Barnehagetilvenning

[Tjorven]

Dette dukker jo opp med jevne mellomrom. http://www.aftenposten.no/nyheter/ir...r-7246845.html

Jeg er ikke helt sikker på om jeg er enig i at å bli satt bort hos forsterforeldre er helt sammenlignbart med å starte i barnehage. Blir man satt bort hos fosterforeldre, så er det jo en grunn til at man blir det. Normalt sett vil jo unger ha et godt forhold og stoler på omsorgspersonene som er rundt dem.

Personlig erfaring:
Mitt første barn er ekstremt tillitsfull og er glad i nye og ukjente situasjoner. Det har hun alltid vært. Hun begynte i barnehage da hun var 12 måneder, og vi tok de tre dagene med tilvenning. Hun var blid og fornøyd, og personalet i barnehagen sa at dette gikk over all forventing. Hun har aldri grått ved levering (derimot protestert voldsomt på å bli hentet). Hun fikk korte dager det første halve året; ca 6 timer hvorav hun sov 2 av dem.

Mitt neste barn fikk en helt annen tilvenning. Fra han var bitteliten var han med og leverte og hentet storesøster. Da det ble klart at han fikk plass i samme barnehage, så ble han levert inn på småbarnsavdelingen mens jeg gjorde klar storesøster for avgang (dette kunne godt ta en halvtime/tre kvarter). Så da vi startet den faktiske tilvenningen så ble han på ingen måte overlatt til fremmede. Det var folk han hadde kjent i lang tid. Knerten har vært glad for å bli levert og glad for å bli hentet. Også han hadde relativt korte dager det første året; 6,5 timersdager hvorav han sov 3 timer nesten hver dag.

Hvordan er din erfaring med barnehageoppstart?
Har du oppfattet barnehageoppstart som vanskelig for barna dine?
Vil vi som foreldre forstå det hvis barna ikke har det godt i barnehagen?

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Hvordan er din erfaring med barnehageoppstart?
Har du oppfattet barnehageoppstart som vanskelig for barna dine?
Vil vi som foreldre forstå det hvis barna ikke har det godt i barnehagen?

Begge startet rundt 1 år. Begge ble veldig for trygg. Jeg tror i grunn aldri mine barn noen gang har grått når de har blitt levert.
Så jeg opplevde ikke bhg-starten som vanskelig i det hele tatt.

Barnehagestart nr 2 for pjokken når vi flytta var preget at litt usikkerhet og forsiktighet. Og det tok litt tid før han ble skikkelig trygg, men det var aldri snakk om at han ikke ville dit.

[Mjau]

Jeg skjønner ikke helt det som skrives ang dette av Nylander om ettåringer som kryper gråtende rundt med uttrykksløse ansikt jeg.
Barna blir da tatt i mot gradvis, og det er ekstremt sjeldent det ikke finnes et trygt og godt voksenfang å få trøst hos. I alle fall er det min erfaring.

Jenta mi brukte kost tid på å bli trygg på de voksne i bhg, og lengre tid på å bli trygg på alle barne som var der. Gråt ved avskjed i perioder de første månedene, men det var mer hade-gråt enn utrygghet. I alle fall syns jeg det virket slik siden gråten stilnet før jeg var ut døra. (Kikket inn av og til for å se)

Er helt enig med deg at det blir en annen situasjon når barnet ikke skal hjem til mamma og pappa igjen, men være hos forsterforeldre 24/7. Men tror nok også det egentlig tar mer enn tre dager å bli tilvent. Særlig i de store og mer uoversiktlige barnehagene det blir fler og fler av.

[nokon]

Eg er veldig interessert i dette, for vårt barn er 9 månadar nå. Personleg tenker eg at eittåringar er små og skulle gjerne venta til 18-20 månadar, særleg på grunn av mangelen på språk. Men eg trur ikkje det lar seg gjere reint praktisk, med dei føresetnadane vi har som familie for tida, å utsette barnehagestart. Så eg følgjer interessert med i tråden og debatten.

[ingling]

Jeg synes det blir temmelig bak mål å sammenligne med fosterhjem. Når en havner i fosterhjem har en gjerne en del opplevelser med i bagasjen, og så skal en bo hos helt nye mennesker 24/7. Det irriterer meg grønn at avisene hver sommer skal sverte barnehagene og gi foreldre som snart skal levere ettåringen sin dårlig samvittighet.

