miljø på jobb.

Kanskje er det forkjeller og ulike kulturer innen ulike yrkesgrupper også?

[iben]

Jeg skiller nok en del mellom jobb og privatliv. Jeg jobber i en annen kommune enn den jeg bor i, og får dermed et ganske naturlig skille. De jeg jobber med er for gamle til å bli mine "venner", men jeg trives med dem på jobb. Jeg jobber i kommuneadministrasjonen (leder), og har en del med innbyggerne å gjøre. Men synes det er helt greit at jeg ikke møter dem på butikken
Trives greit med å ha det slik, men skulle av og til ønsket meg et yngre miljø på jobb. Da hadde jeg kanskje fått kollegaer som venner også.

[LaBanga]

Jeg har fått veldig mange gode venner på jobb, både der jeg jobber nå og der jeg jobbet før. Så jeg har heller ikke behov for et sånt skille. Det er kanskje litt annerledes nÅr man er leder, men hos oss så tror jeg lederne da holder sammen privat.
Er selvsagt ikke alle jeg er perlevenner med, men jeg hadde også en del kolleger i 40-årsdagen min. Skulle jeg satt et skille her så tror jeg livskvaliteten min hadde blitt betydelig redusert. Gode kolleger som også er venner er noe av det som gjør at jeg gleder meg til å gå på jobb.

[Serafin]

Jeg jobber i helsevesenet, og per i dag på et dagsenter for psykisk og fysisk utviklingshemmede, og endel psykisk syke.
Jeg har valgt å holde ganske tett om mitt privatliv på jobb, men stopper en av brukerne meg på butikken feks, så stopper jeg og tar en prat.
Men ingen av brukerne på jobb vet feks at jeg er lesbisk, men de vet at jeg har to barn, og blant det ei lita jente som er endel syk. Ikke så lett skjule det, når det brukes syke barn dager i hauger.

Jeg er også konsekvent på å ikke ha brukere på facebook, ikke så mye for at de ikke skal vite så mye om meg, men at det er ikke alt jeg vil vite om dem..

[tink]

Nei, det har jeg ikke. Og det passer dårlig i min bransje.

[shute]

Kolleger kan jeg godt omgås privat.

Menneskene jeg jobber overfor har jeg (som alle mine kolleger) vanntette skott mot. Som i at vi stort sett bor i andre bydeler enn vi jobber, har skjult telefonnummer, lukka facebookprofil og gjør en vurdering før vi f.eks bekrefter om vi har barn eller er gift. En god del av dem jeg jobber med, hilser jeg ikke på med mindre de gjør det først om vi skulle møtes på t-banen e.l.

Skillet er grunnet i prinsipper, som igjen er grunnet i både etiske og sikkerhetsmessige vurderinger. Typisk et fagfelt med ganske store maktskjevheter mellom fagpersoner og klienter.

[ingling]

Jeg har definitivt ikke så tette skott, omgås flere av kollegene mine sosialt og har dem på Facebook og sånt (noen av dem riktignok med begrenset tilgang...). I det siste har det vært mye konflikt der, og da har jeg nok følt behovet for å koble ut jobben fra privatlivet mer enn før, men jeg setter veldig pris på en del av kollegene mine og kommer til å prøve å ha en del kontakt med dem i permisjonstiden og hvis/når jeg evt. bytter jobb seinere.

[Teofelia]

Neh. :gift med en kollega:

[polarjenta]

Nei, har vel ikke det. Men pr nå omgåes jeg ikke noe særlig de jeg jobber med privat. Det er ikke noe prinsipp jeg har, men det er bare sånn akkurat nå. Jeg har imidlertid valgt og ikke ha foreldre som venn på facebook, det er et prinsipp.

[Katta]

For meg er det unaturlig på den måten at endel på jobb også er endel av mitt privatliv. Men jeg skjønner de som føler behovet for å ikke jobbe og bo i samme kommune når man driver med det jeg gjør. Ikke på grunn av kollegaene da.

