Forakten for de uføre (spinnoff?)

[rine]

Katta: Jeg tror heller ikke at media har skaffet seg hele bildet og hvorfor skulle de det? Ingenting selger vel som "Erna tar fra de fattigste og gir til de rikeste."Billigere banehageplasser til de som tjener minst er f. eks en måte å gi tilbake det man har "tatt" på, og det finnes helt sikkert flere punkter i det nye statsbudsjettet som kommer de fattigste til gode. Likevel-måten de kutter flatt på hos alle uføretrygdede irriterer meg. Jeg tror det kommer av at vi er så fryktelig redde for å være "urettfeige" i dette landet, og det derfor er bedre å behandle alle like dårlig, også de som helt åpenbart ikke er i stand til å jobbe. enn å si til en gruppe av de uføre at "det er ingenting som tyder på at du blir sykere av å jobbe tre dager i uken, derfor ønsker vi at du gjør det". Vil et slikt forslag slå uheldig ut for noen også? Ja, garantert, men det vil i det minste bli mange færre det er blir urettferdig for.

[Hondacrv]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Du skjønte at jeg refererte til artikkelen, ja? Og det faktum at dette paret ikke nødvendigvis var et eksempel på noen som vekket sympati i opinionen? Det er godt mulig det er provoserende, men jeg tror like fullt det er tilfelle. Veldig mange må gjøre endringer og prioritere annerledes når kursen man har staket ut plutselig forandrer seg. Det er ikke bare sykdom som kan være en slik faktor.

Ja, eg er ikkje heilt idiot

[Serafin]

Jeg tror det kunne vært en stor fordel at man tok en litt hardere titt på de som har vært uføre siden 80-90 tallet. Da var det MYE enklere å få uføretrygd, og man fikk varig på 1-2-3. De som er uføre nå, har vært gjennom litt av et opplegg, og jeg tror ikke det er de man bør ta en titt på aller først iallefall.

Og som noen sa, å kalle inn alle hvert femte år eller noe hadde sikkert ikke vært dumt, men jeg er litt redd for at vinninga går opp i spinninga?

[Kanina]

Opprinnelig lagt inn av Pepper Lemon, her.

Noe er jo rart i forhold til at man gjennom offentlige stønader kan drive formuesbygging. Med startlån fra Husbanken kan man kjøpe seg bolig, som betales gjennom stønader. Det vil egentlig si at man får en bolig, den blir litt mer din for hvert avdrag som betales. Og det uten å ha jobbet. Det synes jeg ikke er helt uproblematisk. Samtidig er det vanskelig å argumentere andre veien, for vi ønsker jo å motarbeide fattigdom.

Det samme gjelder for pensjonister også, egentlig. Forskjellen er vel at uføre ikke har hatt den samme muligheten til å bidra økonomisk til samfunnet og heller ikke for sin egen karriere og vekst i verdier.

[Misteri]

Jeg er 100% ufør og skammen over å være det har bare økt betraktelig den siste tiden. Jeg ble ung ufør og har en del diagnoser som gjør det uforenelig med å jobbe. Jeg har forsøkt gang på gang å prøve å utdanne meg, eller tatt kurs, eller prøvd å jobbe. Men det går ikke.

Nå har det gått så langt at jeg heller isolerer meg å ikke treffer nye mennesker nettopp fordi jeg skammer meg så fælt vist spørsmålet kommer opp hva jeg driver med.

Jeg bor i en liten leilighet i en dyr by. Jeg har ingen mulighet å kjøpe meg bil, så å bo i grisgrente strøk ville gjort at jeg ville blitt totalt isolert noe som ikke hadde vært godt for min helse. Nå vil regjeringen ta fra meg 76000 kr i året. Noe som vil si at jeg ikke har råd å bo her lenger. Eller leie meg noe annet sted. Jeg har tre barn og hvor skal jeg da ha de? Situasjonen er usikker og utrygg for min fremtid. Samme er det for mange andre uføre også. Ja jeg skjønner det må kuttes, men hvorfor på oss som er 100% uføre uten mulighet å jobbe, mens andre som tjener millioner får skattelette på samme sum som jeg mister og for dem vil de knapt merke det, mens for meg er de 76 000 kr alt for at jeg skal klare å overleve....