Det er klart noen barn trenger mer enn tre dager tilvenning, og at det tar lenger tid enn det før de er helt innkjørt og trygge, også selv om de klarer å være i barnehagen uten foreldre etter de tre standarddagene. De er jo individer, de også.

Vi har hatt to tilvenninger med vesla, siden vi flyttet noen måneder etter hun begynte i barnehage i fjor høst. I den første var jeg der hele første dagen, andre dagen var jeg borte en times tid, og tredje var jeg borte fra hun spiste lunsj til hun hadde sovet. Så hadde hun korte dager en periode etter det, men var alltid storfornøyd med å bli levert og hadde det ikke travelt med å gå hjem når vi hentet. Dette var en liten avdeling, men med mange små som startet nesten samtidig. I den neste var det bare hun som startet akkurat den uken, men i en større barnehage som er sonebasert, altså flere barn på sonen selv om de er bare 9 på gruppen. Da var hun litt mer var, så vi var sammen med henne hele tiden de første tre dagene, med en liten tur ut på dag 3, og dag 4 var hun aleine fra 9 til 14, og superfornøyd. Nå er hun veldig utadvendt og trygg, så vi har sikkert hatt det veldig enkelt, men det er greit at sånne historier også kommer frem. Jeg pleier ofte å berolige venner som er litt stresset for barnehagestart, for er det noe som er kjipt når en er litt usikker på hvordan det skal gå, er det at andre, media og folk ellers, bidrar til det med skrekkhistorier...

[Tjorven]

Ingling: jeg er enig i at det er viktig og riktig å nyansere bildet i forhold til det vi leser i media. Men kan det være at vi som foreldre er så fokuserte på at det SKAL gå bra at vi ikke helt ser om det går bra eller ikke?

[Chablis]

Det finnes helt klart barn som ikke trives i bhg og som kanskje burde ventet litt til før de startet.

Poden var det fødte barnehagebarn fikk vi høre da han startet, han elsket bhg fra dag 1. D
Erfaringen med første barnehagen var at poden hadde det bra og storkoste seg.

Han startet i ny bhg da han var 4, jeg kunne ønske at vi aldri hadde byttet. Det var virkelig ikke en god erfaring.

[C.D]

Eldstemann (2.5 år når han startet) stortrivdes i barnehagen fra første dag, og han hadde ikke behov for at vi var der mere enn de første tre tiltenkte dagene med tilvenning. Veldig åpen og tilitsfull gutt, alltid blid og full av energi. Han kjente noen barn før han begynte.

Mellomste ( 2 år når hun startet) såg også ut til å bli trygg like fort som broren, men etter 14 dager ville hun ikke mere. Da var det gråt hver morgen resten av året. Da var alle de nye lekene ikke så nye og interessante mere, og hun merket først da at vi ikke var der selv om vi sa hadet til hverandre. I en periode fikk vi levere eldste sammen med mellomste på hennes avdeling og da gikk det fint. Jenta mi var mere forsiktig og tilbaketrukken, ikke så lett å komme inn på som broren. Brukte generellt lang tid på alt som var nytt, derfor var de første 14 dagene en overraskelse. Hun kjente også flere av både barn og voksne på sin avdeling.

Minstemann (2 år når han startet) brukte veldig lang tid på tilvenning. Det har vært mye tårer om morgenene, han har periodevis ventet på oss for å få hjem, også stukket av fra barnehagen ved ett par anledninger. Første året hans brukte han 6 mnd før han var trygg vil jeg faktisk si. Han fant kjemien med ei dame på avdelingen, og hun tok over tilvenningen. Han knyttet seg veldig til henne og ble avhengig av at hun var der. Han flyttet avdeling på samme hus året etter, der har han også brukt til over jul før det er greit.
Han storkoser seg i barnehagen, er blid og fornøyd og en gutt som både voksne og barn gjerne vil være sammen med blir jeg fortalt, men han vil ikke dit.
Hver eneste morgen er det baluba hjemme, helt til jeg får på han skoa- da er det plutselig greit. Ingen er slem med han, han prater fint om de voksne og de andre barna så jeg er ikke i tvil om at han har det bra der. Minstegutten min er en blid og åpen gutt, men er selektiv med hvem han slipper inn på seg. De han ikke føler kjemi med med en gang, de må jobbe mere og bruke ganske lang tid før han slipper dem innpå seg.
Knerten kjente absolutt ingen når han begynte.