[Luftslottet]

Vanntette skott er det ikke, men jeg omgås ikke jobbkontakter på fritiden uten at jeg tilfeldigvis treffer dem, og gir ikke ut mobilnummeret mitt unntatt i spesialtilfeller.

Årsaken er at jeg jobber i en bransje som lett kan spise opp all fritid, og med så små unger som jeg har, vil jeg gjerne bruke den tiden jeg har med dem etter jobb på dem. Ikke på å svare på spørsmål fra jobbkontakter som bare trengte et kjapt svar på ting.

Jeg har jobbkontakter på Facebook, men med begrenset tilgang. Kollegaer har full tilgang. Vi omgås ikke noe særlig på fritiden, men vi er jo mye sammen på jobb, og er ganske private der.

[ingling]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Neh. :gift med en kollega:

[Chanett]

Jeg lurer på hvordan de vanntette skottene fungerer.

Jeg jobber med tidligere studievenner, venner, naboer, foreldre til venner etc og kan ikke se hvordan jeg skulle hatt et slikt skott. Overfor elevene er det selvsagt en klar linje, men all den tid de kjenner mine barn privat og jeg kjenner deres foreldre så kan det aldri bli vanntett. Og ikke er det et mål heller. Jeg liker mennesker uavhengig om de er kollegaer eller venner.

[rajraj]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Neh. :gift med en kollega:

[løve70]

Jeg har samme erfaring som LaBanga. Har fått flere gode venner både på forrige og nåværende arbeidsplass. Min beste venninne er en tidligere kollega. Begge steder har jeg jobbet hatt flere kollegaer som er i samme alder og livssituasjon. Vi har også mye sosialt på jobb.

[star]

Har ikke noe skott mellom jobb og privatliv. Har alle på jobben som venner på facebook, dog er vi ikke så himla mange. Har heller ikke noe med kunder å gjøre.

[Candy Darling]

Den var vel min, og vanntett var kanskje å ta i, sånn som noen av dere definerer det. Jeg har flere på FB, for eksempel.

Mitt poeng er at jeg har en ren jobbrelasjon til dem. Jeg liker og trives med mange av dem, men jeg ville aldri invitert noen av dem til bursdag eller bryllup eller reist på ferie med dem. Hvis de sender meg en melding på kveldstid (og det skjer hyppig), er det jobbrelatert.

De vet jo masse om livet mitt, så klart. Men de er helt, helt klart kolleger og ikke venner.

[Malama]

Mine kolleger er ikke mine venner, men vi har et veldig greit forhold likevel. Vennskapelig kollegialt forhold, kan man kanskje si.

Altså, den forrige sjefen min, ham har jeg vært hjemme hos, og mannen min har vært på fotballkamp sammen med ham (Han fornyet nemlig sesongkortene våre få dager før vi fant ut at jeg var gravid med Knerten, så jeg rakk bare halve sesongen. Resten av sesongen ga han enten bort bilettene, eller noen ganger tok han med seg andre, som da f.eks sjefen min en gang)

Jeg har ingen av dem på facebook, men det er fordi jeg ikke er på facebook da.. hadde nok hatt dem (de jeg jobber nærmest med) der ellers, men det er vel bare et par av dem som er på facebook også...

Men jeg kjenner at det er veldig kjipt at jeg har fortrengt passordet til jobbmailen min, for jeg er altså i permisjon, og savner å få følge litt med på de ikke-jobb-relaterte mailene som sirkulerer, samt litt oppdateringer fra kontormøter, for å vite hva som skjer... Enten må jeg klare å komme på det (Jeg VET jo hva jeg mener det er, men systemet påstår det er feil) eller så må jeg ta turen inn på IT-avdelingen og smile pent og innrømme mitt harde angrep av ammetåke... eneste måte å få nytt passord er nemlig personlig oppmøte med legitimasjon...

[nolo]

Jeg har et par kolleger som jeg godt kan omgås utenfor arbeidstid, feks gå på quiz eller kafé med, og én som jeg regner som en god venn.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Den var vel min

Du brukte uttrykket i dag, men jeg har sett mange andre også snakke om dette, så jeg ble litt nysgjerrig på hvordan det fungerer.