Barnehagetilvenning

[Candy Darling]

Mine unger har bare grått når de har blitt hentet. Egentlig er det et under at ikke vi har fått barnevernet pusset på oss.

[Skremmern]

Jeg synes tre dagers tilvenning er horribelt lite, og mitt inntrykk sålangt er at barnehageansatte blir irritert og overrasket hvis man ønsker mer tid sammen med barnet sitt.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg synes tre dagers tilvenning er horribelt lite, og mitt inntrykk sålangt er at barnehageansatte blir irritert og overrasket hvis man ønsker mer tid sammen med barnet sitt.

Der har jeg heldigvis helt motsatt erfaring. Det begynte et barn nesten samtidig som Poden i barnehagen han gikk sist, og han trengte mye lenger tilvenning (foreldren var der sammen med ham en uke før de var borte en time eller to hver dag i en uke til), og det var helt problemfritt for barnehagen vår. Nå skal Poden begynne i ny barnehage igjen og jeg sa at jeg kommer til å bruke lang tid på tilvenning, jeg har opptil tre uke på meg, og det var denne barnehagen også veldig positive til.

[Skremmern]

Jeg har opplevd to ganger (altså med to av barna mine) at barnehageansatte har revet gråtende barn ut av hendene på meg og husjet meg ut døra på dag to.

[polarjenta]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg har opplevd to ganger (altså med to av barna mine) at barnehageansatte har revet gråtende barn ut av hendene på meg og husjet meg ut døra på dag to.

På dag to? Det kunne ikke falt meg inn å gjøre noe sånt i det hele tatt. Deter noen som ønsker at vi skal ta barnet sånn at de får gå, men ikke fra dag to.

[Polyanna]

Den mest trøblete tilvenningen vi har hatt var da minsten skulle over på storbarnsavdeling, og det sammenfalt med en stor omorganisering og en rekke uventede og uheldige endringer i bemanningssituasjonen. Som kreft og trøblete sykemeldingsgraviditeter. Men det tok lang tid før vi skjønte at det var det som lå bak det vi lenge tolket som 3-årstrass. En utrygg og ulykkelig gutt, rett og slett. Da vi og barnehagen sammen fant ut av det så ble ting mye bedre, heldigvis.

[GinaK]

Begge mine gutter har hatt enkel tilvenning og de har likt barnehagen sin.
Minsten var vant til å være med og hente storebroren i barnehagen sin så han kjente nok rutinen selv om han begynte i en annen barnehage.
Begge var lette å levere og lette å få med hjem. De ville heldigvis i barnehagen i ukedagene og var også glad det var helg og de kunne være hjemme.

De har heldigvis heller ikke ikke stått ved porten ved henting sånn som det var flere barn som gjorde, særlig i barnehagen der minsten gikk. De samme som stod der hver ettermiddag. Mange av de synes det var supergøy å fortelle om dagen til minsten og hva han hadde gjort og hvor han var osv. Håper det ikke var for at de savnet foreldrene sine og ville hjem..

Det var stort sett jeg som leverte og hentet, i hvert fall de første årene. Leverte rundt 7.55 og hentet 15.45 stort sett. Mannen begynte å levere fast fra minsten var 4 år.

[millact]

Begge mine har begynt i bhg da de var rundt 13-14 mnd. Det har gått fint. De har kost seg og trivdes godt, brukte de tre dagene med tilvenning. Vi kunne sikkert fått flere dager om vi hadde behøvd det. De fikk begge en myk start i begynnelsen. De har forresten gått på en liten småbarnsavdeling med 4 voksne og kun 9 barn og lavt støynivå.

[Katta]

De verste tilvenningene vi har hatt har faktisk vært etter sommerferier og omlegginger hos personalet. Samt da vi flyttet og puttet ungene i den barnehagen vi fikk plass i, og Storebror som den gang var 4 mildt sagt vantrivdes. Heldigvis fikk vi raskt plass i barnehage som virket.

Jeg er enig med Input i at det blir feil å diskutere hvorvidt barnehage er bra for ettåringer, man må diskutere hvordan barnehagen skal bli bra for ettåringer. For det er ikke så mange som kan velge om man skal ha barn i barnehagen eller ikke. Jeg har aller best erfaring med barnehager hvor en god del av de ansatte er hjelpepleiere/barnepleiere for de minste. Det har vært sykehusbarnehager, men det tror jeg er tilfeldig, poenget er at fokuset har vært på å la små barn være små fremfor pedagogiske opplegg. De har jo hatt pedagogiske opplegg også altså, men på et nivå jeg synes er veldig godt tilpasset de små barna. For meg gir det trygghet å få høre at "de minste barna går ikke på tur, de har egentlig nok med å utforske området utenfor døra her. Han blir med i turgruppe når han blir litt større". Og hvor de har såpass ro i avdelingen at det går an å tilpasse rytmen til en liten ettåring som sover i utakt med resten og som trenger å få sitte på fanget og kose en hel del og som trenger hjelp med maten. Og ikke minst er jeg veldig glad for stabilt personale. Vår barnehage har som politikk at de små barna skal ha det mest stabile personalet. Ved vikar flyttes personalet slik at helt ukjente ansikter ikke kommer inn til de minste. Det er fint synes jeg. Store avdelinger hvor de må kjøre samlebånd i større grad har jeg ikke like stor sans for i småbarnsalderen.