Jeg har gjort meg endel tanker om dette, og jeg tror det er mange faktorer som spiller inn som for eksempel barnets personlighet, kjemi med de voksne i barnehagen, hjemmesituasjon, andre barn og ut fra dette blir den tiden hvert enkelt barn trenger på tilvenningen individuell.

Jeg håper at artikkelen ikke er helt fair mot Nylander, for jeg syns det som blir sagt "av henne" er generalisering.
Jeg har jobbet 12 år i barnehage, mange av årene på småbarnsavdeling, og jeg kjenner meg ikke igjen i det hun skriver. Det ligger ikke unger rundtom og skriker alene, da har hun isåfall vært i en barnehage med ukompetente, uansvarlige voksne. De finnes uheldigvis, men jeg håper og tror de er i fåtall.

[Malama]

Min eldste var to år. Vi fikk ikke plass i en logistikkbrukbar barnehage da han var et år, og da ble han to. Vi kjente at han nok hadde vært klar rundt 18 mnd i form av "hadde hatt godt av flere å leke med" og hatt glede av det selv, men sånn var det nå.

Han hadde tilvenning over tre dager, og det gikk fint det.

Søstra var halvannet år når hun begynte, født i februar og plass første august hun hadde krav på det. Da hadde vi flyttet i slutten av mai, så begge begynte i samme bhg da. Han tok den tilvenningen greit, og hun tok den tilsynelatende greit hun også, men utpå høsten sa ped.leder at NÅ så de faktisk hvem hun egentlig var, det de hadde trodd var ei sky jente i starten viste seg å være at hun rett og slett var utrygg lenger enn de hadde trodd, og før jul fikk de se den samme jenta i bhg som i kjente hjemmefra, med glimt i øyet og hopp og sprett.

Jeg ser ikke på dette som det samme som forterhjemsplassering, vi leverer dem jo i bhg hvor mor/far leverer, og så henter igjen, og de bor hjemme, de har foreldre de er trygge på, selv om de i starten ikke skjønner at vi kommer igjen, så erfarer de at vi gjør nettopp det.

[Katta]

Min erfaring er at det å begynne i barnehage går veldig greit. De får lov til å binde seg til voksne i barnehagen og får lov til å være små. Jeg ser imidlertid at det er barn som savner foreldrene sine endel i løpet av dagen. Mine har ikke gjort det, de har ganske raskt blitt varme i trøya og har kost seg. Men klart, de er jo vant til et visst kaosnivå i heimen også. Jeg vet ikke om det er bedre for barn som savner foreldrene sine å vente med oppstart. Kanskje blir det bare verre. Jeg vet ikke.

[vixen]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Ingling: jeg er enig i at det er viktig og riktig å nyansere bildet i forhold til det vi leser i media. Men kan det være at vi som foreldre er så fokuserte på at det SKAL gå bra at vi ikke helt ser om det går bra eller ikke?

Jeg er rimelig sikker på at jeg ville fått med meg om junior var utrygg i begynnelsen. Han var en trygg, blid og utadvendt unge. Ble godt likt av voksne og barn. Det var først i fjor da han var fire at han hadde en periode han absolutt ikke ville i bhg. Protester hver morgen. De ansatte sa han lekte hele dagen og de merket ingenting på han bortsett fra at de så han var litt mer klengete i leveringssituasjonen. Dette gikk over igjen og nå er det greit.

Jeg tror de fleste foreldre er veldig var jeg på ungene sine og at man fort merker om de ikke har det bra. Det at de av og til ikke vil i bhg eller gråter ved levering trenger ikke bety at de ikke har det bra når de er der nødvendigvis. Vi skal forhåpentligvis snart ha nummer to i bhg og er spent om det går lik bra. Blir det noe problemer så håper vi jo at vi kan løse det sammen med bhg på en best mulig måte.

Om barnet ser ut til å trives og bhg melder tilbake om at det går greit så må man jo bare stole på at det sånn. Jeg tror som sagt at de fleste får en vond magefølelse som følge av endring i adferd/reaksjonsmønster/humør hos barnet om det ikke har det bra.

[celebelen]

Ville fikk en myk start, siden hun fikk barnehageplass før pappapermisjonen var over. Dermed hadde de god tid til å bli kjent. Men ut fra hva pappa'n sier, ble hun raskt trygg - og krabbet avgårde for å leke mens han plutselig satt der med et par ukjente barn på fanget som ville lekes med.

