Kronikk i Dagbladet

[Darth]

Jeg tror det er noe fundamentalt galt på din skole oslo78, rektor virker ikke å ha helt trua på det dere gjør?

Det er viktig at skolen tror på det den driver med, hvis ikke blir foreldrene også fort utrygge - og da blir de både mistenksom, kravstore og kanskje urimelig i samme slengen. Jeg blir alltid urolig når lærere er i forsvar/angrep på foreldremøtene helt fra starten av, det gjør meg mer kritisk enn når lærerne er rause, tydelige og på tilbudssiden.

[Katta]

Mobilforbud tror jeg faktisk hadde fått meg til å bli Vanskelig Forelder. Jeg synes at den regelen de har nå om at mobiler skal være usynlige og uten lyd, dvs ligge i sekken på lydløs eller avslått er tilstrekkelig. Det er veldig upraktisk hvis ungene ikke skal kunne ha mobil etter skoletid hvis de skal nedi sentrum eller noe sånt etter skolen.

[amylin]

Tulla sin skole har totalforbud av mobiler. Jeg kunne godt tenkt meg at mobilen kunne vært med i sekken, men siden det er regelen og den er bestemt og felles på skolen, så har ikke tulla med seg mobilen på skolen. Vi jobber rundt det. Hun er ikke stor nok til å dra ned til sentrum, men hadde hun vært det, hadde det bare betydd at hun måtte hjemmom først. Nå betyr det at hun må hjem og hente mobilen før hun forsvinner ut med venner etter skoletid.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Mobilforbud tror jeg faktisk hadde fått meg til å bli Vanskelig Forelder. Jeg synes at den regelen de har nå om at mobiler skal være usynlige og uten lyd, dvs ligge i sekken på lydløs eller avslått er tilstrekkelig. Det er veldig upraktisk hvis ungene ikke skal kunne ha mobil etter skoletid hvis de skal nedi sentrum eller noe sånt etter skolen.

Hos oss har det vært episoder med filming, fotografering i dusjen, så regelen er absolutt.

Hvis det er sånn, at behovet for mobil etteR skoletid er helt prekært, da må man faktisk finne andre løsninger (dra hjem og hente den f.eks?) eventuelt forklare rektor under to øyne (ie ikke på et felles møte hvor ingen avgjørelser uansett endres på), hvorfor ditt barn er i en så spesiell situasjon at hun eller han må ha med mobilelefon på skolen.

Dette er en kampsak for deg, andre foreldre har tilsvarende kampsaker, og dermed er vi i gang.

[kie]

Jeg vet ikke. Jeg synes den var utrolig unyansert. Sikkert fordi jeg er en maseforelder selv. (Barn med spesielle behov hvis fremtid jeg engasjerer meg i forhold til.) Altså har jeg en mening om hvorvidt man skal ta ut ungen av undervisningen uten en plan for hvordan han skal lære fagene det tas ut av. Eller tanker om hvordan skolen kan hjelpe oss når vi har strevd lenge for å få ungen til å skjønne at man skal være presis til timer, og det fortsatt er et problem. (Gjensitting. Problemet var løst etter 1 dag, og jeg uttrykte stor takknemlighet for at læreren tok seg tid til å gjennomføre det.). Eller hvor unødig tungvint det blir å motivere en gutt for leirskole når det fremstilles som valgfritt.

Heldigvis har jeg stort sett møtt på lærere som verdsetter mine forslag og vurderer dem seriøst, fremfor å tenke at jeg må oppdras eller noe annet nedlatende. Eventuelt har jeg, som lærerdatter, en innebygget respekt for lærerens jobb som kanskje skinner litt igjennom. Jeg er i alle fall også den forelderen som ringer til skolen og takker når barnet mitt kommer hjem og forteller om mestring. Jeg er også den som skryter av hva de har fått til med barnet mitt på ansvarsgruppemøter. Noen ganger, når det bare er negative tilbakemeldinger å få tilbake (altså at man hopper bukk over å nevne problemer som er fikset siden sist og går rett på å ta opp neste problemstilling) har det ikke vært lett og jeg får en følelse av at jeg ser noe av årsaken til at barnet selv er preget av manglende mestring. Som oftest er det en gjensidig greie. Spesielt etter at jeg begynte å være mer tydelig på at det er ønskelig å få vite hvor man ser fremgang.

