Country, danseband, og trønderrock

[Røverdatter]

En gang hørte jeg dikteren Triztan Wintorn snakke om kunst og evne til vurdering av kunst i et program på TV. Han er jo noget kontroversiell, og hadde fått sin del av kritikk for å si det sånn. Han sa noe sånt som at "Hvis du går inn på en utstilling av oljemalerier uten å ha noe som helst kunnskap om farger, form og sammensetninger, og du da begynner å klage på at du ikke forstår noe. Da er toget gått, da. Da får du takke deg selv." Det syns jeg passet fint å refere til her nå. Jeg følte meg veldig truffet av det, og det åpnet øynene mine og ga meg enda større respekt for dem som lager kunst i alle former.

Klart det finnes folk som er bedre til å vurdere musikalsk kvalitet enn andre. Når man ser hvem som tjener mest på musikk, så er det jo åpenbart at de aller fleste ikke har den evnen.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

En gang hørte jeg dikteren Triztan Wintorn snakke om kunst og evne til vurdering av kunst i et program på TV. Han er jo noget kontroversiell, og hadde fått sin del av kritikk for å si det sånn. Han sa noe sånt som at "Hvis du går inn på en utstilling av oljemalerier uten å ha noe som helst kunnskap om farger, form og sammensetninger, og du da begynner å klage på at du ikke forstår noe. Da er toget gått, da. Da får du takke deg selv." Det syns jeg passet fint å refere til her nå. Jeg følte meg veldig truffet av det, og det åpnet øynene mine og ga meg enda større respekt for dem som lager kunst i alle former.

Men da sier du jo implisitt at hvis det virkelig er kunst vil den kunne oppfattes av kjennere. Hva med kunstnere som Vincent Van Gogh, han var ikke noen annerkjent kunstner i sin tid (var det ikke han som bare solgte to bilder mon tro?), betyr det at det ikke fantes folk i hans tid som kunne kjenne igjen kunsten, eller er han egentlig ikke noen kunstner?

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Men da sier du jo implisitt at hvis det virkelig er kunst vil den kunne oppfattes av kjennere. Hva med kunstnere som Vincent Van Gogh, han var ikke noen annerkjent kunstner i sin tid (var det ikke han som bare solgte to bilder mon tro?), betyr det at det ikke fantes folk i hans tid som kunne kjenne igjen kunsten, eller er han egentlig ikke noen kunstner?

Vet du, Him. Dette er en lang diskusjon som jeg ikke er helt kompetent til å ta.

Jeg mener at man kan innse sin egen begrensning i blant. Jeg vet godt at jeg ikke har evnen til å vurdere kvalitet i musikk og kunst. Det betyr da ikke at det ikke finnes noen kvalitetsforskjell. Det er det jeg mener. Jeg syns det handler om ha respekt for andres kunnskap og andres profesjon. Jeg mener selvsagt ikke at det er kvalitet eller kjennere som skal styre hva folk syns er fint eller stygt. Men det er da litt arrogant å påstå at det ikke finnes kvalitetsforskjell når det kommer til kunst og musikk?

I forhold til Van Gogh så var han kontroversiell i sin samtid. Han levde i en tid da noen få bestemte det meste, og hvor størsteparten av befolkningen var fattige bønder uten kapasitet til å interessere seg for kunst. Han var anerkjent i små undergrunnsmiljøer, men han hadde ingen reell mulighet til å bli noen viden anerkjent kunstner så lenge eliten ikke var interessert i han.
Veldig mange kunstformer har startet i små undergrunnsmiljøer, og vokst ut derfra.

[My]

Jeg for min del mener at det ikke egentlig er helt relevant. Klart noe musikk har bedre kvalitet enn annen, men så lenge den ikke oppfyller den funksjonen man er ute etter så hjelper ikke kvaliteten stort. Jeg kan godt høre at noe musikk har høy kvalitet, men det er ikke sikkert jeg liker den for det.

Hvitevarer velger jeg på bakgrunn av kvalitet. Musikk velger jeg på bakgrunn av hva som gir meg en bestemt opplevelse (og det får jeg vanligvis ikke av musikk med veldig dårlig kvalitet riktignok, men det kan også skje i blant). Den musikken jeg hører på behøver ikke være kunst overhodet. Ikke bildene jeg har på veggen heller. Men det må bety noe for meg. Klart det er lov å stille krav til kvalitet, men man må ikke alltid. Man kan stille andre krav i stedet.

