Kronikk i Dagbladet

[Teflona]

Foreldremøtene mine sklir sjelden ut og jeg kan faktisk ikke huske at foreldre har tatt opp eget barn på disse. Kjenner likevel til "egoforeldrene" fra foreldremøter med eget barn, men helst fra barneskolen.

[Maz]

Begrepet egoforeldre skremmer meg virkelig. Det er da deres jobb å være det

Først plasseres ansvaret for læring tydelig på foreldrene, og så er det galt om de stiller krav og har ønsker. Det skulle bare mangle. Jeg har sendt mannen på de siste foreldremøtene, jeg ser ikke helt poenget. Så lenge det er enveis informasjon ville jeg heller hatt det skriftlig.

[~TM~]

Jeg har ikke inntrykk av at klassen/skolen er spesielt plaget med håpløse foreldre (noen nek er det jo), men gjett om jeg har møtt mange rare krav i barnehagene jeg har jobbet i... Dessuten er foreldrene som ikke har tid til å lete etter bortkommende klær en gjenganger i de fleste barnehager tror jeg. ...og det er gjerne de samme som ikke gidder å merke klærne.

Opprinnelig lagt inn av Mams, her.

I skolesammenheng kjenmer jeg ikke dette igjen.
Men når det gjelder barnehagen ja.
Husker fra siste gangen jeg hadde barn i barnehage ved fotograferingen.
På avdelingen gutten mi. Gikk hadde de litt mer en en tettskreven side med hva barnet skulle ha på seg, hvilken frisyre osv osv osv.
Noen foreldre hadde også ønsker om at barnet skulle skifte tøy, så de fikk bilder av barnet i forskjellige antrekk.

Don't get me started... Som om ikke fotograferingen alene kan være krevende nok å få gjennomført (i hvert fall på en småbarnsavdeling).

[Katta]

På den andre siden er det jo ganske dyre bilder, så jeg skjønner godt at folk ønsker seg bilder som kan brukes til noe. Det er vel kanskje konseptet barnehagefoto som er håpløst i seg selv.

Jeg synes egentlig ikke at pasienter som prøver å få best mulig behandling, foreldre som krever undervisning tilpasset sitt barn eller foreldre i barnehage som krever en barnehagehverdag tilpasset sitt barns behov er vanskelige. Det må man få lov til tenker jeg, selv om ressursene er knappe. Prioriteringene er noen andres ansvar. Men det blir noe annet når man begynner å kreve særbehandling som ikke har noe med saken å gjøre (i sykehussammenheng kan kanskje de fødebrevene enkelte har med seg være et eksempel, jeg tenker da på de med krav om oljer, musikk og levende lys), i skolen all verdens dilling rundt en elev som ikke kan følge reglene eller i barnehagen en slags forventning om at de ansatte skal passe på hvert enkelt barns klær slik at de ikke blir borte og ikke får flekker. Men her som overalt ellers må det være lov å spørre så lenge man godtar et nei.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

De foreldrene som spør etter konsekvenser på skolen, er ikke de som er problematiske. Det er de som ikke vil at noe som helst skal få konsekvenser (verken forsentkomming, utstrakt glemming, uro i timen) og som mener omtrent alt skolen prøver å lage av systemer rundt slikt er helt uakseptabelt, som gjør det vanskelig. De som mener at lekser og skolearbeid egentlig er et overgrep mot barnet og at det følgelig ikke er annet enn å forvente at ikke barnet gidder å følge med/gjøre lekser/komme til timen og at det slett ikke skal få noen konsekvenser. Der hvor det alltid er lærerens feil at eleven ikke gjør det han/hun skal. Satt på spissen.

Jeg har forøvrig gjennomført parade en lørdags morgen (i samarbeid med foreldrene selvsagt) etter gjentatt skulk. (Skulk er jo uvanlig på barneskolen). Det hadde SVÆRT god effekt .

Ok. Da er vi mer på linje, ja. Jeg ble overrasket over å finne ut at læreren ikke hadde rett til å gjøre sånt uten vårt samtykke. Jeg foreslo gjensitting ganske lenge før det ble noe av. Hjemme prøvde vi jo det meste fra belønningssystem, konsekvenser, samtaler osv. Men den dagen ungen presterte å somle så han kom ruslende inn 10:45 og læreren ringte, foreslo jeg det igjen. Vektla at jeg var klar over at det var mer enn vi kunne forvente at læreren brukte tiden sin på osv. Hun var positiv og neste morgen var et helvete. Rasende unge som pushet grensene, nektet å dra på skolen, mente jeg var en drittmor og at han aldri ville komme hjem igjen osv. Før han endelig dro, altfor sent. Så tikket det inn en SMS fra lærer om at han ville bli holdt igjen og da han kom hjem var han i grunnen positivt overrasket over at gjensitting ikke var så forferdelig som han hadde trodd. Fortsatt kjipt, men ikke forferdelig.

Neste morgen hadde jeg en gutt som sto på for egen maskin for å komme seg ut døra tidsnok og jeg overhørte at han veslevoksent forklarte sin noe somlete storebror at "Du må rekke skolen, for sånn er livet".

Den største utfordringen i forhold til barna med spesielle behov har forresten vært å få enkelte lærere og assistenter med på at disse barna også bør stilles krav til. Det er ikke noen løsning å tilby vaffelsteking hver gang ungen er umotivert, liksom. Alle må gjøre ting de synes er mindre morsomt. Lære seg til å tåle frustrasjon osv. Tilpasset ved behov, selvsagt, men allikevel. Noen synes sikkert at jeg er en grusom mor som pusher mine barn med spesielle behov, men jeg ser jo at de oppnår mestring og en grad av normalitet som de har stor glede av også.

Jeg elsker lærere som ikke er redde for å stille krav. Virkelig. Men jeg misliker det dersom kravene kun stilles til meg som forelder fordi man er så redd for å ansvarliggjøre eleven litt selv. Så det hender jeg kjenner litt på dette "curlingpresset" fra enkelte lærere. Heldigvis ikke så mye nå lenger, siden jeg har gode resultater å vise til.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Darth, her.

Jeg opplever det egentlig omvendt, at de lærerne som er tydelige og setter krav til barna, og seg selv, får applaus fra foreldrene på foreldremøter. De lærerne som bare setter krav til foreldrene, de kommer ikke så godt ut av møtet.

Der satte du fingeren på det jeg knotet med å si. Når hjem og skole blir så opptatt av å oppdra hverandre og ansvarliggjøre hverandre, går lett oppdragelsen og ansvarliggjøringen av eleven i glemmeboken.

[Teflona]

Opprinnelig lagt inn av Maz, her.

Begrepet egoforeldre skremmer meg virkelig. Det er da deres jobb å være det

Først plasseres ansvaret for læring tydelig på foreldrene, og så er det galt om de stiller krav og har ønsker. Det skulle bare mangle. Jeg har sendt mannen på de siste foreldremøtene, jeg ser ikke helt poenget. Så lenge det er enveis informasjon ville jeg heller hatt det skriftlig.

Begrepet bruker jeg ikke på de som stiller faglige krav, men de som gir tydelig uttrykk for at alt bør senterets rundt hva som passer dem og deres barn, det kan være alt fra at barnet må være inne når det er kaldt, andre må ikke ha pålegg som deres barn kan få byttet til seg ol, dvs bruker tid og energi på helt andre ting enn det faglige, dvs viser liten forståelse for at skolehverdagen ikke kan legges opp på samme måte som hjemme hos dem.

[~TM~]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

På den andre siden er det jo ganske dyre bilder, så jeg skjønner godt at folk ønsker seg bilder som kan brukes til noe. Det er vel kanskje konseptet barnehagefoto som er håpløst i seg selv.

Jeg synes egentlig ikke at pasienter som prøver å få best mulig behandling, foreldre som krever undervisning tilpasset sitt barn eller foreldre i barnehage som krever en barnehagehverdag tilpasset sitt barns behov er vanskelige. Det må man få lov til tenker jeg, selv om ressursene er knappe. Prioriteringene er noen andres ansvar. Men det blir noe annet når man begynner å kreve særbehandling som ikke har noe med saken å gjøre (i sykehussammenheng kan kanskje de fødebrevene enkelte har med seg være et eksempel, jeg tenker da på de med krav om oljer, musikk og levende lys), i skolen all verdens dilling rundt en elev som ikke kan følge reglene eller i barnehagen en slags forventning om at de ansatte skal passe på hvert enkelt barns klær slik at de ikke blir borte og ikke får flekker. Men her som overalt ellers må det være lov å spørre så lenge man godtar et nei.

Det er FAU som bestemmer hvorvidt det skal tas barnehagefoto eller ikke, og for min del kunne man godt ha droppet hele greia. I hvertfall portrettbildene.

Vet du, de virkelig "håpløse" spør ikke. De sier bare "Jeg vil at Oda skal...".

[Maz]

Det tok meg en stund å skjønne det med pålegg, det virker noe virkelighetsfjernt.

Jeg er en VRANG forelder. Min interesse er min datter og det er mitt fokus. Barnet lever dog ikke i et vakum.

Jeg bruker nå private middler for å hjelpe datteren min og ikke vente på at problemene blir så uttalte at de ser dem. Jeg er superego men sjokkert over at skolen føles som en motpart heller enn en medspiller.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Snippa, her.

Dere som snakker om særbehov og individuell tilpasning: selvsagt er det ikke masete eller dumt å ta opp tilrettelegging, men hvis dere gjør det i plenum på foreldremøter bør dere revurdere om det er en god plan eller ikke... Det er misbruk av alle de andre foreldrenes tid.

Det gjør jeg aldri. Samtidig så er det noe med at mye blir sånn. Snakker man om et tema så vet jeg at vårt utgangspunkt er annerledes. Jeg veksler mellom å tenke "pokker heller, han er en del av denne klassen han også" og å kjenne litt på at hele foreldremøtet er irrelevant. Og så lurer jeg litt på hva folk tenker når jeg ikke møter opp på foreldremøter for å sitte høflig og smilende og høre på all den normaliteten barnet mitt står utenfor. Har jeg en dårlig dag kan det føles litt sårt. Er jeg en dårlig mor om jeg velger bort denne "sitte på sidelinjen"-tiden og istedet er hjemme og hjelper barnet med pensumet de andre i klassen hadde for 3 år siden? Er jeg en brautende mor om jeg kommer med mine forutsetninger og drar de med i diskusjoner om klassen som mitt barn også er like mye del av som de andre? Eller hva med å sitte smilende og høre på diskusjoner om grenser og det sosiale samspillet på fritiden når jeg ikke kan huske sist mitt barn var invitert i bursdag eller ble invitert med på disse aktivitetene det snakkes om? Sier jeg noe utifra vårt ståsted er jeg ikke relevant.

Noen ganger kjennes det som at den eneste funksjonen det å dra på slike møter har er å unngå at andre skal Tenke Sitt. Jeg er ikke relevant, men skal liksom bare sitte der og få annerledesheten og utenforskapet gnidd inn. Da velger jeg å fokusere på å bli hjemme og hjelpe ungen med neste museskritt fremover i læringen. Eller å sende mannen de gangene han har anledning.

Men ja. Jeg er veldig klar over at jeg ikke er relevant for særlig mye i slike settinger. Jeg kjenner på det hver gang jeg prøver å involvere meg. Så jeg holder kjeft og kaster ikke bort alle de andres tid.

[Pelikan]

Opprinnelig lagt inn av Pelikan, her.

En meget dyktig lærer som jeg kjenner fortalte at foreldre har endret seg mye iløpet av de 20 årene hun har vært lærer. Alt var langt ifra positivt, selv om noe var det også. MEN som hun sa: " En del foreldre tror at vi skal behandle barna deres som prinser og prinsesser, og tåler ikke at vi stiller krav til barna deres. Og de er selv heller ikke så ivrig for å være med å bidra til at barna tenker fellesskap på visse områder hvor en må det."

Opprinnelig lagt inn av Darth, her.

Jeg opplever det egentlig omvendt, at de lærerne som er tydelige og setter krav til barna, og seg selv, får applaus fra foreldrene på foreldremøter. De lærerne som bare setter krav til foreldrene, de kommer ikke så godt ut av møtet.

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Der satte du fingeren på det jeg knotet med å si. Når hjem og skole blir så opptatt av å oppdra hverandre og ansvarliggjøre hverandre, går lett oppdragelsen og ansvarliggjøringen av eleven i glemmeboken.

Jeg mente overhodet ikke at man ikke stiller krav til elevene. Men at når man gjør det. Så spiller ikke en del foreldre på lag på lærerne. Det var det hun lærereren som også er kjent for en dyktig øvingslærer for studenter mente. Og det har jeg selv også sett en del eksempler på i klassen til min datter! Og ja, jeg synes det er trist en del av tilfellene. Blant annet en forelder som mener det er helt greit at datteren ikke vil gå på tur med klassen når det regner, for det liker ikke hun heller. Men for all del, det finnes lærere so ikke burde vært lærere også. Akkurat som det finnesi alle andre yrker.

[Snippa]

Kie: ja, jeg synes det er spesielt å bevisst velge bort foreldremøter. Da er du med på å definere deg og ditt barn enda mer ut av fellesskapet, synes jeg.
Hvis du tar opp ditt barns utfordringer og problemer som har med fellesskapet å gjøre på møter, synes jeg det er en riktig ting å gjøre. Det jeg mener er å kaste bort tiden til andre foreldre, er spesifikke ting som kun har med ditt barn å gjøre uten at det influerer en eneste sjel ellers i klassen. Ting som man typisk tar opp i samarbeidsmøter eller på konferansetimer.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Jeg synes det tyder på svak ledelse, mer enn noe annet, hvis folk får ture frem slik.

Jeg tenker i de baner også. Og det er ikke nødvendigvis noe som kun skjer på foreldremøter. Jeg har sittet på jobbmøter som har blitt slik også.

Å lede et møte med en gruppe som en klasses foreldre er, tror jeg er ekstra krevende, da. Og ikke alle skjønner møteformen og hva som foreventes. Jeg kan levende se for meg at en forelder går hjem og synes h*n har vært på en spennende paneldebatt, mens en annen går hjem fra samme møte og irriterer seg over avsporingen.

Opprinnelig lagt inn av Maz, her.

Begrepet egoforeldre skremmer meg virkelig. Det er da deres jobb å være det

Først plasseres ansvaret for læring tydelig på foreldrene, og så er det galt om de stiller krav og har ønsker. Det skulle bare mangle. Jeg har sendt mannen på de siste foreldremøtene, jeg ser ikke helt poenget. Så lenge det er enveis informasjon ville jeg heller hatt det skriftlig.

Det er i alle fall antageligvis noe uklart for mange hvilken rolle det er ment at de skal ha. Man har ansvaret, men skal ikke stille spørsmål? Man har ansvar, men ingen medbestemmelsesrett? Hva har man egentlig ansvar for? Kanskje man kunne kommet et stykke på vei om man avklarte litt? Jeg er ganske sikker på at mange som oppfattes som forstyrrende elementer og "uoppdragne foreldre" selv oppfatter seg som engasjerte og ansvarlige.

Som lærerdatter i en familie full av pedagoger tror jeg at jeg har litt innsikt i hva som forventes osv. men jeg er ikke sikker på om jeg ville ha skjønt det av meg selv om ingen sa ifra.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Snippa, her.

Kie: ja, jeg synes det er spesielt å bevisst velge bort foreldremøter. Da er du med på å definere deg og ditt barn enda mer ut av fellesskapet, synes jeg.
Hvis du tar opp ditt barns utfordringer og problemer som har med fellesskapet å gjøre på møter, synes jeg det er en riktig ting å gjøre. Det jeg mener er å kaste bort tiden til andre foreldre, er spesifikke ting som kun har med ditt barn å gjøre uten at det influerer en eneste sjel ellers i klassen. Ting som man typisk tar opp i samarbeidsmøter eller på konferansetimer.

Ok. Det er selvsagt en del av det, ja. Man havner utenfor den sosiale greia.
Samtidig har det også noe å gjøre med at man har begrenset tid også. Vi har veldig mye mer kontakt med skolen enn andre foreldre og noen ganger må man disponere den tiden man har etter beste evne. Det kan innebære at man forbereder barnet på neste skoledag fremfor å være på et generelt infomøte om leirskolen som man i ansvarsgruppa har planlagt for akkurat dette barnet gjennom 2-3 møter.

Jeg sier ikke at jeg ikke ser hva man går glipp av. Men jeg sier at det må veies opp mot andre ting og at relevans og nytteverdi har betydning. Og at man nødvendigvis må velge bort noe. Jeg har i det siste valgt bort det å sitte på foreldremøter som vitne til andres problemstillinger siden jeg synes det er litt sårt. Istedet har jeg sendt mannen, som ikke synes det er like kjipt. Tidvis kræsjer det med hans jobbing og da vurderer jeg også nøye før jeg "bruker opp" barnepass vi sårt trenger til avlastning. Å sitte der for syns skyld med gråten i halsen og nikke høflig til problemstillinger jeg så inderlig skulle ønske gjaldt oss, vinner ikke alltid førsteplass på prioriteringslista.

[mrc]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Jeg synes egentlig ikke at pasienter som prøver å få best mulig behandling, foreldre som krever undervisning tilpasset sitt barn

Vel, at undervisningen i en del fag er tilrettelagt barnet er SVÆRT VIKTIG! Og på vår skole er det spesielt i norsk gjort individuelle tilpasninger for hva barna skal lese og gjøre. Og jeg ville vel tro at læreplanen her legger opp til at det skal gjøres slik.

[Pebbles]

Det er mulig det skyldes at jeg selv er lærer og vet hva som er rimelig å forvente men det er helt åpenbart for meg at mitt barns individuelle behov ikke kan imøtekommes til enhver tid.

Det et muligens blitt kastet blår ii øynene på foreldre når det gjelder individuell tilpasning. Jeg var på et kurs i fjor hvor individuell tilpasning ble sammenlignet med en buss og ikke en taxi - i det ligger det at man ikke går til time med 25 individuelle opplegg (taxi), men at man kommer med et opplegg som et relevant og godt for de aller fleste. Mao - akkurat som en buss så gis det et tilbud som dekker stordelen av transportetappen, men man tilbyr ikke skyss fra dør til dør som en taxi gjør.

Det synes jeg er et godt og dekkende bilde som nok burde formidles til foreldre i større grad.

[rine]

Enig, Zoë.

[Candy Darling]

TIEY er vel et godt eksempel på minibuss, i det minste? Det er tre klasser på vårt trinn, og nå har de delt dem opp igjen på tvers av klassene i TIEY-timene i norsk, slik at de skal få kjørt best mulig oppfølging av dem alle på sitt nivå. Jeg var redd for at det skulle bli taper- og vinnergrupper, men det ser ikke slik ut. Sneipen tok et skikkelig bungee-jump i utviklingen sin etter bare et par uker med de nye gruppene - på lesemengde og -hastighet, det er jo der de er nå i 3. Og i følge læreren, så var det ganske gjengs.

[Pebbles]

OG (mens jeg er i gang) så er det viktig for meg at barna mine merker at jeg er opptatt av fellesskapet og ikke bare deres individuelle behov. Det blir lite sympatiske og empatiske barn av å alltid skulle stå i sentrum. Jeg vil gjerne at mine barn skal bli tatt godt vare på - men jeg vil også at Per og Knut og Lise skal bli tatt godt vare på. Av og til må mitt barn bli litt stemoderlig behandlet fordi det er andre som må få førsteprioritet. Det ønsker jeg at både jeg og barna selv skal ha et pragmatisk og udramatisk forhold til.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

TIEY er vel et godt eksempel på minibuss, i det minste? Det er tre klasser på vårt trinn, og nå har de delt dem opp igjen på tvers av klassene i TIEY-timene i norsk, slik at de skal få kjørt best mulig oppfølging av dem alle på sitt nivå. Jeg var redd for at det skulle bli taper- og vinnergrupper, men det ser ikke slik ut. Sneipen tok et skikkelig bungee-jump i utviklingen sin etter bare et par uker med de nye gruppene - på lesemengde og -hastighet, det er jo der de er nå i 3. Og i følge læreren, så var det ganske gjengs.

Vår skole har også veldig god minibusstilrettelegging når det gjelder leseferdigheter.