Er en kvinne en eiendel fordi hun blir fulgt til alters av sin far?

Min pappa fulgte meg opp kirkegulvet, og jeg var flankert av en liten hærskare med små brudepiker og brudesvenner.
Jeg kunne sikkert gått alene, men det var godt å ha en stødig arm å holde seg i, og ansiktsuttrykket til Mannen når han stod der og ventet var noe helt spesielt.

[noen]

Dette blir litt som med etternavn-ved-giftemål-diskusjonen synes jeg. Så lenge det ikke er like vanlig at brudgommen går opp kirkegulvet sammen med sin mor og blir "overlevert" til bruden, så ligger den gamle symbolikken der, uavhengig av hvor koselig og rørende det er for den enkelte. For meg ville det være uaktuelt å gjøre det på denne måten. Det betyr ikke at jeg ser på andre bruder som velger å gjøre det sånn som en eiendel, bare som litt gammeldagse og litt lite bevisste hvilken symoblikk som ligger der kanskje?

[noen]

Opprinnelig lagt inn av Malama, her.

Det symboliserte i så måte sånnsett det at jeg var "overlatt" til min mann noen år før selve bryllupet. for meg handler det aldri om at jeg er en eiendel, heller hvem som er mine nærmeste. Før var det mine foreldre, nå er et min mann.

Opprinnelig lagt inn av FarOutFishing, her.

Min pappa fulgte meg opp kirkegulvet, og jeg var flankert av en liten hærskare med små brudepiker og brudesvenner.
Jeg kunne sikkert gått alene, men det var godt å ha en stødig arm å holde seg i, og ansiktsuttrykket til Mannen når han stod der og ventet var noe helt spesielt.

Men hvorfor er det så sjelden mor som følger opp gulvet og er den stødige armen eller representant for foreldrene? Det skjer vel nesten bare når far er død/fraværende?

Jeg ble leid inn i ekteskapet av min far. Seks år seinere hadde jeg utviklet ryggrad og nesebein nok til å gå ut av det på egne bein.

Jeg er enig i symbolikken med at kvinner ikke er helt selvstendige og må avleveres - jeg syns ikke noe om det nå mer. Etter at jeg altså fikk nesebein.

Den versjonen hvor mannen leveres av sin mor i tillegg er i det minste litt mer balansert. Men hos meg ble jeg levert fra en far til en mann som sto der og var selvstendig liksom.

[Harriet Vane]

Jeg tok ikke min manns etternavn heller.

Opprinnelig lagt inn av Embs

Det betyr ikke at jeg ser på andre bruder som velger å gjøre det sånn som en eiendel, bare som litt gammeldagse og litt lite bevisste hvilken symoblikk som ligger der kanskje?

Helt enig. Jeg tror ikke Carrera eller Malama er ting, men de har et mindre problematiserende forhold til en del ritualer og tradisjoner enn jeg har.

Mine svigers syntes selvsagt det var spesielt at vi skulle gjøre det sånn, at vi hadde kvinnelig prest, at vi hadde bunader, at jeg ikke skulle ta etternavnet til mannen osv, osv. Fordi de ikke hadde opplevd det før, det var uvant og fremmed. Men de syntes det var veldig fint når alt kom til alt, det handler vel bare om å gå utenfor boksen.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Embs, her.

Men hvorfor er det så sjelden mor som følger opp gulvet og er den stødige armen eller representant for foreldrene? Det skjer vel nesten bare når far er død/fraværende?

Du vet, mødre er ikke så stødige i bryllupsamemnheng, de bare griner. :fjaser:

[Nessie]

Jeg følte meg ikke som en ting som ble overlevert iallefall. Det er ikke symbolikken for meg. I bunn og grunn tenker jeg ikke så mye over symbolikken. Jeg tror slike ting betyr ganske lite for meg sånn egentlig. Jeg er jo den jeg er uansett? Jeg synes det var koselig at pappa fulgte meg opp kirkegulvet.
Men nå er ikke jeg en type som bryr meg så veldig om tradisjoner heller, og som føler jeg må bevise hvem jeg er hele tiden.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Det blir ikke reagert like kraftig om brudeparet velger å gå inn sammen. Det er mange fra foreldre og besteforeldregenerasjonen som husker at det var vanlig.

det er nettopp derfor det er så snedig at folk som svigers reagerer på at vi skulle opp sammen, som om det var noe moderne, liksom?

[noen]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Du vet, mødre er ikke så stødige i bryllupsamemnheng, de bare griner. :fjaser:

Du skulle sett ene onkelen min da han var sin datters stødige arm opp kirkegulvet. Der var det bruden som omtrent måtte bære sin far gitt. Mannen var oppløst i tårer. Jeg synes selvfølgelig det var veldig likestilt og flott med en gråtende mann.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg leste en gang på kvinneguiden en tråd hvor en brud lurte på hvordan hun skulle formidle ønske om en mannlig prest, ikke fordi hun syntes det var problemematisk med kvinnelige prester, men fordi det liksom ikke stod i stil til tradisjonene eller noe sånt.

Folk er rare.

[Gaia]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg er enig med Hattifnatten om at dette er en snedig amerikansk skikk som handler om åh'ing og ah'ing av den hemmeligholdte kjolen og for at brudens far skal få en rolle. Og de fleste gjør bare som de andre gjør, fordi det er koselig og fint og vanlig og det de hadde sett på film og andre hyggelige grunner.

Men jeg er utrolig glad for å ha gått opp kirkegulvet sammen med min mann. Det var stort, rørende og et flott øyeblikk som markerte en overgang i vårt samliv.