[dharma]

Opprinnelig lagt inn av Misteri, her.

Nå har det gått så langt at jeg heller isolerer meg å ikke treffer nye mennesker nettopp fordi jeg skammer meg så fælt vist spørsmålet kommer opp hva jeg driver med.

Huff så kjipt. Jeg kjenner litt på den jeg og, gruer meg til å treffe nye folk, for jeg vet spørsmålet kommer. Ikke bare det at det er ekkelt å si det, men det blir så fryktelig utleverende.

[Pøblis]

Huff, jeg blir så lei meg av slik. Vil vi at folk skal være helt på utsiden av samfunnet når de er uføre? Vil vi at folk skal stå med hatten i hånda og ydmykt rettferdiggjøre hvorfor de ikke kan delta på linje med alle andre før vi tillater at de lever sånn nogenlunde verdige liv? Klart vi må sørge for at ordningene vi har, ikke blir misbrukt, men jeg synes det er hjerteskjærende at vi ikke unner folk som er syke og ikke klarer å delta i yrkeslivet, et nogenlunde verdig liv, likevel.
Det norske boligmarkedet er overhodet ikke innrettet for noe annet enn å eie egen bolig. Det er dyrere å leie enn å eie, både på kort og lang sikt. Ergo er det jo faktisk rimeligere for slike som de to i avisartikkelen og for samfunnet at de kjøper egen bolig. Og jeg skjønner ikke hvorfor det er så urimelig atde to, som vi ikke vet noenting som helst om årsaken til er uføre, skal få mulighet til å lage et nogenlunde normalt liv for seg selv og barna sine.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Hondacrv, her.

Ja, eg er ikkje heilt idiot

Neeeeeiiii, men da skjønte jeg ikke helt hva du synes var så provoserende.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Kanina, her.

Det samme gjelder for pensjonister også, egentlig. Forskjellen er vel at uføre ikke har hatt den samme muligheten til å bidra økonomisk til samfunnet og heller ikke for sin egen karriere og vekst i verdier.

Pensjonister, bortsett fra minstepensjonister, har sammen med arbeidsgiver betalt inn til pensjon underveis i arbeidslivet. Det blir ikke det samme.

[Katta]

Det jeg synes er mest problematisk med norsk rikspolitikk i forhold til trygdesystemet er at det som vedtas i veldig liten grad rammer de som vedtar lovene og budsjettene. De har egne opplegg for stortingsrepresentanter og er på den måten skjermet for innskjæringer på de fleste områder.

[Lykken]

Altså, utenom unge uføre, så har mange uføre jobbet i mange år og betalt skatt og tjent opp til sin del uførepensjon via folketrygden og via jobb. Hvis jeg skulle bli ufør nå innen 5 år har jeg jobbet 25 år i arbeidslivet.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Katta: Jeg tror heller ikke at media har skaffet seg hele bildet og hvorfor skulle de det? Ingenting selger vel som "Erna tar fra de fattigste og gir til de rikeste."Billigere banehageplasser til de som tjener minst er f. eks en måte å gi tilbake det man har "tatt" på, og det finnes helt sikkert flere punkter i det nye statsbudsjettet som kommer de fattigste til gode. Likevel-måten de kutter flatt på hos alle uføretrygdede irriterer meg. Jeg tror det kommer av at vi er så fryktelig redde for å være "urettfeige" i dette landet, og det derfor er bedre å behandle alle like dårlig, også de som helt åpenbart ikke er i stand til å jobbe. enn å si til en gruppe av de uføre at "det er ingenting som tyder på at du blir sykere av å jobbe tre dager i uken, derfor ønsker vi at du gjør det". Vil et slikt forslag slå uheldig ut for noen også? Ja, garantert, men det vil i det minste bli mange færre det er blir urettferdig for.