[Trixie]

Jeg har bare gode erfaringer med mine små i barnehagen. Det jeg ser som har fungert er små grupper, stabilt personale, spredt tilvenning, god organisering og godt arbeidsmiljø, og evne til å se det enkelte barn.

Jeg kommer til å kjøre tilvenning på min yngste om han trenger det nå. Og har aldri opplevd noe negativt rundt det.

Også håper jeg at det blir mer fokus på småbarn, både i utdannelsen og fra styrende myndigheter sin side.

Skremmern: det du har opplevd håper og tror jeg er i mindretall, og jeg håper du har meldt det videre til styrer.

[Susse]

Hvordan er din erfaring med barnehageoppstart?
Har du oppfattet barnehageoppstart som vanskelig for barna dine?
Vil vi som foreldre forstå det hvis barna ikke har det godt i barnehagen?


Nr.1 var 2,5 år og veldig klar på at han ville gå i barnehage. Vi var på besøk flere ganger før oppstart og han var klar fra første dag.
Nr.2 var 2,5 år og hadde vært i barnehagen ved levering og henting siden han ble født og kjente alle voksne i barnehagen. Gikk like knirkefritt, selv om han hadde perioder med litt gråt om morgenen i perioder senere.
Nr.3 var 2 år også hun var like godt kjent og skled rett inn, hun hadde dessuten også begge brødrene der det første året.
Nr. 4 var 13 mnd. og begynte i en annen barnehage, de andre var skolebarn. Tilvenningen der var jeg spent på og gruet meg veldig fordi jeg aldri har sendt et så lite barn fra meg før. Jeg skulle studere og måtte den gangen. Tilvenningen gikk like fint som med de store. Det var en liten og oversiktlig avdeling med få barn og stabilt personale. Det var jeg som gråt i bilen, ikke ungen. Han har elsket barnehagen sin fra første dag.

Jeg har ikke oppfattet oppstart som vanskelig for noen av barna mine, de eldste kunne jo også snakke en god del da de begynte og gav uttrykk for glede og stor stas ved å begynne i barnehage. Minstemann kunne jo ikke så mange ord, men viste med hele seg at han var trygg og god der.

Jeg tror de aller fleste, men ikke alle foreldre klarer å se om barna trives eller ei, det er avhengig av tilknytningen mellom dem og barna, og foreldrenes evne til å mentalisere og sette seg inn i barnas opplevelse. Det krever jo også en viss kunnskap om hvordan små barn kan uttrykke mistrivsel og angst som slett ikke alle har.

[Ru]

Knotten, som burde være godt vant med barnevakt og overnatting borte, er av typen som hater avskjeder. Han begynte i barnehagen rett før han ble 2 år gammel, og han hylte omtrent hver dag. Til han sluttet, og han var ikke lettere å ha med å gjøre da han begynte på skolen. Det har vel først mot slutten av førsteklasse, eller beg. av 2., at vi slapp å følge ham helt inn. Han vil for øvrig aldri hjem, så det kan ikke ha vært så grusomt.

Knøtteliten er en helt annen type. Hun elsket barnehagen fra dag 1, begynte 13 mnd. gammel. Hun har knapt tid til å si hadet. Nå skal hun i ny barnehage etter ferien, men jeg tror det skal gå greit. Hun har truffet flere av de hun skal være med, både liten og stor.

Knotten, snart 9, er fortsatt vinglepetter og vil ikke skilles fra noe som helst. Knøtteliten er nok mer som meg, liker luft under vingene og har korte røtter. Hun kommer sikkert til å reke land og strand rundt etterhvert.

De har ikke gått i samme bhg., men tilsvarende (samme str. på grupper, samme sammensetning osv.) og vi har aldri vært i tvil om at ungene har hatt det bra. De er bare forskjellige. Og mtp. alder, vel, jeg tar meg i å undres om det hadde vært annerledes om Knotten hadde begynt tidligere i barnehagen.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Mine unger har bare grått når de har blitt hentet. Egentlig er det et under at ikke vi har fått barnevernet pusset på oss.