Jeg har forresten inntrykk av at det ikke alltid er de som er best kvalifisert som roper høyest om hva som er bra og dårlig når det gjelder musikk og film. Det er veldig ofte pretensiøse wannabies, som har hørt hva noen kvalifiserte har sagt, og som sier det de tror er det mest korrekte å mene, for å imponere. Jeg har i allefall sett nok av dem i miljøet jeg har vanket i.
De best kvalifiserte er som regel litt mer nyanserte.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Lille*My, her.

Jeg for min del mener at det ikke egentlig er helt relevant. Klart noe musikk har bedre kvalitet enn annen, men så lenge den ikke oppfyller den funksjonen man er ute etter så hjelper ikke kvaliteten stort. Jeg kan godt høre at noe musikk har høy kvalitet, men det er ikke sikkert jeg liker den for det.

Hvitevarer velger jeg på bakgrunn av kvalitet. Musikk velger jeg på bakgrunn av hva som gir meg en bestemt opplevelse (og det får jeg vanligvis ikke av musikk med veldig dårlig kvalitet riktignok, men det kan også skje i blant). Den musikken jeg hører på behøver ikke være kunst overhodet. Ikke bildene jeg har på veggen heller. Men det må bety noe for meg. Klart det er lov å stille krav til kvalitet, men man må ikke alltid. Man kan stille andre krav i stedet.

Jeg har forresten inntrykk av at det ikke alltid er de som er best kvalifisert som roper høyest om hva som er bra og dårlig når det gjelder musikk og film. Det er veldig ofte pretensiøse wannabies, som har hørt hva noen kvalifiserte har sagt, og som sier det de tror er det mest korrekte å mene, for å imponere. Jeg har i allefall sett nok av dem i miljøet jeg har vanket i.
De best kvalifiserte er som regel litt mer nyanserte.

Amen og halleluja!

[Sitron]

Jeg syns kunst er personlig. Det har ikke noe med form og farger å gjøre, men hva du føler når du ser den.

[Candy Darling]

Jeg er enig i at det er vanskelig å definere, men for min del er det helt soleklart at det finnes kvalitetsforskjeller som er universelle. Beatles er bedre enn Aqua, Pavarotti er bedre enn naboen som synger i dusjen, Munch er bedre enn Vebjørn Sand. Det er også helt klart kompetanse som gir en "rett" til å være med å definere det i stadig sterkere grad - men det betyr selvsagt ikke at eliten kan diktere smaken vår.

Og ofte er det vanskelig å se hva som er kvalitet i samtiden. En av de vage egenskapene man må ha etter min mening, er "to stand the test of time". Derfor synes jeg det er latterlig å kalle f.eks. en film fra 2004 en klassiker, siden selve begrepet klassiker innbærer tid.

Noe som karakteriserer (men ikke definerer) mange gode kunstnere, er inderlighet og non-kommersialitet. Altså at man gjør sin greie uavhengig av hva som selger p.t. Det betyr ikke at man ikke er kunstner hvis man selger, men hvis man lager ting fordi man på forhånd vet det passer salgsformelen, sier det seg selv at det ikke er innovativt og grensesprengende.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Jeg syns kunst er personlig. Det har ikke noe med form og farger å gjøre, men hva du føler når du ser den.

Det er sant, men en dyktig kunstner kan også de reglene som gjelder i det samfunnet kunsten er presentert i, ettersom følelsene også er kulturelt betinget. Det ypperste innenfor kunst vekker følelser fordi kunstneren rører ved det universelle i menneske.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Det er sant, men en dyktig kunstner kan også de reglene som gjelder i det samfunnet kunsten er presentert i, ettersom følelsene også er kulturelt betinget. Det ypperste innenfor kunst vekker følelser fordi kunstneren rører ved det universelle i menneske.

Ja, selvsagt,det å LAGE kunst er noe helt annet enn å nyte den. Da må man jo ha temmelig god peil på hva man driver med.

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Elin, her.

Nettopp, hvem er det som skal ha, og har den makten at man kan si at det ene er bedre enn det andre, og hvordan skal det begrunnes, etter hvilke kriterier???

