"Vanntette skott mellom jobb og privatliv"

[Isa]

Den nærmeste gjengen jeg jobber med er en utrolig flott gjeng, og vi finner stadig vekk på noe. Nå er det stort sett jobbgjengen sammen, men har også vært i bursdager og andre fester. Så lite skille her, og jeg trives veldig godt med det.

[Floksa]

Det ville blitt veldig rart

[Malama]

Det stiller seg vel dessuten noe annerledes for oss som ikke har elever, kunder, brukere etc da. Å jobbe som lærer eller i barnehage, og ha egne barn som gjerne går på den skolen eller barnehagen, gjør jo at man kjenner barn og formere på flere arenaer, etc. Litt lettere å skille når det bare er snakk om noen kolleger?

[Palmen]

Ikke vanntette skott, men jeg har klare skiller, ja. To kollegaer er venninner, men det er ikke pga jobben men til tross for. Vi har heller ikke samme arbeidssted.

[Candy Darling]

Det kommer nok også an på hvordan man er som person. Jeg er ekstremsosial og slipper hvem som helst inn 1 m intimsone. Inkludert hele internettet.

Det er bare en liten håndfull som slipper innenfor den meteren.

[Milfrid]

Jeg har aldri hatt noe vanntett skott mellom jobb og privatliv, og det har heller ikke mannen. Vi har gode venner fra begges arbeidsplasser, og glad er jeg for det. Men jeg kan nok tenke meg jobber hvor det kanskje er greit å ha et greit skille.

[Tilden]

Vi er veldig sosiale på min arbeidsplass, og omgås også privat. Er veldig glad jeg har det slik, og setter stor pris på mine gode kollegaer.

[Minerva]

Det kommer også an på geografi, kanskje? Bor man på et mindre sted og jobber i nærområdet er det større sjanse for at man treffes oftere, tilfeldig med en øl i sola eller med ungene på lekeplassen? Flere av kollegene mine er blitt mine venner etter 5 år. Jeg inviterte 2 av dem i bryllupet mitt. For meg gir det mer trivsel på jobb med mennesker omkring meg som kjenner meg utenfor "8-16-rollen".

[Candy Darling]

Ja, igjen tenker jeg at det kommer litt an på rolle, jobb og personlige definisjoner. Ved min type jobb har man veldig mange sosiale arenaer gjennom jobben, og de vet jo alle hvem jeg er. De vet at jeg er mer enn vanlig opptatt av musikk og film, hva barna mine heter og hvor gamle de er, og hvor stolt og frustrert jeg er over dem. De vet at jeg elsker teknodingsedupper, at jeg ler høyt og støyende og at jeg synger når jeg er full. De er fremdeles ikke vennene mine.

Jeg har nå også vært ganske mye sammen med my imagenary friends fra internettet - men jeg har enda ikke blandet dem med RL-vennene mine.

[Fløyel]

Til enkelte har jeg måtte distansere meg ja. Men jeg jobber b.la tett med min søster. Samt at ett par av de har blitt ganske mye mer enn "bare" kollegaer. Men vi snakker lite/ingen jobb når vi er sammen. (dette gjelder veldig søster'n og meg)

[Milfrid]

Hmmm, jeg blander RL-venner og internettvenner også, jeg. Men vi pleide å være litt sånn :øhh, snakke lavt og fort: når folk spurte hvor vi kjente hverandre fra. Vi hadde heldigvis en felles "interesse" å skylde det på. Og nå, etter ganske mange år er dette ikke lengre internettvenner, men RL-venner, siden vi ikke henger på de samme nettstedene lengre.

Jeg fant på ting på privaten med jobbvenner, og en av mannens beste venner er en kollega. Jeg er litt der at om det klikker sånn personlighetsmessig, så bryr jeg meg ikke om hvor jeg får vennene mine.

[Candy Darling]

Jeg har én ekskollega som venn, og det er definitivt hennes skyld.

[Najade]

Jeg har ikke det, og vil nok heller ikke "opprette" det.

Men jeg har ny jobb i år, og har lært at jeg ikke skal bli så venn og familie med jobben/kollegaer som jeg ble med den forrige. Det var sammenlignbart med å melde seg ut av familien, når jeg vurderte å slutte. På godt og vondt altså!

Tror nok ikke det samme ville kunne skje i min nye jobb, da det er mange omstendigheter som var spesielle på min forrige arbeidsplass, men jeg kjenner at det er godt å være bevisst på dette nå.