Kan det ha noe sammenheng med om barna er vant til å ha barnevakt av og til, og allerede har vent seg til at foreldrene dukker opp igjen selv om de er borte en liten stund? Ville hadde allerede sovet borte flere ganger da hun begynte i barnehagen, og var en del hos besteforeldrene.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av celebelen, her.

Kan det ha noe sammenheng med om barna er vant til å ha barnevakt av og til, og allerede har vent seg til at foreldrene dukker opp igjen selv om de er borte en liten stund?

Tror det har mest med personlighet å gjøre. Poden min har aldri noensinne hatt barnevakt eller blitt "overlatt" til andre enn meg eller faren sin. Vi hadde en innmari enkel tilvenning i barnehagen, både da han begynte første gangen og da han byttet barnehage noen få mnd. etterpå.

Jeg har jobbet i barnehage og sett ettåringen som gikk rundt og gråt og gråt og gråt, hele dagen, i flere mnd. etter at hun startet. Også har jeg sett ettåringen som knapt har enset at foreldrene var borte. Jeg tenker at å diskutere hvorvidt barnehage for ettåringer er bra eller ikke, er helt fånyttes, fordi jeg mener det er nødvendig. Vi bør mye heller diskutere hvordan vi kan gjøre det best mulig for ettåringene, og trenden med større avdelinger (og færre voksne?) er i mine øyne å gå i veldig feil retning.

[polarjenta]

Opprinnelig lagt inn av celebelen, her.

Ville fikk en myk start, siden hun fikk barnehageplass før pappapermisjonen var over. Dermed hadde de god tid til å bli kjent. Men ut fra hva pappa'n sier, ble hun raskt trygg - og krabbet avgårde for å leke mens han plutselig satt der med et par ukjente barn på fanget som ville lekes med.

Kan det ha noe sammenheng med om barna er vant til å ha barnevakt av og til, og allerede har vent seg til at foreldrene dukker opp igjen selv om de er borte en liten stund? Ville hadde allerede sovet borte flere ganger da hun begynte i barnehagen, og var en del hos besteforeldrene.

Jeg tror egentlig ikke det nødvendigvis har noen sammenheng. Mine barn ble fort trygge, med største jobbet jeg i barnehagen, men han så meg lite. Min yngste gikk i en annen barnehage de første månedene, og var lite trygg. Ingen av mine barn var vant til å være sammen med andre enn meg og pappaen, og hadde aldri overnattet alene hos barnevakter før de begynte i barnehage.

Jeg har jobbet som pedagogisk leder i 21 år, og min erfaring fra de barnehagene jeg har jobbet i er at langt de fleste barn blir relativt fort trygge, så er det noen som bruker lenger tid. Det som jeg faktisk ganske ofte har opplevd er at de foreldrene som er mest engstelige og litt nervøse for hvordan det skal gå opplever at det går helt fint. Også har vi noen foreldre som er helt sikre på at dette kommer til å gå som en lek, også blir det ikke helt sånn.

[ingling]

Opprinnelig lagt inn av vixen, her.

Jeg er rimelig sikker på at jeg ville fått med meg om junior var utrygg i begynnelsen. Han var en trygg, blid og utadvendt unge. Ble godt likt av voksne og barn. Det var først i fjor da han var fire at han hadde en periode han absolutt ikke ville i bhg. Protester hver morgen. De ansatte sa han lekte hele dagen og de merket ingenting på han bortsett fra at de så han var litt mer klengete i leveringssituasjonen. Dette gikk over igjen og nå er det greit.

Jeg tror de fleste foreldre er veldig var jeg på ungene sine og at man fort merker om de ikke har det bra. Det at de av og til ikke vil i bhg eller gråter ved levering trenger ikke bety at de ikke har det bra når de er der nødvendigvis. Vi skal forhåpentligvis snart ha nummer to i bhg og er spent om det går lik bra. Blir det noe problemer så håper vi jo at vi kan løse det sammen med bhg på en best mulig måte.

Om barnet ser ut til å trives og bhg melder tilbake om at det går greit så må man jo bare stole på at det sånn. Jeg tror som sagt at de fleste får en vond magefølelse som følge av endring i adferd/reaksjonsmønster/humør hos barnet om det ikke har det bra.

Jeg rakk ikke å svare før nå, men kan egentlig bare slutte meg til det vixen sier.

[Polyanna]

Vår barnehage har alltid insistert på lang tilvenning, både ved oppstart og ved bytte til storbarnsavdeling. Så tilpasser man og justerer ned dersom det åpenbart går veldig glatt. Det er jo ekstremt stor forskjell på barn. Noen tar ting på strak arm, andre ikke. Men vi har ikke hatt fulle dager før andre uka for noen av dem.

De har også gradvis tilvenning av barn, bruker hele august på det. Sånn at det er bare noen få som trenger mer til fang og kos om gangen, og avdelingen ikke er preget av gråt og fortvilelse. Det smitter selvsagt positivt.

Inntrykket mitt er at forskjellene mellom barnehager som håndterer tilvenning fantastisk og de som ikke gjør det er like store som forskjellene på andre områder. Og at for eksempel hvor mange som har tilvenning til enhver tid, hvor godt bemannet man er, hvor godt man er organisert og drevet, miljø og stemning på avdelingen og holdningen til de ansatte til barnas eventuelle gråt har mye mer å si enn akkurat antall dager tilvenningen tar.

[polarjenta]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Tror det har mest med personlighet å gjøre. Poden min har aldri noensinne hatt barnevakt eller blitt "overlatt" til andre enn meg eller faren sin. Vi hadde en innmari enkel tilvenning i barnehagen, både da han begynte første gangen og da han byttet barnehage noen få mnd. etterpå.

Jeg har jobbet i barnehage og sett ettåringen som gikk rundt og gråt og gråt og gråt, hele dagen, i flere mnd. etter at hun startet. Også har jeg sett ettåringen som knapt har enset at foreldrene var borte. Jeg tenker at å diskutere hvorvidt barnehage for ettåringer er bra eller ikke, er helt fånyttes, fordi jeg mener det er nødvendig. Vi bør mye heller diskutere hvordan vi kan gjøre det best mulig for ettåringene, og trenden med større avdelinger (og færre voksne?) er i mine øyne å gå i veldig feil retning.

Det siste der er jeg helt enig i. Fra jeg startet som pedagogisk leder i 1992 til nå har det vært en formidabel utvikling, vi har fått rammeplan, det forventes mer, men det har ikke vært gjort noe med bemanningssituasjonen. Det bør gjøres noe med. Og jeg er ikke sikker på om alle disse basebarnehagene er så veldig positiv for de aller minste.

[Tjorven]

Jeg mente ikke å være kritisk, og stilte kanskje spørsmålet like mye til meg selv.

Man begynner jo å lure når man leser slike artikler. Jeg har sett en blid og trygg unge, men artiklene fremstiller det som om ettåringer bare har det fælt. Jeg er jo ikke der hele dagen og ser dem, så det er ikke så lett å vite.

[polarjenta]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Jeg mente ikke å være kritisk, og stilte kanskje spørsmålet like mye til meg selv.

Man begynner jo å lure når man leser slike artikler. Jeg har sett en blid og trygg unge, men artiklene fremstiller det som om ettåringer bare har det fælt. Jeg er jo ikke der hele dagen og ser dem, så det er ikke så lett å vite.

Jeg er ærlig i forhold til tilbakemeldinger til foreldrene. Har jeg et barn som virker utrygt så snakker jeg med foreldrene for å finne ut hva man kan gjøre for at det skal bli lettere for barnet. Det er foreldrene som kjenner barnet best, og da trenger man et godt samarbeid sånn at barnet får det best mulig.

[ingling]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Jeg mente ikke å være kritisk, og stilte kanskje spørsmålet like mye til meg selv.

Man begynner jo å lure når man leser slike artikler. Jeg har sett en blid og trygg unge, men artiklene fremstiller det som om ettåringer bare har det fælt. Jeg er jo ikke der hele dagen og ser dem, så det er ikke så lett å vite.

Nei, jeg oppfattet deg ikke kritisk i det hele tatt, det er et interessant spørsmål. Jeg tror de fleste er i stand til å se om barnet trives eller ikke, men det er klart at når en er relativt avhengig av å ha barnet i barnehage, velger en kanskje å se på det med mest mulig positive briller. Heldigvis går det seg jo som oftest ganske raskt til også for de som trenger lenger tid på tilvenningen. Vi la inn litt slækk og mulighet for å være tilstede mer om nødvendig, men det er jo dessverre ikke alltid mulig. Jeg tror også bemanningssituasjonen og arbeidssituasjonen til de ansatte er vel så viktig i denne diskusjonen, og det bør absolutt legges mer vekt på.