Jeg liker sjelden kronikker der man skal problemerklære en gruppe på et felt der alle parter trenger å legge litt godvilje til. Et viktig moment for godt skole-hjem-samarbeid er vel at man unngår skyttergravene og jeg kan ikke helt se hvordan denne kronikken bidrar positivt.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg vet ikke. Jeg synes den var utrolig unyansert. Sikkert fordi jeg er en maseforelder selv. (Barn med spesielle behov hvis fremtid jeg engasjerer meg i forhold til.) Altså har jeg en mening om hvorvidt man skal ta ut ungen av undervisningen uten en plan for hvordan han skal lære fagene det tas ut av. Eller tanker om hvordan skolen kan hjelpe oss når vi har strevd lenge for å få ungen til å skjønne at man skal være presis til timer, og det fortsatt er et problem. (Gjensitting. Problemet var løst etter 1 dag, og jeg uttrykte stor takknemlighet for at læreren tok seg tid til å gjennomføre det.). Eller hvor unødig tungvint det blir å motivere en gutt for leirskole når det fremstilles som valgfritt.

Heldigvis har jeg stort sett møtt på lærere som verdsetter mine forslag og vurderer dem seriøst, fremfor å tenke at jeg må oppdras eller noe annet nedlatende. Eventuelt har jeg, som lærerdatter, en innebygget respekt for lærerens jobb som kanskje skinner litt igjennom. Jeg er i alle fall også den forelderen som ringer til skolen og takker når barnet mitt kommer hjem og forteller om mestring. Jeg er også den som skryter av hva de har fått til med barnet mitt på ansvarsgruppemøter. Noen ganger, når det bare er negative tilbakemeldinger å få tilbake (altså at man hopper bukk over å nevne problemer som er fikset siden sist og går rett på å ta opp neste problemstilling) har det ikke vært lett og jeg får en følelse av at jeg ser noe av årsaken til at barnet selv er preget av manglende mestring. Som oftest er det en gjensidig greie. Spesielt etter at jeg begynte å være mer tydelig på at det er ønskelig å få vite hvor man ser fremgang.

Jeg liker sjelden kronikker der man skal problemerklære en gruppe på et felt der alle parter trenger å legge litt godvilje til. Et viktig moment for godt skole-hjem-samarbeid er vel at man unngår skyttergravene og jeg kan ikke helt se hvordan denne kronikken bidrar positivt.

Jeg velger å tro at ingen, heller ikke Kadra Yusuf, har det minste i mot at foreldre til barn som har ekstra behov i en eller annen form, er masete på barnas vegne. Det er IKKE disse foreldrene vi snakker om. Det tror jeg kanskje du også forstår når du leser hva vi skriver.

[amylin]

Dette er ikke snakk om barn med spesielle behov, og enkeltelever bør man snakke om i egne møter og ikke på et foreldremøte. Regner med at dette er saker du har tatt opp i møte med lærer og ikke på et foreldremøte, kie.

[Lisa]

Jeg synes alltid det er litt sært når det blir dratt inn spesielle behov i slike diskusjoner for da stiller selvfølgelig alle saker seg veldig annerledes.

Det er en selvfølge at tilretteleggelse må komme inn i bilde der det er snakk om spesielle behov men det var nok ikke det hverken kronikken i Dagbladet eller HI mente når du dro opp diskusjonen.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Hos oss har det vært episoder med filming, fotografering i dusjen, så regelen er absolutt.

Hvis det er sånn, at behovet for mobil etteR skoletid er helt prekært, da må man faktisk finne andre løsninger (dra hjem og hente den f.eks?) eventuelt forklare rektor under to øyne (ie ikke på et felles møte hvor ingen avgjørelser uansett endres på), hvorfor ditt barn er i en så spesiell situasjon at hun eller han må ha med mobilelefon på skolen.

Dette er en kampsak for deg, andre foreldre har tilsvarende kampsaker, og dermed er vi i gang.