Nei hvorfor skulle de det? Det er kanskje en grunn til at ma-.nge har sluttet å kjøpe aviser? Jo mer på overflaten de jobber og jo mer feil de gjør jo mindre interessert blir jeg i hvertfall.

Men til det andre du skriver: Det er jo sånn man prøver å gjøre det idag. Og som til stadighet blir ramaskrik fordi selv om man blir bedømt til å ha noe restarbeidsevne er denne ofte såpass ujevn (for eksempel 100% i 10 uker ujevnt fordelt utover året, ikke 40% jevnt) og ofte med litt nedsatt tempo i tillegg slik at de ikke har sjans til å få inntekt for restarbeidsevnen sin. Det finnes ikke arbeidsgivere som er villig til å gå inn på et sånt opplegg. Også i kommunen har det jo blitt mer krav til at man skal fungere bra og ikke bare "være sysselsatt" som man hører noen si med litt sarkastiske undertoner. Det er en ganske stor mengde mennesker som da på et vis blir avspist med mindre trygd enn minimum og som ikke har mulighet til å jobbe noe selv om de i teorien kunne. Jeg er vel tilhenger av at man ser på muligheter forå utnytte slik restarbeidskraft til noe samfunnet har bruk for, men det er ikke helt enkelt og rett frem å få til. Men dette er nok viktig hvis an tenker respekt for de som mottar uføretrygd, for er det noe som trigger det verste i folk (flest) så er det å se på at naboen mottar penger fra det offentlige og har veldig mye mer tid og lyst og overskudd både til prosjekter hjemme og hobbyer enn en selv.

[Kanina]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Pensjonister, bortsett fra minstepensjonister, har sammen med arbeidsgiver betalt inn til pensjon underveis i arbeidslivet. Det blir ikke det samme.

Ja, det vet jeg. Men er pensjonen virkelig fullfinansiert av hver enkelt? Hvordan kan man da kutte i pensjon slik de har gjort i pensjonsreformen?

[Katta]

Pensjonen er på ingen måte fullfinansiert av hver enkelt, systemet er slik at de som jobber betaler for de som mottar pensjon, og det går ikke opp.

[Guava]

Det katta skriver om restarbeidsevne er noe av det jeg tenker er den store utfordringen. Man kan mene mangt om at folk må bruke restarbeidsevne, men hva er man villig til å gjøre og er man villig til å ta kostnadene/belastningene ved det?
De fleste arbeidsgivere har ikke et lønnssystem som gjør det mulig å la folk gå på halvt gir på jobb og heller ikke arbeidsformer som er tilrettelagt i særlig grad som gjør at det er mulig. På min arbeidsplass hvor vi jobber mye i team, en del møtevirksomhet og fordeler oppgaver i team funker det i utgangspunktet dårlig om en medarbeider jobber 40 prosent ut i fra når formen til vedkommende er bra. Det ville gå ut over arbeidet til alle oss andre. Vi kunne nok klart å integrere en person som jobbet halvparten så kjapt, men da måtte denne personen fått lønn ut fra andre kriterier enn lønn pr time.

Hvordan kan man utnytte restarbeidsevne til en lærer som bare kan jobbe for halv maskin/trenger pause hver halvtime? Hva med en som har en helsetilstand som gjør at man klarer å jobbe i snitt av 40 prosent, men hvor man ut i fra helsetilstand ikke vet akkurat når disse 40 prosentene kan brukes?

Er det ikke slik for mange uføre? Sykdommen er ikke noe man kan stille klokka etter.

Jeg tror man kan gjøre en god del for å integrere mennesker med restarbeidsevne i jobb, men man kan ikke forvente at det er noe arbeidsgivere vil gjøre hvis det medfører utgifter og belastning på resten av de ansatte.
Jeg lurer veldig på hvordan regjeringen vil jobbe for å få til slikt?
Er løsningen enda flere offentlig finansierte spesialarbeidsplasser?