Og der er jeg utrolig uenig med deg. Før mannen så var pappa det menneske som sto meg aller nærmest i verden og sånn sett kan man si at det var en "overlevering" av et slag, uten at jeg på noe vis har følt meg verken som min fars eller min manns eiendom av den grunn. Av de i min vennekrets som har valgt å bli fulgt opp gulvet av sin far (eller mor) så har det faktisk vært et gjennomtenkt valg.

For meg så var det et utrolig stort og rørende øyeblikk å gå opp kirkegulvet sammen med pappaen min, til en veldig spent og nervøs mann som satt sammen med sin mor og som var veldig preget av stunden. Det markerte et veiskille for oss som par, der han forlot sin familie jeg forlot min og vi sammen dannet en ny familieenhet.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

der han forlot sin familie jeg forlot min og vi sammen dannet en ny familieenhet.

Det er der jeg faller litt av lasset. Jeg følte ikke at jeg verken forlot noen eller dannet en ny enhet da jeg giftet meg.

[Skilpadda]

Folk har forskjellig forhold til symboler, her som ellers. Noen vil ikke ha juletre med stjerne i toppen, fordi de ikke er religiøse og ser stjernen som et religiøst symbol, mens andre synes dette bare er en koselig tradisjon, og velger å ha det sånn, enda de ikke er religiøse selv. Det blir litt sånn med dette også - noen er opptatt av "symbolinnholdet" i tradisjonen med at far følger bruden til alters, andre er mer opptatt av at det er en tradisjon, og at de er vant til det og derfor synes det er en naturlig ting å gjøre. (At man kan synes det er hyggelig å involvere sin far skjønner jeg for øvrig veldig godt.)

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Nessie, her.

Men nå er ikke jeg en type som bryr meg så veldig om tradisjoner heller, og som føler jeg må bevise hvem jeg er hele tiden.

Så hvis man er betydningen av tradisjoner bevisst så er man bare plagsomt selvhevdende? Kan man ikke bare gjøre som alle andre og holde kjeft, liksom?

[Harriet Vane]

Jeg forlot min familie som 16-åring, har aldri bodd hjemme siden. Jeg var samboer med min mann i nesten ti år og hadde to barn og mitt andre huslån med ham da vi giftet oss. Hva skulle min far ha med dette å gjøre?

[Nessie]

Jeg tenker ikke over slike ting jeg, og jeg har ikke inntrykk av at mange rundt meg gjør det heller? Jeg husker ikke en gang hvordan det har vært i de bryllupene jeg har deltatt i. Om det er mannen eller faren eller noen andre. Og jeg kan ikke huske at det har vært snakk om hverken det, kjønn på prest, antrekk (bunad eller kjole) når det kommer til bryllup heller. Alt er like vanlig?

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg tror ikke Carrera eller Malama er ting, men de har et mindre problematiserende forhold til en del ritualer og tradisjoner enn jeg har.

Jeg tror du har helt rett. Noen av oss ser på ritualer og tradisjoner som koselig, og noen ser lenger. I dette tilfellet føyer jeg meg inn i koselig-gruppen.

Jeg hadde et småtrøblete forhold til pappa i barndommen, og har siden jeg var liten tenkt at det var en koselig ting å gjøre SAMMEN. Derfor var det litt trist for meg at det ikke ble sånn. Og ansiktsuttrykket på mannen mens han stod der og ventet på meg var helt fantastisk.

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av Nessie, her.

Jeg følte meg ikke som en ting som ble overlevert iallefall. Det er ikke symbolikken for meg. I bunn og grunn tenker jeg ikke så mye over symbolikken. Jeg tror slike ting betyr ganske lite for meg sånn egentlig. Jeg er jo den jeg er uansett? Jeg synes det var koselig at pappa fulgte meg opp kirkegulvet.
Men nå er ikke jeg en type som bryr meg så veldig om tradisjoner heller, og som føler jeg må bevise hvem jeg er hele tiden.

Jeg tror ikke det nødvendigvis handler om å bevise noe, men mer hva som appellerer til hver enkelt. Akkurat dette "treffer" meg bare ikke. For øvrig som kirkebryllup heller ikke gjør det, fordi jeg ikke er kristen. Jeg kjenner flere eksempler på folk som har giftet seg i kirka og bedt presten om å snakke minst mulig om det kristne budskapet under vielsen. For meg virker det absurd, og jeg tror ikke at vielsen hadde blitt så fin for min del om vi hadde hatt et kirkebryllup. Men jeg respekterer naturligvis at det ikke er sånn for alle.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Så hvis man er betydningen av tradisjoner bevisst så er man bare plagsomt selvhevdende? Kan man ikke bare gjøre som alle andre og holde kjeft, liksom?

Nei, jeg synes ikke man er plagsomt selvhevdende, men jeg er uvant med at det er et tema liksom? Jeg synes det er så mange som tolker så mye rundt det andre velger, og at en del blir satt i bås av den grunn. Og det gjelder ikke bare bryllup, men andre ting også.

Opprinnelig lagt inn av Embs, her.

Men hvorfor er det så sjelden mor som følger opp gulvet og er den stødige armen eller representant for foreldrene? Det skjer vel nesten bare når far er død/fraværende?

Det kan godt hende. Min mor stresset nok med organiseringen av bryllupet (Mannen ville gifte seg i kirka og ha stort bryllup - jeg var gravid og meldte meg helt ut av organiseringen). Så pappa måtte da få en rolle i det hele, syntes jeg.

Dessuten er vi ganske konservative. Og i min familie har bruden vært gravid i generasjoner bakover.