Tror vi likefullt ender opp med at det er og blir personlig smak som bestemmer om det ene er mer kvalitet enn det andre når vi snakker om noe så diffust som musikk. Det blir like dumt som å si at den ene kunstneren er bedre enn den andre. At den ene typen kunst er mer kvalitet enn den andre.....

Det er og blir personlig smak som bestemmer hva vi liker, ja. Men personlig smak er og blir avhengig av den enkeltes bakgrunn, erfaring og kunnskaper. Og når det gjelder musikk, musikalitet. Jo mer forskjellig musikk man hører, jo mer man vet om musikk teoretisk, jo mer kresen vil man antagelig bli. Det er det samme med bøker. Det er lettere å avsløre et kynisk makkverk hvis du har lest masse bøker av mange sjangre, enn hvis det kyniske makkverket er den første boka du noen gang plukker opp.

Det er forskjell på å ikke bli anerkjent fordi man prøver å bryte igjennom med en helt ny stil og teknikk (som Van Gogh), og på å ikke bli anerkjent fordi man bruker forslitte teknikker på samme måte som tusener har gjort før deg, og dårligere enn de fleste av dem, attpåtil.

Men bevares, det er ikke noe enkelt spørsmål. Og det er klart det ligger mye kulturell makt og streng synsing om hva som er "korrekt" å like, rundt omkring. (Min strenge jazz-pappa, f.eks.) Det betyr allikevel ikke at folk som har fordypet seg i musikk, litteratur eller bildekunst, tar feil og bare snobber seg hvis de liker noe som Hvermansen ikke liker.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Scarlett, her.

Jeg er enig i at det er vanskelig å definere, men for min del er det helt soleklart at det finnes kvalitetsforskjeller som er universelle. Beatles er bedre enn Aqua, Pavarotti er bedre enn naboen som synger i dusjen, Munch er bedre enn Vebjørn Sand. Det er også helt klart kompetanse som gir en "rett" til å være med å definere det i stadig sterkere grad - men det betyr selvsagt ikke at eliten kan diktere smaken vår.

Jeg er ikke uenig i at det finnes kvalitetsforskjeller, men jeg synes at Lille*My er inne på noe essensielt når hun snakker kontekstavhengighet. Jeg synes også at musikk kanskje bedre kan sammenlignes med kunsarter som ballett og lignende, heller enn litteratur og bildende kunst. Og jeg synes derfor at kravet om nyskapning og orginalitet kan ligge like mye i tolkningen som i selve matrialet.

Poenget er at hvis man skal diskutere kunst ut fra noe mer enn "hva man selv liker" så må man ha noen kriterier å vurdere kunsten ut fra.

En av disse kriteriene kan være hvor mange som liker en ting mao hvor mange denne kunsten berører. Det vil si; I nåtiden er det umulig å vite, for at i våre dager er det sikkert flere som leser den siste boken fra bokklubben fremfor klassisk litteratur. (Og det er det jeg antar at du mener med at "to stand the test of time").

Opprinnelig lagt inn av Scarlett

Noe som karakteriserer (men ikke definerer) mange gode kunstnere, er inderlighet og non-kommersialitet. Altså at man gjør sin greie uavhengig av hva som selger p.t. Det betyr ikke at man ikke er kunstner hvis man selger, men hvis man lager ting fordi man på forhånd vet det passer salgsformelen, sier det seg selv at det ikke er innovativt og grensesprengende.

Ja, jeg er enig i at det er den klassiske definisjonen. Problemet er at feks Mozart var en selger. Så man kan ikke bruke denne "formelen" til å bestemme hva som er kunst (og det er jo det du også sier).

Noe annet som karakteriserer kunstnere, men som kanskje er litt på siden, er at veldig mange har hatt psykiske problemer. Kanskje dette har noe med det man sier om at: "lidelsen er interessant, mens lykke er kjedelig". Feks er Bob Dylan sine plater som ble utgitt mens han levde et lykkelig familieliv, karakterisert som vestentlig dårligere enn de andre han har utgitt.

[Claire]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Noe annet som karakteriserer kunstnere, men som kanskje er litt på siden, er at veldig mange har hatt psykiske problemer. Kanskje dette har noe med det man sier om at: "lidelsen er interessant, mens lykke er kjedelig". Feks er Bob Dylan sine plater som ble utgitt mens han levde et lykkelig familieliv, karakterisert som vestentlig dårligere enn de andre han har utgitt.