Her og. Noen ganger var det nesten flaut synes jeg.

[emm]

Jeg kan være med på at barnehagetilvenning kan være vanskelig for både liten og stor, men faller litt ned på at dette er et av de meget få "traumatiske" og noe vonde ting barn i vanlige familier i Norge må oppleve. Og ettersom det er hundertusenvis som har vært igjennom dette kan man vel knapt snakke om et lanvarig traume som ødlegger en for livet? Det må da være noen fordeler ved at barnehagen kan komme fort i gang med sitt eget opplegg også? I barnehagen mine barn gikk i hadde de veldig fine dager for både de små og de store barna. Turer i skog og mark, musikk, sang og lek. Skulle en 10-20 foreldre ha ukesvis med tilvenning med sitt barn ville det krevd endel det også, og det er jo kanskje ikke så lett å få til, og heller ikke helt optimalt for alle de andre barna. Vi har aldri opplevd 3 dager også stopp, en viss fleksibilitet har det alltid vært. Jeg synes det er viktig at de tar tak i kvaliteten på barnehagene og jobber med de barnehagene som sliter der.

En god barnehage har vi opplevd er meget proffe på dette. En familiedrevet barnehage som på dag fem møter med to vikarer fra barnevakten.no, da de to som egentlig jobbet der var blitt syke, se det var en værre utfordring med sylfersk ettåring.

[MegaMie]

Dette er et litt vanskelig tema synes jeg. Og jeg kjenner litt på det Tjorven sier at man så gjerne vil at alt går bra at man kanskje overser barna litt?

På den ene siden opplever jeg ikke at små barn tar skade av å begynne i barnehagen. Samtidig er min erfaring som småbarnspedagog at de aller fleste barn bruker mye mer enn tre dager på å bli trygge i bhg. Ifjor fikk vi tre nye ettåringer og to toåringer på min avdeling, som alle gråt en en del den første tiden. Nå er det jo slik at gråt hos en ettåring kan være et uttrykk for mye siden det tross alt er slik de sier fra om ting. Det kan være at de er trøtte, sultne eller trenger skift. Eller at de er utrygge og trenger trøst. Men jeg opplever vel egentlig at de aller fleste etteåringer gråter en del den første tiden. Og jeg har jobbet i såpass mange år nå at jeg må være ærlig å si at de ikke er alltid vi er nok voksne til å trøst alle samtidig, så det kan bli litt kaotisk de første dagene når alle nye barn er på plass. Derfor er det fint om foreldre som vil har mulighet til å være litt mer enn tre dager og ikke mist gi barna korte dager. Jeg mener vel egentlig at man bør ha korte dager hele det første året, det er utrolig slitsomt for en liten tass å være i bhg fra 07 til 1630 hver dag. Men jeg skjønner at dette er vanskelig å få til for mange.

Min eldste begynte da han var ti mnd, mellomste da hun var 17 mnd og siste vil begynne når hun er ca ett år.

[Tjorven]

Jeg har hatt barn som barnehagen sier at bare gråter når de slår seg. (Knerten trassgråt også litt da han var rundt 3 år og ikke fikk viljen sin, men det er noe annet.) Men disse ekspertene sier jo at ungene ikke gråter fordi de har resignert, og gått over i apati. Hvordan skal vi som foreldre kunne skille på manglende gråt på grunn av at de faktisk trives og manglende gråt fordi de har resignert? Vi ser jo ikke ungene engang siden vi er på jobb.

[Katta]

Jeg brukte ganske lang tid på tilvenningen av minstemann. (Jeg hadde tid til det og han trengte det). Da fikk jeg sett litt på barna i den avdelingen. De voksne der er veldig flinke, man kan på ingen måte klage på dem. Minsten min begynte alene, de andre var minst et halvt år eldre. Det er litt interessant å observere småbarn sånn og ikke minst hvordan de voksne reagerer ulikt på ulike barn (og ja, de behandler barn ganske ulikt ut fra kjønn også, garantert ubevisst. )

De barna som er kosete, små og kontaktsøkende får nok det de trenger i større grad enn de barna som er litt vanskeligere å komme innpå tror jeg. I hvertfall i den avdelingen, men det kan jeg se for meg er ganske universelt. For i en hverdag hvor det er ganske mange unger er det lettere å trøste den som gråter sårt og vil på fanget enn den som tramper og furter og ikke er like veltilpasset. I avdelingen til mitt barn var det en gutt som åpenbart slet med å være borte fra foreldrene sine. Han gråt ganske mye. Ikke lenge av gangen, men det var åpenbart at han stadig kom på at han savnet foreldrene sine. Nå var han av den typen som er lett å tolke og lett å trøste, så det gikk nok fint. Idag virker han veldig veltilpasset og blid i barnehagen.

Mine to yngste er "fang-unger". De kryper opp på fanget, vil gjerne lese bok og kose. De som jobber der synes det er veldig kos, og det er faktisk rom for det. Men jeg ser at det er en fordelaktig måte å reagere på hvis man trenger voksenkontakt.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Eg er veldig interessert i dette, for vårt barn er 9 månadar nå. Personleg tenker eg at eittåringar er små og skulle gjerne venta til 18-20 månadar, særleg på grunn av mangelen på språk. Men eg trur ikkje det lar seg gjere reint praktisk, med dei føresetnadane vi har som familie for tida, å utsette barnehagestart. Så eg følgjer interessert med i tråden og debatten.

Min erfaring er at det går kjempefint å begynne som helt liten. Mine har vært hhv 9, 11 og 9 mnd og det har gått som en drøm. De som jobber i barnehagen (i hvertfall de to vi har hatt unger i) er faglig dykktige og veldig bevisst på å tilpasse dagen, aktiviteter og rutiner til at de er små og trenger ro og trygghet. Pga vår jobbsituasjon har vi hatt tid til lange og rolige tilvenninger, og det har vært supert.

Språk har de, de har bare ikke så mange ord, og personalet er utrolig bevisst på spårkutviklingen. Jeg har vært lite obs på dette med jentene, siden de har snakket på inn- og utpust siden de var helt små, men minsten er treg og jeg har snakket med personalet om dette. De legger for dagen masse kunnskap om språkutvikling og komunikasjon, og jeg ser at jeg ikke trenger å bekymre meg, han blir stimulert og nå begynner det å komme. Men hvis jeg skulle ventet til at han snakket skikkelig, ville jeg faktisk ikke ha kunnet begynne i jobb enda.

Jeg hadde nøyaktig de samme bekymringene og syntes det var tidlig å sende eldste i barnehage før hun kunne gå, men det har gått så fint og jeg synes barnehager er en fantastisk ting. Å se den nærheten barna mellom, oppleve den gode stemningen som er på småbarnsavdelingene, se ungene kommunisere i sandkassen, rundt bordet eller på gulvet, helt herlig!

Jeg fikk bilder fra minstens nylig avsluttede karriere i småbarnsavdelingen og det var helt nydelig å se de skjønne ungene i stort og smått, baking, turer i nærområdet, lek i snø, regn og sol. Det er bare å glede seg, tenker jeg.

[Mex]

Eldstemann begynte i barnehagen da han var 20 mnd, og der forstod vi veldig godt at han slet med å finne seg til rette. Men dette hadde ekstremt mye med barnehagen å gjøre hvor det var stor utskifting av ansatte og ting som ikke fungerte. Vi hadde et tøft halvår som nok var vondt for liten og stor, siste halvåret gikk bedre, da fikk de litt mer stabilitet og et personale ungene hadde tillit til.

Da vi flyttet og eldstemann begynte i ny barnehage så gikk det mye bedre. Han var da 2 1/2. Han er en gutt som trenger rutiner og forutsigbarhet, og det var dermed utrolig greit de dagene alt gikk som planlagt. Endringer ble ikke godt mottatt, og da så både vi foreldre og personalet i barnehagen at han misstrivdes. Men at han jevnt over hadde det bra de årene i barnehagen, ja, det vil jeg si at han hadde.

Minstemann er en annen type. Han hater avskjeder, så her er morgenene verst. Vi begynte tidlig tilvenning til han med bhg 3 dager i uken, og litt kortere dager da han var 11 mnd, og full uke fra han var 14 mnd.

Begge mine er av typen som søker et fang når de trenger voksenkontakt og kos. Og i den barnehagen minstemann går i nå (og eldste gikk i) så syns jeg at personalet er fantastisk. De ser ungene, kjenner dem godt og møter deres behov. De minste avdelingene er prioritert med i forhold til bruk av fast vikar om noen er syke sånn at det sjeldent er nye ansikter.

Jeg har vært mye innom barnehagen og noen ganger har jeg blitt sittende og prate litt med de ansatte. Jeg har aldri sett noe som kan minne om Nylanders beskrivelse av småbarna

Sitat:

Enkelte triste små satt eller krabbet rundt uten å søke kontakt, noen uttrykksløse som små zombier

Jeg har sett noen barn som har slitt med tilvenning og i alle tilfellene har de voksne hatt barnet på fanget, trøstet, underholdt og vært tålmodig.

[celebelen]

Opprinnelig lagt inn av Nessie, her.

Her og. Noen ganger var det nesten flaut synes jeg.

Ingen ting er som å komme i barnehagen og bli møtt med et "Nei, ikke du!" og en unge som løper og gjemmer seg.