Vi har en veldig lite vanskelig skole sånn sett, stort sett er det mulig å finne løsninger hvis noen har et legitimt behov. Hvis det hadde vært episoder med filming i dusjen etc (regner med det er eldre elever?) hadde jeg jo skjønt det, og da måtte man ha jobbet seg rundt det på et vis, jeg bare vet ikke hvordan. For oss ville nok det medført at en av oss voksne måtte ha tatt oss fri på slutten av dagen flere dager i uken, med mindre man kunne fått til en løsning hvor mobilen lå et sted utenfor elevens rekkevidde i skoletiden de to dagene i uka det gjaldt. Nå er barnet større og det ville ikke vært et praktisk problem lenger.

Selv om jeg mener at skolen bør kunne sette mer eller mindre absolutte regler, mener jeg at de må kunne forklare rasjonalet bak dem på en sånn måte at man skjønner hvorfor det må være sånn. Filming med mobil i dusjen er for eksempel noe man skjønner hvis det har skjedd noen ganger.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Vi har en veldig lite vanskelig skole sånn sett, stort sett er det mulig å finne løsninger hvis noen har et legitimt behov. Hvis det hadde vært episoder med filming i dusjen etc (regner med det er eldre elever?) hadde jeg jo skjønt det, og da måtte man ha jobbet seg rundt det på et vis, jeg bare vet ikke hvordan. For oss ville nok det medført at en av oss voksne måtte ha tatt oss fri på slutten av dagen flere dager i uken, med mindre man kunne fått til en løsning hvor mobilen lå et sted utenfor elevens rekkevidde i skoletiden de to dagene i uka det gjaldt. Nå er barnet større og det ville ikke vært et praktisk problem lenger.

Selv om jeg mener at skolen bør kunne sette mer eller mindre absolutte regler, mener jeg at de må kunne forklare rasjonalet bak dem på en sånn måte at man skjønner hvorfor det må være sånn. Filming med mobil i dusjen er for eksempel noe man skjønner hvis det har skjedd noen ganger.

Det er barneskole, og nå er det jo blitt sånn at det ikke er uvanlig å ha mobil fra man begynner i 1.klasse. Så sånn sett gjelder dette alle trinn. Jeg vet dette med mobil er omdiskutert, men jeg hadde uansett ikke tatt dette opp i plenum. En 11-åring bør kunne gjøre klare avtaler med foreldrene om hvor han er etter skoletid.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Det er barneskole, og nå er det jo blitt sånn at det ikke er uvanlig å ha mobil fra man begynner i 1.klasse. Så sånn sett gjelder dette alle trinn. Jeg vet dette med mobil er omdiskutert, men jeg hadde uansett ikke tatt dette opp i plenum. En 11-åring bør kunne gjøre klare avtaler med foreldrene om hvor han er etter skoletid.

Helt klart. Det jeg kunne ha tatt opp i plenum er å få en forklaring på hvorfor det er sånn. Diskusjon rundt hvordan man skal komme rundt mitt barns personlige behov (og mitt kontrollbehov) vil ikke høre hjemme på et foreldremøte.

Vi sleit med tidskabalen da guttungen var 9. Han skulle være i sentrum kl 16 to dager i uka. Vi følte det veldig mye tryggere at han hadde med seg mobil i sekken i tilfelle det skjedde noe uforutsett som at bussen stoppet og alle måtte over på alternative ruter etc. Nå som han er 10 og vant til bussing er ikke dette noe tema lenger. Jeg greier ikke å se for meg at de ikke hadde gått med på en løsning hvor man fikk til dette på tross av mobilforbud på vår skole, men hvis de hadde sagt at regelen var absolutt hadde vi jo forhold oss til det. På samme måte som vi forholder oss til sykkelforbudet på skolen vår. Vi ser ikke helt poenget, men det er heller ikke vår jobb å se poenget. De elevene som trenger sykkel kan søke dispensasjon etter at de er blitt store nok.

[Pebbles]

Jeg kjenner meg igjen i dette med bevisstløshet i forhold til bursdagsinvitasjoner, noe som er grunnen til at jeg sikkert aldri kommer til å slutte helt å gnåle om det.

Utover det har jeg som lærer vært heldig og sluppet unna urimelig krevende foreldre.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Darth, her.