Dette er jo noe av det som gjør kvalitetsvurderinger så vanskelig. Skal man se et kunstnerisk verk i sammenheng med kunstnerens private liv vil man jo ha en slags forutinntatthet i forhold til platen, boken, maleriet eller hva det måtte være. Ofte kan det være nødvendig for bedre å kunne forstå et kunstverk, av og til vil det kunne forkludre inntrykket og rett og slett bidra til misforståtte tolkninger.

Men at det ligger noe i dette med at lidelse er mer interessant og genererer mer kreativitet er nok hevet over enhver tvil. Spørsmålet er vel bare i hvor stor grad man skal la sin kunnskap kunstnerens privatliv ligge til grunn for ens vurdering av kunstverket. Men det er kanskje uunngåelig.

Som flere er inne på; ja det kan være en fordel med teoretisk kunnskap for å vurdere kvalitet; men for selve opplevelsens skyld tror jeg det av og til kan være vel så bra å stille med "tabula rasa". Jeg tror kanskje man kan få flere positive overraskelser da.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Det betyr allikevel ikke at folk som har fordypet seg i musikk, litteratur eller bildekunst, tar feil og bare snobber seg hvis de liker noe som Hvermansen ikke liker.

Det er et poeng som er viktigere for meg personlig enn mye av det andre som diskuteres her. Jeg synes det er meningsløst å si eller implisere at kunst er for personlig og subjektivt til at det går an å snakke om kvalitetsforskjeller, samtidig som jeg naturligvis innrømmer enhver retten til å selv avgjøre hva de selv liker. Jeg ser at det kan virke provoserende hvis "forståsegpåere" sier at nei, det du liker er faktisk dårligere enn det jeg liker, til tross for at det jeg liker bare er pretensiøst møl (og i tillegg synges falskt), slik du ser det. Men jeg blir fryktelig irritert over antydninger om at jeg ikke egentlig liker de tingene jeg liker.

Teofelia husker kanskje en felles bekjent fra studietiden som ble så irritert på oss da vi ikke ville gå på konsert med Gheorghe Zamfir. Han visste godt at Zamfir ble ansett som underlødig av forståsegpåere, og han syntes det var skikkelig teit av oss å være så opptatt av å være "PK" eller "kule" at vi derfor valgte å gå glipp av en slik opplevelse. Han forstod rett og slett ikke hva vi sa når vi sa at vi faktisk ikke hadde lyst, at vi faktisk ikke likte det. Han skjønte ikke at det gikk an å ikke like noe som (fra hans ståsted) var udiskutabelt vakkert.

Tilsvarende har jeg f.eks. vært borti eksempler på folk som påpeker (gjerne gjentatte ganger) at de nonfigurative bildene venner har på veggen er stygge (altså som et faktum), og at de har "latt seg lure" av hypen rundt kunstneren til å kjøpe dem. Det hjelper ikke å fortelle dem at man faktisk liker bildene, for de er jo stygge, helt objektivt, sett med vedkommendes øyne, og det med at smak og behag ikke kan diskuteres, gjelder naturligvis ikke ting som er stygge.

Og arrogant og bedrevitende som jeg muligens er, så har jeg i alle fall aldri beskyldt noen for å lyve når de sier at de liker noe, selv om jeg ikke liker det selv.

[Røverdatter]

Å, nå kom jeg på et godt eksempel for å illustrere hva jeg mener.

Jeg liker ikke Bob Dylan som musiker (som poet er han knall). Jeg syns han synger som en hes kråkefar, og sovner nesten i de evig lange tekstene hans. Kjedelig, kjedelig, kjedelig. Det er ikke musikk for meg.

Det er min personlige musikksmak, og har ingenting med at Dylan leverer musikk med dårlig kvalitet å gjøre. Jeg kan ikke vurdere kvaliteten på musikken hans, til det vet jeg ikke nok om musikk.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Jeg liker ikke Bob Dylan som musiker (som poet er han knall). Jeg syns han synger som en hes kråkefar, og sovner nesten i de evig lange tekstene hans. Kjedelig, kjedelig, kjedelig. Det er ikke musikk for meg.