[Billa]

[ av QU dagensOTE=Guava;4087072]Det katta skriver om restarbeidsevne er noe av det jeg tenker er den store utfordringen. Man kan mene mangt om at folk må bruke restarbeidsevne, men hva er man villig til å gjøre og er man villig til å ta kostnadene/belastningene ved det?
De fleste arbeidsgivere har ikke et lønnssystem som gjør det mulig å la folk gå på halvt gir på jobb og heller ikke arbeidsformer som er tilrettelagt i særlig grad som gjør at det er mulig. På min arbeidsplass hvor vi jobber mye i team, en del møtevirksomhet og fordeler oppgaver i team funker det i utgangspunktet dårlig om en medarbeider jobber 40 prosent ut i fra når formen til vedkommende er bra. Det ville gå ut over arbeidet til alle oss andre. Vi kunne nok klart å integrere en person som jobbet halvparten så kjapt, men da måtte denne personen fått lønn ut fra andre kriterier enn lønn pr time.

Hvordan kan man utnytte restarbeidsevne til en lærer som bare kan jobbe for halv maskin/trenger pause hver halvtime? Hva med en som har en helsetilstand som gjør at man klarer å jobbe i snitt av 40 prosent, men hvor man ut i fra helsetilstand ikke vet akkurat når disse 40 prosentene kan brukes?

Er det ikke slik for mange uføre? Sykdommen er ikke noe man kan stille klokka etter.

Jeg tror man kan gjøre en god del for å integrere mennesker med restarbeidsevne i jobb, men man kan ikke forvente at det er noe arbeidsgivere vil gjøre hvis det medfører utgifter og belastning på resten av de ansatte.
Jeg lurer veldig på hvordan regjeringen vil jobbe for å få til slikt?
Er løsningen enda flere offentlig finansierte spesialarbeidsplasser?[/quote]

Du har helt rett, og veldig mange yrker er utelukket for en som arbeidsgiver ikke VET når kan jobbe. At noe av dagens ytelser heller kunne overføres til et lønnssystem hvor arbeidsgiver og kollegaer ikke blir skadelidende er en tanke. Hos oss bidrar jeg gjerne både til arbeidstrening og det å være en del av et godt arbeidsmiljø. Men, jeg har ikke penger i eget budsjett til dette, og er avhengig av at det betales av det offentlige.

[Teofelia]

Jeg har en kollega som jobber slik som det skisseres her: 50 % i gode perioder, mindre i andre. En av fordelene med store, statlige organisasjoner, er at det ofte er rom også for de som ikke er helt stabile arbeidstakere. For min del syns jeg det er helt fantastisk å være på en arbeidsplass der det også er rom for den type innsats. Jeg hadde også gjerne sett at slike som Billa kunne fått statsstøtte til å finansiere tiltaksplasser, der risikoen ble flyttet fra arbeidsgiver til staten.

Jeg har stor, stor tro på å la folk som ønsker å jobbe litt få lov til det, ikke fordi samfunnet sparer så mye på det, kanskje, men fordi det er bra for den som får være i arbeid, men ser lett at det er vanskelig for mindre bedrifter å finansiere "risikoarbeidstakere".

[Pepper Lemon]

Opprinnelig lagt inn av pøbelsara, her.

Huff, jeg blir så lei meg av slik. Vil vi at folk skal være helt på utsiden av samfunnet når de er uføre? Vil vi at folk skal stå med hatten i hånda og ydmykt rettferdiggjøre hvorfor de ikke kan delta på linje med alle andre før vi tillater at de lever sånn nogenlunde verdige liv? Klart vi må sørge for at ordningene vi har, ikke blir misbrukt, men jeg synes det er hjerteskjærende at vi ikke unner folk som er syke og ikke klarer å delta i yrkeslivet, et nogenlunde verdig liv, likevel.
Det norske boligmarkedet er overhodet ikke innrettet for noe annet enn å eie egen bolig. Det er dyrere å leie enn å eie, både på kort og lang sikt. Ergo er det jo faktisk rimeligere for slike som de to i avisartikkelen og for samfunnet at de kjøper egen bolig. Og jeg skjønner ikke hvorfor det er så urimelig atde to, som vi ikke vet noenting som helst om årsaken til er uføre, skal få mulighet til å lage et nogenlunde normalt liv for seg selv og barna sine.

Men vi må ta de ubehagelige diskusjonene også. Hvis vi skal beholde en velferdsstat så må vi sørge for at folk flest synes det er greit hva skattepengene går til. Når den allmenne oppfattelsen av at de ikke får igjen for at de jobber hardt så forsvinner viljen til å betale mye skatt. Og da sitter vi fort igjen med 90 % oppslutning på blå side.

Jeg liker ikke de blåblås skattelettelser som ble presentert denne uken. Men jeg tror det også er straffen for at vi ikke har tatt tak i motviljen som har bygget seg opp over tid. Og når den 24-årige rørleggeren som ikke har nok egenkapital til å få seg et boliglån ser at den 50 år gamle anarkisten som skryter av at han aldri har jobbet får seg startlån og kjøper seg leilighet - da forsvinner viljen til å støtte et velferdssystem. (Og eksempelet jeg kommer med er hentet fra min familie, så det er faktisk en true story. Unntak, ja. Men reellt.)

[Cumulus]

Jeg er litt nysgjerrig på om det noen her som støtter de funksjonshemmedes rettigheter mer strukturellt? Eller vet hvor man kan henvende seg for å gjøre det? Jeg mener som frivillig altså. At man kan støtte FFO f.eks. Det ville vært veldig nyttig om de funksjonshemmede fikk en GOD uavnehig talsperson, som kunne fronte mediene.

Det er som noen nevnte her inne omtrent ingen som fremmer deres rettigheter og dermed blir mediene full av triste enkelthistorier.

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Pepper Lemon, her.

Men vi må ta de ubehagelige diskusjonene også. Hvis vi skal beholde en velferdsstat så må vi sørge for at folk flest synes det er greit hva skattepengene går til. Når den allmenne oppfattelsen av at de ikke får igjen for at de jobber hardt så forsvinner viljen til å betale mye skatt. Og da sitter vi fort igjen med 90 % oppslutning på blå side.

Jeg liker ikke de blåblås skattelettelser som ble presentert denne uken. Men jeg tror det også er straffen for at vi ikke har tatt tak i motviljen som har bygget seg opp over tid. Og når den 24-årige rørleggeren som ikke har nok egenkapital til å få seg et boliglån ser at den 50 år gamle anarkisten som skryter av at han aldri har jobbet får seg startlån og kjøper seg leilighet - da forsvinner viljen til å støtte et velferdssystem. (Og eksempelet jeg kommer med er hentet fra min familie, så det er faktisk en true story. Unntak, ja. Men reellt.)

Jeg tenker at noe av problemet er misunnelse og at folk som mener de betaler for mye skatt generelt er sutrete og smålige.

Nå snakker jeg ikke generelt for alle arbeidstakere i Norge, men det store flertall sitter igjen med en bra slant penger med tanke på arbeidsinnsats og skatt. I tillegg har man en jobb, noe som for de fleste har verdi i seg selv (og som kanskje ikke verdsettes nok?).

Noe av misunnelsen tror jeg handler om at man projiserer egen situasjon.
Man er kanskje sliten på jobb og tenker på hvor deilig det er med ferie på hytta, med en øl og en god bok og klarer ikke helt å se at virkeligheten til en som sitter med halve inntekten er ganske annerledes selv om denne personen ikke er på jobb.

En annen ting er jo at vi som er i jobb og de som tjener veldig mye kan forsikre oss mot å havne i fullstendig økonomisk uføre om noe skulle skje.
Noe av det virkelig kjipe for unge mennesker som er syke, men som er i jobb er at også denne muligheten er borte.

Samfunnet har ikke råd til å ha mange på trygd, men jeg synes det er utrolig mye smålighet og misunnelse blant folk som har det bra og at egen arbeidsinnsats gjøres til mer fortjenstfull enn det den er.