Jeg tror det er noe fundamentalt galt på din skole oslo78, rektor virker ikke å ha helt trua på det dere gjør?

Det er viktig at skolen tror på det den driver med, hvis ikke blir foreldrene også fort utrygge - og da blir de både mistenksom, kravstore og kanskje urimelig i samme slengen. Jeg blir alltid urolig når lærere er i forsvar/angrep på foreldremøtene helt fra starten av, det gjør meg mer kritisk enn når lærerne er rause, tydelige og på tilbudssiden.

Ingen forsvarsposisjon hos oss. Jeg og teamet mitt er helt trygge på at vi driver god skole - heldigvis. Dermed kan vi le av møtet i ettertid og prøve å gjøre en god jobb videre. Rektor er også ei fin dame - men preget av kommunens skolepolitikk selvsagt.

[rine]

Jeg har hørt temaene før, ja. De har bl.a vært behørig diskutert på fp i utallige tråder. Kjenner dem også igjen fra foreldremøter på barnas skole, og i litt mindre grad fra egen arbeidsplass.

[mumrik]

Kjenner problemstillingen både fra jobb og fra skolen til ungene. Det er heldigvis et fåtall av foreldrene som er der, men de prater til gjengjeld fryktelig høyt og mye og skal på død og liv ta opp sin unge i plenum.

Et par av favorittene mine er "dere må huske at det er mange ressurssterke foreldre ved skolen her, og vi vil delta i planleggingen av undervisningen" og "det er så tungvint med turdag på mandager når de får ukeplanen på fredager, for da har jeg jo helg. Kan du sende en mail om det?".

[Darth]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Ingen forsvarsposisjon hos oss. Jeg og teamet mitt er helt trygge på at vi driver god skole - heldigvis. Dermed kan vi le av møtet i ettertid og prøve å gjøre en god jobb videre. Rektor er også ei fin dame - men preget av kommunens skolepolitikk selvsagt.

Jeg syns det høres direkte useriøst ut å la rektors lønn avhenge av svarene på foreldreundersøkelsen, og når det medfører at rektor derfor legger seg flat for foreldrene så kan ikke jeg se at skolen er godt drevet.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Darth, her.

Jeg syns det høres direkte useriøst ut å la rektors lønn avhenge av svarene på foreldreundersøkelsen, og når det medfører at rektor derfor legger seg flat for foreldrene så kan ikke jeg se at skolen er godt drevet.

Det er kommunens politikk. Og selvsagt påvirker det rektor at hennes arbeidsgiver verdsetter foreldreundersøkelser så høyt at de lar det innvirke på lønnen hennes.

[Darth]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Det er kommunens politikk. Og selvsagt påvirker det rektor at hennes arbeidsgiver verdsetter foreldreundersøkelser så høyt at de lar det innvirke på lønnen hennes.

Jeg syns fortsatt at det høres ut som en feig rektor. Jeg hadde aldri latt meg presse på den måten, med alt det det ville innebære av press på mine ansatte og kamelspising for meg selv.

[Hyacinth]

Jo.

Jeg har jo flere ganger sagt at jeg ikke kjenner igjen Oslos beskrivelse av krevende foreldre. Men denne artikkelen kjenner jeg godt igjen. Det er akkurat slik det er! Spesielt fra mine egne barns foreldremøter kjenner jeg igjen disse foreldrene. Det var en merkelig opplevelse å lese dette.

[kie]

Eventuelt kan man jo kanskje se på det slik at nettopp fordi vi har måttet samarbeide tettere enn mange andre, så har jeg noen tanker om hva som bidrar til et godt samarbeid. Og jeg mener fortsatt, enten det er som mor til barnet i autismespekteret eller som mor til barnet uten spesielle behov, at det er lite konstruktivt å problemerklære en hele gruppe slik kronikken gjør.

Han jeg ba om at kunne få gjensitting (etter å ha prøvd det meste på hjemmebane) har forresten ikke noen diagnose. Uten at det i seg selv var avgjørende for meg. Jeg ville ha bedt om det samme for broren hans i autismespekteret. For han er, i tillegg til å ha autisme, en helt vanlig åttendeklassing som tester grenser.