Nettopp. Jeg kan i og for seg forstå det. (Selv om jeg synes han er en fantastisk musiker og ofte (ikke alltid; han har laget mye kjedelig også) synger med enorm musikalitet og rytme og sjel og "driv". Eller "intensitet", kanskje? Medrivende eller gripende elleroverbevisende. Blood on the Tracks er kanskje den aller beste platen jeg har, og jeg fikk frysninger av å høre ham synge Masters of War sist vi så ham på konsert. Men lar man seg ikke overbevise, så vil man naturligvis ikke være enig i at noe(n) er overbevisende.)

[LilleRosin]

Opprinnelig lagt inn av emm, her.

Country er et veldig vidt begrep, men hvis vi snakker country som i "Nashvilles-indre-contrykretser" synes jeg det kan være mye bra der.
Trønderrock og danseband får jeg kviser i ørene av.

[Toffskij]

Fine parenteser, Skilpadda!

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Fine parenteser, Skilpadda!

Jeg øver meg på å begynne å programmere igjen. Veldig viktig med korrekt nøstede parenteser da.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Scarlett, her.

En av de vage egenskapene man må ha etter min mening, er "to stand the test of time".

Dette må jeg si meg enig i, også på mindre skala. Jeg for min del kan som sagt nynne til og bli skikkelig glad når jeg hører en låt av elendig kvalitet, fordi den er fengende (og dermed innehar den kvaliteten det er). Men det viser seg jo at den musikken jeg fortsatt hører på etter flere år, uten å bli lei, den har en viss kvalitet, mens den fengende hiten av dårlgiere kvalitet går jeg som regel lei av og hører aldri på igjen. Men der og da kan den absolutt ha høy verdi for meg, selv om den er aldri så dårlig.

Klart man blir mer kresen jo mer ulik musikk man hører, men mange er rett og slett ikke så interessert i musikk, og hører ikke på så mye forskjellig. Men om musikken de hører på gir dem noe så værsågod! Kjempefint at noen lager musikk som gleder så mange! Jeg behøver faktisk ikke forstå hva som er fint med den musikken. Jeg makter ikke Heidi Hauge, og definitivt ikke dansebandmusikk, men jeg har ingen problemer med å godta at den har kvaliteter som andre setter pris på, og at den tjener en hensikt. Selv om de som liker den ikke nødvendigvis hører til kultureliten.

Det er kanskje på grunn av alle de selvhøytidelige "musikk-kjennerene" jeg har måttet omgås at jeg for lengst har sluttet å uttale meg om de som liker "dårlig musikk", eller se dette som noe som er verdt å diskutere i det hele tatt. Enkelte av disse kan ikke snakke om den musikken de liker uten å samtidig høylytt rakke ned på musikk som "folket" liker.

-også enn annen klassiker blant denne gjengen og deres likesinnede er at hvis noen liker en utrolig dyktig gruppe (som faktisk er annerkjent som flinke kunstnere og alt det), så bare må en av dem komme med den obligatoriske "å ja, men jeg likte dem mye bedre før de ble berømte. Nå har de blitt alt for kommerse " (problemet er vel ikke egentlig det som sies, det kan til og med være sant for alt jeg vet, det er den selvhøytidelige, arrogante måten det sies på). En god venninne av dem samlet på alle McMusic-cdene. Jeg elsket henne for det Hun var et forfriskende innslag.

Man trenger overhodet ikke å være snobb fordi man setter krav til kvaliteten på musikk. Det er naturlig at man gjør det hvis man interesserer seg for musikk. Men man må også ha evne til å godta at andre som ikke er like interesserte i musikk som kunsform likevel kan ha stor glede av musikk, selv om de ikke setter like høye krav til kvaliteten, eller ikke engang hører hvor kvaliteten er i musikk av høy kvalitet. Og at den musikken som tilfredsstiller det disse menneskene er ute etter har også en stor verdi.

[Candy Darling]

Og da var vi inne på min kjepphest også, nemlig omvendt snobberi, som er kanskje det aller mest provoserende jeg vet. Hvis man ikke spiser Grandis og ser på reality og leser kiosklitteratur, så er det fordi man føler seg for god til det (og dermed bedre enn dem som er i kontakt med seg selv og gjør det). Ikke fordi man ikke liker det.

Jeg liker ikke Grandis!!! :hyler høyt: